Marrakech og Jebel Toubkal (4 167 m.o.h)

Marrakech

Etter noen late dager i Agadir vant til slutt rastløsheten. Morgenen etter å ha vært på en storkonsert med flere internasjonale og lokale artister som spilte foran 200 000 ivrige tilhengere på stranden, bar det derfor av sted i en «petit taxi» til busstasjonen. Ettersom det er rundt tre timers kjøring fra Agadir til Marrakech valgte vi å flotte oss med det dyreste busselskapet (Supratours – anbefales), og etter å ha tømt lommene for 70 kroner hver kunne vi sette oss godt til rette og nyte turen gjennom det marokkanske landskapet: Dromedarer som prøver å finne gress i det tørre landskapet, grupper av sauer og gjetere høyt plassert i de rødbrune fjellsidene, grå pakkesler neddynget av gamle tepper, hester og kjerrer med godt voksne menn sakte på vei til ingensteder, og godt voksne kvinner med store høyballer på ryggen stavrende bortover veien. Bussturen er i seg selv en opplevelse, og landskapet er som tatt rett ut fra en film.

Ved ankomst Marrakech bærer det inn i en ny «petit taxi», og etter den obligatoriske prutingen på prisen er vi på vei inn i Riad’en – et tettbebygd område i sentrum der de lokale har gjort om hjemmene sine til gjesteboliger/riader. Fra Lonely Planet har vi plukket ut en riad vi ønsker å bo i, og etter at en bilulykke gjør at vi må gå ut av taxien litt tidligere enn planlagt prøver vi å finne veien på egenhånd med kartet fra guideboken. Selv etter å ha vært i Marokko i snart tre uker har vi fortsatt ikke sett et eneste veiskilt med gatenavn, og vi innser derfor relativt raskt vår egen begrensning på navigering i denne byen, der selv kartene ser ut som uløselige labyrinter. Heldigvis er det aldri noe problem å få hjelp fra de lokale, for hver gang en stopper opp og ser litt usikker ut stormer det to-tre stykker frem og tilbyr å være guiden din. «La shukran» (nei takk) var det første Darija (marokkansk arabisk) vi lærte oss, for selv om Marokko er langt langt bedre enn fryktet hva gjelder masete og innpåslitne selgere, er det fortsatt noen få igjen som ikke forstår det ellers så internasjonale «No, but thank you». Denne gangen velger vi «shukran» (ja), og henvender oss smilende til den eneste av de lokale rundt oss som fortsatt har noen tenner igjen. Da han får høre navnet på riaden vi vil bo på forstår vi straks at han ikke har den fjerneste anelse om hvor det er hen, men han gjør i alle fall et helhjertet forsøk på å finne veien ved å spørre andre han treffer langs gaten mens han geleider oss innover i labyrinten. Ikke lenge etter har han selv også innsett at han ikke vet hvor han er på vei, og han sender oss videre med en annen lokal beboer. Etter litt om og men, opp og ned, og frem og tilbake finner vi faktisk frem til riktig riad. Guiden vår er selv så forbauset over at han fant frem at han ikke klarer å stoppe å skryte av sin egen orienteringsevne, og etter å ha betalt ham for en fremragende tjeneste sjekker vi inn på riaden (Riad Annabel – 50€).

 Etter å ha vandret rundt i de trange smugene og blindgatene i Riaden og i medinaen blir kvelden tilbragt på det beryktede Djemaa el-Fna – det store torget midt i Marrakech. Gjennom tusen år har gjøglere underholdt her hver kveld, mens lokale kokker triller frem grillene sine og konkurrer om å lage den beste gatematen. Kvelden før var vi på konsert med 200 000 andre mennesker, og det kan umulig å ha vært færre mennesker samlet denne kvelden. Hele det store torget og alle tilhørende gater er stappfulle av feststemte mennesker og nysgjerrige turister i skjønn forening. Slangetemmere med alt for mange slanger krypende rundt seg, aper med kjetting rundt halsen, en mann og hans duer, tryllekunstnere, historiefortellere, boksere (!) og lokale henna-tatoveringsartister er bare noe av det som er underholdningen denne kvelden. Et litt for langt blikk på en av de mange kobraslangene i det vi går forbi ender opp med at jeg plutselig får en svær, feit slange rundt nakken, og verken slangen eller meg selv er spesielt komfortable med situasjonen. Slangetemmeren ler, Anita ler, mens jeg selv er mest opptatt av å komme meg bort fra situasjonen så raskt som mulig. I det jeg vikler meg ut av det som ligner mer og mer på en knute rundt halsen unngår jeg med nød og neppe å bli truffet av en familie på fire som dundrer forbi oss på en knøttliten Peugeot-moped, antakelig fra tidlig 70-tallet. Både far og mor ser helt uanfektet ut, der de sitter med hver sin unge på fanget, mens de tuter og blinker med lysene for å komme seg frem i folkemengden. 

Ettersom vi likevel er så godt i gang med livstruende aktiviteter bestemmer vi oss for å prøve den lokale gatematen. Alle kokkene har sine egne nummererte boder og sine egne innkastere. «Ninety-seven takes you to heaven!» «Maybe later, alligator!» Slagordene hagler rundt oss i det vi kjemper oss forbi den ene selgeren etter den andre for å få en slags oversikt over situasjonen. De fleste lager den samme maten, og prisene ser like ut. Vi velger oss ut en liten bod der det bare sitter lokale og spiser. Teorien vår er at de lokale vet hvor det er god mat, og at jo flere lokale det er på et sted, jo bedre må maten være. Vi treffer blink. I bod nr 118 får vi servert en lammegryte med et kjøtt som er så mørkt at selv Hellstrøm ville jublet. I den neste boden vi slår oss ned bestiller vi den noe mer dristige Shish-kebaben, og også denne vitner om det ypperste av kokkekunst. Blide, fornøyde, mette og slitne vender vi tilbake til riaden for en god natts søvn før Jebel Toubkal.

  

Jebel Toubkal

Jebel Toubkal er Nord-Afrikas høyeste fjell, der det rager hele 4 167 meter over havet midt i Atlas-fjellene. For noen dager siden seilte vi over et hav med over fire tusen meters dybde. Nå hadde vi altså fått det for oss at tre og en halv måned til sjøs var den perfekte oppladningen til en fjelltur godt utenom det vanlige, og som skulle få oss opp et fjell som var like høyt som havet hadde vært dypt. I følge fjellklatrer-tur-guideboken vi hadde fått låne fra Doods of Norway ble turen klassifisert som «strenuous». Etter å ha kontrollert at magen var mer eller mindre uberørt av gårsdagens inntak av den lokale gatematen pakket vi sekkene, sjekket ut av hotellet og vandret gjennom labyrinten for å finne en «grande taxi». Etter å ha overlevd slangetemmere, lokal gatemat, den lokale trafikken og ivrige selgere ville vel dette bare bli barnematen?

Mens «petit taxi» er ensfargede små Peugeoter fra sytti-tallet med plass til tre passasjerer, er «grande taxi» store Mercedeser fra samme tiår, med «plass» til seks passasjerer. Den viktigste forskjellen i denne sammenhengen er at petit taxi’ene må holde seg innenfor bygrensene, mens storebrødrene får lov til å kjøre hvor de vil. Mye tyder også på at de store får lov til å kjøre hvor fort de vil, men der er vi litt mer usikre på regelverket. Uavhengig av regelverket er det i alle fall sikkert at ingen av bilene har sikkerhetsbelter, airbags, ABS-bremser eller annet «moderne» sikkerhetsutstyr. Etter knallhard pruting på prisen for transport til byen Imlil startet denne dagen dermed akkurat der den forrige hadde sluttet: Med livstruende aktiviteter.

 

Imlil er en liten by med 6 000 innbyggere, og med kun 11 kilometer til toppen av Jebel Toubkal var byen det perfekte utgangspunktet for oss. Med sine skarve 1 740 meter over havet er det dermed «bare» 2 427 høydemeter til toppen av fjellet, det vil si omtrent det samme som fra havoverflaten og opp til toppen av Galdhøpiggen.  Noe vi etter hvert smertelig skulle få erfare, var at det er minst like mange høydemeter ned igjen.

Vi hadde lagt opp til en overnatting i fjellet, og på den første dagen skulle vi gå ti kilometer med rundt 1 500 høydemeter. I følge guideboken vår ville vi passere en liten landsby – Aroumd – etter en times gange, og her skulle det være en cafe langs veien. Ettersom det fortsatt var relativt tidlig på dagen, og fordi vi ikke fant noe fornuftig mat vi kunne bære med oss på fjellet fra Imlil, bestemte vi oss for å vente med å spise lunsj til vi kom til Aroumd. Vi kjøpte et kart over fjellene, en flaske vann og la i vei. Spesielt lurt var nok ikke det, for da vi kom til cafe’en var den stengt. Vi så ingen cafe eller restaurant andre steder i Aroumd heller, og med kun en snickers og tre kjeksbiter hver i bagasjen, hadde vi dermed ingen andre valg enn å la dette bli en se-hvor-langt-vi-klarer-å-gå-uten-mat-tur. Og uten mat innså vi fort hvorfor de fleste vi møtte på vei ned fra fjellet hadde valgt å leie esel til å bære bagasjen. Mens vi slet med totalt 35 kg bagasje, fordelt på en stor og en enda større sekk, gikk alle vi møtte uten sekker, men med esler og guider bærende på bagasjen deres hakk i hæl. Hadde vi kanskje vært litt i overkant eplekjekke da vi sa «la shukran» til alle tilbudene om esler og guider i Imlil?

Kartet vi hadde kjøpt var i målestokk 1:50 000, altså det samme som båtsportkartene hjemme, og alt lå dermed til rette for at vi raskt skulle finne frem. Til tross for at målestokken var kjent, knotet «vi» kanskje noe mer enn nødvendig, og det hjalp ikke stort at kompasset lå igjen i båten. Til slutt orket ikke Anita høre mer på mine teorier om hvor langt vi hadde gått, hvor høyt vi burde være og hvor langt det kanskje var igjen. Det ble nedlagt forbud mot setninger som «nå tror jeg vi straks er halvveis», «det er kanskje halvveis rundt svingen her» og «vi burde være halvveis snart». I stedet ble alt fokus rettet på å komme seg opp de bratte skråningene, og frem til camp’en og middag.

Etter fem-seks timers gange var vi fremme ved Neltner Refuge, en fransk fjellhytte der det er mulig å få seg litt mat og en slags seng å sove på. Ikke overraskende besto middagen av tajine, en av to nasjonalretter i Marokko, og en rett som serveres av alle som skal servere en billig middag. Vi fikk forsyne oss først og vi fikk forsyne oss så mye vi ville av matfatet som sto på bordet. Det var i hvert fall det vi gjorde. Under hele middagen unngikk vi blikkontakt med de som satt ytterst på bordet og som måtte dele det lille som var igjen da matfatet kom til den andre enden av bordet. For å bøte på situasjonen valgte jeg å ikke forsyne meg av desserten, en appelsinbåt krydret med kanel, trolig uten at det hjalp nevneverdig på de sultne magene ytterst ved bordet. Etter en runde med lokale kort-triks i peisestua la vi oss mette og slitne i senga, plastret gnagsårene og håpet på å få noen timers søvn før vi igjen skulle ut og gå.

«Det her er den verste frokosten i hele mitt liv!» Anita hadde sovet litt lite. Allerede i fire-tiden hadde de første i hytta begynt å stå opp, og deretter gikk det slag-i-slag med «stå opp bråk» helt til vi ikke orket å ligge lenger å høre på. Da var klokka halv syv, og vi var de siste som sto opp. Frokostbordet var dekket med ferskt brød, forskjellige syltetøyslag, smøreost og annet pålegg. Jeg så på Anita, og så raskt at det ikke var noe poeng i å argumentere. Jeg lagde to kruttsterke kaffekopper til henne, og litt etter litt kom det velkjente smilet og positiviteten tilbake. Da frokosten var over pakket vi om sekkene slik at vi kun tok med en sekk til toppen, og gikk ut. Vi var de siste som forlot hytta. Mens de andre hadde kledd på seg fjellsko, gå-staver og hjelmer (!) hadde vi kun joggesko. Anita så usikkert på meg. Det lå snø rundt oss, vi hadde ingen guide, ingen esler og vi hadde i det hele tatt kun en vag forestilling om hvilken av fjelltoppene rundt oss som egentlig var den høyeste. Kartet, som for øvrig bare var en blek kopi av et originalt kart, viste at vi skulle gå mot øst, over en elv. I det vi krysset elven ble vi møtt av de første to som hadde måttet snu tilbake. De hadde kommet halvveis til toppen da høydesyken hadde tatt dem og de ble sendt ned igjen av guidene deres.

Mens vi dagen i forveien hadde unnagjort ti kilometer, skulle vi i dag bare gå én før vi skulle snu ned igjen. Det morsomme denne dagen var at ikke bare skulle vi gå en kilometer bortover, vi skulle også gå en kilometer oppover. Høydeforskjellen var altså slik at for hver meter vi gikk bortover, klatret vi også en meter oppover. Med en stor frokost i magen, sjokolade i sekken, og den ene av sekkene igjen på hytta, ble denne lille klatreturen mye mindre tung enn det vi begge hadde sett for oss. Det var til tider svært bratt, men vi hadde godt tempo og tok igjen flere grupper på vei opp til toppen. Gleden var stor da vi kom til toppen, og utsikten over all forventning. Da vi forlot Tønsberg fikk vi blant annet en Kvikk-lunsj i avskjedsgave. Denne hadde jeg smuglet med meg opp på fjellet, og i god norsk stil satt vi dermed plutselig på toppen og spiste Kvikk-lunsj. At sjokoladen hadde smeltet-stivnet-smeltet-stivnet-smeltet daglig i tre og en halv måned betydde lite i denne sammenhengen, og selv ikke den tynne luften kunne sette en stopper for feiringen vår på toppen.

Turen ned igjen til camp’en gikk naturlig nok raskere enn opp. Mens guidene ledet folket sitt langs en fjellrygg mot sør, valgte vi den noe brattere veggen mot vest, en fjellvegg bestående mer eller mindre av grus. Etter noen meter fikk vi inn en slags «skli-på-grusen-med-joggesko-slalomkjørings-teknikk», og vi fikk til tider svært høy fart. Det er vanskelig å si hvor mange vi sklei forbi på denne måten, men effektivt var det i alle fall, og vi trengte ikke å stoppe mer enn to ganger for å fjerne grus fra skoene. Halvannen time etter å ha vært på toppen var vi igjen ved hytta.  Der slukte vi en lunsj, før vi dro med oss den andre sekken og la i vei tilbake til Imlil.

En lang dag med oppoverbakke, etterfulgt av mer oppoverbakke påfølgende dag før en halvannentimes grus-slalomkjøring nedover hadde satt sine preg på beina våre. Noen kilometer etter å ha forlatt hytta begynte det ene kneet mitt å slå seg vrangt, og både lårene og leggene til Anita ristet når hun gikk. Det ble en lang vei tilbake, og etter hvert kom også det uunngåelige regnet, slik det alltid gjør når ting er tungt og slitsomt. Da vi etter mye om og men haltet oss inn til Imlil var det blitt mørkt. Vi fant oss en riad og skrev oss inn uten å orke å prute særlig på prisen. Middagen ble servert (nok en gang tajine) og etter en varm dusj krøp vi – helt bokstavelig – til køys og sovnet slitne, men likevel oppspilte og svært fornøyde med egen innsats.

Den neste dagen tok vi grande taxi tilbake til Marrakech. Stølheten lammet oss fullstendig, og den planlagte sightseeingen i byen ble droppet. Vi ble i stedet kjørt rett til busstasjonen, og tok første buss tilbake til Agadir. Selv den påfølgende dagen sitter gangsperren godt, og mens Anita halter frem og tilbake langs brygga for å vaske klær på land, sitter jeg stille og rolig i båten og skriver blogg, mens jeg gruer meg til neste gang jeg må reise meg. Heldigvis – for stive og støle skal man bli etter en så fantastisk fjelltur, det er jo liksom en del av pakka.

 For spesielt interesserte har vi satt sammen en liten collage, en multimediapakke bestående av foto, bevegelig film, musikk og intervju med en av deltakerne her: