High five!

7 12 2011

Vi har nå vært på Kapp Verde i litt over tre uker, og vi kan ikke si noe annet enn at vi storkoser oss. Kapp Verde er som tidligere nevnt et mãna-mãna-land, og vi har ingen problemer med å adoptere denne kulturen. Vi tar det rett og slett mãna mãna.

Vår første havn på Kapp Verde var landsbyen Palmeira på Ihla do Sal. I det vi seilte inn var vårt første inntrykk at dette var en grå industriplass, men vi kunne i grunn ikke tatt mer feil.

I det vi tar jolla inn til land blir lyden av afrikanske rytmer som spyttes ut av en høyttaler på den lokale bryggekafeen stadig høyere. På brygga er det en ansamling av mennesker som smiler og ler, og som titter nysgjerrig på fiskerne mens de sløyer dagens fiskefangst. Når en går på land blir en stadig møtt med smil og hilsen “Bom dia” fra de lokale. De små husene er dekorert i alle mulige tenkelige pastellfarger, og høner og haner går fritt rundt i gatene. Vi har kommet til Kapp Verde, dette reisemålet har vi virkelig gledet oss til, og vi skjønner fort at det har vi hatt stor grunn til.

Vi ble i Palmeira i fire dager. Vi brukte kun to dager på å få oss sjekket inn i landet, med tre besøk på politistasjonen for å få passene stemplet. Dette høres kanskje mye ut men vi møtte andre seilere som ventet i fire dager, mens andre igjen hadde vært fem-seks ganger på politistasjonen for å få passene stemplet. Så vi syns i grunn det gikk ganske raskt for vår del. Når en er på Kapp Verde må en rett og slett ta livet med ro.

Vi var også en tur i byen Espargos, som ligger litt lenger inn på øya, og det er her de fleste innbyggerne bor. I tillegg til å gå rundt i gatene å kikke på livet, sitte på kafe og nyte et glass øl i skyggen, fikk vi også handlet litt mat så vi kunne klare oss uten matbutikk på en stund.

Kapp Verde har alltid vært en fattig øygruppe, mye på grunn av det nesten aldri regner her, de har veldig lite med skog og lange tørke perioder. Dette gjør at det er vanskelig for dem å dyrke så veldig mye selv, og hele 80 % består dermed av importvarer. Å få tak i fersk kjøtt er så å si umulig med mindre du er i en av de litt større byene som “Praia” eller “Mindelo”. Er du heldig kan du finne noen butikker som selger frossen kylling og svinekjøtt. Selv om det kan virke som om at nesten hver lille landsby har noen små matbutikker, har de ikke mer enn at de så å si dekker det daglige behovet. Det er derfor nødvendig å bunkre opp med en god del basisvarer før en kommer hit. Men tilgangen på fersk fisk er stor. Det er i grunn bare å vinke på fiskebåtene når de kommer inn for dagen og kjøpe nydelig fersk fisk direkte fra dem.

Etter Palmeira seilte vi kun 6 mil (en drøy times seiling) lenger sydover til en svaibukt vi hadde sett oss ut, Baia de Mordeira. Her tenkte vi å ligge i en til to dager før vi skulle seile videre til neste øy. I følge guideboka vår skulle Mordeira være et kjempefint sted å snorkle, og vi kan ikke være mer enig i det. Her er vannet kjempeklart, bukta har et yrende fiskeliv og Paul-Gunnar fikk til og med oppleve å snorkle med en skilpadde! Heldiggrisen. I tillegg til alt dette er vannet på behagelige 23/24 grader og vi kunne for første gang på turen bade og kose oss så lenge vi ville uten å bli kalde.

Etter å ha ligget å kost oss og tatt “ferie” i tre dager tenkte vi at det kanskje var på tide å seile videre. Vi hadde bestemt oss for at øya São Nicolau, 65 mil vestover, skulle være vår neste havn. Dette er en såpass lang dagsetappe at en må planlegge avreisetidspunktet for å unngå å komme frem etter at det har blitt mørkt. Som nevnt i tidligere innlegg er det store feil i kartene på Kapp Verde og det er derfor ikke særlig ønskelig å komme inn i ny havn etter at det har blitt mørkt, og her blir det bekmørkt kl. 18:30 på kvelden. Vi ble derfor enig om å dra kl. 04:00 om morgen.

Kl. 03:00 ringte vekkerklokken, og en time senere var oppvasken tatt og både båten og vi var klare for avreise. Men plutselig fikk vi akutt svaie-syken og vi bestemte oss raskt for å gå å legge oss igjen og heller bli en dag til med avreise etter solnedgang. Vi var visst ikke helt klare for å forlate Baia de Mordeira helt enda.

Som sagt som gjort ble ankeret hevet og seilene satt 19:30 påfølgende kveld, og vi kunne kaste anker i en nydelig liten bukt ved landsbyen Carrical på øya São Nicolau morgen etter. Her viste det seg å være enda et flott sted å snorkle, og det ble igjen mere plasking i vannet.

Carrical er en veldig stille landsby med både kuer, okser, hester, geiter, høner og hunder i gatene. Landsbyen er en av de mest isolerte på hele Kapp Verde, og kanskje en av de fattigste. Byens tidligere arbeidsplass og eneste inntekt – en tunfiskfabrikk – er nå stengt, og de lokale lever derfor kun av fisk og husdyr. Likevel har menneskene her de bredeste smilene rundt munnen, og de vinket og hilste ivrig til oss. Det kom også en jente, litt yngre enn oss, gående mot oss i de mest slitte klærne du kan tenke deg med et kjempestort smil rundt munnen og ga oss high five, det gjør inntrykk.

Etter Carrical seilte vi til byen Tarrafal, blant annet for å få oss sjekket inn på øya. Tarrafal er en liten by, men det bygges overalt i håp om å kunne livnære seg litt mer på turisme.

Dagen før vi kom til Tarrafal klart vi å knekke en treplate som vi bruker som ekstra arbeidsbenk over gasskomfyren i byssa. Og vi tenkte at å få fikset den med det første ville bli en utfordring. Men da vi gikk rundt i Tarrafal gikk vi tilfeldigvis forbi et snekkerverksted, og vi så muligheten til å få fikset platen der. Vi var derfor snare til å ta jolla tilbake til båten og hente platen. Til tross for at vi verken kan portugisisk eller kreol, klarte vi etter litt tegnspråk og ett par ord fra ordboka å skjønne at Manuel kunne fikse platen vår på en halvtime for 24 kroner. Dette var jo helt utrolig, vi hadde aldri trodde at vi i mãna-mãna-land skulle få fikset platen så fort. Resultatet ble i tillegg veldig bra.

Vi var også ute å spise en svært lokal middag på byen beste restaurant “Alice”, en middag som virkelig viste hvor lite ressurser det er her i landet.

Vi ble fort rastløse i Tarrafal, og forlot Tarrafal og øya São Nicolau etter bare to døgn. Målet var nå øya Branco, 25 mil lenger nordvest, en av de minste øyene på Kapp Verde som også er en nasjonalpark. Det er lov til å ankre her, men ikke å gå i land. Øya var utrolig flott og kanskje en av de mest spesielle vi har sett så langt, med bratte fjellvegger av størknet lava som stuper ned i havet, og områder med kritthvite sandstrender som brer seg oppover fjellveggene. En ligger noe ubeskyttet på anker her, så det blir litt urolig i båten, men ikke mer enn hva en tåler når en har så flotte omgivelser rundt seg.

På vei til Branco fikk vi turens første Dorado, stor stas! Middagen var dermed i boks, og fisken smakte helt nydelig. Noen minutter etter at Doradoen var kommet om bord, nappet det i fiskesnøret enda en gang og en fin tunfisk ble halt om bord. Denne tunfisken ble fortært til lunsj dagen etter på øya Santa Luzia. Nok et utrolig flott sted. Her ble vi liggende på anker i fire dager. For min del ble dette noen skikkelig late dager, mens Paul-Gunnar ble sengeliggende i tre dager med mageproblemer.

Etter at Paul-Gunnar var friskmeldt var det på tide å seile til Mindelo på øya São Vincent, for å gjøre oss klare til Atlanterhavskrysset. Når en skal sjekke seg ut av landet kan en kun gjøre dette på tre steder her på Kapp Verde, Palmeira (Sal), Praia (Santiago) og Mindelo (São Vincent). Plasseringen til Mindelo gjør det naturlig at de fleste seilerne har dette som sin siste havn.  Mindelo har også en god del matbutikker, så en kan få bunkret opp med litt mer basisvarer, men en bør ha gjort mye av dette på forhånd. Utvalget av frukt og grønnsaker er ganske bra, men ellers er de fleste butikkhyllene ganske tomme.

Vi har nå vært i Mindelo siden torsdag 1.desember, men byen blekner litt i forhold til hva Kapp Verde har å by på ellers. For vår del bruker vi dagene her til å forberede, bunkre og gjøre båten klar for nok et havseilas, denne gangen riktignok et ganske langt havseilas. Vi legger opp til å heise seil førstkommende fredag, så i morgen skal vi ha en fridag og kose oss litt ekstra før vi legger ut på vår lengste havseilas hittil, 2100 mil som vi regner med å bruke tre uker på. Målet er Tobago. Dette betyr at vi kommer til å feire jul på det store blå havet. Vi har både julegløgg, julegrøt, julesanger, sjokoladenisser og pinnekjøtt om bord, i tillegg til oppskrift og ingredienser til pepperkaker, så litt julefeiring blir det her om bord på La Vie også.

Kapp Verde har vært mer enn hva vi kunne forestille oss, og vi er så utrolig glad for at vi valgte å bruke litt tid her. Det har vært overraskende lite andre seilere fra skandinavia her, og omtrent alle andre båter vi møter er franske. Vi kan derfor ikke gjøre noe annet enn å anbefale alle andre seilere som skal krysse Atlanterhavet, ta dere tid til Kapp Verde!

 


Handlinger

Information

8 responses

7 12 2011
Robert

Fint at dere koser dere. Jeg har begynt å tenke på hva dette året kommer til å gjøre med arbeidsmoralen deres? Dere har vel ikke glemt det litt lange ordet – ARBEIDSMORALEN? :) Dere er tøffe og heldige mens jeg bare er misunnelig.

8 12 2011
Torbjørn

God tur over dammen og god jul!

12 12 2011
pgn

Hei sjef!
Mange takk for det, god jul til deg og!

8 12 2011
Hilde Hauge

Kan ikke si annet enn at vi GLEDER oss stort til nyåret!! Nyt seilasen og ha en herlig jul! Vi kommer til Grenada ettermiddagen den 26. januar- klare for et Karibisk eventyr!! :) Vi snakkes når dere er over det store havet! stor klem og masse gode hilsner for den store turen!

12 12 2011
pgn

Vi kan ikke si noe annet enn at vi GLEDER oss til å få besøk fra dere! :) Ha en super jul og godt nytt år, så skypes vi når vi har kommet på plass over dammen :)

11 12 2011
Bjørn Birkeland (@bjoebirk)

Her sner det i dag. Meldt regn i morgen.

12 12 2011
pgn

Usj…

21 02 2012
«Forward, Love!» « Langtur 2011

[…] bortgjemt paradis. Hovedstaden Hillsborough er en rolig, liten by som minner mest om en blanding av Kapp Verde og Tobago, og øyen Sandy Island på utsiden er en forvokst hvit sandstrand med noen palmer på, […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: