Cuba til NEW YORK – Ni døgn på åpent hav

Østkysten av USA er værmessig veldig uforutsigbar, og været kan snu tvert om når som helst. Det beryktede Bermudatriangelet ligger her og det ryktes at havet utenfor Cape Hatteras er det havet som har tatt flest skip av dage opp gjennom årene. Og her, langs USAs østkyst, via Bermudatriangelet og forbi havet til Cape Hatteres skulle vi seile non-stop fra Cuba for å komme oss til New York.

Dag 1, 26.04.2012 – Welcome back sea sickness

Kl. 15:15 var vi i gang og satte kursen mot o´store USA, nærmere bestemt New York! Det tok oss drøye to timer for motor for å komme oss ut av innseilingen til Varadero før vi var ute på det åpne hav. Vindretningen som møtte oss gav oss krysseilas, og siden bølgene fulgte samme retning som vinden, startet også turen med stamping mot bølgene. Bølgene var relativt små, bare 1-2 meter, men etter å ha vært landkrabber i Cuba i nesten to uker kjentes det godt i magen for mannskapet ombord. Spesielt godt kjente Paul-Gunnar det. Han kunne konkludere med at han aldri har vært så sjøsyk noen gang, og denne gutten har en god del erfaring med det å være sjøsyk. Det ble med andre ord en lang første natt.

Dag 2, 27.04.2012 – Dørkplatene flyter

Dag to var det stort sett jeg som styrte skuta da Paul-Gunnar fortsatt lå godt utslått av sjøsyken. Vindretningen nordøst med styrke på 15-20 knop og stampingen mot bølgene fortsetter. Vi har nå seilt inn i Golfstrømmen som hjelper oss betydelig med farten, og vi suser dermed av gårde i 8 knop. Vi ligger godt på skeiva og vi merker plutselig at vi tar inn en god del vann. En god del vann vil si at det er såpass mye at dørkplatene flyter omkring under dekk. Vi mistenker at vi har en lekkasje i bauen et sted, og dermed fosser det vann inn hver gang en bølge slår over dekk. Vi blir nødt til å kjøre pumpene hyppig for å holde lekkasjen i sjakk inntil bølgene har roet seg og vi kan undersøke mer hva som skjer. Utover ettermiddagen kvikner heldigvis Paul-Gunnar til og vinden dreier mer østlig som gir litt roligere bevegelser om bord. Vi ligger fortsatt godt på skeiva, middagen blir derfor spist ut av skål med skje og uten bord. Kvelden senker seg, det lyner i horisonten og vi tar på oss ullundertøy. Det er helt tydelig at vi seiler mot kaldere farvann, brrr.

Fram til midnatt og etter 33 timer har vi seilt 208 mil, og i vest kan vi skimte Miami skyline langt der borte i horisonten.

Dag 3, 28.04.2012 – Lyn og torden

Utover natten fortsetter lyningen, og heldigvis for meg som ikke er spesielt glad i torden eller lyn, var det Paul-Gunnar som var vakt, og jeg kunne sove meg gjennom det hele. En tordensky med mange mils omkrets kom nærmere og nærmere lille La Vie, og tilslutt var det ingen bønn, vi var midt inni. Å være det eneste og høyeste punktet inni en tordensky er det vel egentlig ingen som ønsker seg, men her var vi nå, og sjansen for å bli slått ned av lyn er der. Det eneste en egentlig kan gjøre er å ha is i magen og putte all nødvendig bærbar elektronikk som VHF, GPS og PC inn i stekeovnen, (dette skal visstnok beskytte utstyret om lynet slår ned), og håpe på det beste. Det var nøyaktig dette Paul-Gunnar gjorde. Tordenskyen hadde med seg bøtter av vann, masse vind og lynnedslag som var så hyppige at Paul-Gunnar ble blendet av all den hvite blinkingen. Heldigvis holdt lynet seg unna masten til La Vie denne gang, og etter en halvtime var det hele over og lynnedslagene holdt seg trygt på avstand i horisonten igjen.

Dagen forløper uten store hendelser, været er stabilt overskyet, vindretning og styrke den samme, middag blir fortsatt spist ut av skål med skje mens den fine ekstra farten vi har fått fra golfstrømmen er borte. Vi følger med på værmeldingen på World Band Reciveren vår hele døgnet, og etter mye prøving har vi endelig begynt å få klare klokkeslett på når værmeldingene sendes på hvilke band.

Utseilt distanse siste døgnet 154 mil.

Dag 4, 29.04.2012 – Trondhjems vi liker deg

Som oftest skjer det svært lite på nattevaktene og de skipene vi ser er sjeldent på kollisjonskurs med oss og de fleste holder seg godt på avstand. Men denne natten fikk jeg nok å gjøre på min vakt. Jeg fikk oppkalling på VHF’en fra to forskjellige båter. En helt vanlig motorbåt som plutselig dukket opp bak oss nektet å endre sin kurs, snakket uforståelig på radioen og oppførte seg i beste fall uforutsigbart. Deretter ble vi kontaktet av US Navy som de drev med «hazardious operations» og anmodet oss om å pelle oss vekk. Det ble også vindstille så seilene måtte taes ned. For å ta storseilet helt ned og å sikre det til bommen må en fram til masta. Vi har en regel om bord; trenger en å gå ut på dekk på natten skal den andre vekkes og følge med. Selv om vi alltid er spent fast er det likevel ting som kan skje og da er det greit at den andre ikke ligger å sover. En ekstra sikkerhet selv om nattesøvnen på fire timer blir avbrutt. Derfor ble Paul-Gunnar vekket når seilene skulle taes ned.

Utover morgen og dagen fortsatte vi for motor da vinden uteble. Men solen tittet endelig fram gjennom skydekket, og med nærmest flatt vann benyttet vi sjansen til å endelig kunne ta et bad. Selv om vannet har en god temperatur er det merkbart kaldere enn hva vi har blitt så innmari bortskjemte med de siste månedene. Vinden kom tilbake litt utpå dagen, 10 knop, akkurat nok til at seilene klarer å stå. Leie av motordur ble seilene heist og motor skrudd av og vi seilte av gårde i rolige 3-4 knop.

I Cuba fikk vi ikke tak i noe kjøtt så middagene om bord blir kun laget med evigvarende ingredienser og det funker i grunn veldig bra, det er enkelt og godt. Men det er litt uvant å ikke kunne flotte seg med flotte biffer eller med en eller annen kyllinggryte. Men i dag ble middagen en skikkelig høydare, tross at hovedingrediensen er boksmat: Kjøttboller i brunsaus fra Trondhjems og hjemmelaget potet og gulerotstappe.  Det var virkelig helt nydelig!

Utseilt distanse siste døgnet: Stusslige 106 nm

Dag 5, 30.04.2012 – Deilig dag men vi fortsetter å ta inn vann

Denne natten og dagen skjer det svært lite, det er ingen andre båter og det er langt til nærmeste land. Vi følger stadig med på værmeldingene fra den amerikanske kystvakten via radioen vår som melder lite nytt. Det blir en kjempe nydelig dag og vi soler oss hele dagen. Paul-Gunnar undervurderer underlaget sitt og blir godt rosa utover ettermiddagen. Vinden har kommet tilbake i dag og blåser stabilt østlig 15 knop og på kvelden har vi fått god kontakt med golfstrømmen igjen. Men vi tar fortsatt inn mye vann og i dag mener vi at vi har funnet kilden; vi tror at ankervinsjen foran ikke er tett lenger da det har kommet mye vann inn ved motoren til ankervinsjen. I morgen er det meldt mindre vind, så vi satser på en videre utbedring da, nå er det for mye stamping mot bølger og vann som slår inn over dekk. Vi fortsetter å pumpe ut vann jevnlig.

Utseilt distanse siste døgnet: 115 nm

Dag 6, 01.05.2012 – Vi finner ikke ut av lekkasjen

Denne natten forløper også uten store hendelser. Vi har fortsatt litt vind og med hjelp av golfstrømmen gjør vi fin fart gjennom vannet. Men dessverre dør vinden utover formiddagen, som meldt, og vi blir nødt til å starte motoren. Med flatt vann og vindstille benytter vi endelig sjansen til å utbedre lekasjen, desverre uten hell. Ankervinsjen virker tett og vi kommer ikke fram til noen annen løsning enn at vannet må komme inn fra selve ankerbrønnen et sted. Siden ankerbrønne er fylt opp til randen av kjetting, anker, dieselkanner, en bensinkanne og gassflasker, og vi ikke har særlig lyst til å miste noe av dette over bord, bestemmer vi oss for å vente med å finne ut av lekasjen til vi har kommet i land. I mellom tiden får vi fortsette som før og kjøre pumpen med jevne mellomrom. Det har også i dag vært nydelig vær og vi benyttet sjansen igjen til å ta et bad, denne gangen med god viten om at dette kanskje er vårt siste bad i sjøen på en lang lang stund. I morgen er det meldt regn og mulig torden så det er bare å nyte det som nytes kan. Temperaturen i vannet er fortsatt deilig, takket være golfstrømmen, og vi bader og koser oss en stund før vi igjen setter kursen mot New York. I 22-tiden kom endelig vinden tilbake, retning SW, lens, genoaen ble derfor spridd, herlig syn! Golfstrømmen fortsetter å pushe oss ekstra, og med 2-2,5 knop i medstrøm suser vi av gårde.

Utseilt distanse siste døgnet: gode 149 nm, takk golfstrøm.

Dag 7, 02.05.2012 – Storm på vei

Nattevaktene går uten særlig hendelser med stødig vind og lens som gir oss en fart på 7-8 knop hele natten. Men utover dagen mottar vi stormvarsel over VHF-værkanalen der de minutt for minutt følger stormsenteret. Folk blir bedt om å holde seg innendørs i «solid structures», og «away from windows», mens båter blir bedt om å snarest søke havn. Med 150 mil til nærmeste kyst har vi ingen mulighet til å søke havn på så kort varsel og siden stormsenteret er nordvest for oss og skal bevege seg sydover er det beste vi kan gjøre er å holde oss her vi er, ute til sjøs. Mens vi nervøst venter på uværet, forbereder vi både oss og båten. Båten blir gjort stormklar, alle løse gjenstander blir stuet vekk, drivanker blir gjort klart, jeg baker brød og pizza slik at vi har enkel mat lett tilgjengelig. Vi følger med på værmeldingen med jevne mellomrom, og heldigvis avtar faren utover kvelden og det blir klart at stormen holder seg langs land. Men deretter skjer det noe som vi ikke var forberedt på i det hele tatt. Plutselig mister vi golfstrømmen og det føles som om vi møter en vegg. En bitende kulde fra nord slår i mot oss, tåka setter inn som tjukk grøt og vannet nærmer seg frysepunktet. Vi må fram med ulltøyet, tykke ullsokker, fleecegensere og fleecebukse, støvler, ballaklav og lue, hvorfor i all verden seiler vi nordover?

Utseilit distanse siste døgnet: NY REKORD 170 nm!

Dag 8, 03.05.2012 – Brannen

I det jeg går på vakt kl 02:00 i vindstilla starter lyningen i horisonten og det blinker omtrent hvert tredje sekund. Som nevnt tidligere er jeg ikke spesielt glad i lyn eller torden så jeg slår derfor på radaren for å kunne se hvor store og hvilken retning tordenskyene beveger seg. Med god hjelp av raderen navigerer jeg meg rundt disse tordenskyene natten igjennom. Men den siste tordenskyen er så stor at vi ikke kommer utenom. Jeg hiver elektronisk utstyr inn i stekeovnen og nervøst krysser jeg fingrene for at tordenskyen har lite lyn med seg. Like etterpå begynner det å regne. Deretter kommer det et kraftig blink med et påfølgende brak rett over hodet mitt, det føltes i hvertfall sånn. Jeg puster lettet ut, vi slapp unna denne gangen også.  Heldigvis ble det bare med det ene lynet før vi var ute av skyen igjen. Det begynner å lysne, tordenværet forsvinner og Paul-Gunnar går på vakt kl. 06:00 og han får en fin start på vakten sin. Tross for at vi er over 200 mil fra land kommer det plutselig en liten sommerfugl flyvende og setter seg i cockpiten for å hvile. Like etter ser Paul-Gunnar noe merkelig stort noe liggende å flyte i vannet. Han vekker meg og jo nærmere vi kommer ser vi tilslutt at det er en gedigen mantaray lignende fisk som ligger å sover i overflaten. Han må ha vært minst 2,5 x 2,5 meter. Når vi kommer nærme nok våkner han tilslutt og etter at han nysgjerrig har svømt rundt båten vår et par ganger svømmer han vekk. I det jeg skal til å legge meg igjen ser vi en brunfarget hval lenger borte. I tillegg får vi gledelig besøk av delfiner flere ganger i løpet av dagen. Både små og store (30-50) flokker.

Men det har ikke bare vært fryd og gammen i dag, for første gang noen sinne har vi vært uten vår kjære autopilot. Litt utpå formiddagen streiket plutselig hele autopiloten, strømmen til instrumentpanelet slo seg av og det var ikke mulig å få noe liv i den igjen. Paul-Gunnar gjør som han alltid gjør og er så flink til når noe går galt: feilsøking. Etter at de første vanlige stedene ble undersøkt uten tegn til at noe er galt, går han bak i senga vår og skrur opp platen hvor selve kontrollenheten sitter. Der ser han noe som absolutt ikke er som det skal. 25 centimeter fra dieseltanken vår er det  ledninger som står i full flamme og dreggtauet som ligger ved siden av er allerede brent halvveis igjennom. Det viser seg at dreggtauet har ligget og gnisset borti ledningene som igjen har skapt gnisninger og tilslutt har ledningene tatt fyr. Heldigvis oppdager vi dette såpass tidlig at Paul-Gunnar raskt får slukket flammen. Paul-Gunnar setter i gang med oppgaven og får skjøtet om ledningene og vi får liv i autopiloten igjen. Vi kalibrer autopiloten to ganger, og like før solnedgang har vi autopiloten tilbake slik som vi kjenner den, takk og lov! Vinden har nesten vært helt fraværende i dag igjen, og den vinden vi har hatt har vært midt i trynet, dessuten har vi hatt en knop med motstrøm, så i dag har det gått virkelig tregt og vi kan kun skilte med stusslige 105 mil det siste døgnet.

Dag 9, 04.05.2012 – Vi kvitter oss med alt vi har kjøpt fra Cuba, vi nærmer oss land

Etter gårsdagens hendelser får vi en kjempe flott dag med sol fra blå himmel. Kulda kjennes likevel godt og varme dager i tropiskefarvann er definitivt forbi. Vi nærmer oss 12-mils grensa for USAs territorialfarvann og siden det er strengt forbudt å ha med seg artikler som er kjøpt fra Cuba inn i landet drikker vi rom og røyker sigarer til vi blir blå mellom øra. Det er lite vind store deler av dagen og dermed blir det nok en dag med mye motor. Utover kvelden når vi frem til en av de tre store sepereasjonsonene som leder inn til New York Harbor og det tetter seg til med skipstrafikk. Mørke skyer fulle av lyn og torden siger mot oss og vi går en lang og spennende natt i møte.

Dag 10, 05.05.2012 – Den grønne damen!

Nattevaktene går overraskende greit, selv om der er mørkt, kaldt, vått og grått. Vi hører store båter som jevnt og trutt passerer på begge sider av oss, men i den tykke tåka ser vi knapt frem til bauen. Takk Gud for radar! Utpå morgenkvisten kan vi runde Sandy Hook og følge den trange kanalen innover mot Manhatten. Heldigvis letter tåka noe og vi kan se at storbyen brer seg rundt oss. Jeg ser henne først. Plutselig er hun der, langt foran oss: Frihetsgudinnen. Et virkelig landemerke fra New York. Like etter kommer Manhatten skyline tilsynet – fantastisk! Det kryr av små og store båter rundt oss, men vi tar oss god tid til fotoshoot.

Vi seiler imponert forbi de store høye byggene nederst på Manhatten, financial distritict, og fortsetter videre til West 79th Street boat basin Marine på Hudson river. Her gjør vi oss klare til full ransaking av båten av tollmyndighetene. På forhånd har vi prøvd å kalle opp customs gjentatte ganger på VHFèn uten kontakt. I marinaen får vi låne en telefon og får ringe til customs. De noterer ned at vi har ankommet – kun navn på kaptein og båt – og sier at alt er greit, og at de skal ringe tilbake om det er noe mer. Litt etter ringer de tilbake med et par spørsmål til, og dermed er vi ferdig! Etter at vi nå har sjekket oss ut og inn i utallig mange land og siden vi forlot Europa alltid har hatt noen om bord og har måtte fylle ut flere skjemaer med masse spørsmål synes vi dette var litt rart. USA skal etter ryktene være et av de verste stedene å sjekke inn i, i hvertfall om en kommer fra Cuba. De har ikke spurt hvor vi kommer fra en gang! Paul-Gunnar må dobbeltsjekke og spør om ikke det er noe mer? Skal vi ikke få besøk av noen for å få stemplet passene? Vi får beskjed om at vi selv må oppsøke immigrasjon på en ukedag i kontortid («before 16:00 obviously») hvis vi ønsker stempel i passene våre. Vi kan nesten ikke tro det. Med en liten følelse av at vi har sneket oss bakveien inn i USA heiser vi flagget og løper på land for å feire ankomsten – Saturday night in New York! Det blir en kjempekveld med mat og øl, mye kikking og ikke minst å suge til seg alle inntrykkene fra byen og å kjenne på følelsen av å ha kommet «hjem igjen» til et vestlig land.

.

.

.

For flere bilder fra overfarten; klikk her

 

Bildealbum oppdatert!

Vi har endelig fått lagt ut flere bilder fra turen vår. Følgende nye album er dermed tilgjengelig:

• Dominikanske republikk til Cuba
• Cuba

Klikk her for å få se alle bildene.

Enjoy!

Cuba!

Lørdag formiddag sto gliset og ventet på oss ved ett av de mange gigantiske all-inclusive hotellene som ligger på rekke og rad utover halvøya Varadero. En rød peugeot 206 var klar for det som skulle vise seg å bli 1 500 kilometer med asfalt, grus og gress på kryss og tvers gjennom Castro-brødrenes landskap.

Vi oppdaget raskt at en biltur i Cuba fortoner seg noe annerledes enn en biltur hjemme, ikke minst på grunn av mangelen på andre biler. I stedet for biler er motorveiene fylt til randen av syklister, hester, hester med kjerre, okser med kjerre, flokker med haikere, samt en og annen gjeter med saueflokken sin. De eneste bilene som kjører rundt er enten peugeot leiebiler lik vår egen eller eldre russiske lastebiler, samt en og annen gammel amerikaner.

Den første kvelden ankom vi byen Santa Clara, omtrent midt i Cuba. Her kom vi i kontakt med familien Amalie som hadde et ledig rom vi kunne få låne i sitt «Casa Particular». Casa Particular innebærer at turister kan bo hjemme hos vanlige familier i stedet for å bo på hotell. Dette er en løsning som fungerte utmerket, og hos familien fikk vi både vårt eget soverom, tre-rettersmiddag og en herlig frokost, og alt dette midt i sentrum. Etter en kveld på den lokale pub’en for en ekte mohito og for å se hvordan salsa danses av de som har fått det inn med morsmelka satte vi neste dag kursen sydover mot Playa Giron.

Playa Giron ligger i Bay of Pigs, en bukt som kanskje er mest kjent for å være det stedet der USA satte i land 1 400 CIA-trente agenter for en del år tilbake i et mislykket forsøk på å styrte Castro. Fidel Castro ledet selv forsvaret mot amerikanerne, og i Havana står en stridsvogn som visstnok ble brukt av ham personlig til å skyte ned et av de amerikanske stridsskipene. Vårt mål i Playa Giron var ikke å ta et dypdykk i historien, men å ta et dypdykk i selve bukten. Mens nordsiden av Cuba ligger mot det relativt kalde Atlanterhavet, ligger Cubas sydside mot det mer behagelige karibiske havet. Med et krystallklart vann og flust av koraller er Bay of Pigs ansett for å være et av de beste stedene i verden å dykke. Etter en lang dag i bilen, med det som begynte på en imponerende seksfelts motorvei og som via noen gressplener endte med noen timer på grusvei, kom vi til slutt frem til Playa Giron.

I Playa Giron bestemte vi oss for å prøve et av Cubas statlige all-inclusive hoteller. Det var i grunnen ikke så mange andre alternativer, men du verden så lett det burde være å ta opp konkurransen. «Forferdelig…» «Grusomt!» og «Hotellrommet tok jo helt kaka!» Anita prøver seg på en kort oppsummering, men mener selv at adjektivene kommer til kort. Til tross for dette var hotellet stappfullt, og hadde vi kommet en dag senere ville vi ikke fått plass. Uforståelig.

Den neste morgenen melder vi oss med på hotellets dykkeutflukt. Vi får vi utlevert det eldste og mest slitte utstyret noen av oss har sett, men som forhåpentligvis fungerer som det skal. Like etter brummer det dypt fra en motor som spytter olje i det en gammel russisk lastebil rygger inn mot dykkesenteret. «Bussen vår» sier jeg kort til Anita og peker. Anita prøver å se forbi lastebilen, men ser ingen buss. Hun ser på meg for å se hvor jeg peker, men skjønner tegningen i det de ansatte begynner å lempe dykkeflasker opp på lasteplanet. Lasteplanet har overbygg, og med noen små lufteluker på sidene er bilen slående lik de som blir brukt til fangetransporter i svart-hvitt filmer.

Etter en halvtimes tur i badeshorts og badedrakt på lasteplanet er vi fremme ved en svært idyllisk rasteplass. Etter litt rigging er vi i vannet, et vann som er så krystallklart at sikten slår de fleste svømmebasseng hjemme. På dykk nummer to ryker det en pakning i utstyret til Anita, men det later til at de fleste er vant til det, og utstyret byttes sporenstreks. Deretter fortsetter dykket og når lastebilen etterpå setter kurs mot hotellet er vi begge fornøyde, oppspilte og slitne etter en dag i vannet.

Fra hotellet går turen direkte til Pinar del Rio, en by godt vest på Cuba. I det motorveien avsluttes og vi befinner oss mer eller mindre midt i sentrum av byen blir vi stoppet av en gutt på sykkel. Han lurer på om vi trenger et sted å bo, og kan fortelle at de har et rom hjemme hos han – Casa Particular. Etter en natt på et statlig hotell er vi ikke i tvil og følger syklisten gjennom de trange gatene og hjem. Det viser seg at gutten – Michelle – jobber på en lokal tobakksplantasje, og den neste morgenen blir vi med ham på jobb for å få en omvisning og innføring i hvordan dette med cubanske sigarer egentlig henger sammen. Vi lærer om hvordan tobakksplantene dyrkes og tørkes, og vi lærer om arbeidsfordelingen mellom kvinner og menn. Vi lærer hvordan sigarene rulles for hånd av bøndene på bygda, omtrent som rulletobakk egentlig, og hvordan det gjøres i fabrikkene. Vi får en god innføring i hvordan vi skal skille de falske fra de ekte sigarene, og ikke minst får vi prøve noen av de beste sigarene som landet har å tilby. Det blir mye hosting og harking, og godt smaker det ikke, men det tør jeg ikke innrømme ovenfor den vennlige guiden med det gode smilet. Rundturen avsluttes inne i stua til guiden vår, der sigarene ligger samlet i poser og klare til storsalg.

Skuffelsen til guiden vår er ikke til å ta feil av. Vi har nettopp fortalt at en eske med automatisk justering av luftfuktigheten og et innehold av intet mindre enn 250 cubanske sigarer nok er litt mye til oss, og at vi egentlig bare hadde tenkt oss tre stykker. Tre sigarer, ikke tre esker. Øynene til guiden vår skifter vekselsvis mellom selgerøyne, dådyrøyne og de noe påtatte det-kan-jeg-ikke-tro-øynene. Vi forklarer at vi skal direkte videre til USA, og at absolutt alle produkter fra Cuba er umulig å få med seg inn i landet, og at dersom vi prøver vil vi mest sannsynlig bli nektet innreise, og i verste fall kastet i fengsel. Han lyser opp og forklarer oss den enkle løsningen på problemet: Alle sigarer har et papirbånd, eller et merke, rundt seg. Dersom en tar av båndet er det umulig å bevise hvor sigarene kommer fra og dermed kan en ta med seg sigarene inn til USA og si at de kommer fra for eksempel den dominikanske republikk. Anita og meg ser på hverandre. Han har et poeng. Vi utveksler et par setninger på norsk før vi gjennomfører handelen og småløper tilbake til peugeoten og setter kursen mot den sydvestligste tuppen av Cuba: Maria la Gorda.

Maria la Gorda ligger som nevnt sydvest i Cuba, og vender dermed mot det karibiske hav. Vårt mål var nok en gang å utforske livet under havoverflaten. Store deler av Maria la Gorda er nasjonalpark, og det er over en times kjøring fra nærmeste befolkede tettsted til vannet. Cuba har derfor opprettet et statlig hotell ved vannkanten, og det var dette som var målet vårt. Da vi kom frem til vannkanten viste det seg at hotellet var fullt. Komplett uforståelig for vår del, men antakelig er det mange som aldri har bodd på et statlig hotell i Cuba. Den hyggelige resepsjonisten kunne dog fortelle om et relativt nytt hotell og marina i nærheten, kun 70 kilometer unna. Etter en kort telefon kunne han også bekrefte at vi kunne få til dykking der dagen etter, og dermed satte vi av gårde.

I det vi startet bilen for å kjøre til det nye hotellet begynte bensinlampa å lyse. Etter snart ett år i seilbåt og en rekke med dieselkanner på ripa er vi ikke vant til å måtte sjekke hvor mye drivstoff som er igjen på tanken, så dette hadde gått oss litt hus forbi. Med motoren på tomgang, sånn litt for å gjøre det ekstra spennende, satt vi en stund og diskuterte frem og tilbake. Plutselig banket det på bilruta vår. En vennlig cubaner spør om vi trenger hjelp. «Oh-ohh.…» sier han som om noe er fryktelig galt når vi peker på bensinlampa som lyser. Mannen er guide i nasjonalparken og kjenner dermed godt til området, og han kan bekrefte at det ikke er noen bensinstasjoner innenfor rekkevidde. Han kan også informere om at bensinpumpene ved marinaen er ødelagte. Han tar et par telefoner, og like etter har han avtalt med José på marinaen at han skal håndpumpe bensin til oss, dersom vi kjører dit. Slik er de fleste cubanere vi treffer, uovertruffent hyggelige og veldig serviceinnstilte, og med kjempestore smil. Vi takker og bukker som best vi kan på spansk, og overrekker guiden en pose med klær som ikke passer oss lenger. Han smiler om mulig enda mer, og takker og bukker som best han kan på engelsk før vi ruller inn gjennom porten til nasjonalparken og retning hotellet.

Veien gjennom nasjonalparken og inn til hotellet ble en aldri så liten naturopplevelse. Med okser, gribber, griser, sauer, pungrotter, krabber og iguanaer krypende og hoppende på, over og ved den hullete veien vi kjørte på var det mer enn nok underholdning til at vi holdt oss godt våkne helt frem til hotellet. Da vi ankom hotellet ble vi fortalt at det ikke var dykking dagen etter likevel. Alle timene i bil fra Pinar del Rio til Maria la Gorda føltes dermed plutselig en smule bortkastet. I rent raseri bestilte vi middag og en brus før vi, etter å ha fylt bensin med håndpumpe, sa nei takk til rommet og satte kursen mot Vinales, rundt 220 kilometer nordover igjen.

Klokken er godt over midnatt når vi ankommer Vinales. I lyset fra gatelyktene ser vi et eldre ektepar som sitter i gyngestolene sine på verandaen sin. Vi stopper og spør høflig om vi kan få sove hos dem. De smiler opp og viser oss inn i en overmøblert stue og videre inn til et enkelt møblert soverom.

Vinales skulle vise seg å bli et av de store høydepunktene på rundturen vår. Byen er en liten landsby et stykke vest og et stykke syd i Cuba, og har en vidunderlig rolig atmosfære. Av familien vi bodde hos ble vi tipset om en ridetur som noen venner av de organiserte, og dermed fikk vi sett det flotte landskapet fra hesteryggen et par timers tid. I det tørre, stekende varme landskapet red vi rundt blant kaffeplanter, banantrær, tobakksplanter, guava, avokadoplanter, sukkerrør og gud vet hva de dyrket, mens vaskeekte gribber sirklet over oss med vurderende blikk og vurderte oss opp og ned som om de inngikk et veddemål på hvem av oss som kom til å falle om først. Vi overlevde turen, ikke bare med nød og neppe, men med overraskende god margin, og etter en lunsj i sentrum lurte Anita meg med på det mest skremmende noen jente kan lure en gutt med på.

Vi ble vi hentet av Nancy som tok oss ut fra sentrum og gjennom regnvåte gater mot et lite blått mursteinshus. Vi gikk gjennom en falleferdig treport, langs den blå murveggen, opp en trapp til et nytt platå, og der, på en veranda på 2 x 2 meter skulle det hele skje. Først måtte vi telle til åtte. Deretter skulle den ene foten beveges, så den andre, og plutselig alt dette samtidig. Til slutt kom musikken. Anita hadde fått meg med på salsakurs. Etter rundt en times mer eller mindre rytmiske bevegelser ute på plattingen begynte det å regne. Jeg øynet muligheten til å korte ned på kurset, men Nancy visste råd. Hun tok oss med inn på et kjøkken som var så lite at selv Ivar Kamprad ville hatt problemer med å innrede det på en fornuftig måte. Her fortsatte vi leksjonen, og etter to fulle timer var vi slitne både i hodet og beina, og ruslet lykkelige hjem til familen vår.

Den neste morgenen sto vi opp mens hanen galte, og selv om det senere viste seg at hanen galte hele dagen følte vi oss veldig sunne og spreke i det vi sto opp. Etter frokost tok vi peugeot’en til Valle Ancon, en liten klynge med hus i bunnen av en dal et stykke fra Vinales. I denne dalen er det kaffeproduksjon som gjelder, og i det vi nærmet oss slutten på gjørmeveien kom det en bonde i mot oss. Det viste seg at han ikke kunne engelsk, men vi forsto at han lurte på om han skulle vise oss rundt. Vi sa at vi ikke kunne spansk, men han insisterte på at vi kunne nok spansk til at det skulle gå greit, og dermed ble bilen parkert i hagen hans. Det ble en utrolig flott og lærerik time der vi vi vandret rundt i åkrene hans og lærte omtrent like mye om kaffe og generell jordbruksproduksjon i Cuba som vi lærte spansk. Etter et par kopper med lokal kaffe på verandaen til bonden ble det hele avsluttet med at vi overrakte en fotball fra bagasjerommet vårt til den minste datteren hans som hadde bursdag den påfølgende dagen. Deretter dundret vi av gårde mot Havana.

Havana er hovedstaden i Cuba, og over to millioner mennesker har funnet seg bosted i denne byen som er blitt beskrevet som en blanding av by-museum og levende teater. Med over en million turister årlig er byen godt vant med turister, og i mangel på andre inntektskilder er mange av de lokale svært ivrige på å selge varer av ymse sort til turister. «Hey mister, cigar?» og «Taxi?» ropes til det kjedsommelige på alle kanter, og blir etter noen dager mer en plage enn sjarm om en ikke klarer å lukke det ute. Ser en bort fra noe innpåslitne selgere er byen virkelig verdt et besøk. Med en historie på over fem hundre år har Havana det meste å by på av arkitektur og flotte bygninger, og store deler av den gamle bydelen har blitt renovert og fremstår i dag som nettopp et levende by-museum.

Vi bodde hos to forskjellige familier i Havana, og ble til sammen i byen i fire dager. Da var vi slitne, mette og fornøyde. Dagesvis med trasking i museer, gamle bygninger, kafeer, statuer og utkikkspunkt ble avsluttet med en handlerunde på det lokale fruktmarkedet før en venn av familien kjørte oss den to timer lange turen tilbake til La Vie.

Ved ankomst marinaen ble vi møtt av en småhissig toller som på spansk forlangte at vi betalte ny innsjekkingsavgift siden vi hadde vært ute av marinaen i over en uke. Etter 1 500 km i bil og fire dager i en masete storby var jeg sliten og ikke så veldig vanskelig å trekke opp. Jeg forklarte, om ikke akkurat klart og tydelig, så i alle fall fullt forståelig på spansk og engelsk hva jeg mente om å betale tollavgift når vi ikke hadde vært ute av landet. Tolleren snakket ikke et ord engelsk, og vi forsto etter hvert at han mente at vi ikke hadde betalt avgift da vi ankom første gangen, og at han var sur fordi vi dro på en ukestur uten å betale avgiften. Vi mente på vår side at dette var det reneste sludder, og den uniformerte mannen med pistol i beltet som sto ovenfor oss fikk etter hvert så høyrøstet og krass kritikk for slett arbeid at han snublet baklengs inn på kontoret sitt og grep etter telefonen. På dette tidspunktet hadde det samlet seg en nysgjerrig liten gjeng rundt oss som lurte på hva som skjedde, så det var for så vidt greit å fortsette bak en lukket dør. Etter telefonsamtalen ble vi enige om å få de endelige avklaringene neste morgen, når sjefen var til stede. Tilbake i båten gikk vi gjennom hva som egentlig hadde skjedd før vi dro på biltur, og etter å ha lett etter en kvittering for betalt tollavgift en liten stund innså vi det litt leie i at vi nok hadde glemt hele greiene før vi dro. Tolleren hadde hatt rett, og vi hadde nærmest hudflettet den stakkars mannen. Vi gikk tilbake til tollkontoret for å rette opp i misforståelsen, men tolleren var gått hjem for kvelden.

Den neste morgenen sto det en to meter høy uniformert mann med gull på skuldrene utenfor La Vie og forlangte at vi betalte innsjekkingsavgiften. Han hadde tydeligvis fått et godt referat fra kvelden før, for til tross for hans voldsomme og strenge utseende oppførte han seg stillferdig og nesten nervøst som om han var redd for å utløse en tikkende bombe. Etter et kort møte på kontoret hans betalte vi og skiltes som venner. Allerede neste dag skulle vi sjekke ut av landet, og det var i grunn deilig å vite at tollerne nå var tilbake på vår side. Til tross for at vi ikke hadde kjøpt mer en fem sigarer og en liten flaske med rum i løpet av vårt besøk i Cuba, ville en full gjennomsøking av La Vie før avreise vært både kjedelig og tidkrevende.

Den siste dagen vår i Cuba ble brukt til å forberede den neste seilasen. 1 200 mil fra Cuba til New York burde ta rundt ti dager, og slikt krever litt forberedelser. Vi hadde kjøpt frukt og grønnsaker i Havana, og ettersom vi ikke kan ta med oss noen varer fra Cuba til USA ble det ikke mer handling. På den annen side er det også omtrent umulig å få tak i noe som helst i dette landet. I stedet ble sjekklister gjennomgått, tau ble byttet og vi tok full motorservice.

Hadde vi visst at den neste seilasen skulle inneholde noen av de mest dramatiske og intense dagene vi har hatt til sjøs hadde vi nok brukt adskillig mer tid på forberedelsene. Det var derfor ene og alene uvitenhet som gjorde at vi sov godt også den siste natten i Cuba.

La Vie? No entry!

I skrivende stund ligger vi trygt og godt på Manhattan, New York, men det er ryddigst å ta ting i riktig rekkefølge. Her kommer en oppsummering av overfarten fra Den dominikanske republikken til Cuba:

.

Overfarten fra Den dominikanske republikken til Cuba var planlagt å bli på 450 mil. Den ble til slutt på 650. Noen oppturer og noen nedturer, men som Anita på et tidspunkt hoiet mens hun hoppet opp og ned i cockpiten: «Dette er den beste dagen ever! Den har jo alt!»

.

.

Dag 1 – Lørdag 7.4.2012 – Avreise

Etter en bunkringsrunde på et av de større supermarkedene i Puerto Plata foretar vi de siste forberedelsene og sjekker ut med besøk av tre tollere i uniform om bord. Før vi endelig kan kaste loss har to av tollerne tatt bilde av hverandre mens de stolte står og styrer La Vie og gliser til mobilkameraet. Den tredje tolleren, han med flest striper, har et noe oppgitt uttrykk i ansiktet når han sender de andre foran seg på land og gir oss klarsignal til at vi kan dra. I det fortøyningene løsnes faller den første regndråpen og vi får dermed en våt start på turen, med mørke skyer fulle av regn og lyn i horisonten. Det er lite vind så vi går for motor. Etter en stund gir regnet seg, men lynet fortsetter ufortrødent inn i natten.

Dag 2 – Søndag 8.4.2012 – Vi går til krig

En av de mange flyvefiskene bestemmer seg plutselig for å gå til angrep. Det hele skjer som seg hør og bør i ly av nattens mørke, og det er Anita som får seg en støkk når flyvefisken plutselig smeller inn i kneet hennes. Ingen alvorlige skader, men vi bestemmer oss neste morgen for å slå tilbake på den eneste måten vi kan: Vi hiver uti fiskesnøret. Ved middagstider kommer endelig den grufulle hviningen i snella. La Vie legges bi og Anita begynner jobben med å hale inn. Nok en gang er det en, etter våre forhold, usedvanlig stor fisk, og den gir seg ikke uten kamp. Etter rundt tyve minutters kjemping er både Anita og fisken utslitte og det blir en slags pause når fisken kun er ti-femten meter unna. Utfallet blir etter hvert som så mange ganger før: Det kommer en bølge som gir et ekstra kraftig rykk i snøret, og dermed ryker hele greia nok en gang.

Utover dagen tar vinden seg godt opp, og stabiliserer seg til slutt mellom 20-25 knop. Bølgene følger samme tendenser som vinden, inn fra siden, og det tar litt tid for mannskapet å venne seg til de nye bevegelsene, uten at vi vil definere det som sjøsyke.

Dag 3 – Mandag 9.4.2012 – Er slaget tapt?

Vinden blåser fortsatt stødig rundt 20 knop, og været er noe overskyet. Det er en fin dag om bord, og rytmen har etter hvert begynt å sette seg, slik den gjerne gjør etter et par dager til sjøs. Fiskesnøret har vært uti hele dagen uten hell, men krapylene i sjøen lar seg ikke true. Etter solnedgang går flyvefiskene nok en gang til angrep på Anita mens hun står forsvarsløs og alene på nattevakt. En sleip fisk lurer seg over styrbord skuteside og dundrer inn i skulderen til Anita før den blir liggende å sprelle fornøyd i cockpiten.

Dag 4 – Tirsdag 10.4.2012 – Luksusmiddag om bord

Vi har en flott dag ombord og alt fungerer utmerket, både med båt, vind og mannskap. På morgenvakten får Anita napp i snøret, men heller ikke denne gangen blir fangsten med om bord. Middagen består av ytrefilet med hjemmelaget potetstappe og stekte tomater, den beste middagen vi har hatt ombord på mange uker.

Dag 5 – Onsdag 11.4.2012 – «La Vie? No entry!»

Etter å ha navigert oss inn mellom revene i det svært langgrunne Cayo Guillermo kaller vi opp marinaen for å melde vår ankomst i Cuba. Etter mye frem og tilbake med både tollvesenet, kystvakten, marinaen og en kokk (!) på radioen blir det til slutt klart: La Vie? No entry! For noen uker siden ble marina Guillermo fratatt status som internasjonal havn, og dermed må vi finne oss et annet sted å anløpe. Neste internasjonale havn er Varadero, rundt 150 mil lenger vest. I det vi innser nederlaget bryter en bølge bak oss og vipper oss opp på en sandbanke med et aldri så lite brak. Vi blir stående. Det blir en stund litt hektisk aktivitet om bord. Vi står plutselig bom fast i et land som myndighetene har bedt oss om å forlate. Vi vet at det er på god vei til å bli fjøre sjø, og vi vet også at tidevannet i neste runde ikke blir like høyt som dette. Motoren prøves etter alle kunstens regler, fremover, bakover, med og uten sving, til ingen nytte. Til slutt løsner Paul-Gunnar storseilsskjøtet og hiver bommen utover rekka. Når bommen står tvers utenfor båten hopper han etter og henger seg ytterst på bommen. Gårsdagens herlige middag har tydeligvis gitt den ekstra lille vekten som skal til, for på denne måten klarer vi å legge båten nok over mot babord side til at kjølen vippes opp fra sandbunnen og Anita kan styre skuta forsiktig ut mot dypere vann. Når dybdemåleren viser halvannen meter krabber Paul-Gunnar endelig tilbake ombord, og ferden kan fortsette.

Etter å ha seilt i fire døgn var vi innstilte på å komme til land, men med nydelig vær, fin vind, to knops medstrøm og helt flatt vann var det i grunn ikke så verst å være ute å seile igjen heller, og en «reservedag» lever vi fint med. I det vi begynner nattevaktene får vi en av de aller flotteste solnedgangene noensinne på turen, kun slått av solnedgangene ved Afrikas kyst i fjor høst.

Dag 6 – Torsdag 12.4.2012 – Bonusdagen og vi vinner krigen

Krystallklar himmel gjør nattevaktene til en lek, og med Jules Verne – Jorden rundt på 80 dager – som lydbok går nattevaktene til Paul-Gunnar ekstra fort. Nok en gang kryr det av flyvefisk om natten, men ingen treffer oss direkte. Dagen er en av de flotteste vi har hatt ombord på lenge, det kunne i grunn ikke blitt bedre. I det vi rigger til cockpiten for en runde med domino, hviner det plutselig infernalsk i fiskesnella igjen. Anita er nok en gang ansvarlig. Allerede på lang avstand er det lett å se at det er snakk om en middels stor dorado, der den hopper og spretter i vannet og gjør i overkant mye ut av seg. Etter en lengre tids drakamp blir det svært god stemning ombord når kampen krones med seier og det attpåtil er den største fisken vi noensinne har klart å hale om bord. Vi heller sprit i gjellene på fisken for å bedøve den, som viser seg å være imponerende effektivt, og som reduserer blodbadet betydelig. Deretter stopper vi for å avkjøle oss i det speilbklanke vannet. Pastasalat blir spist til lunsj, før Anita finner frem saksen og klipper av det meste av håret til Paul-Gunnar slik at han igjen ser normal ut. Utpå ettermiddagen nærmer vi oss Varadero, og i den lange innseilingen dit blir vi tatt i mot av noen enorme delfiner som gjør dristige akrobatiske hopp i det grunne vannet rundt båten. Disse delfinene er to-tre ganger større enn de vanlige «bottle-nose-delfinene», og om mulig enda mer lekne. Det er på dette tidspunktet, på bonusdagen, at Anita blir stående og hoppe opp og ned i cockpiten mens hun hoier: «Dette er den beste dagen ever! Den har jo alt!»

I Marina Gaviota (Varadero) blir vi tatt hjertelig i mot av fem fra marinaen i det nok en nydelig solnedgang åpenbarer seg i vest. Med hjemmelaget potetstappe og pannestekt dorado blir middagen en suksess, før de formelle sidene ved ankomsten begynner: Først får vi besøk av en hyggelig lege som blant annet måler blodtrykket vårt og informerer om de forskjellige helsetjenestene i landet. Vi får besøk av tre personer fra immigrasjonen som skal hente passene våre. Deretter fire personer i full militæruniform med en spinnvill, men ytterst søt narkotikahund som går høyt og lavt i hele båten. Videre kommer tre stykker fra tollvesenet og to fra kystvakten sammen med selveste havnesjefen for gjennomgang og registrering. Tollvesenet gir seg ved midnatt, da er de kun halvveis, men skal komme tilbake neste morgen. Svært fornøyde kryper vi til køys og sovner momentant.

Dag 7 – Fredag 13.4.2012 – «La Vie? Welcome!»

Vi våkner tidlig av vekkerklokken for å forberede oss til de siste offisielle besøkene. Klokken 08:00 får vi besøk av tollvesenet som fortsetter der de slapp i går, og som for øvrig kommer innom med jevne mellomrom i løpet av dagen med stadig nye skjemaer som skal fylles ut. Etter tollvesenet får vi besøk av en jorbruksansvarlig som går gjennom maten vår og finner en potet og en appelsin som har begynt å råtne og som derfor blir konfiskerte. Deretter må vi skrive under på at vi ikke skal ta med noe mat på land, og at alt vi har av søppel skal brennes. Det neste besøket er fra en ny matinspektør som går gjennom det vi har igjen av kjøtt og egg. Nye papirer signeres, og vi må blant annet love å koke eggene i minst ti minutter. I utgangspunktet skulle vi ha fått besøk av en gjeng til med en bombehund, men de dukket aldri opp.

Til tross for at innsjekkingsprosedyren er noe omstendelig, var det bare positive opplevelser. Alle vi møtte var utrolig vennlige og serviceinnstilte, og det var bare store smil fra alle sammen. Etter en dag i marinaen for å gjøre i stand båten og å komme til hektene igjen leier vi en bil for å komme oss rundt i Cuba. Høydepunktene fra besøket i Cuba, og ikke minst svaret på hvor mange sigarer vi til slutt endte opp med å kjøpe, kommer i vårt neste innlegg.