«Det peneste jeg noensinne har opplevd…»

Etter et par rolige dager i Paamiut setter vi kursen sydover langs vestkysten av Grønland. I følge værmeldingen har vi et værvindu på trettiseks timer på å komme oss sydover før de neste kulingene kommer. Med Esther hakk i hæl setter vi kurs mot Narsaq, en by rundt 160 mil lenger syd. Vi blir møtt av rotete sjø, og vi må ty til Stugeron (fantastisk sjøsykemiddel!) og høljer det ned mens hvalenes pustesprut står himmelhøyt rundt oss. Natten forløper uten de helt store hendelser, vi går som vanlig skiftordning, motoren surrer og går, og et par ganger passerer vi noen enormt store isfjell på størrelse med operaen i Oslo, bare enda hvitere. Utpå ettermiddagen neste dag passerer vi en svær flokk med seler før vi begynner innseilingen til det indre løpet nord for Kap Desolation. Her er det en tynn, liten og svært godt beskyttet fjord som viser frem den beste skjærgården vi har sett noensinne på turen, og som også slår det meste av det vi har sett hjemme. Den ene perfekt ankringsplassen etter den andre sklir forbi oss i løpet av kvelden, men etter å ha hørt oppdaterte værmeldinger haster vi videre. Utpå kvelden legger tåken seg tykt rundt oss, og det går til tider svært sakte for å manøvrere oss gjennom stadig tykkere belter med isfjell og isbiter. Radaren er vår beste venn denne natten, og i det flate vannet dukker selv små snøballer opp på skjermen.

«Dette er det peneste jeg noensinne har opplevd…» mumler kapteinen stille gjennom «Grønlands-skjegget» han har grodd de siste ukene. Klokken er halv fire om morgenen, solen er på vei opp og tåken har begynt å slippe taket. Anita blir stående å måpe bak roret og skue utover Bredefjorden, fjorden med en isbre innerst som stadig brekker av og sender isbrebiter ut mot havet. Etter å ha seilt i tåke de siste timene ser vi nå endelig hva som egentlig skjer rundt oss. Den stille fjorden, omringet av bratte fjellsider, og fylt av store og små krytstallblå isbrebiter er rett og slett et utrolig vakkert syn som gjør oss målløse og på grensen til aldri så lite rørte. Endelig får vi se den delen av Grønland vi hittil bare har drømt om. En liten stund er vi usikre på om vi i det hele tatt skal klare å komme oss gjennom det tette laget med is som fyller fjorden og innseilingen til Narsaq, men klokken 06:20 ligger vi endelig trygt fortøyd ved Esthers babord side i havnen. På vei inn til havnen plukker vi opp en av de mange isbitene, og dermed får vi vår første ankerdram med isbre-isbit – herlig!

Narsaq ligger på sydtuppen av Erik Raudes land, og planen vår var å seile helt opp til selveste Brattahlid der vikingen Erik Raude bodde. Kulingen gjør det umulig for oss å fortsette, og det er heller ingen fiskere eller andre som vil kjøre oss videre oppover i fjorden slik været har blitt nå. Utover den neste natten blåser det faktisk storm i kastene, og sjøsprøyten står over La Vie i den ellers så godt beskyttede havnen. I stedet for å dra til Brattahlid går vi på fjelltur og klatrer opp den høyeste toppen i området. Her er det en fantastisk utsikt over Bredefjorden, Erik Raudes fjord og nabofjordene, isbreer og åpent hav, og selvsagt isfjell. Masse isfjell.

Et par dager senere setter vi kursen mot Unartoq, en øy litt lenger syd. Vi stopper innom Qaqortoq for å bunkre opp diesel og vann før vi fortsetter videre sydover. I løpet av ettermiddagen får vi inn kulingvarsel både over VHF og navtex og bestemmer oss for å finne en trygg ankringsplass. Valget faller på Zacharias havn, en nydelig liten bukt, nær totalt omsluttet av fjell. Ettersom det forrige kulingvarselet endte med vind i storm styrke velger vi å fortøye med de to ankrene våre i serie, med fem meter kjetting i mellom, etterfulgt av femti meter med kjetting og en god slump med tau. Totalt over 150 kg ankringsgods ute, og vi føler oss svært trygge for natten. Det er første gang vi ankrer på denne måten, men det var svært enkelt å gjennomføre og blir raskt en ny favoritt ved dårlige værmeldinger.

Etter en god natts søvn i blikkstille vann (værmeldingen slo fullstendig feil for vårt område) letter vi anker og fortsetter mot Unartoq. Vel fremme kaster vi akterdreggen og fortøyer med bauen mot en trebrygge, for deretter å rusle en tur på land. Etter en kort gåtur krysser vi en fjellbekk og kjenner på vannet: varmt! Vi følger bekken oppover og plutselig er vi ved et boblende fjellvann. Vi har funnet det vi har kommet for. I følge sagaene var dette stedet godt kjent blant de gamle vikingene, og nå er det vår tur til å ta et bad i de varme kildene. Vannet holder fantastiske 35 grader – herlig! En time senere rusler to rosiner tilbake til La Vie for å lage middag – pita med hvalkjøtt.

.

Påfølgende dag er det sol. Endelig. Vi tar La Vie ut fra land og legger oss på svai ved ett av de mange isfjellene i bukta. Deretter bærer det uti med oss. Det blir et relativt kort møte med saltvannet, det er tross alt bare så vidt det er varmegrader her, men et morgenbad hører liksom med når det endelig er sol og isfjellene pryder bakgrunnen. Etter å ha fått på oss tørre klær setter vi kurs mot Tasermiutfjorden, og etter en kort etappe fylt med vekselsvis sol og tåke, små og store isfjell kaster vi anker i en godt beskyttet bukt ved Kigutilik. På nytt er det meldt kuling i løpet av natten, og igjen brukes ankrene i serie.

Den neste morgenen våkner vi og merker med en gang forskjellen. Varme? Termometeret stiger i løpet av dagen til herlige 17 grader, og i stedet for å fortsette inn Tasermiutfjorden velger vi å bli værende der vi er. Vi pakker to sekker og kler oss for fjelltur, før vi tar jolla inn til land. Resten av dagen tilbringes  med å utforske de omkringliggende fjelltoppene, kun avbrutt av en lenger lunsj tilberedt på stormkjøkkenet. Utsikten er upåklagelig, og sola holder det gående hele dagen. En råflott dag i et vilt og eventyrlig landskap.

Neste dag fortsetter vi til Narsaq Kujalleq. Dessverre er hele byen stengt når vi kommer frem, men den lokale kjøpmannen åpner butikken for oss og gir oss tilgang på internett og oppdatert værmelding. Deretter kaster vi på nytt fortøyningene og kryper over til en bukt på den andre siden av fjorden: Ikigait – Herjolfsnes. Herjolf Bardarson var en av vikingene som var med Erik Raude og det var han som bosatte seg på dette neset. Det var sønnen hans, Bjarni Herjolfsson, som var den første europeer som så Amerika, etter at han ble blåst ut av kurs på vei fra Island til Grønland. Noen år senere satte Leiv Eriksson kursen vestover for å finne det landet Herjolfsson hadde sett. Resten er historie. Men Herjolfsnes er dessuten det siste stedet vikingene forlot da de av ukjente grunner ga opp å kolonisere Grønland, og her er det overraskende gode spor etter vikingene. Metertykke kirkevegger, boligvegger og stallvegger står fortsatt igjen, til tross for at det er over 1000 år siden byggene ble reist. Imponerende.

I det vi går tilbake til La Vie kommer det plutselig et voldsomt drønn, nesten som torden fra klar himmel, og vi skjønner straks hva som skjer. Det største isfjellet i bukta ligger 150 meter fra La Vie og har plutselig begynt å riste. De neste minuttene blir vi bare stående og måpe. Det som skjer kan best beskrives som et fyrverkeri i slow motion. Isfjellet snurrer rundt og rundt, frem og tilbake, tar seg god tid, tordner og drønner og spytter ut store og små isfjell og isbiter, og når hele showet til slutt er over har den lille bukta blitt fullstendig pakket av is, og isfjellet har snudd seg tilbake uten tilsynelatende å ha blitt det minste forminsket. Vi vet ikke helt om vi skal le eller gråte, for nå er vi fullstendig innesperret, men aller mest er vi overveldet av det vi nettopp har vært vitne til. Med årer og båtshake, jolle og alt annet vi kan finne som vi tror gjør nytte for seg prøver vi å holde de største isbitene unna La Vie, men å kjempe mot strøm og tidevann viser seg å være fåfengt. I stedet lager vi middag og funderer over situasjonen. Etter noen timer snur strømmen og ved hjelp av jolla klarer vi å lage en klar led bak La Vie. Vi kaster fortøyningene, bakker oss sakte utover og til slutt er vi frie for is. Vi putrer over til den andre siden av fjorden, og ved midnatt ligger vi nok en gang trygt (?) fortøyd ved den lille kaien i Narsaq Kujalleq.

