«Forward, Love!»

21 02 2012

I det vi skalker lukene for regnet som squallen har tatt med seg, hører vi den ubehagelige lyden av kjetting som skraper. Mørket har senket seg rundt La Vie og vinden har på få sekunder økt til en ubehagelig høy og intens uling i masten. Vi ligger på svai utenfor Clifton på Union Island. Smellet i kjettingen bringer en ny uro til La Vie, ligger vi egentlig på svai lenger?

Grenada, Carriacou, Union Island, Tobago Cays og Bequia er øyer vi har pløyd oss igjennom i de drøyt tre ukene som vi nå har vært på The Windward Islands. Nå har vi kommet oss nord på St. Lucia, Rodney Bay, med mål om å mønstre av La Vie i tre netter for å unne oss litt luksus. En 30-års gave fra Paul-Gunnar til Anita gjør at vi på tirsdag sjekker oss inn på The Landings, et spahotell nord på øya. Men først; en liten oppdatering fra oss om ukene våre her på The Windward Islands så langt:

Seilasen fra Tobago til Grenada gikk som vanlig. Vi lettet ankeret etter mørkets frembrudd, fikk raskt både kurs og fart, og Paul-Gunnar ble sjøsyk omtrent like fort som vanlig. Utpå morgenkvisten var han villig til å bytte det meste mot flybillettene til Hilde og Åsmund som faktisk hadde mellomlandet på Tobago og flydd videre til Grenada kun timer før vi startet vår overfart. Det ble ingen bytter, naturligvis, men sjøsyken er et rart fenom: Straks vi kom innenfor revene som dempet dønningene utenfor St. Davids Harbour var alt glemt, og Paul-Gunnar kunne konstantere at nok en fantastisk flott seilas var gjennomført.

Vi seilte til St. Davids fordi det ligger geografisk fornuftig til for å få fine dagsetapper med slør videre rundt Grenada, og fordi det i følge boken skulle være enkelt å sjekke inn. Det første stemte bra, det siste var i beste fall svært upresist. Toll og immigrasjon er kun til stede på tirsdager og torsdager, og siden vi ankom en fredag formiddag var den eneste løsningen å dra til St. George for å besøke myndighetene der. Bussturen til byen var av den sedvanlige hvor-mange-personer-får-vi-egentlig-plass-til-oppå-hverandre-i-en-toyota-hiace-og-det-uten-at-speedometeret-skal-gå-under-hundre-på-noe-tidspunkt? Etter hvert skjønte vi også det hemmlige signalet for å få bussen til å stoppe; bank hardt på vinduet og sjåføren stopper umiddelbart, for her på Grenada eksiterer ikke vanlig busstopp. En billig og rask måte å komme seg rundt på i Grenada på i tillegg til at en virkelig kommer tett innpå lokalbefolkningen – bokstavlig talt. I St. George ble vi sendt frem og tilbake før vi etter mørkets frembrudd kom til et nattåpent tollkontor. Her fikk vi til slutt sjekket båten inn, men immigrasjon var ikke var på jobb så vi fikk beskjed om å besøke de den påfølgende dagen. Ettersom vi nå plutselig lå så «klønete» til med båten bestemte vi oss for å vente med dette til mandagen når vi hadde forflyttet oss til Hog Island som hadde immigrasjonskontoret litt mer tilgjengelig (Le Phare Bleu marina).

To dager senere mønstret det nye mannskapet på for en to ukers rundtur i Grenada og omegn. Vi storkoste oss med deres besøk, og hvordan de opplevde å være om bord kan dere lese her. For vår del kan Grenada oppsummeres slik: En fantastisk øy å seile rundt, der ankringsmulighetene er uendelige og svært gode, flotte marinaer og velutstyrte båtbutikker. På Grenada er det også lett å følge med på hva som skjer, med ukentlig grilling på Hog Island der det samles en stor gjeng med seilere, og hver morgen sendes nyheter og lokale oppdateringer på VHF’en (kanal 68 kl 7:30). Det meste er med andre ord tilrettelagt for seilere, noe det ikke er over alt ellers. Vi skulle gjerne hatt mer tid her.

Da vi skulle seile fra St. George til Tobago Cays fikk vi brått erfare at drømmen om evig slør i karibien er nettopp det – en drøm. Vi hadde i grunn aldri lagt merke til det før, men øyene i gruppen som kalles The Windward Islands – de sydligste karibiske øyene – ligger alle på rekke og rad i retning nordøst og ikke nord slik vi har antatt. Her nede kommer vinden heller ikke rett fra øst slik vi trodde, men stort sett nordøst, og dermed blir det kryss og ikke slør når en skal nordover langs disse øyene. For å korte ned på seilasen til Tobago Cays kastet vi derfor anker i Carriacou. Carriacou er et aldri så lite bortgjemt paradis. Hovedstaden Hillsborough er en rolig, liten by som minner mest om en blanding av Kapp Verde og Tobago, og øyen Sandy Island på utsiden er en forvokst hvit sandstrand med noen palmer på, omringet av rev og krystallklart turkist vann.  I utgangspunktet hadde vi tenkt til å seile rett forbi Carriacou, men vi er veldig glade for at vi ikke gikk glipp av denne lille perlen.

Et par dager senere ankom vi Tobago Cays, en liten øygruppe med hvite sandstrender, vann som er bassengklart, omkranset av et rev som sørger for å dempe atlanterhavsdønningene til flate, små badebølger. Revet ble kraftig ødelagt av orkanen for noen år tilbake, og det bærer fortsatt tydelig preg av det, dessverre. Vannet er fortsatt krystallklart, og både fisk og havskilpadder er det masser av, men dykkene ved Speyside i Tobago var bedre. Misforstå oss rett: Tobago Cays var en udelt positiv opplevelse, og vi skulle gjerne hatt mer tid her, for allerede etter to netter seilte vi sydover igjen. Vi stoppet da vi kom til Union Island, og gjorde oss klare til bursdagsfeiring. Anita ble 30 den påfølgende dagen, og dagen ble behørig markert: Nybakte rundtstykker til frokost, rum og hjemmelaget brownies til lunsj, og hummermiddag med champagne på The Aquarium før kvelden ble avsluttet på et røykfult utested mens reaggerytmene fløt gjennom lokalet. Herlig fering!

Dagen etter ble en rolig dag på Union Island, men til gjengjeld blir det mer enn nok spenning i løpet av kvelden og natten. Noen timer etter at mørket har senket seg blåser det plutselig opp til stiv kuling i kastene. Det begynner å regne, og himmelen blir beksvart. Vi har fått en squall over oss. I det vi skalker lukene for regnet hører vi den ubehagelige lyden av kjetting som skraper. Smellet i kjettingen bringer en ny uro til La Vie, ligger vi egentlig på svai lenger? Kapteinen er førstemann ut på dekk. Himmelen har åpnet seg fullstendig og vannet fosser ned fra mørket der oppe. Vi ligger på samme siktelinje som vi har gjort siden vi ankom Union Island, vi har med andre ord ikke flyttet oss en meter. Gjennom striregnet skimtes konturene av seilbåten som har ligget foran oss hele dagen. Det er en stor, mørk Jeanneau, rundt femti fot, og nå ligger den ved siden av oss. Skjønt «ligger» er kanskje ikke riktig ord. Den har åpenbart store problemer, og vinden kaster den frem og tilbake som om den ti tonn tunge båten bare er en papirbåt. Med ett er kursen satt rett mot oss. På dette tidspunktet har også resten av vårt mannskap kommet seg ut på dekket og bivåner det hele. Småfebrilsk henges fenderne utover siden, utover det er det ikke så mye vi kan gjøre annet enn å se på det hele. Også i de andre båtene rundt oss begynner det å bli liv på dekk, og fergen som ligger til kai har rettet det store søkelyset sitt mot Jeannauen. Når båten kun er et par meter unna oss skifter den plutselig retning igjen. Det har kommet folk ut i cockpiten der om bord og fått startet motoren, men problemene er langt fra over ennå. Det begynner å bli en slags kontroll om bord, og de sender en mann frem på dekk for å ta opp ankeret. Båten kryper sakte fremover mot vinden, men stopper raskt fremdriften. Det er problemer med ankerspillet, og i mens har vinden begynt å pendle båten sideveis igjen. På nytt er båten på vei rett mot oss, og denne gangen stopper den ikke. Fra bauen ropes det beskjed tilbake til cockpiten med en erkebritisk aksent: «Forward, love!» Det er bare å bøye seg i støvet. Under slike omstendigheter er det vel bare en ekte brite som kan greie å opprettholde en høflig og dannet tone når det skal ropes beskjeder. Beskjeden kommer dessverre for sent. Eller var totalt malplassert. Båten hadde allerde bauen direkte rettet mot vår bau, og i stedet for å bremse farten fikk båten ekstra fart uten å klare å svinge unna. Den hogger inn i bauen vår, og vårt forsøk på å putte en fender imellom hjalp lite. Etter dette endrer britene taktikk. De slipper ut mer kjetting, og havner dermed bak oss, dog fortsatt som en voldsom pendel fra side til side. Etter hvert gir squallen seg, vinden løyer igjen og regnet avtar. Jeannauen fortøyer seg fast i en båt som ligger på moring. Fra VHF’en brummer det «The Eagle has landed», fergen slår av søkelyset sitt, og natteroen senker seg på nytt over bukten.

Neste morgen kan vi konstatere at vi har fått ett dypt kutt i ankerrullen, men utover det ser vi merkelig nok ingen spor etter sammenstøtet. Til tross for at den lå ankret opp med to ankere mistet Jeannauen festet, og i kampens hete fikk kapteinen ankerluken over foten. Resultat: syv sting på en tå. Neste gang vi lettet ankeret oppdaget vi at kun tretti centimeter foran bauen vår var kjettingen full av blått bunnstoff. Skrapelyden i kjettingen som sendte oss på dekk kvelden før var Jeannauen som bokstavelig talt sneiet bauen vår og traff ankerkjettingen vår i stedet. Flaks.

Noen dager senere krysset vi oss opp til Bequia. Vi har hørt mye bra om Bequia og vi kunne lett se hvorfor. Admirality Bay hvor vi var er en koselig liten by som har det meste. Hyggelig folk, butikker med godt utvalg av matvarer, bra med fruktboder og en helt herlig sti langs vannkanten der restauranter og butikker ligger tett i tett, i tillegg til flotte sandstrander gjør byen til en sikker vinner.

Vi fant dessverre ikke helt roen i Bequia, noe som antakelig skyldes kommende tidsfrist, så allerede etter to dager satte vi kursen mot Rodney Bay hvor vi ligger nå. Vi brukte 26 timer på å krysse oss opp hit med en avstand i luftlinje på ca 67nm, så en veldig god kryss var det ikke. Like fullt var det en helt perfekt seilas med en vanvittig stjernehimmel, der både Venus, Merkur og Jupiter strålte om kapp med månen.

Om en ukes tid får vi nytt besøk fra nord, denne gangen er det mor og far til Paul-Gunnar som tar turen. De er begge fullbefarne seilere, så vi regner med at det blir to uker uten at vi trenger å røre et eneste seil eller skjøte. Uansett, vi gleder oss masse til besøket!

I morgen sjekker vi altså inn på The Landings, og vi skal igjen få oppleve hvordan det er å ligge i en seng som ikke beveger seg, vaske seg i ferskvann, og sist men ikke minst blir det nok litt spabehandling, gode middager, champagne i boblebadet, ja i det hele tatt, vi skal kose oss!


Handlinger

Information

2 responses

21 02 2012
Hilde Hauge

Herlig! Nyt det!! Vi savner dere og drømmer oss tilbake her i kalde vinternorge! Det var en fantastisk opplevelse!

21 02 2012
Janne

Takk for moro lesing. Kos dere masse på spa. Det blir sikkert deilig, men jeg skjønner nesten ikke hva dere skal med spa…. Det må jo være spa i massevis å ligge på en hvit strand og dorme til lyder fra sjøen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: