And the winner is…

25 03 2012

Selv på det relativt rolige vannet står sjøsprøyten rundt oss og det ropes og kjeftes på alle kanter. Vindmåleren viser at vi burde hatt to rev i storseilet for lenge siden, og forseilet skulle vært byttet til et mindre. Det er det ikke snakk om i dag. I dag er det tid for vår første deltakelse i en internasjonal regatta med La Vie, og da er det ingen som snakker om å reve. Konkurranseinstinktet har ligget i dvale en god stund nå, men i dag har det virkelig slått til for fullt.

Fredag ettermiddag ankommer vi Puerto Bahia Marina, en marina i tilknytning til et hotellkompleks rett syd for Samana by. Vi registrerer oss inn i marinaen, før det er klart for et informasjonsmøte om den kommende regattaen. På informasjonsmøtet er det stappfullt, alle prater i munnen på hverandre, og det aller meste går på spansk. Seilingsbestemmelsene er også på spansk, men det ligner veldig på det vi er vant til hjemme i Norge, så vi antar at det meste er greit. Gjennom møtet serveres det konstant gratis vin og whisky, akkompagnert av kanapèer. Alt dette, og en uke gratis overnatting i marinaen kun for å delta i regattaen, er noe som passer perfekt for langturseilere.

Den kommende natten sover kapteinen dårlig. Nerver. Første regatta på over tolv år, og selv om alle sier at det bare er en «koseregatta» kommer de gamle følelsene tilbake. De gode følelsene før store regattaer. Etter en erkesunn frokost (havregrøt) gjøres båten så klar som mulig. Jolla legges igjen på land for å spare vekt, det samme gjelder påhengsmotoren, et par dieselkanner og en bensinkanne. De øvrige kannene får stå igjen som ballast på styrbord side ettersom vi vanligvis ligger en smule skjevt i vannet. Deretter blir vannlinjen skrubbet og vasket for de siste ukers planter og dyr som har valgt å sette seg fast der. Storseilet gjennomgås og lusene fikses. Ankeret pakkes ned, og dekket ryddes for alt løst. Deltakernummer festes på pushpiten, og vi mottar vårt handicapnummer: 150. Vi har ingen forhold til handicapnummeret ettersom det brukes et annet system enn det LYS-systemet som vi er vant til hjemmefra. Poenget er uansett det samme: En båt som er antatt treg, kan vinne selv om den kommer i mål etter en antatt raskere båt, det er tidsforskjellen mellom båtene som avgjør. La Vie er en av de minste båtene, og dermed antakelig en av de tregeste, så uten handicapsystemet ville vi ikke hatt mulighet til å vinne. Det har vi antakeligvis ikke uansett, men det blir i alle fall litt mer rettferdig.

En liten time før start kaster vi fortøyningene. Vi heiser seil og tar noen prøveslag for å få inn en slags rytme. Med Marie på besøk har vi plutselig to nye hender og det gjelder å utnytte det best mulig. Raskt får vi «drillen» til å sitte relativt greit, og vi går over til sløring og jibbing. Det blåser mer enn det som har vært meldt, så vi bestemmer oss for å ikke bruke spribommen. Det er litt bittert ettersom vi kommer til å tape mye fart på det, men den er både bøyd og har to ødelagte ender, så ting kan fort gå litt galt i en stresset situasjon. Over VHF’en blir vi løpende oppdatert fra startbåten på hvor lenge det er igjen til start, og plutselig er det kun minutter igjen. Ettersom vi er litt rustne i regattaseiling velger vi å ikke presse for hardt i starten. At vi ikke skulle komme oss over startlinjen før det var gått et og et halvt minutt etter start, var nok likevel litt mer forsiktig enn planlagt.

Selv med vår elendige start har vi faktisk tre båter bak oss når vi krysser startlinjen. Og rundt tyve foran oss. Kapteinen er bitter på den dårlige starten, men har bare seg selv å skylde på. En feilberegning i avstanden til startlinjen fikk skylden, og samtidig ble det plutselig enda viktigere å seile bra resten av regattaen. Allerede på første legg har vi tatt inn fire båter, før vi gjør en taktisk perle og presser ut tre nye båter ved rundingen av det første merket. Herlig!

Den neste leggen tar vi igjen enda flere båter, og nok en gang får vi en fantastisk runding av merket som gir oss fire båter gratis. De gamle regattakunnskapene sitter tydeligvis fortsatt i. Deretter suser vi forbi to til på den neste leggen, før vi etter en grei kryssing med veldig bra slag, men noe usikker navigering, kan konstatere at vi kun har fire båter foran oss! Det er vel unødvendig å si at det er en helt magisk stemning om bord i La Vie på dette tidspunktet, og det blir ikke dårligere stemning da vi innser at alle båtene foran oss er lange og raske båter som sikkert har et mye bedre handicaptall enn oss. Kanskje vi egentlig leder?

På den neste leggen skjer det lite, og avstanden til båtene foran oss er relativt stor. Bak oss begynner et par av båtene å ta innpå oss. En er klart større og raskere og har antakelig et bedre handicap, men den andre (blå) er omtrent på vår størrelse og det er antakelig viktig at vi holder den bak oss. Ved rundingen av det neste merket har begge tatt litt innpå oss, og slik fortsetter det helt til neste merke. Etter å ha rundet merket for en ny skarp slør har den raskeste av båtene bak oss tatt oss igjen. Bittert, men den seiler veldig mye fortere enn oss så vi trøster oss med at det er handicappet sin skyld. På denne leggen tar vi igjen to nye båter og er dermed plutselig nummer fire, men den blå båten tar innpå.

I det vi runder det siste merket og begynner full kryss mot mål er den blå båten farlig nærme pushpiten vår. Vi blir stående på denne halsen så lenge vi tør. Antakelig vil den første av oss som slår inn mot mål krysse mållinjen først, så lenge en ikke slår for tidlig og dermed ikke klarer å stå kursen opp mot mål. Da vil alt være tapt, for to nye slag vil ta alt for lang tid. Det blir noen nervepirrende minutter og stirring mot mållinjen før kapteinen beordrer «klart til slag». Bauen på den blå båten puster oss i pushpiten og vi skriker illsint varsko i det vi slår. Etter å ha slått vinker vi vennlig og smiler som om alt bare er en lek. Alle vet nok at det bare er tull. Når en seiler regatta så seiler en regatta, det er bare en ting som gjelder, og det er å vinne. Eller i alle fall å gjøre det best mulig.

Etter å ha fått den nye kursen ser vi at vi ikke klarer å stå opp mållinjen. Vi hadde ikke nerver til å vente lenge nok med å slå. Det betyr at vi må gjøre to nye slag, og dermed vil den blå båten komme foran oss. Frustrasjonen bølger opp i kapteinen, og i tillegg har en katamaran (egen klasse) begynt å lage krøll for oss. Den blå båten har fortsatt ikke slått, og ser i våre øyne ut til å gå alt for langt ut. Kanskje har vi en mulighet likevel?

Kapteinen velger å «pine» båten, det vil si seile høyere opp mot vinden enn det som er optimalt, for på den måten å miste mye fart, men til gjengjeld kanskje klare å stå mållinjen uten å slå. Taktikken ser en stund ut til å fungere. Vi får en fin kurs mot mållinjen, men farten har falt mer enn vi liker. Den blå båten har av en eller annen grunn fortsatt ikke slått, men katamaranen skygger for vinden vår. Jentene beordres til å henge ut over ripa for å få mest mulig vekt over på lo side. Meter for meter spiser vi oss inn mot målbåten, og i det den blå båten slår inn mot mållinjen er det ikke lenger noen tvil: Den blå båten har valgt en pussig taktikk, og vi står opp mållinjen. Det lyder to tette signaler i det vi krysser mållinjen samtidig med katamaranen til lo for oss. Vi har kun tre båter foran oss når vi krysser mållinjen, en prestasjon langt over forventet. Langt bak oss kommer den blå båten tuslende mot mållinjen med halen mellom beina. Båtene foran oss er større og klart raskere enn oss, og vi føler nesten at vi har vunnet. High-five og jubel om bord i La Vie avslutter en fantastisk regatta!

På land slår vi av en prat med en annen norsk båt som også har deltatt – Perle – en 36 fots Hallberg Rassy. Deretter er det gratis middag, før kveldens store fest og premieutdeling. Festen er av det fjonge slaget, der alle kler seg i hvitt og drikker gratis champagne og whisky så lenge en orker å holde på. Når resultatene er klare viser det seg at handicap-justeringen ikke har endret på noe vesentlig. Resultatene ble mer eller mindre den samme rekkefølgen som båtene kom i mål, og dermed ble vi til slutt nummer fire. Etter å ha seilt i halvannen time ble vi kun to minutter bak pallplassering og bare to minutter og førti sekunder fra å vinne. Bittert å være så nærme uten å nå helt opp, men vi har seilt kjempebra og er storfornøyde likevel.


Handlinger

Information

5 responses

25 03 2012
Torbjørn

Nakken, trenger en tredje mann til en planlagt Soling i fremtiden! Høres ikke ut som du har glemt gamle kunster så er bare å signere opp! ;)

25 03 2012
pgn

Det er klart jeg er med, jeg hadde helt glemt hvor moro det er å seile regatta. Vi har begynt å snakke om å seile litt mer når vi kommer hjem, færder’n og skagenrace eller noe slikt, og da trenger vi mannskap. Det er bare å signere opp! =)

25 03 2012
Robert Syvertsen

hey hey :)

26 03 2012
Hilde Hauge

Grattis! Godt La Vie kan bevise sine kunster;)

7 04 2012
Fantastiske uker på Den Dominikanske Republikk « Langtur 2011

[…] Den Dominikanske Republikk i tre uker allerede, og vi har virkelig kost oss og opplevd masse. Etter den store regattadagen med påfølgende fest på kvelden ble søndagen brukt slik en bør bruke dagen; ligge ved […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: