Etter en lang periode uten å oppdatere bildealbumene våre, har vi nå endelig fått lagt ut flere bilder fra turen vår. Følgende nye album er dermed tilgjengelig:
Klikk her for å få se alle bildene.
Enjoy!
Selv på det relativt rolige vannet står sjøsprøyten rundt oss og det ropes og kjeftes på alle kanter. Vindmåleren viser at vi burde hatt to rev i storseilet for lenge siden, og forseilet skulle vært byttet til et mindre. Det er det ikke snakk om i dag. I dag er det tid for vår første deltakelse i en internasjonal regatta med La Vie, og da er det ingen som snakker om å reve. Konkurranseinstinktet har ligget i dvale en god stund nå, men i dag har det virkelig slått til for fullt.
Fredag ettermiddag ankommer vi Puerto Bahia Marina, en marina i tilknytning til et hotellkompleks rett syd for Samana by. Vi registrerer oss inn i marinaen, før det er klart for et informasjonsmøte om den kommende regattaen. På informasjonsmøtet er det stappfullt, alle prater i munnen på hverandre, og det aller meste går på spansk. Seilingsbestemmelsene er også på spansk, men det ligner veldig på det vi er vant til hjemme i Norge, så vi antar at det meste er greit. Gjennom møtet serveres det konstant gratis vin og whisky, akkompagnert av kanapèer. Alt dette, og en uke gratis overnatting i marinaen kun for å delta i regattaen, er noe som passer perfekt for langturseilere.
Den kommende natten sover kapteinen dårlig. Nerver. Første regatta på over tolv år, og selv om alle sier at det bare er en «koseregatta» kommer de gamle følelsene tilbake. De gode følelsene før store regattaer. Etter en erkesunn frokost (havregrøt) gjøres båten så klar som mulig. Jolla legges igjen på land for å spare vekt, det samme gjelder påhengsmotoren, et par dieselkanner og en bensinkanne. De øvrige kannene får stå igjen som ballast på styrbord side ettersom vi vanligvis ligger en smule skjevt i vannet. Deretter blir vannlinjen skrubbet og vasket for de siste ukers planter og dyr som har valgt å sette seg fast der. Storseilet gjennomgås og lusene fikses. Ankeret pakkes ned, og dekket ryddes for alt løst. Deltakernummer festes på pushpiten, og vi mottar vårt handicapnummer: 150. Vi har ingen forhold til handicapnummeret ettersom det brukes et annet system enn det LYS-systemet som vi er vant til hjemmefra. Poenget er uansett det samme: En båt som er antatt treg, kan vinne selv om den kommer i mål etter en antatt raskere båt, det er tidsforskjellen mellom båtene som avgjør. La Vie er en av de minste båtene, og dermed antakelig en av de tregeste, så uten handicapsystemet ville vi ikke hatt mulighet til å vinne. Det har vi antakeligvis ikke uansett, men det blir i alle fall litt mer rettferdig.
En liten time før start kaster vi fortøyningene. Vi heiser seil og tar noen prøveslag for å få inn en slags rytme. Med Marie på besøk har vi plutselig to nye hender og det gjelder å utnytte det best mulig. Raskt får vi «drillen» til å sitte relativt greit, og vi går over til sløring og jibbing. Det blåser mer enn det som har vært meldt, så vi bestemmer oss for å ikke bruke spribommen. Det er litt bittert ettersom vi kommer til å tape mye fart på det, men den er både bøyd og har to ødelagte ender, så ting kan fort gå litt galt i en stresset situasjon. Over VHF’en blir vi løpende oppdatert fra startbåten på hvor lenge det er igjen til start, og plutselig er det kun minutter igjen. Ettersom vi er litt rustne i regattaseiling velger vi å ikke presse for hardt i starten. At vi ikke skulle komme oss over startlinjen før det var gått et og et halvt minutt etter start, var nok likevel litt mer forsiktig enn planlagt.
Selv med vår elendige start har vi faktisk tre båter bak oss når vi krysser startlinjen. Og rundt tyve foran oss. Kapteinen er bitter på den dårlige starten, men har bare seg selv å skylde på. En feilberegning i avstanden til startlinjen fikk skylden, og samtidig ble det plutselig enda viktigere å seile bra resten av regattaen. Allerede på første legg har vi tatt inn fire båter, før vi gjør en taktisk perle og presser ut tre nye båter ved rundingen av det første merket. Herlig!
Den neste leggen tar vi igjen
enda flere båter, og nok en gang får vi en fantastisk runding av merket som gir oss fire båter gratis. De gamle regattakunnskapene sitter tydeligvis fortsatt i. Deretter suser vi forbi to til på den neste leggen, før vi etter en grei kryssing med veldig bra slag, men noe usikker navigering, kan konstatere at vi kun har fire båter foran oss! Det er vel unødvendig å si at det er en helt magisk stemning om bord i La Vie på dette tidspunktet, og det blir ikke dårligere stemning da vi innser at alle båtene foran oss er lange og raske båter som sikkert har et mye bedre handicaptall enn oss. Kanskje vi egentlig leder?
På den neste leggen skjer det lite, og avstanden til båtene foran oss er relativt stor. Bak oss begynner et par av båtene å ta innpå oss. En er klart større og raskere og har antakelig et bedre handicap, men den andre (blå) er omtrent på vår størrelse og det er antakelig viktig at vi holder den bak oss. Ved rundingen av det neste merket har begge tatt litt innpå oss, og slik fortsetter det helt til neste merke. Etter å ha rundet merket for en ny skarp slør har den raskeste av båtene bak oss tatt oss igjen. Bittert, men den seiler veldig mye fortere enn oss så vi trøster oss med at det er handicappet sin skyld. På denne leggen tar vi igjen to nye båter og er dermed plutselig nummer fire, men den blå båten tar innpå.
I det vi runder det siste merket og begynner full kryss mot mål er den blå båten farlig nærme pushpiten vår. Vi blir stående på denne halsen så lenge vi tør. Antakelig vil den første av oss som slår inn mot mål krysse mållinjen først, så lenge en ikke slår for tidlig og dermed ikke klarer å stå kursen opp mot mål. Da vil alt være tapt, for to nye slag vil ta alt for lang tid. Det blir noen nervepirrende minutter og stirring mot mållinjen før kapteinen beordrer «klart til slag». Bauen på den blå båten puster oss i pushpiten og vi skriker illsint varsko i det vi slår. Etter å ha slått vinker vi vennlig og smiler som om alt bare er en lek. Alle vet nok at det bare er tull. Når en seiler regatta så seiler en regatta, det er bare en ting som gjelder, og det er å vinne. Eller i alle fall å gjøre det best mulig.
Etter å ha fått den nye kursen ser vi at vi ikke klarer å stå opp mållinjen. Vi hadde ikke nerver til å vente lenge nok med å slå. Det betyr at vi må gjøre to nye slag, og dermed vil den blå båten komme foran oss. Frustrasjonen bølger opp i kapteinen, og i tillegg har en katamaran (egen klasse) begynt å lage krøll for oss. Den blå båten har fortsatt ikke slått, og ser i våre øyne ut til å gå alt for langt ut. Kanskje har vi en mulighet likevel?
Kapteinen velger å «pine» båten, det vil si seile høyere opp mot vinden enn det som er optimalt, for på den måten å miste mye fart, men til gjengjeld kanskje klare å stå mållinjen uten å slå. Taktikken ser en stund ut til å fungere. Vi får en fin kurs mot mållinjen, men farten har falt mer enn vi liker. Den blå båten har av en eller annen grunn fortsatt ikke slått, men katamaranen skygger for vinden vår. Jentene beordres til å henge ut over ripa for å få mest mulig vekt over på lo side. Meter for meter spiser vi oss inn mot målbåten, og i det den blå båten slår inn mot mållinjen er det ikke lenger noen tvil: Den blå båten har valgt en pussig taktikk, og vi står opp mållinjen. Det lyder to tette signaler i det vi krysser mållinjen samtidig med katamaranen til lo for oss. Vi har kun tre båter foran oss når vi krysser mållinjen, en prestasjon langt over forventet. Langt bak oss kommer den blå båten tuslende mot mållinjen med halen mellom beina. Båtene foran oss er større og klart raskere enn oss, og vi føler nesten at vi har vunnet. High-five og jubel om bord i La Vie avslutter en fantastisk regatta!
På land slår vi av en prat med en annen norsk båt som også har deltatt – Perle – en 36 fots Hallberg Rassy. Deretter er det gratis middag, før kveldens store fest og premieutdeling. Festen er av det fjonge slaget, der alle kler seg i hvitt og drikker gratis champagne og whisky så lenge en orker å holde på. Når resultatene er klare viser det seg at handicap-justeringen ikke har endret på noe vesentlig. Resultatene ble mer eller mindre den samme rekkefølgen som båtene kom i mål, og dermed ble vi til slutt nummer fire. Etter å ha seilt i halvannen time ble vi kun to minutter bak pallplassering og bare to minutter og førti sekunder fra å vinne. Bittert å være så nærme uten å nå helt opp, men vi har seilt kjempebra og er storfornøyde likevel.
Lørdag 17.mars kunne vi kaste anker utenfor Santa Bàrbara de Samanà (Samanà by) i den Dominikanske Republikk etter fem døgn til sjøs. Den Dominikanske Republikk ligger på den østlige delen av øya Hispaniola, der Haiti utgjør den resterende delen. Språket i landet er spansk, og selveste Christopher Columbus var her allerede på sin første reise over atlanteren i 1492. Etter Columbus sitt inntog hadde spaniolene base på øya i mange år, og øya ble blant annet brukt som utgangspunkt for Cortez’ ekspedisjoner. Den spanske storhetstiden gikk mot slutten etter at piratene for alvor begynte sin herjing, franskmennene gjorde inntog og til slutt ble øya delt mellom Haiti og den Dominikanske Republikk. Under store deler av 1900-tallet var landet et diktatur, og landet ble i en periode invadert av USA. Så sent som på 1990-tallet ble presidentvalgene ansett for å være «fikset», og selv i dag er korrupsjon visstnok utbredt, selv om ting i det minste synes å gå i riktig retning. Den Dominikanske Republikken har med andre ord en rik og spennende historie, og i løpet av de neste ukene håper vi å få et litt bedre innblikk i denne.
Seilasen fra St. Lucia gikk over all forventning og både vinden, sjøen og været var med oss hele veien. Vi fikk endelig besøk av delfiner igjen, noe som var et gledelig gjensyn da vi ikke har sett delfiner siden vi var på den andre siden av Atlanterhavet. Sett bort i fra at Paul-Gunnar hadde høy feber de to siste døgnene var det med andre ord en helt perfekt seilas.
På denne overfarten måtte vi redusere seilarealet for ikke å seile for fort. Vi så ganske tidlig at med den farten vi hadde kom vi til å komme inn til Samanà midt på natten. Ikke nok med at Samanà Bay er en relativ grunn bukt og har en trang innseiling til Samanà by som det er best å gjøre i dagslys, så fylles Samanà Bay opp med hvaler fra nord-atlanterhavet hvert år fra januar til mars. Grunnen er enkel; de kommer hit for å «speed date». Så for å unngå å seile på noen hvaler midt på natten og heller håpe på å se noen hvaler ved innseilingen, reduserte vi farten så mye vi klarte de to siste døgnene. Dette var ikke nok så det endte med at vi måtte seile litt frem og tilbake utenfor Samanà Bay de siste timene før det ble lyst. I febertåka kunne ikke Paul-Gunnar helt redegjøre for hvor han hadde seilt på slutten, men mente det var minst like mye frem som tilbake. Etter å ha satt kursen innover i bukten tok det ikke lang tid før vi fikk øye på den første hvalen i det fjerne, og en halvtime senere kunne vi se en hval som tok noen akrobatiske hopp. Moro!
Samanà by er en rolig liten dominikansk by med merengue som spilles ut fra høytaleren på alle barene og med en hel haug «motorconchos» i gatene. Dette er små motorsykler som også brukes som taxi. De er ikke større enn en moped, men det er ikke uvanlig å se tre stykker på en motorconcho og ofte en hel familie; mor, far og to-tre barn. Det er heller ikke vanskelig å se at Samanà har spor etter at de har vært under en diktator med fokus på infrastruktur, da veiene er enorme, rundkjøringene flotte, store parkområder og en helt vanvittig lang gåbro ut til en liten øy. Broen er kjent blant de lokale som «the bridge to nowhere». Her er det ingenting annen enn ett utkikkstårn, og i tillegg er det betongbelagt gangsti gjennom hele denne lille øyen.
Da vi kom hit til Samanà ble vi møtt av en jolle med fem herrer som viste seg å komme fra marinaen som ligger en mil lenger inn i bukta. De lokket oss med å være med på vårregatta førstkommende lørdag med tilhørende gratis marina i en uke. Det tok oss ikke veldig lang tid før vi fant ut at dette er noe vi absolutt har lyst til å være med på, og med nyskrapet bunn kunne vi jo ikke si nei. Så i morgen setter vi alle kluter til! Vi har også fått ett nytt mannskap om bord; Marie, lille-søsteren til Anita, kom i går, hun er praktisk talt vokst opp i seilbåt så vi satser på seier!
Vi ankom Rodney Bay etter 1 ½ time med taxi fra flyplassen syd på øya St. Lucia. Det var bare kjempekoselig å se Paul-Gunnar og Anita igjen, så ikke ut som om de lider noen nød. Veldig erfarne, samkjørte seilere har de blitt også etter hvert. Anita disket opp med nydelig hjemmelaget pizza.
Hadde 2 overnattinger i havna. Nydelig vær (tross noen regnskyll innimellom) og fint område på land – bla båtbutikk for gutta. Verda er ikke stor for båten ved siden av var Le Compromis – fjærholmenbåt på langtur. Da de dro kom en båt fra våre gamle hjemlige trakter Molde. Ellers så vi flere norske seilbåter under turen.
Svaiet 1 natt i bukta v/nasjonalparken. Tur i parken og begge fjelltoppene, bading og snorkling – kjempefint vann, klart og fint.
Gikk derfra til Castries – øyas hovedstad. Svaiet til torsdag, bytur med besøk til caribiens største marked. Masse å se, markeder liker vi. Her fikk vi kjøpt nytt termometer til stekeovnen, som erstatning for det vi hadde med, som mor klarte å ødelegge da hun forsøkte seg som kokk.
Fra hovedstaden seilet vi sydover til Marigot. Lun og koselig bukt som kan anbefales. Svaiet. Mye båt, stadig besøk av ”selgere” av taxi, frukt og suvenirer. Koselige restauranter, med god mat og drikke, og mange fine trær og planter.
Etter noen dager her med bading, ”båtpuss” snorkling, lesing, dvs – avslapning, dro vi videre til Soufriere. En liten gammel og koselig by. Små koselige kafeer, restauranter med god lokal mat.
Her lå vi på moring da dette er et marine 
parkområde. Herfra dro vi 2 gamle på tur og kikket på vulkan og foss. Fossen kan vi ikke skryte av, men vulkanene var verdt et besøk. Her får en også virkelig kjenne hvordan råttent egg lukter.
Og så er det mer bading og snorkling – visstnok mye å se for de som snorkler.
På veg til Soufriere seilte vi fint av gårde og ante fred og ingen fare, da kom den, en squall, kraftig floing (på vestlandsk) som julekvelden på kjærringa. Masse vind og vann. Så har vi opplevd det også.
Onsdag kveld gikk vi i land, hadde 2 netter på hotell i Soufriere før vi vendte nesa hjem til litt lavere temp.
Vi har hatt noen fine dager og sett deler av Caribien fra både land og sjø.
Trykkoker husker vi fra ”gamle” dager. Dette har Paul-Gunnar og Anita tatt i bruk, og vi fikk servert Gulasj laget på selvsaltet, lagret kjøtt, som har seilt over Atlanterhavet. Nydelig. Ser ikke bort fra at en slik koker også vil finne veien til Monty. Raskt og greit til matlaging i båten.
Det ble tidlig mørkt, så kveldene ble lange, og god tid til Amerikaner. Det var vissnok kommet nye ukjente regler for oss, som etter hvert av en eller annen grunn ble tatt bort. Noen fikk også lære seg å tape med et smil.
Tusen hjertelig takk for at vi fikk bli med dere disse dagene i båten. Det har vært koselig og opplevelsesrikt,og ikke minst, at vi fikk se dere igjen :)
God tur videre og kos dere masse :) :)
Greta og Jan
Etter noen fantastiske og rolige dager på The Landings, fortøyde vi La Vie i Rodney Bay Marina. Rodney Bay Marina er en flott marina helt nord på St. Lucia, og det er her deltakerne i ARC-regattaen kommer i mål. For første gang på over tre måneder var det plutselig klart for en natt uten å ligge på svai, og siden vi ikke har fortøyd båten fast til noe som helst på evigheter ble alle knuter sjekket og dobbeltsjekket. Det var her vi skulle plukke opp det nye mannskapet, mor og far til Paul-Gunnar. Mor kan visstnok bli sjøsyk bare ved å være om bord ved brygga, mens far nok er mer sjøsterk, selv om han også godt vet hva det vil si å være sjøsyk. Hvordan skulle dette gå?
Kun minutter etter at vi ankom marinaen troppet det nye mannskapet opp på brygga. Gjensynsgleden var stor, og utover kvelden ble vi godt oppdatert på det siste nye hjemmefra og både brunost og andre overraskelser fra Norge ble overrukket – tusen takk!. Etter et par rolige dager i marinaen, inkludert en større bunkringsrunde, kastet vi loss for å prøve svaiingens kunst. Selve seilasen ble nok i korteste laget, for straks vi var ute av marinaen kastet vi ankeret og ble liggende helt stille i flatt vann utenfor Pigeon Island. Pigeon Island er i dag et regulert parkområde, men har gjennom historien vært et militært strategisk viktig punkt for briter og franskmenn – alt ettersom hvem som eide St. Lucia på det gjeldende tidspunktet. I dag er det for det meste ruiner igjen av det gamle militæranlegget, men parken er kjempeflott, og utsikten fra de to toppene likeså.
Etter et par dager på svai lettet vi anker og siktet mot Castries – hovedstaden til St. Lucia. Vi ankom byen i det solen forsvant bak horisonten, men vi rakk å registrere at vi var eneste seilbåt i bukta før mørket omsluttet oss totalt. En merkelig oppdagelse, ettersom en stort sett aldri er alene i noen bukter eller havner her i karibien. Bukta som byen ligger rundt er for øvrig svært godt beskyttet og til tross for at bunnen ikke er optimal for ankring, er det en svært rolig svaieplass. Omtrent samtidig som solen forsvant kom regnet. Og det skulle vise seg å vare. Neste morgen trosset vi regnet og tok jolla inn til land for å utforske hovedstaden. Vi innså relativt raskt hvorfor ikke bukta hadde vært stappfull av seilbåter. Utover et stort og fargerikt marked med ymse turistartikler var byen hovedsakelig grå og kjedelig, og uten de helt store opplevelsene. Etter lunsj bar det derfor videre til Marigot Bay.
Overgangen fra en grå og kjedelig hovedstad til Marigot Bay var stor. Marigot Bay er en vakker bukt med restauranter og små butikker på land. Bukta snor seg innover øya og gir god beskyttelse fra alle kanter, i alle fall om en legger seg på innsiden av den palmefylte, hvite sandstranden som brer seg ut fra land og nærmest omslutter hele den innerste delen av bukta. «Ferie er å gjøre noe annet» sa far, og satte i gang med en oppgave vi har gruet oss til lenge. La Vie har nærmest grodd ned de siste månedene, og det var på høy tid å skrape bunnen. Med dykkemasker, snorkler og svømmeføtter, skraper i hendene og ett sett med fullt dykkerutstyr gjøv vi løs på oppgaven. 
Et par timer senere var jobben unnagjort, og selv propellen hadde begynt å få tilbake sin blanke farge. Det var herlig å være ferdig, og tusen takk til far for all hjelp! Etter en bedre middag på land, fulgte en rolig kveld før vi den neste dagen slappet av med bading og snorkling, en liten gåtur på land og ellers pent lite.
Da vi ryddet båten på søndagen for å seile videre sydover var spenningen til å ta å føle på om bord. I alle fall blant det faste mannskapet. La Vie har gått en del tregere enn vanlig i det siste, og spesielt gjelder det for motor. Årsaken var åpenbar, grodd båt og svært grodd propell, men hvor mye ville det hjelpe å skrape båten litt under? Allerede da kjettingen var på vei opp i 
ankerbrønnen merket vi tydelig forskjell. La Vie reagerer plutselig langt raskere på alle bevegelser vi gjør på roret, og får spontant fart straks vi setter motoren i gir. En liten prøverunde bekrefter at farten nå er noe helt annet, og etter å ha heist seil er fasiten klar: Vi seiler nå 1,5 knop raskere enn før skrapingen. Fantastisk! Vi seiler med revet storseil og en liten kryssfokk så det blir ikke noen ny fartsrekord, men du verden så herlig det er å merke fartsforskjellen likevel. Før vi ankommer Soufriere blir vi truffet av en squall som kaster over 40 knops vind i seilene våre, med påfølgende broaching og det resultatet at badet blir fylt av vann som fosser inn gjennom det åpne vinduet i skutesiden som nå ligger godt nedi vannet. Vi retter oss raskt opp igjen, og konstaterer at revet storseil og liten fokk er mer enn nok seil i dag også.
Soufriere ligger ti mil syd for
Marigot Bay og området er del av en større marinepark i St. Lucia. Dette betyr blant annet at det er forbudt å ankre opp, og vi må derfor ty til noe vi egentlig ikke liker å gjøre: ligge på moring. Forskjellen mellom å ligge på moring og å ligge på svai for eget anker er i utgangspunktet ikke så veldig stor, men vi stoler veldig mye mer på vårt eget anker fremfor en moring vi ikke vet så mye om. Det hjelper ikke akkurat at vi stadig hører historier om moringer som ryker, men de offisielle moringene til marineparken i St. Lucia er godt merket og blir visstnok jevnlig kontrollert.
Soufriere er den eldste byen på St. Lucia, og arkitektonisk bærer den preg av nettopp det. Store deler av byen kunne vært tatt rett ut av en klassisk Clint Eastwood-film, med gateskilt som knirker i vinden, støv som virvler gjennom de folketomme gatene med sjarmerende, men fallerferdige, trehus på hver side. Rett på utsiden av byen står de to høyeste fjellene på øya – Pitons – som har gitt navnet sitt til det lokale ølet her. Mor og far benyttet en av dagene til å besøke verdens eneste «drive-in-vulkan» og et lokalt fossefall i området. Når en kommer fra vestlandet er nok ikke øyas fossefall veldig imponerende, men 
vulkanturen anbefales. Ellers ble dagene her brukt til snorkling, bading og avslapning, og etter å ha flyttet båten mellom forskjellige moringer nesten daglig fant vi til slutt ut at været var klart best på moringene som lå mellom de to Pitons.
Etter å ha spist frokost på en lokal restaurant er det på tide å si adjø til mor og far og å takke for besøket, før vi setter kursen nordover igjen til Rodney Bay for bunkring og forberedelser til den neste overfarten. Med nyskrapet bunn fosser vi fremover, og tidlig på ettermiddagen kaster vi anker i blikkstille vann utenfor The Landings. Dermed starter forberedelsene.
Etter å ha brukt de siste månedene i the Windward Islands, de sydligste karibiske øyene, takker vi nå for oss her. I stedet for å seile videre langs de norligste karibiske øyene har vi valgt å seile direkte til Den dominikanske republikken, en etappe på litt over 600 mil, eller rundt 4-5 døgn til sjøs. Deretter seiler vi direkte til Cuba, rundt 350 mil, før vi trolig seiler direkte til New York med en distanse på rundt 1 300 mil. Vi legger dermed opp til en del lange etapper fremover, men med god tid i de forskjellige landene. Som en del av forberedelsene har vi blant annet installert et vannfilter som gjør at vi kan drikke det lokale vannet uten å bli syke. Det fungerer veldig bra her på St. Lucia, men vi er vel noe mer skeptiske til hvor bra det vil fungere i Den dominikanske republikken og på Cuba. Vi har også installert en ekstern laderegulator på dynamoen, både for å lade batteriene mer effektivt når vi går for motor, men også for å forhindre overlading dersom vi velger å gå Intercoastal Waterway i USA med tilhørende mye motorgange. Vi har allerede rukket å konstatere at regulatoren virker over all forventning, og er allerede nå veldig godt fornøyde med investeringen (Sterlig Pro-reg B). Ellers har vi også gått til innkjøp av en 20 punds gassflaske med amerikansk regulator, en nødvendig investering ettersom vi nå ikke lenger kan regne med å få fylt de tre camping-gaz flaskene som vi har om bord. Både gassflasken og regulatoren var latterlig dyre, men vi hadde egentlig ikke noe valg. Vi har også fått kjøpt oss ny radarreflektor (den gamle røk fra festet sitt på vei fra Barbados til Tobago), kontrollert at EPIRB’en fungerer som den skal og ellers gått gjennom den vanlige sikkerhetssjekklisten vår. Men det vi kanskje er mest fornøyd med å ha fått gjort før vi skal seile så langt: Bunnskrapingen av båten, 
og igjen – takk til far! Vi er redd det ikke varer evig, og planlegger derfor å ta båten opp på land når vi kommer til den dominikanske republikken for å legge på nytt bunnstoff.
Men nå kaster vi altså snart loss. Det er lenge siden vi har seilt noen lengre etapper nå, og vi gleder oss som unger. Dette skal bli bra!
Langtur 2011 