Canada del I

I det vi kastet loss fra Halifax i Canada var planen vår å seile til St.Johns øst på Newfounland og ha det som utganspunkt for den neste etappen. Men siden den gang har mye endret seg, og vi har fått noen helt fantastiske dager langs en rute vi aldri hadde tenkt å seile. Helt uten dramatikk har det ikke vært, og sarte sjeler bør derfor vente med å lese del 1 til del 2 er blitt publisert. Dette er nemlig del 1 av 2 deler om vår ferd langs fantastiske Novia Scotia, Newfoundland og Labradorkysten. Del 2 publiseres søndag 1.juli kl 16:00 norsk tid.

Vi seilte sammen med Esther ut fra Halifax onsdag 13.juni og hadde i utganspunktet den samme planen; etter ett døgns seilas skulle vi legge oss for anker for å vente på at vinden skulle dreie til en mer hyggligere vindretning mot St.Johns. Men påfølgende dag lyttet vi på den lokale værmeldingen og nordøsten som egentlig skulle dreie til sydøst lot vente på seg så vi bestemte oss for å seile igjennom Bras d`or Lake istedenfor. På den måten kunne vi gå innaskjærs i en innsjø som virket veldig flott og samtidig slippe unna den verste nordøsten. Etter en prat på VHF’en med Esther fikk vi de dessverre ikke med på den samme planen, og våre veier skiltes her for denne gang, men vi regner med å se dem igjen senere på ruta.

For å komme inn i innsjøen må en igjennom en sluse. Vi rakk ikke åpningstiden på slusen og la oss derfor på anker like utenfor. I det vi hadde kastet ankeret tenkte vi at vi også kunne hive ut fiskesnøret. Vi har prøvd å få fisk mens vi har seilt lenge nå uten hell, og tenkte det ikke kunne skade å prøve å fiske mens båten lå rolig. Like etter at Paul-Gunnar hadde kastet snøret uti ser vi en kraftig flodbølge komme mot oss i stor fart. Mange tanker går igjennom hodet vårt da og vi tenker at kanskje det er en bever eller noe, da landskapet rundt oss så ut som at her kunne det bo en del bevere. Men vi skjønner like fort som flodbølgen kommer mot oss at det ikke er noen bever og vi går i gang med å sveie inn snøret. Hva det enn er som kommer mot oss er det ikke noe vi vil ha på kroken, uansett hvor lenge siden det er vi har fått fisk! Når «dyret» er foran bauen ser vi at det er en giga fisk? hval? hai?. Den sirkler rundt båten vår et par ganger, og vi ser at den allerde har en annen fisk i kjeften, før den til slutt forsvinner. Vi konkluderer med at det må ha vært en eller annen type hai, men vi er jammen meg ikke sikre. Praten om at «hvis det er like fint vær i morgen skal vi ta et morgenbad» ble plutselig skrinlagt.

Morgen etter går vi inn i slusen og minner strømmer tilbake fra da vi gikk inn i Caledonia-kanalen for snart ett år siden. Planen for dagen var å gå så langt som mulig igjennom innsjøen men vi kom ikke lenger enn 1 mil innenfor til St.Peters marina. Her skulle vi bare fylle diesel og vann, men på grunn av et veldig hyggelig amerikansk ektepar, Helen og Phillip på båten Grendel, kom vi ikke lenger den dagen. Helen og Philip har seilt flere ganger opp til Labarador og i sommer skal også de opp til Grønland. De kom med masse gode råd og tips og fortalte oss om muligheten for å seile opp langs vestkysten av Newfoundland igjennom Belle Isle stredet, istedenfor å seile opp til St.Johns som vi egentlig har sett på som det eneste reelle alternativet. Men siden våren har kommet så tidlig og isforholdene er såpass gode i år er det ikke noe problem å ta denne «snarveien». Etter en lang prat med Grendel, og tilbake i båten for mer studering av sjøkart, værkart, iskart etc. endrer vi planene og bestemmer oss for å seile gjennom Belle Isle stredet. Det var plutselig ikke lenger noe tvil om at dette var det riktige å gjøre. Vi korter ned ruten opp til Grønland med 400 mil, og vindforholdene for de neste dagene gjør at det er langt bedre å seile opp Belle Isle.

Siden vi regnet med at dette var den siste «ordentlige» byen før Grønland bestemte vi oss for å legge oss i marianen og gjøre siste ordentlig bunkring og forberedelser her. Vennligheten til Canadierene skinner igjennom også i denne byen da vi var å handlet mat i butikken. Butikken har gratis levering ned til marinaen, men de hadde ingen biler tilgjengelige på det tidspunket. En trivelig dame i kassen ved siden av som nettop hadde betalt for sine varer tilbød seg uoppfordret å kjøre oss og tusen matposer tilbake til marianen! Utrolig hyggelig! Tilbake i båten blir matvarer pakket ut og sortert, deretter avslutter vi kvelden med hjemmelaget hamburger, griller marshmellows på gass varmeovnen vår og er spente på seilasen fremover som plutselig har tatt en ny vending.

Godt utpå ettermiddagen neste dag kommer vi oss av gårde og tusler pent og rolig ut gjennom tranger kanaler og fjorder i helt fantastiske omgivelser der grantrærne brer seg utover vannet mens all slags fugler svever frem og tilbake. Etter en drøy time slipper vi ankeret i Cape George harbour, en natruperle som må være en av de flottetste stedene vi har ankret på hele turen. Morgen etter blir like flott med nydelig vær og i vanvittig stille omgivelser, dog den kaldeste morgen så langt da vi våkner med kun 8 grader i båten. Vi tar morgenkaffen og litt frukt på dekk før vi klokken 7:30 letter ankeret og tuslet av gårde.

Med vinden rett i mot må vi gå for motor de 7 1/2 timene det tar oss å komme ut av Bras d`or Lake. Innsjøen er utrolig flott og hadde vi hatt bedre tid skulle vi ha prøvd flere av de mange ankringsplassene innsjøen har å tilby. Ved utmunningen av Bras d`or Lake er det en helt sinnsyk strøm med opp mot 4,5 knop, vi traff den heldigvis riktig og nøt godt av medstrømmen den gav oss. Godt ute av innsjøen kunne vi endelig heise seil og vi suste plutselig av gårde i 7 knop! Fantastisk! Etter å ha gått totalt 64 mil den dagen kastet vi ankeret i Igonish Harbour, nok en naturperle og vi begynner å innse at Canada ikke bare har flotte innbyggere men også utrolig mange flotte havner.

Morgen etter, mandag 18 juni, setter vi kurs mot Belle Isle stredet og planlegger stopp 280 mil lenger nord, i havnen Port au Choix. Det er meldt nordavind nedover Belle Isle stredet fra torsdagen av og etter tips fra Grendel er det en fin plass å stoppe på. Vi kunne ikke fått en bedre start på denne overfarten. Vi heiste seil med en gang og hadde en vindstyrke på 15 knop inn fra siden som gjorde at vi sløret av gårde i 6-7 knop. Og slik ble tendensen hele den første og den neste dagen med strålende sol, perfekt. Vi prøvde fiskelykken nok en gang, ute hell. Det begynner å merkes godt at vi er på vei nordover, ikke bare på grunn av kulden men også fordi det ikke blir mørkt på kvelden før i 23-tiden og lyst allerede i halv fire-tiden. Dette er utrolig uvant siden det i ett år snart har blitt mørkt klokken 18 og ikke lyst igjen før kl 06 om morgen. Dette gjørt at spesielt kapteinen sliter litt med akutt døgnvillhet.

Utpå kvelden på dag to løyer vinden og vi blir nødt til å starte motoren og det blir en stille natt. Morgen etter begynner vi å nærme oss Port au Choix og i landskapet rundt oss er det snøflekker i fjellsidene og Paul-Gunnar får se tre spekkhoggere på morgenvakten sin. Tidlig formiddag ankommer vi brygga til Port au Choix og vi blir tatt imot av Grendel. Brygga er et fiskemottak og byen er et lite tettsted på en forblåst værutsatt del av Newfounland. Her treffer vi også en svensk båt, Leana, som også skal videre opp til Grønland. Vi flytter oss etter hvert til en liten flytebrygge litt lenger inn i havnen for å unngå å være i veien for alle fiskebåtene som kommer inn. Det koster 10 dollar pr natt å ligge her, og i haven er det både toalett og dusjer som en kan benytte seg av, det er tilgang på vann og havnekontoret har åpent WIFI nett som en kan bruke. Diesel kommer til byen med en lastebil, men vi fikk ikke fylt diesel da de nektet å fylle på løse dieselkanner. Men dette ble ikke noe problem da vi ble kjørt til nærmeste besinstasjon av en av de lokale. «Byen» har også en litt større matbutikk kun ti minutters gange unna, som har stort sett det en trenger.

Port au Choix er en trivelig liten fiskelandsby og vi ble her i to døgn før vi seilte videre nordover. Her traff vi hyggelig mennesker på land, dog noen mer pratesjuke enn andre. Blir en stående lenge nok får en vite alt om fisking og alle de forskjellige fiskebåtene, det er selvfølgelig hvis du klarer å henge med, da dialekten kan være litt vanskelig å forstå til tider. Vi møtte også nordmannen Sten som har bodd her i byen i snart 30 år som var snar med å komme å hilse på når han så at det lå en norsk båt i havnen. Han gav oss i tillegg en liten gave; en smak av Newfounland som han kalte det, hjemmelaget og hermetisert elgkjøtt, clams, pickles, krabbekjøtt og frosne reker, herlig!

Siden Helen og Philip også lå her i Port au Choix var vi på besøk hos de begge kveldene og vi fikk blant annet enda flere tips. Dette resulterte i at vi nå har bestemt oss for at vi i tillegg til at vi vil besøke L`anse aux Meadows, som vi har snakket om en liten stund, stedet hvor Vikingene oppdaget Nord-Amerika, vil vi nå også innom et par steder på Labrador siden. Når vi først er her ønsker vi å benytte muligheten til å gå opp til Labrador før vi seiler videre til Grønland.

Fredag 22.juni forlater vi den trygge bukta i Port au Choix og blir mødt av 15 knops motvind og vi stamper i mot krappe bølger. Det eneste hygglige som vi møtte var et raskt besøk av en hval eller delfin. Etter et par timer begynner vi å bli ganske leie og setter på den lokale værmeldingen på VHF-værkanalen hvor de melder om langt bedre forhold neste dag. Vi bestemmer oss for å gå til nærmeste rolige bukt og utpå ettermiddagen ankommer vi St.Marigot Bay, her finner vi en nydelig ankringsplass. Vi ligger på en helt øde plass og det er flere mil til nærmeste mennesker, det er snø på fjellsidene rundt oss og vi er uten mobildekning. Noen timer før solnedgang skjer det utenklige og vi har klart det igjen, vi har behov for medisinsk assistanse. Heldigvis har vi denne gangen mulighet for å kunne få kontakt med noen over VHFén. Vi kaller opp kystvakten, men mens vi venter på at vi skal få snakke med lege besvimer pasienten og blir dermed lagt ned i sofaen. Vi får etter en liten stund kontakt med en lege som forteller oss steg for steg hva vi blir nødt til å gjøre. Vi informerer legen om at pasienten trenger et par sekunders betenkningstid.

Fortsettelse følger søndag 1.juli kl 16:00 norsk tid.

Kan a’ det a?

«Dama mi skal til Canada»

«Kan a’ det a?»

«Ja, det kan a’ da!»

Det tok tid, men vi greide til slutt å løsrive oss fra New York. Da vi for siste gang skled forbi skyline på sydtuppen av Manhattan og fortsatte videre ut under Brooklyn Bridge var det både trist og vemodig, for nå var det ikke lenger noen tvil om at et fantastisk kapittel var over. New York var vårt første stopp etter Cuba, og ligger på en måte i et slags ingenmannsland på ruta vår, midt mellom «det varme» og «det kalde». Med lua tredd godt nedover ørene var det ikke så mye å lure på, det varme kapittelet var definitivt over. Ut fra New York viste kompasset kurs mot Canada og kulda. Kurs mot det som ikke bare blir det kaldeste, men også det mest slitsomme, mest utfordrende og våteste kapittelet, og uten tvil den delen med desidert dårligst vær. Like fullt kurs mot det som har store muligheter til å bli det aller flotteste kapittelet. Områder med fantastisk dyreliv, isfjell, nye kulturer og vikingearv. Det tok ikke mange minuttene før vemodigheten ble snudd til glede og spenning over hva som venter oss de neste månedene.

I utgangspunktet ønsket vi å seile non-stop fra New York til Halifax, men dårlige værmeldinger gjorde at vi i stedet valgte å ta noen kortere dagsetapper gjennom Long Island Sound for å vente på bedre vær før kryssingen over åpent hav til Canada. Det tok oss tre dager å komme gjennom sundet, men for noen flotte dager! Nydelig seilevær, sol, flatt vann og helt stille ankringsplasser i omgivelser som minner om den norske skjærgården. De siste dagene tilbrakte vi på Block Island. Øya har den minste byen i USAs minste delstat, men de hevder likevel å ha Atlanterhavets kraftigste fyrtårn. Dem om det, men det var i alle fall et imponerende bygg, utrolig hyggelige folk, og en kjempekoselig øy. På Block Island traff vi igjen Esther, en båt som nå består av to kjempehyggelige brødre med samme reiserute som oss. Da vi lettet anker var det meldt lite vind de neste fire-fem dagene, og med Esther hakk i hæl satte vi av gårde. Til tross for at Esther er en Hanse 40, altså en både større og raskere båt enn vår, holdt vi godt følge inn gjennom den første natten, og etter å ha snirklet oss forbi Marthas Vineyard var vi endelig i åpent hav i det solen sto opp igjen.

«Area to be avoided» Like etter å ha kommet til åpent hav advarer kartet oss mot å støte på utrydningstruet hval – såkalte nordkaper, klassifisert som sterkt utrydningstruet. En skulle kanskje tro at sannsynligheten for å treffe på noe som er sterkt utrydningstruet ikke var så veldig stor, men der tok vi skammelig feil. Like etter at Paul-Gunnar har gått på morgenvakten står sjøspruten rett til værs og det første dyret kommer til syne. I løpet av den neste halvtimen dukker det opp stadig flere av disse mektige dyrene. Som selskapssyke katter hopper og danser de rundt La Vie, og ved flere anledninger var vi like ved å dundre rett inn i dem. Midt oppi det hele dukker det også opp en og annen sel som lurer på hva i alle dager vi driver med. Etter hvert slipper dyrene taket og lar oss seile videre. Vi har sett hval flere ganger tidligere på turen, men aldri en slik nærkontakt som dette, og aldri så mange samtidig. Grytidlig morgen, stille vann, lett morgendis og en naturopplevelse av de helt sjeldne startet det som ble dyrenes dag på denne overfarten.

I løpet av formiddagen får vi besøk av både delfiner og en ny type hval. Vi er ingen hvaleksperter, så utover å si at disse dyrene var større, roligere og så litt annerledes ut enn de forrige klarer vi ikke å si hva det egentlig var vi så. Delfinene var av samme art som vi har sett langs hele USAs østkyst, og omtrent like lekne som alltid. Det var likevel først utpå ettermiddagen at adrenalinet virkelig pumpet. Vi så den godt på avstand, og vi har sett det mange ganger før, men denne gangen var den maaaange meter lang. Og den gjemte seg ikke slik den pleier, men valgte i stedet å følge etter oss. Det er noe spesielt ved å stå i cockpiten og se haifinnen vagge sakte fra høyre til venstre til høyre kun to meter bak hekken vår mens halefinnen så vidt stikker over vannet langt der bak et sted. I over seks knops fart fulgte haien oss svært tett før den etter en god stund dukket og ble borte.

Utover kvelden la tåka seg over oss, og selv om vi de neste dagene så et og annet glimt av sol, var det stort sett bare grått og vått helt frem til Halifax. Vaktene besto for det meste i å henge over radarskjermen og å lytte på podcaster for å få litt farge i den grå tilværelsen. «Kan a’ det a?»-vitsen fra Antonsen og Golden var i så måte en fulltreffer. Med jevne mellomrom sjekket vi ut status med Esther over VHF’en, og da vi ankom Halifax ble vi geleidet inn til bryggen av mannskapet som hadde ankommet kun en liten time før oss.

Paul-Gunnar har for en tid tilbake studert her i Halifax, og gjensynsgleden med byen var stor. Halifax er en utrolig koselig by, og innbyggerne her er akkurat like åpne og koselige som de alltid har vært. Etter et par dager med sightseeing, pubquiz, sushi og en byrunde med Esther, begynte vi forberedelsene til de neste etappene. Herfra går turen videre nord til Newfoundland, men foreløpig ser det litt ruskete ut på værmeldingene, så vi tar antakeligvis noen dagsetapper oppover. Hva som skjer etter Newfoundland er foreløpig ikke avgjort. Grønland, Island, England eller Azorene, ingenting er avgjort ennå. Det er ikke rart at vi er litt småspente på hva som skjer fremover, og for å gjøre det ekstra spennende har vi valgt å la våre lesere få en stemme i hvor seilasen skal gå videre:

.

.

NEW YORK, NEW YORK!

New York har virkelig vært helt fantastisk på alle mulige måter. Vel kanskje ikke akkurat for lommebøkene våre da. Men likevel, for alle som liker storbyer er dette en by som det virkelig er vanskelig å reise fra. Det er så mye å se og oppleve her at en aldri får nok. Vi hadde planer om å bare være her i en og en halv uke, kanskje to, men nå har vi vært her i snart fire uker allerede, nesten en hel sommerferie. Hvilket privilegium!

Det er en faktor til som har gjort det så deilig å være her: Dette er det første vestlige landet vi har vært i på over syv måneder. Det er nesten som å ha kommet hjem. Det er ikke så mye vi har savnet i de måndene vi har vært i ikke-vestlige land, kanskje bortsett fra rømme og god kaffe, og hadde det ikke vært for jevnlig forsyninger med brunost hadde det også stått på listen. Men selv om de siste syv månedene har vært helt fantastiske, er det utrolig godt å være tilbake igjen til den delen av verden som vi er så heldige å ha fått lov til å vokse opp i. Alt er plutselig så mye enklere. I butikkene er det ikke lenger bare tomme hyller, og en slipper å gå i tre forskjellige butikker for å kjøpe brød, egg og smør.

Hvis vi skulle ha fortalt om alt vi har gjort her i New York ville det blitt et meget langt innlegg. Vi antar at de fleste av leserne våre kjenner New York og for de av dere som ikke har vært der og liker storbylivet, dra dit! Det er en fantastisk by, den har alt! For å oppsummere oppholdet vårt her så har vi hatt noen virkelig flotte uker. Vi har feiret både bursdagen til Paul-Gunnar, 5 års dagen vår og 50-års dagen til Morten på Trixi, kjempe hyggelig! Vi har vært på kino, flere besøk på Starbucks, vært på Amerikansk diner, trasket rundt i de forskjellige bydelene på Manhatten, hatt parkliv, uteliv, shopping, spist deilig sushi og gått utrolig masse. Vi har med andre ord hatt en skikkelig storbyferie.

Nå skal det sies at av de nesten fire ukene vi har vært her, har en av de også gått til båtmekking og vedlikehold. Vi fikk endelig tatt opp båten av vannet, (etter å ha ligget å ventet gratis i Liberty Marinaen i en og en halv uke på at løfte-kranen skulle fikses) og lagt på nytt lag med bunnstoff som det så sårt trengtes og vi fikk polert fram den kraftig misfarget blåfargen i skroget igjen. Utrolig deilig å få gjort.

I og med at vi fikk ligge gratis på Liberty Marina i New Jersey, har vi ligget der for det meste. Det går undergrunnstog inn til Manhatten hele døgnet rundt, så å komme seg inn til byen har ikke vært noe problem.  Men etter at vi fikk båten på vannet igjen måtte vi som alle andre betale avgift for å ligge i marinaen, noe som koster omtrent 400-500 kroner natten for La Vie. Derfor har vi nå flyttet oss tilbake til 79th street boat basin som ligger på Manhatten, og lagt oss på bøye for 180 kroner døgnet. Noe som er meget billig for New York og det er en virkelig fantastisk beliggenhet.

Etter å ha brukt deler av dagen i dag på å gjøre ferdige de siste forberedelsene er tiden inne for å seile nordover. I utgangspunktet hadde vi tenkt å seile direkte fra New York til Halifax  i morgen, men dårlige værmeldinger gjør at vi i stedet går sakte nordover langs Long Island, og legger oss på nordspissen og venter på været. Antakelig får vi ikke krysset over til Canada før i neste uke, men det gjør pent lite. Vi har fortsatt god tid til vi skal være hjemme igjen.

For flere impulser fra storbyen, se vårt oppdaterte bildealbum!