AHOY THERE LA VIE, ANYONE HOME?

8 01 2012

Hvem er den mannen der, og hva i alle dager gjør han med jolla vår?!? En tyv. Midt på lyse dagen. Og nå skal han prøve å selge oss vår egen jolle. Nå blir det bråk!

Vi har kun vært på Barbados i litt over en uke, men allerede har jolla vår prøvd å forlate La Vie to ganger. En gang med mannskap om bord, og en gang uten. Det lukter mytteri, men vi tar oss ikke nær av det. Vi har stortrivdes her og har blitt værende mye lenger enn det vi først så for oss. Grunnen er enkel: Barbados har gitt oss akkurat den velkomsten vi hadde håpet å få i Karibien: Krystallklart vann med en temperatur langt over de fleste svømmehaller hjemme, nydelig vær med en og annen regnskur til å kjøle seg ned i, og rett og slett fantastisk hyggelige folk både på land og til vanns. At rompunsjen smaker over all forventning gjør selvsagt ikke saken verre.

Barbados er et lite land med kun 250 000 innbyggere, og landet består kun av en liten øy. Øya er likevel stor nok til at en neste år regner med å få presset inn over en million turister. De fleste turistene kommer enten med cruiseskip eller med fly, men noen velger altså å komme for egen maskin slik som oss. I Carlisle Bay i Bridgetown (hovedstaden) hvor vi ligger er det ingen havnefasiliteter for små seilbåter, men det er visstnok en småbåthavn lenger nord. Derimot er det gode fasiliteter for cruiseskipene, og daglig ankommer to til tre cruiseskip til havnen med fortrinnsvis amerikanere i alle størrelser. Amerikanerne blir kjørt i maxitaxi til den lokale strandbaren her – The Boatyard – et sted  som også tilbyr fasiliteter for seilbåtene. Det betyr at de fleste seilbåtene har minst ett besøk innom The Boatyard, og om ikke annet er det i alle fall stor underholdning å se cruiseturistene slå hæla i taket kl 10 om morgenen når happy hour begynner. For vår del var det derimot solsengene som fristet, i tillegg til wifi og dermed muligheten til å ringe hjem og ønske god jul.

Da vi ankret opp i Carlisle Bay endte vi opp med å legge oss bakerst, det vil si lengst fra land og uten noen andre båter mellom oss og det åpne havet. Takk gud for at det den påfølgende dagen ankret opp en ny båt bak oss. Da vi gjorde klar jolla for å dra til land første gangen var alt fokuset på å få Anita på sykehuset. Åregaflene på jolla er ødelagte (som de jo alltid er på gummijoller), og vanligvis knyter vi noen spesielle knuter rundt årene som sørger for at jolla får fremdrift av årene i stille vann. Da vi skulle på sykehuset ble disse middels kompliserte knutene nedprioritert, og deretter ble de helt glemt. Den neste dagen skulle vi som tidligere nevnt til The Boatyard. Etter å ha fylt jolla med badetøy kastet vi loss og putret innover mot land. Hele to meter kom vi før den ellers så unormalt pålitelige påhengsmotoren sviktet oss. Totalt. Motoren nektet å gjøre noe som helst annet enn å kvele seg selv straks vi ga gass eller satte den i gir. Med kraftig strøm østover og tyve knops vestavind bar det uhyggelig raskt østover med oss, ut mot det åpne havet.

Nærmeste øy øst for Barbados er St Vincent, en avstand på rundt hundre mil, omtrent samme avstand som mellom Norge og Danmark. Dersom en ikke treffer St Vincent vil neste landfall være i Nicaragua, litt over 1 400 mil vest for Barbados (Atlanterhavskryssen var på 2 100 mil). Anita hadde armen i fatle og var ute av stand til å svømme særlig langt, og før vi i det hele tatt rakk å vurdere å svømme tilbake til båten med jolla på slep var avstanden blitt alt for stor. På et eller annet mystisk vis greide vi å sikte jolla inn mot den nyoppankrede båten bak oss. Vi traff med et brak. Et noe forundret ansikt dukket opp fra cockpiten da vi kom smadrende inn i skutesiden med smånervøse smil rundt munnen og «just stopping by!» var det eneste vi kom på i farten. Etter at vi hadde fått forklart oss, dukket plutselig Kine fra Corky opp. Der om bord hadde de heldigvis oppdaget hva som skjedde, og dermed hadde Kine kastet seg om bord i sin egen jolle for å komme oss til unnsetning. Vi ble tauet tilbake til La Vie, og etter at vi hadde byttet bensin på tanken fungerte motoren som ny igjen. Siden da har vi alltid med oss den bærbare VHF’en når vi krutter rundt i jolla. I alle fall stort sett alltid, det hender jo fortsatt at vi glemmer det.

Etter en dag på The Boatyard, og en dag med byvandring, var det plutselig nyttårsaften. Dermed var det også endelig tid for det lenge etterlengtede pinnekjøttet som har vært fraktet halve Europa rundt med fly, for deretter å ligge stuet vekk i forpiggen hele veien fra Europa innom Afrika og hit. Det var en surrealistisk følelse å klatre opp badestigen etter å ha kjølt seg ned i vannet, og kjenne lukten fra pinnekjøttet sive ut fra byssa og opp i cockpiten. Trykkokeren sviktet oss ikke: Pinnekjøttet smakte aldeles nydelig, og at en trenger å ha det kaldt ute for å nyte pinnekjøtt kan hermed avkreftes. Etter å ha gjort unne nyttårsmiddagen rottet vi oss sammen med mannskapene fra Corky og Trixi, og da klokka slo tolv sto vi barbeinte på en kritthvit sandstrand og så rakettene eksplodere over oss med en stjerneklar himmel som bakgrunn. Til tross for at Anita fortsatt hadde armen i fatle var vi enige om at det er vanskelig å få en bedre nyttårsaften enn dette.

Dagen etter sov vi lenge, og da vi endelig sto opp gjorde vi minst mulig. Utpå ettermiddagen ble vi invitert over til Corky for grilling, da mannskapet der hadde kjøpt seg selv grill i julegave (!). Corky er etter norske øyne noe utradisjonelt innredet, og dermed har det blitt svært god plass både til grill og gjester. Både hjemmelagde hamburgere og hvite hamburgere ble servert, noe som passet formen til de fleste utmerket. Kvelden ble for vår del avrundet tidlig, men med atlanterhavskryssen friskt i minne følte vi at vi hadde en unnskyldning for å legge oss tidlig.

De neste dagene gikk forbi uten at vi helt kan redegjøre for hva de ble brukt til. Det er vel det som kalles ferie. Vi har for det meste surret rundt på land, shoppet i butikker, gått rundt i byen, sittet på caféer, vært på badestranden og slappet av om bord. Og det var nettopp en av disse dagene hvor vi slappet av om bord at vi plutselig hørte «Ahoy there La Vie, anyone home?» Vår første tanke var at det var en «boatboy» – en av de lokale som ønsker å selge et eller annet – men da vi kikket ut av cockpiten så vi en mann i en jolle, med en grå jolle på slep. Ettersom mannen kom nærmere så vi at den grå jollen på slep var vår egen trofaste jolle!

Vi har lest mye, og hørt mye, om joller som blir stjålet, og visstnok er det ikke ukjent at joller som blir stjålet senere blir tauet til båten og «solgt» tilbake. Vi hadde kommet tilbake fra land for under en time siden, og nå var det altså en mann som hadde stjålet jolla vår, midt på lyse dagen, og som attpå til skulle selge oss tilbake vår egen jolle. Heldigvis var han ikke spesielt stor, og han så ikke skummel ut, men jeg er jo verken stor eller skummel selv, så det er ikke godt å si hva som hadde skjedd hvis ikke mannen på en svært bred New Zealand-dialekt hadde sagt: «I saw this drifting east, is this yours?» Det viste seg at jolla hadde slitt seg fra pushpiten, godt hjulpet av sterk strøm og sterk vind. Trolig også godt hjulpet av klønete knuter, men vi ønsker ikke å fordele skyld blant mannskapet om bord. Noen timer senere tøffet vi inn til Allan (redningsmannen) og kona hans med en flaske vin. De nektet å ta den i mot hvis ikke vi ble med å dele den, og dermed var det duket for en kveld med utveksling av røverhistorier mellom Norge og New Zealand.

Nå kaster vi straks loss og sikter mot Tobago, destinasjonen vi hadde som mål da vi dro fra Kapp Verde. Dermed er nødstoppen i Barbados over, og selv om vi aldri hadde planer om å dra hit, er vi svært glade for å ha vært her. Mye flotte mennesker, flott kultur og et sted det er lett å bli værende litt for lenge i.


Handlinger

Information

2 responses

8 01 2012
Janne

Hei igjen. Dere er så flinke til å skrive og det er skikkelig gøy å lese. Nå kunne jeg jo lese og kose meg litt jeg også, ( i motsetning til innlegget om overfarten for eksempel ). Høres ut til å være deilige dager, selv med innslag av dramatikk. Men det er vel noe å lære for hver dag da. Håper mager og skuldre er helt i orden og at de neste uhellene er på nivå «mistet brødskiva mi overbord». Trenger ikke mer action å lese om enn det jeg :).
Hvis dere lurer på om dere skal lengte hjem kan jeg berolige dere med at det er helt unødvendig. Uti januar har vi 3 kuldegrader og 3 mm snø. Litt kjedelig. Klem og hilsener fra oss

8 01 2012
Mannskapet i Oda

Morsomt å spennede å følge dere – det kan gå bra til slutt :-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: