Cuba!

14 05 2012

Lørdag formiddag sto gliset og ventet på oss ved ett av de mange gigantiske all-inclusive hotellene som ligger på rekke og rad utover halvøya Varadero. En rød peugeot 206 var klar for det som skulle vise seg å bli 1 500 kilometer med asfalt, grus og gress på kryss og tvers gjennom Castro-brødrenes landskap.

Vi oppdaget raskt at en biltur i Cuba fortoner seg noe annerledes enn en biltur hjemme, ikke minst på grunn av mangelen på andre biler. I stedet for biler er motorveiene fylt til randen av syklister, hester, hester med kjerre, okser med kjerre, flokker med haikere, samt en og annen gjeter med saueflokken sin. De eneste bilene som kjører rundt er enten peugeot leiebiler lik vår egen eller eldre russiske lastebiler, samt en og annen gammel amerikaner.

Den første kvelden ankom vi byen Santa Clara, omtrent midt i Cuba. Her kom vi i kontakt med familien Amalie som hadde et ledig rom vi kunne få låne i sitt «Casa Particular». Casa Particular innebærer at turister kan bo hjemme hos vanlige familier i stedet for å bo på hotell. Dette er en løsning som fungerte utmerket, og hos familien fikk vi både vårt eget soverom, tre-rettersmiddag og en herlig frokost, og alt dette midt i sentrum. Etter en kveld på den lokale pub’en for en ekte mohito og for å se hvordan salsa danses av de som har fått det inn med morsmelka satte vi neste dag kursen sydover mot Playa Giron.

Playa Giron ligger i Bay of Pigs, en bukt som kanskje er mest kjent for å være det stedet der USA satte i land 1 400 CIA-trente agenter for en del år tilbake i et mislykket forsøk på å styrte Castro. Fidel Castro ledet selv forsvaret mot amerikanerne, og i Havana står en stridsvogn som visstnok ble brukt av ham personlig til å skyte ned et av de amerikanske stridsskipene. Vårt mål i Playa Giron var ikke å ta et dypdykk i historien, men å ta et dypdykk i selve bukten. Mens nordsiden av Cuba ligger mot det relativt kalde Atlanterhavet, ligger Cubas sydside mot det mer behagelige karibiske havet. Med et krystallklart vann og flust av koraller er Bay of Pigs ansett for å være et av de beste stedene i verden å dykke. Etter en lang dag i bilen, med det som begynte på en imponerende seksfelts motorvei og som via noen gressplener endte med noen timer på grusvei, kom vi til slutt frem til Playa Giron.

I Playa Giron bestemte vi oss for å prøve et av Cubas statlige all-inclusive hoteller. Det var i grunnen ikke så mange andre alternativer, men du verden så lett det burde være å ta opp konkurransen. «Forferdelig…» «Grusomt!» og «Hotellrommet tok jo helt kaka!» Anita prøver seg på en kort oppsummering, men mener selv at adjektivene kommer til kort. Til tross for dette var hotellet stappfullt, og hadde vi kommet en dag senere ville vi ikke fått plass. Uforståelig.

Den neste morgenen melder vi oss med på hotellets dykkeutflukt. Vi får vi utlevert det eldste og mest slitte utstyret noen av oss har sett, men som forhåpentligvis fungerer som det skal. Like etter brummer det dypt fra en motor som spytter olje i det en gammel russisk lastebil rygger inn mot dykkesenteret. «Bussen vår» sier jeg kort til Anita og peker. Anita prøver å se forbi lastebilen, men ser ingen buss. Hun ser på meg for å se hvor jeg peker, men skjønner tegningen i det de ansatte begynner å lempe dykkeflasker opp på lasteplanet. Lasteplanet har overbygg, og med noen små lufteluker på sidene er bilen slående lik de som blir brukt til fangetransporter i svart-hvitt filmer.

Etter en halvtimes tur i badeshorts og badedrakt på lasteplanet er vi fremme ved en svært idyllisk rasteplass. Etter litt rigging er vi i vannet, et vann som er så krystallklart at sikten slår de fleste svømmebasseng hjemme. På dykk nummer to ryker det en pakning i utstyret til Anita, men det later til at de fleste er vant til det, og utstyret byttes sporenstreks. Deretter fortsetter dykket og når lastebilen etterpå setter kurs mot hotellet er vi begge fornøyde, oppspilte og slitne etter en dag i vannet.

Fra hotellet går turen direkte til Pinar del Rio, en by godt vest på Cuba. I det motorveien avsluttes og vi befinner oss mer eller mindre midt i sentrum av byen blir vi stoppet av en gutt på sykkel. Han lurer på om vi trenger et sted å bo, og kan fortelle at de har et rom hjemme hos han – Casa Particular. Etter en natt på et statlig hotell er vi ikke i tvil og følger syklisten gjennom de trange gatene og hjem. Det viser seg at gutten – Michelle – jobber på en lokal tobakksplantasje, og den neste morgenen blir vi med ham på jobb for å få en omvisning og innføring i hvordan dette med cubanske sigarer egentlig henger sammen. Vi lærer om hvordan tobakksplantene dyrkes og tørkes, og vi lærer om arbeidsfordelingen mellom kvinner og menn. Vi lærer hvordan sigarene rulles for hånd av bøndene på bygda, omtrent som rulletobakk egentlig, og hvordan det gjøres i fabrikkene. Vi får en god innføring i hvordan vi skal skille de falske fra de ekte sigarene, og ikke minst får vi prøve noen av de beste sigarene som landet har å tilby. Det blir mye hosting og harking, og godt smaker det ikke, men det tør jeg ikke innrømme ovenfor den vennlige guiden med det gode smilet. Rundturen avsluttes inne i stua til guiden vår, der sigarene ligger samlet i poser og klare til storsalg.

Skuffelsen til guiden vår er ikke til å ta feil av. Vi har nettopp fortalt at en eske med automatisk justering av luftfuktigheten og et innehold av intet mindre enn 250 cubanske sigarer nok er litt mye til oss, og at vi egentlig bare hadde tenkt oss tre stykker. Tre sigarer, ikke tre esker. Øynene til guiden vår skifter vekselsvis mellom selgerøyne, dådyrøyne og de noe påtatte det-kan-jeg-ikke-tro-øynene. Vi forklarer at vi skal direkte videre til USA, og at absolutt alle produkter fra Cuba er umulig å få med seg inn i landet, og at dersom vi prøver vil vi mest sannsynlig bli nektet innreise, og i verste fall kastet i fengsel. Han lyser opp og forklarer oss den enkle løsningen på problemet: Alle sigarer har et papirbånd, eller et merke, rundt seg. Dersom en tar av båndet er det umulig å bevise hvor sigarene kommer fra og dermed kan en ta med seg sigarene inn til USA og si at de kommer fra for eksempel den dominikanske republikk. Anita og meg ser på hverandre. Han har et poeng. Vi utveksler et par setninger på norsk før vi gjennomfører handelen og småløper tilbake til peugeoten og setter kursen mot den sydvestligste tuppen av Cuba: Maria la Gorda.

Maria la Gorda ligger som nevnt sydvest i Cuba, og vender dermed mot det karibiske hav. Vårt mål var nok en gang å utforske livet under havoverflaten. Store deler av Maria la Gorda er nasjonalpark, og det er over en times kjøring fra nærmeste befolkede tettsted til vannet. Cuba har derfor opprettet et statlig hotell ved vannkanten, og det var dette som var målet vårt. Da vi kom frem til vannkanten viste det seg at hotellet var fullt. Komplett uforståelig for vår del, men antakelig er det mange som aldri har bodd på et statlig hotell i Cuba. Den hyggelige resepsjonisten kunne dog fortelle om et relativt nytt hotell og marina i nærheten, kun 70 kilometer unna. Etter en kort telefon kunne han også bekrefte at vi kunne få til dykking der dagen etter, og dermed satte vi av gårde.

I det vi startet bilen for å kjøre til det nye hotellet begynte bensinlampa å lyse. Etter snart ett år i seilbåt og en rekke med dieselkanner på ripa er vi ikke vant til å måtte sjekke hvor mye drivstoff som er igjen på tanken, så dette hadde gått oss litt hus forbi. Med motoren på tomgang, sånn litt for å gjøre det ekstra spennende, satt vi en stund og diskuterte frem og tilbake. Plutselig banket det på bilruta vår. En vennlig cubaner spør om vi trenger hjelp. «Oh-ohh.…» sier han som om noe er fryktelig galt når vi peker på bensinlampa som lyser. Mannen er guide i nasjonalparken og kjenner dermed godt til området, og han kan bekrefte at det ikke er noen bensinstasjoner innenfor rekkevidde. Han kan også informere om at bensinpumpene ved marinaen er ødelagte. Han tar et par telefoner, og like etter har han avtalt med José på marinaen at han skal håndpumpe bensin til oss, dersom vi kjører dit. Slik er de fleste cubanere vi treffer, uovertruffent hyggelige og veldig serviceinnstilte, og med kjempestore smil. Vi takker og bukker som best vi kan på spansk, og overrekker guiden en pose med klær som ikke passer oss lenger. Han smiler om mulig enda mer, og takker og bukker som best han kan på engelsk før vi ruller inn gjennom porten til nasjonalparken og retning hotellet.

Veien gjennom nasjonalparken og inn til hotellet ble en aldri så liten naturopplevelse. Med okser, gribber, griser, sauer, pungrotter, krabber og iguanaer krypende og hoppende på, over og ved den hullete veien vi kjørte på var det mer enn nok underholdning til at vi holdt oss godt våkne helt frem til hotellet. Da vi ankom hotellet ble vi fortalt at det ikke var dykking dagen etter likevel. Alle timene i bil fra Pinar del Rio til Maria la Gorda føltes dermed plutselig en smule bortkastet. I rent raseri bestilte vi middag og en brus før vi, etter å ha fylt bensin med håndpumpe, sa nei takk til rommet og satte kursen mot Vinales, rundt 220 kilometer nordover igjen.

Klokken er godt over midnatt når vi ankommer Vinales. I lyset fra gatelyktene ser vi et eldre ektepar som sitter i gyngestolene sine på verandaen sin. Vi stopper og spør høflig om vi kan få sove hos dem. De smiler opp og viser oss inn i en overmøblert stue og videre inn til et enkelt møblert soverom.

Vinales skulle vise seg å bli et av de store høydepunktene på rundturen vår. Byen er en liten landsby et stykke vest og et stykke syd i Cuba, og har en vidunderlig rolig atmosfære. Av familien vi bodde hos ble vi tipset om en ridetur som noen venner av de organiserte, og dermed fikk vi sett det flotte landskapet fra hesteryggen et par timers tid. I det tørre, stekende varme landskapet red vi rundt blant kaffeplanter, banantrær, tobakksplanter, guava, avokadoplanter, sukkerrør og gud vet hva de dyrket, mens vaskeekte gribber sirklet over oss med vurderende blikk og vurderte oss opp og ned som om de inngikk et veddemål på hvem av oss som kom til å falle om først. Vi overlevde turen, ikke bare med nød og neppe, men med overraskende god margin, og etter en lunsj i sentrum lurte Anita meg med på det mest skremmende noen jente kan lure en gutt med på.

Vi ble vi hentet av Nancy som tok oss ut fra sentrum og gjennom regnvåte gater mot et lite blått mursteinshus. Vi gikk gjennom en falleferdig treport, langs den blå murveggen, opp en trapp til et nytt platå, og der, på en veranda på 2 x 2 meter skulle det hele skje. Først måtte vi telle til åtte. Deretter skulle den ene foten beveges, så den andre, og plutselig alt dette samtidig. Til slutt kom musikken. Anita hadde fått meg med på salsakurs. Etter rundt en times mer eller mindre rytmiske bevegelser ute på plattingen begynte det å regne. Jeg øynet muligheten til å korte ned på kurset, men Nancy visste råd. Hun tok oss med inn på et kjøkken som var så lite at selv Ivar Kamprad ville hatt problemer med å innrede det på en fornuftig måte. Her fortsatte vi leksjonen, og etter to fulle timer var vi slitne både i hodet og beina, og ruslet lykkelige hjem til familen vår.

Den neste morgenen sto vi opp mens hanen galte, og selv om det senere viste seg at hanen galte hele dagen følte vi oss veldig sunne og spreke i det vi sto opp. Etter frokost tok vi peugeot’en til Valle Ancon, en liten klynge med hus i bunnen av en dal et stykke fra Vinales. I denne dalen er det kaffeproduksjon som gjelder, og i det vi nærmet oss slutten på gjørmeveien kom det en bonde i mot oss. Det viste seg at han ikke kunne engelsk, men vi forsto at han lurte på om han skulle vise oss rundt. Vi sa at vi ikke kunne spansk, men han insisterte på at vi kunne nok spansk til at det skulle gå greit, og dermed ble bilen parkert i hagen hans. Det ble en utrolig flott og lærerik time der vi vi vandret rundt i åkrene hans og lærte omtrent like mye om kaffe og generell jordbruksproduksjon i Cuba som vi lærte spansk. Etter et par kopper med lokal kaffe på verandaen til bonden ble det hele avsluttet med at vi overrakte en fotball fra bagasjerommet vårt til den minste datteren hans som hadde bursdag den påfølgende dagen. Deretter dundret vi av gårde mot Havana.

Havana er hovedstaden i Cuba, og over to millioner mennesker har funnet seg bosted i denne byen som er blitt beskrevet som en blanding av by-museum og levende teater. Med over en million turister årlig er byen godt vant med turister, og i mangel på andre inntektskilder er mange av de lokale svært ivrige på å selge varer av ymse sort til turister. «Hey mister, cigar?» og «Taxi?» ropes til det kjedsommelige på alle kanter, og blir etter noen dager mer en plage enn sjarm om en ikke klarer å lukke det ute. Ser en bort fra noe innpåslitne selgere er byen virkelig verdt et besøk. Med en historie på over fem hundre år har Havana det meste å by på av arkitektur og flotte bygninger, og store deler av den gamle bydelen har blitt renovert og fremstår i dag som nettopp et levende by-museum.

Vi bodde hos to forskjellige familier i Havana, og ble til sammen i byen i fire dager. Da var vi slitne, mette og fornøyde. Dagesvis med trasking i museer, gamle bygninger, kafeer, statuer og utkikkspunkt ble avsluttet med en handlerunde på det lokale fruktmarkedet før en venn av familien kjørte oss den to timer lange turen tilbake til La Vie.

Ved ankomst marinaen ble vi møtt av en småhissig toller som på spansk forlangte at vi betalte ny innsjekkingsavgift siden vi hadde vært ute av marinaen i over en uke. Etter 1 500 km i bil og fire dager i en masete storby var jeg sliten og ikke så veldig vanskelig å trekke opp. Jeg forklarte, om ikke akkurat klart og tydelig, så i alle fall fullt forståelig på spansk og engelsk hva jeg mente om å betale tollavgift når vi ikke hadde vært ute av landet. Tolleren snakket ikke et ord engelsk, og vi forsto etter hvert at han mente at vi ikke hadde betalt avgift da vi ankom første gangen, og at han var sur fordi vi dro på en ukestur uten å betale avgiften. Vi mente på vår side at dette var det reneste sludder, og den uniformerte mannen med pistol i beltet som sto ovenfor oss fikk etter hvert så høyrøstet og krass kritikk for slett arbeid at han snublet baklengs inn på kontoret sitt og grep etter telefonen. På dette tidspunktet hadde det samlet seg en nysgjerrig liten gjeng rundt oss som lurte på hva som skjedde, så det var for så vidt greit å fortsette bak en lukket dør. Etter telefonsamtalen ble vi enige om å få de endelige avklaringene neste morgen, når sjefen var til stede. Tilbake i båten gikk vi gjennom hva som egentlig hadde skjedd før vi dro på biltur, og etter å ha lett etter en kvittering for betalt tollavgift en liten stund innså vi det litt leie i at vi nok hadde glemt hele greiene før vi dro. Tolleren hadde hatt rett, og vi hadde nærmest hudflettet den stakkars mannen. Vi gikk tilbake til tollkontoret for å rette opp i misforståelsen, men tolleren var gått hjem for kvelden.

Den neste morgenen sto det en to meter høy uniformert mann med gull på skuldrene utenfor La Vie og forlangte at vi betalte innsjekkingsavgiften. Han hadde tydeligvis fått et godt referat fra kvelden før, for til tross for hans voldsomme og strenge utseende oppførte han seg stillferdig og nesten nervøst som om han var redd for å utløse en tikkende bombe. Etter et kort møte på kontoret hans betalte vi og skiltes som venner. Allerede neste dag skulle vi sjekke ut av landet, og det var i grunn deilig å vite at tollerne nå var tilbake på vår side. Til tross for at vi ikke hadde kjøpt mer en fem sigarer og en liten flaske med rum i løpet av vårt besøk i Cuba, ville en full gjennomsøking av La Vie før avreise vært både kjedelig og tidkrevende.

Den siste dagen vår i Cuba ble brukt til å forberede den neste seilasen. 1 200 mil fra Cuba til New York burde ta rundt ti dager, og slikt krever litt forberedelser. Vi hadde kjøpt frukt og grønnsaker i Havana, og ettersom vi ikke kan ta med oss noen varer fra Cuba til USA ble det ikke mer handling. På den annen side er det også omtrent umulig å få tak i noe som helst i dette landet. I stedet ble sjekklister gjennomgått, tau ble byttet og vi tok full motorservice.

Hadde vi visst at den neste seilasen skulle inneholde noen av de mest dramatiske og intense dagene vi har hatt til sjøs hadde vi nok brukt adskillig mer tid på forberedelsene. Det var derfor ene og alene uvitenhet som gjorde at vi sov godt også den siste natten i Cuba.


Handlinger

Information

8 responses

14 05 2012
Janne

Oj det hørtes fint ut å være på Cuba! Dere er flinke til å skrive. Jeg sitter på jobb og leser fra dere, her er nemlig nett-tilgangen som på Cuba kan jeg tenke meg. Tlf tilgang dårligere enn der etter hva deg leser. Ikke mye å gjøre på jobb uten data nå til dags. Fint m egen smartphone med 3G. Kos dere videre. Jeg venter på neste innlegg og snart kan vi vente på dere irl. Klem

14 05 2012
Kjersti Bruborg

Dere har det jo som plommen i egget!! Gøy å lese :-)

28 05 2012
pgn

Det har vi. Og vi regner med å kunne fortelle mer om det når vi besøker dere på hjemveien :)

29 05 2012
Kjersti Skeie Bruborg

Jippi! Hjertelig velkomne :-)

14 05 2012
Ms Tina and Bear Bones

Veldig informativt og gøy leserinnlegg :)

28 05 2012
pgn

Tusen takk! Veldig hyggelig å få høre fra nye lesere!

15 05 2012
Heidi

hei gøy å lese om erfaringene deres fra cuba, kjenner meg igjen i mye her:) gleder meg til du byr meg opp i salsadans Paul-gunnar:) New york er jo også fantastisk so:enjoy:) klem fra heidi og gjengen på Vestskogen

28 05 2012
pgn

Cuba var fantastisk! Paul-Gunnar blir bare nervøs av tanken ;)
Håper det går bedre med deg om dagene. Hils resten av gjengen :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: