Ni døgn til havs

18 11 2011

Her kommer en kort oppsummering av seilasen fra Lanzarote til Kapp Verde: Perfekt.

Vi har også en mer utfyllende oppsummering her:

Dag 1 – Avreisedagen – mandag 7.11.2011 

Den siste kvelden i Spania (Kanariøyene) ble markert med en flaske spansk vin på en av de mange restaurantene på brygga. Avreisedagen sto vi dermed opp litt senere enn planlagt, og etter en del i-siste-liten-shopping kom vi oss i tradisjon tro avgårde først i tre-tiden på ettermiddagen. Med femten knops vind, delvis overskyet og rolige dønninger fikk vi en perfekt start på turen, og etter at Anita hadde satt opp en rute overlot vi styringen til autopiloten. Med en trykkokt kjøttgryte på tallerkenene skled vi sakte sydover mens solen gikk ned bak Fuerteventura. Rett etter middagen var det i gang med nattevaktene. Fire timer på, fire timer av, og fire timer på igjen. Det begynner å bli rutine nå, og selv den første natten gikk det overraskende greit.

Dag 2 – Den store fiskedagen – tirsdag 8.11.2011

Etter 13 timer med nattevakt i bekmørket var det endelig frokost, og allerede før frokosten var ryddet av bordet hadde Anita begynt å plukke frem det nye fiskeutstyret. Til tross for at jeg er glad i sjø og båtlivet har jeg aldri vært noen særlig god fisker. Det kan skyldes at da jeg var liten ble jeg fortalt at hvis en rykket for hardt når fisken nappet kunne en rive av hodet på fisken. Uansett årsak, som følge av våre begrensede erfaringer fra fiskingens verden valgte vi å starte med en av de minste slukene vi hadde fått tak i, bandt den fast til snøret og kastet den uti bak båten. Det meste av de fire hundre meterne med snøre var ute før vi stoppet snella. Så var det bare å vente. Vinden hadde løyet, bølgene hadde roet seg, og vi drev mer eller mindre avgårde, mens solen truet med å bryte gjennom det tynne skylaget den fortsatt gjemte seg bak.

I det vi skulle spise lunsj begynte fiskestanga å bråke. Lyden var ikke til å ta feil av – snella spant ut snøret i en vill fart, vi hadde fått napp!  Minutter senere ble et nydelig eksemplar av arten tunfisk brakt om bord. Fisken ble øyeblikkelig sløyet og filetert, og mens den ene halvparten ble stekt i panne, ble den andre fortært som sushi. Nydelig godt!

Før nattevaktene begynte fikk vi se turens andre havskilpadde, et stort beist av en skilpadde. Til tross for at skilpadder anses for å være trege dyr, forsvant den før vi rakk å tenke på å nærme oss den. Artig likevel.

Dag 3 – Radioen – onsdag 9.11.2011

På Lanzarote kjøpte vi oss en såkalt world-band-receiver, en liten bærbar radio (Sony 7600GR) som kan ta inn det meste av det som kan krype og gå av radiofrekvenser, herunder også SSB-frekvenser. På kortbølgefrekvensene er det best dekning om morgenen og om kvelden, og jeg har derfor brukt nattevaktene til å prøve å lære meg radioen og å få inn noen kjente stasjoner. Denne dagen løsnet det endelig, da det gikk opp for meg at jeg måtte bruke frekvensene for Afrika og ikke for Europa. Det er som tidligere nevnt Anita som er navigatør om bord. Dekningen har også blitt betraktelig bedre etter at jeg ved hjelp av en kabel og noen krokodilleklemmer har begynt å bruke akterstaget som antenne, samtidig som vi har begynt å slå av unødvendige instrumenter som lager radiostøy. Denne morgenen fikk jeg blant annet inn en norsk gjeng med radioamatører, som i god Fleksnes LA8PV-stil kunne opplyse om at det var 0,7 varmegrader på Mysen, mens Spydeberg hadde det noe varmere med 2 grader. Mer interessant var det at vi utover kvelden fikk inn flere maritime nett, blant annet Herb som er en pensjonert kanadisk meteorolog som daglig sender ut værmelding til båter i Atlanterhavet. Dette lover med andre ord godt for den neste overfarten vår.

Denne dagen starter vi også motoren for første gang for å lade batteriene. Instrumentene viser at vi bruker rundt 80 Ah pr døgn, noe som faktisk er mindre enn jeg regnet med i og med at autopiloten står på omtrent hele tiden.

Dagens fisking resulterer i en ny tunfisk som vi i god sportslig stil kaster uti igjen – vi er ikke sultne.

Dag 4 – Den store soldagen – torsdag 10.11.2011

Dette er dagen da solen endelig gjør alvor av truslene sine. Skyene ryddes til side, og sola steker som bare en afrikansk sol kan gjøre. Ettersom vi seiler sydover med spridd forseil (et seil til hver side av båten) blir det snart for mye skygge om bord, og vi ruller inn forseilet til fordel for litt sol. Det går en del saktere, men det spiller fint liten rolle om vi bruker åtte, ni eller ti dager på denne overfarten.

På fiskefronten skjer det også ting denne dagen. Først får vi en gul fisk vi ikke vet hva er, og som vi kaster uti igjen – vi er ikke sultne. Etter dette begynner vi så smått å prøve de største slukene, og dermed er spetakkelet i gang. Den første sluken vi prøver resulterer i at fiskestanga, som vi trodde ikke kunne bøye seg, plutselig står nitti grader ut fra båten, mens snella hviner som besatt før det blir helt stille. Vi sveiver inn og kan konstatere at sluken er borte. Enten er snøret røket av, eller så har fisken bitt av snøret, det siste er visstnok ikke veldig uvanlig. Vi binder på en ny stor sluk og kaster den uti. Etter et par timer blir det klart at vi nettopp har mistet de to største og dyreste slukene våre på den samme måten. Etter en kort debatt endrer vi strategi og bestemmer oss for ikke å bruke flere ordentlige sluker på disse monsterfiskene som tydeligvis svømmer under båten. I stedet finner vi frem plastikkposen som fiskeutstyret ble levert i, og river denne i strimler. Strimlene binder vi fast i snøret, og får det til å ligne litt på de ordentlige slukene som i sin tur ligner litt på små blekkspruter. I enden setter vi naturlig nok en krok. Vi binder hele greia fast i snøret, og kaster det ut bak båten. Utpå ettermiddagen skjer det samme igjen – det hviner i snella, før det blir helt stille. Vi sveiver inn og kan konstatere at både plastikkremsene og kroken er borte. Det er tydeligvis svært sultne dyr her, og antakelig har de skarpe tenner. Jeg roter frem en av verktøykassene og tar ut en ståltråd. Nye plastikkremser knytes rundt denne, en krok i enden, og uti med det. Det blir liggende ut dagen.

Dag 5 – Den STORE fiskedagen – fredag 11.11.2011

Avtroppende nattevakt vekker meg med beskjed om at det ligger en blekksprut på dekk. Skal si man våkner av slikt, selv om klokka bare er fire. Blekkspruten var ikke spesielt stor, men likefullt: en blekksprut på dekk er tross alt ikke helt hverdagslig. Ettersom fiskeslukene etterligner blekkspruter tar vi vare på denne for å bruke den som agn senere på dagen. Ståltrådplastikkposesluken vår er sveivet inn for natten, men jeg hiver den uti når det begynner å lysne litt.

I det jeg går ned for å begynne på frokosten kommer den etter hvert så velkjente hviningen i snella. Jeg kaster meg opp trappa, slår av autopiloten og vrenger båten i bi før jeg sakte strammer låsen på snella. Anita kommer fortumlet opp på dekk, hun har våknet av alt virvaret og skjønner hva som skjer. I det vi går i gang med å sveive inn snøret begynner tre store knallblå hai-lignende fisker med gule haler å sirkle rundt båten. Vi ser på hverandre og håper for guds skyld at ikke det er et sånt monster vi har fått på kroken. Vi er redde for å ryke snøret, så vi stiller inn snella slik at fisken klarer å dra ut igjen snøret når den rykker som hardest.  I 20 minutter sloss vi mot monsteret i sjøen, før det endelig kommer frem bak båten. Hvordan det hele ender kan du se her:

Etter dette trer vi en ståltråd gjennom den ekte blekkspruten, krok i enden, og hiver uti. Etter et par timer kommer det et enkelt napp, så blir det stille. Vi sveiver inn. Blekkspruten er borte, ståltråden og stanga er intakt. Nå tar vi en fiskepause.

Vi finner frem et magnetisk brettspill: Othello. Anita har aldri spilt det før, og jeg har ikke spilt det siden jeg var liten. Det er moro med en avveksling fra den til tider nervepirrende fiskingen. Vi blir ikke ferdige og det halvferdige spillet blir lagt til side for fortsettelse neste dag.

Denne dagen passerer vi 450 mil, og vi er dermed halvveis på ferden mot Kapp Verde. Omtrent samtidig passerer vi 23 grader nord, og vi er nå offisielt i tropisk farvann. Vi starter motoren for å lade batteriene, og i løpet av natten dør vinden såpass ut at vi blir nødt til å starte motoren igjen. I utgangspunktet er det ikke noe stort poeng å bruke motor til fremdrift, vi har nok av tid, men det blir veldig urolig og støyete i båten når vi bare ligger og driver i de etter hvert større og større dønningene.

Dag 6 – De gamle metoders dag– lørdag 12.11.2011

Når jeg kommer på vakt kl 00.00 har Anita studert himmelen slik de gamle indianerne, og kanskje mer relevant – de gamle seilerne – gjorde det. I følge tegnene på himmelen er en varmfront på vei mot oss, og vi har dermed at lavtrykk i vente. Langtidsvarselet vi tok med oss da vi forlot Kanariøyene varte ikke lenger enn til i går, så nå er vi overlatt til oss selv. Utpå morgenkvisten er det ikke lenger noen tvil, himmelen har blitt tett og grå, og i løpet av dagen passerer også kaldfronten. Det blir omsider klart at det verste været går nord for oss, og at vi faktisk blir sittende igjen uten noe særlig med vind. Vi får nye timer med motor.

Vi fortsetter Othello-økten fra i går. Det viser seg at Othello er et skikkelig dustespill der den som leder hele veien ikke vinner til slutt likevel. Jeg foreslår at vi skal undersøke om spillet flyter, men Anita redder både brettet og brikkene før alt går over rekka.

Inspirert av Anitas gamle metoder for å varsle været drar jeg i stedet fram sekstanten. Jeg bruker å treffe sånn passe greit på posisjonen, men i dag byr det på ekstra utfordringer med store dønninger og et lett skylag som dekker solen. Etter en del målinger, beregninger og tabelloppslag får vi en posisjon. Kontroll mot GPS’en viser at vi bare har bommet med fem mil, eller med andre ord omtrent en times seiling. Vi er strålende fornøyde med resultatet, jeg kunne jo tross alt fint ha kommet frem til at vi var i Kina. På det store Atlanterhavet må fem mil kunne karakteriseres som blink, og brått er fadesen med Othello helt glemt.

Utover ettermiddagen melder Anita at lavtrykket definitivt passerer nord for oss, og at vi har et høytrykk syd for oss. Etter middagen får vi en solnedgang som bare Afrika kan stille opp med. I øst er himmelen rosa og blå, i nord og i syd er himmelen knallrød, og i vest er det et nesten ubeskrivelig fargespekter av knallsterke røde, oransje og gule farger. Med ett skjønner vi hvor starten på Løvenes Konge har hentet inspirasjonen fra. Det er i det hele tatt en fantastisk opplevelse å kunne sitte utenfor kysten av Afrika uten en eneste lysforurensning, og kun ha det utrolige lyset som himmelen selv stiller opp med.

Dag 7 – Husmorsdagen – søndag 13.11.2011

Natt til søndag forløper høvelig stille, og jeg slår i hjel tiden med å peke sekstanten mot både månen og Polaris for å finne posisjonen vår. Jeg er tydeligvis inne i en god stim, og treffer rimelig greit begge gangene. Etter frokost stilles radioen inn på Radio Monaco som sender værvarsel for Middelhavet og store deler av Atlanterhavet. Vi har ikke fått somlet oss til å få med oss værvarselet de andre dagene, men vi har fått opplyst at en engelsk værmelding skal komme etter den franske kl 09:30. Radiodekningen er helt grei, men med våre tidligere omtalte begrensede franskkunnskaper klarer vi ikke helt å henge med. I frykt for å gå glipp av deler av den engelske varslingen gjør jeg klar en båndopptaker. Etter den franske værmeldingen blir det stille. Lenge. Alt for lenge. Det kommer ingen engelsk værmelding, og noe slukørret må vi innse at vi har gått glipp av nok en sjanse til å få med oss været. Vi får prøve igjen i morgen i stedet.

Etterpå kan vi igjen heise seilene. Nå har motoren gått til sammen nesten førti timer siden vi forlot Lanzarote. Det blir deilig stille, og det lille som finnes av vindpust er nok til at vi driver sakte sydover. Frem til lunsj slappes det av i solen. Noen sover litt, mens andre leser bok.

Etter lunsj blir det andre boller. Bokstavelig talt. Vi har fått ånden over oss, og setter i gang et ekte husmorprosjekt. Oppvasken, som har vokst seg faretruende stor de siste dagene, blir tatt med et smil. Båten ryddes, og store deler av inventaret blir vasket. En liten time senere brer duften av gjærbakst seg i båten. Rykende ferske kanelsnurrer løftes ut av ovnen, før et bakebrett med stekeklare boller blir dyttet inn. Vi forspiser oss kraftig på kanelsnurrene. Middagen må utsettes til etter solnedgang, og bollene må ligge til nattevaktene. Omsider får også cockpiten seg en omgang med såpe og vann – to omganger faktisk. Ingen av disse har noe med husmorprosjektet å gjøre, men er mer et nødvendig resultat av strabasene med å fylle diesel på tanken i atlanterhavsdønninger.

Utover kvelden blåser det kraftig opp, og vi begynner å se konturene av en lang dag foran oss.

Dag 8 – Den lange dagen – mandag 14.11.2011

Natt til mandag fortsetter vinden å øke, og det blir klart at vi endelig har kommet til passatvinden. Det er denne som skal bringe oss trygt over til Karibien når den tid kommer. Etter hvert stabiliserer vinden seg på 25 knop, med 30 knop i kastene. Vi ruller inn hele forseilet og tar ett rev i storseilet. Vi har lagt oss for vane å reve for mye heller enn for lite, spesielt om natten. Det går en del saktere, men det føles mye tryggere, og ikke minst er det mye mindre slitsomt å stå til rors. I takt med at vinden øker har også bølgene begynt å bygge seg ytterligere opp, og det kommer etter hvert anseelige mengder vann over både dekk og cockpit. Kombinasjonen gamle atlanterhavsdønninger og nye bølger fra vinden gir en særdeles rotete sjø. Kombinasjonen til tross: La Vie danser florlett gjennom hver eneste bølge, og det er en sann fryd å se hvor godt hun ligger i vannet, men det er slitsomt å være om bord.

Vi har to drivankere om bord. Ett lite som er beregnet for båter opptil 40 fot, men som ser litt spinkelt ut, og ett som er beregnet for båter opptil 45 fot og som ser svært kraftig ut. Vi har av og til brukt det store drivankeret til å stabilisere båten når vi ligger på svai med store dønninger, men vi har aldri fått det lille drivankeret til å fungere til noe som helst. I følge teorien skal et drivanker hjelpe til med å holde båten på kurs og forhindre broaching (at båten småkantrer ukontrollert mot vinden) i mye vind. Det er viktig å prøve ut utstyr før en trenger det i skikkelig dårlig vær, og i dag var det på tide å prøve å lense med det lille drivankeret bak båten. I det jeg relativt kontrollert kaster ut ankeret aner det meg at det her neppe kommer til å komme på min topp ti-liste over lure ting jeg har gjort opp gjennom årene. Ankeret treffer vannet, La Vie treffer en surf på en bølge, og for første gang i historien slår det lille ankeret vårt seg faktisk ut og inntar formen til en fallskjerm slik det er ment å gjøre. Dette var jeg ikke helt forberedt på. Vi har et svært langt ankertau, men jeg innså raskt at det kom til å bli et voldsomt rykk i båten når tauet til slutt ville være kommet til enden. For å begrense rykket valgte jeg å holde igjen i ankertauet selv. La Vie veier rundt seks-syv tonn og hun surfet altså av gårde i åtte knop på en atlanterhavsdønning mens fallskjermen lå dønn stille i havet bak oss.

Etterpå hentet Anita en brannsalve fra kjøleboksen og smurte utover brannsårene jeg fikk fra friksjonen med ankertauet. Deretter fikk jeg forbud mot å dra i tau så lenge resten av turen varte. Et par dager tidligere hadde jeg prøvd å holde igjen fiskesnøret da en stor fisk bet på, med et stort kutt i en finger som resultat. Uansett, det var en veldig god erfaring å få testet ut drivankeret i litt vind. Vi hadde aldri trodd at effekten av drivankeret skulle være så bra, men drivankeret satt som boltet fast i sjøen, og båten nektet å rikke seg verken fremover eller til sidene. Etter en del knoting fikk vi til slutt dratt ankeret tilbake i båten. Drivankeret hadde revnet, som forventet, til tross for at det kun var moderat vind, og båten vår er langt mindre enn det drivankeret er beregnet på.

Noen timer senere er den første nattevakten i full gang. Jeg sitter og leser i en bok mens autopiloten står for styringen. En kombinasjon av kjente lyder i en ukjent rekkefølge får meg til å reagere. Klunk-thump-thump-klask-klask-klask-klask. «Klunk» er lyden av noe som treffer pushpiten, «thump» er lyden av mild banking mot glassfiber, og «klask» er klasking. En runde med lommelykten i cockpiten bekreftet mistanken. Bak pidestallen – akkurat der vi vanligvis står når vi styrer – ligger det en fisk og spreller i et desperat forsøk på å fly igjen. Vi har fått vår aller første flyvefisk om bord.

Vinden, bølgene og dønningene har uten tvil bidratt til at dette ble den mest slitsomme dagen på turen, og det er deilig å kunne legge seg i køya for fire timers søvn når mandagen blir til tirsdag.

Dag 9 – Den siste dagen – tirsdag 15.11.2011

Når solen står opp viser gps’en at vi med inneværende fart vil være fremme omtrent ved solnedgang. Guideboken forteller om store feil i kartene, med skjær 2 mil unna riktig sted, mange umarkerte skjær og vrak, og ingen fyr som lyser. I tillegg reduserer sanden fra Sahara-ørkenene sikten betraktelig når det blåser, eller har blåst, i over 17 knop, slik det nå har gjort i over ett døgn. Kapp Verde er med andre ord ikke et land vi ønsker å seile inn til om natten. Det blåser fortsatt friskt, og vi bestemmer oss for å sette alle kluter til. Seilene heises, og regattamodus inntreffer. Utover dagen spiser vi inn det ene minuttet etter det andre.

Innen vi får land i syne avdekkes ytterligere to flyvefisker på dekk, og i det ankeret kastes i Porto da Palmeira (Ihla do Sal) kommer den fjerde flyvefisken frem fra under kjettingen i ankerbrønnen. Da er klokken fire på ettermiddagen, og det er rimelig nøyaktig 9 døgn siden vi forlot Lanzarote. Loggen viser 920 mil. Det har gått sakte, men vi har storkost oss, og vi kunne vel egentlig ikke hatt det særlig bedre. På de tidligere overfartene har det vært vemodig å komme frem til havn og innse at seilasen er over for denne gang. Nå var vi såpass slitne etter de siste døgns strabaser, at det var godt å endelig kunne kaste ankeret i stille vann. Vi rydder båten og pakker inn seil, men bestemmer oss for å utsette innsjekk til neste dag. Vi er jo tross alt i «Mañana, mañana-land» så hvor hastverk kan det egentlig være? Like etterpå kommer et svensk par bort til oss for å hilse på, og forteller at innsjekk gjerne tar noen dager. Perfekt.

 


Handlinger

Information

8 responses

18 11 2011
Hilde Hauge

Herlig avbrekk i en regntung arbeidsdag! Litt misunnelses tanker sendes så lenge;) Fortellerkunnskapen og innlevelsen må virkelig berømmes! Det kom mang en latter som nok tilfeldig forbipasserende i gangen må ha overhørt! En liten tåre i øyekroken til og med – for jeg skjønner at det er dette dere har drømt om og at dere har det strålende!!:) Savner dere! stor klem

18 11 2011
Christian & Anette & Hnala

Da har jeg akkurat i tradisjonstro, ettersom nyhetsbrevene ramler inn, hatt høytlesning i sofaen! ☺ Vi smiler, ler, får gåsehud og en av oss -en og annen tåre i øyekroken… Fortsatt så utrolig fint å få følge dere på denne måten! Vi beundrer dere, er stolte av dere og ikke minst –savner dere! God tur videre begge to ☺ Stor klem

20 11 2011
Janne Egtvedt

Fantastisk lesing! Nå er dere jo virkelig langt av sted. Skjønner godt at det er med skrekkblandet fryd dere fisker. Har dere lært om tropisk fisk og hva som kan spises? Koser meg stort med lesingen. Ha det godt videre.

20 11 2011
Anne Mette

Som kollega av Janne vil jeg lære til reisevaksineringa av det jeg leser. Flotte historier og skrekkblandet lesing for en ekte landkrabbe.
Hilsen Anne Mette

21 11 2011
Rune

Utrolig artig å lese :-)

2 12 2011
Christian

Dette veker minner. Vi seilte fra LA Gomera til Sal, palmeira og hadde også ruskevær og vinstille. Håper dere får et supert opphold på Kapp Verde. Vi likte oss veldig godt der. Særlig i Tarafal på Sao Nocholau!

Hilsen Ella.

12 12 2011
pgn

Hei, så hyggelig å høre fra dere! Som dere kanskje har skjønt har vi også kost oss utrolig masse her på Kapp Verde. I dag heiser vi seil igjen, og satser på å være fremme på Tobago om ca tre uker. Artig at dere følger oss!
God jul!

23 05 2014
Johna516

It’s truly a great and useful piece of information. I’m satisfied that you shared this helpful information with us. Please stay us informed like this. Thank you for sharing. fckgekcedbef

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: