Hola Dominican Republic!

Lørdag 17.mars kunne vi kaste anker utenfor Santa Bàrbara de Samanà (Samanà by) i den Dominikanske Republikk etter fem døgn til sjøs. Den Dominikanske Republikk ligger på den østlige delen av øya Hispaniola, der Haiti utgjør den resterende delen. Språket i landet er spansk, og selveste Christopher Columbus var her allerede på sin første reise over atlanteren i 1492. Etter Columbus sitt inntog hadde spaniolene base på øya i mange år, og øya ble blant annet brukt som utgangspunkt for Cortez’ ekspedisjoner. Den spanske storhetstiden gikk mot slutten etter at piratene for alvor begynte sin herjing, franskmennene gjorde inntog og til slutt ble øya delt mellom Haiti og den Dominikanske Republikk. Under store deler av 1900-tallet var landet et diktatur, og landet ble i en periode invadert av USA. Så sent som på 1990-tallet ble presidentvalgene ansett for å være «fikset», og selv i dag er korrupsjon visstnok utbredt, selv om ting i det minste synes å gå i riktig retning. Den Dominikanske Republikken har med andre ord en rik og spennende historie, og i løpet av de neste ukene håper vi å få et litt bedre innblikk i denne.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Seilasen fra St. Lucia gikk over all forventning og både vinden, sjøen og været var med oss hele veien. Vi fikk endelig besøk av delfiner igjen, noe som var et gledelig gjensyn da vi ikke har sett delfiner siden vi var på den andre siden av Atlanterhavet. Sett bort i fra at Paul-Gunnar hadde høy feber de to siste døgnene var det med andre ord en helt perfekt seilas.

På denne overfarten måtte vi redusere seilarealet for ikke å seile for fort. Vi så ganske tidlig at med den farten vi hadde kom vi til å komme inn til Samanà midt på natten. Ikke nok med at Samanà Bay er en relativ grunn bukt og har en trang innseiling til Samanà by som det er best å gjøre i dagslys, så fylles Samanà Bay opp med hvaler fra nord-atlanterhavet hvert år fra januar til mars. Grunnen er enkel; de kommer hit for å «speed date». Så for å unngå å seile på noen hvaler midt på natten og heller håpe på å se noen hvaler ved innseilingen, reduserte vi farten så mye vi klarte de to siste døgnene. Dette var ikke nok så det endte med at vi måtte seile litt frem og tilbake utenfor Samanà Bay de siste timene før det ble lyst. I febertåka kunne ikke Paul-Gunnar helt redegjøre for hvor han hadde seilt på slutten, men mente det var minst like mye frem som tilbake. Etter å ha satt kursen innover i bukten tok det ikke lang tid før vi fikk øye på den første hvalen i det fjerne, og en halvtime senere kunne vi se en hval som tok noen akrobatiske hopp. Moro!

Samanà by er en rolig liten dominikansk by med merengue som spilles ut fra høytaleren på alle barene og med en hel haug «motorconchos» i gatene. Dette er små motorsykler som også brukes som taxi. De er ikke større enn en moped, men det er ikke uvanlig å se tre stykker på en motorconcho og ofte en hel familie; mor, far og to-tre barn. Det er heller ikke vanskelig å se at Samanà har spor etter at de har vært under en diktator med fokus på infrastruktur, da veiene er enorme, rundkjøringene flotte, store parkområder og en helt vanvittig lang gåbro ut til en liten øy. Broen er kjent blant de lokale som «the bridge to nowhere». Her er det ingenting annen enn ett utkikkstårn, og i tillegg er det betongbelagt gangsti gjennom hele denne lille øyen.

Da vi kom hit til Samanà ble vi møtt av en jolle med fem herrer som viste seg å komme fra marinaen som ligger en mil lenger inn i bukta. De lokket oss med å være med på vårregatta førstkommende lørdag med tilhørende gratis marina i en uke. Det tok oss ikke veldig lang tid før vi fant ut at dette er noe vi absolutt har lyst til å være med på, og med nyskrapet bunn kunne vi jo ikke si nei. Så i morgen setter vi alle kluter til! Vi har også fått ett nytt mannskap om bord; Marie, lille-søsteren til Anita, kom i går, hun er praktisk talt vokst opp i seilbåt så vi satser på seier!