Noen få timer senere står kapteinen opp alene og tar La Vie ut av havnen mens Anita får sove videre. Turen går nå inn i Ikerasassuaqfjorden (Prins Christian Sund). Takket være en mild vår har vi fått muligheten til å seile gjennom en fjord som normalt er pakket av is på denne tiden av året. Fjorden går tvers gjennom sydtuppen av Grønland, og i tillegg til å spare flere hundre mil på vår vei fra Grønland til Island er denne fjorden omtalt som en av verdens mest fantastiske fjorder. Det skal vel mye til for en fjord å imponere to seilere med aner fra det norske nordvestlandet, men med fjellvegger på over 1800 meter, trange passasjer, svære fosser og ikke minst flere isbreer som stuper ned i vannet kan vi vel ikke si annet enn at maken til naturopplevelse har vi sjeldent hatt.

Ved fjordens østre inngang ligger det en værstasjon og vi blir tatt hjertelig imot av de tre ansatte som bor der. Det er nok ikke så ofte de får besøk, for gjesteboken deres er på kun hundre sider, og den er langt fra full til tross for at den ble påbegynt allerede i 1967. Etter en nydelig kopp kaffe, gode historier og den obligatoriske skrivingen i gjesteboken takker vi for oss. På vei ned trappen kikker vi litt ekstra godt rundt oss ettersom det bare er fire dager siden ett av byggene her ble rasert av isbjørn. Vi ser ingen isbjørn, og vi får dermed ikke krysset av det aller siste på listen vår over ting vi ville se på Grønland. Men det gjør ingen ting. Listen renner uansett allerede over av fantastiske opplevelser i et til tider magisk landskap. Oppholdet på Grønland har vært ett av de aller største høydepunktene på hele turen, og til tross for den relativt korte tiden vi har hatt her har vi fått oppleve så uendelig mye mer enn vi kunne forestille oss på forhånd.

Den neste etappen går fra Grønland til Island og blir på rundt 640 mil. Esther ankom værstasjonen noen timer etter oss, og vi har planlagt felles avreise neste morgen. Isforholdene er gode, og etter omtrent ett døgns seiling regner vi med å være helt frie for is. Værmeldingene spår lite vind de første fire døgnene, for deretter å gi oss en skikkelig kuling midt i mot. Det hadde selvsagt vært mer behagelig å ventet til kulingen har passert, men da måtte vi ha ligget værfaste her i minst en ukes tid. Vi veier det litt frem og tilbake, men bestemmer oss for å gå. Værmeldingene såpass langt frem er uansett usikre, og de siste ukene har det kommet den ene kulingen etter den andre så det hadde trolig ikke hjulpet å vente.

Avslutningsvis har vi for spesielt interesserte satt sammen en kort collage, en multimediapakke bestående av foto, bevegelig film, og musikk fra våre dager på Grønland.

Bonusen

Da vi før avreisen i Norge planla turen vår ble Grønland kun satt opp som en alternativ rute, en bonus rett og slett, ettersom det mange år er for mye is til å kunne seile dit såpass tidlig i sesongen. Takket være en uvanlig varm vår skulle vi nå plutselig innkassere bonusen.

Lørdag morgen klokken 04:30 ble stillheten i den lille bukta brutt av svak motordur og ankervinsjens during i det ankeret ble lettet. Mens de fleste av innbyggerne i Fox Harbor på Labradorkysten fortsatt sov sin søte søvn startet La Vie på sin etappe mot Grønland. Vi hadde valgt å stå opp sammen med solen, for på den måten å utnytte dagslyset så lenge som mulig ettersom også Labradorkysten er krydret med isfjell. Kartplotteren viste at vi hadde 630 mil til Paamiut, den lille bygda vi hadde sett oss ut på Grønland. En relativt kort etappe, men likevel en av de mer slitsomme vi har hatt. Temperaturen som krøp ned til tre varmegrader, luftfuktigheten på til tider smått utrolige nittiåtte prosent, vinden som blåste opp mot trettifem knop og bølgene på fire til fem meter var alle med på å gjøre turen utfordrende, men det var faktisk den tette tåka som tappet oss mest for krefter.

De første to dagene var det for lite vind til å seile, og motoren banket jevnt og trutt fra morgen til kveld. Tåka la seg relativt raskt rundt oss, og holdt et klamt tak rundt La Vie store deler av turen. I den tette tåka var det lite annet å gjøre enn å henge over radarskjermen og samtidig prøve å holde utkikk og å få øye på et eller annet rundt oss. Tåka og den høye luftfuktigheten gjorde at de «vanntette» seilklærne ble gjennomvåte på kort tid, og dermed besto de fleste vaktene av å stå (det var for vått til å sitte) ute i cockpiten, våte, iskalde og å stirre ut i en grå masse for å se etter noe vi ikke så. Resultatet ble at ingen av oss var i stand til å slappe av på vaktene, noe vi aldri har hatt problemer med tidligere, og frivaktene ble stort sett benyttet i senga godt pakket inn i soveposen med et tykt lag med tepper over. Var det noen som sa bonus?

Den siste dagen lettet etter hvert tåka, og med det samme kunne vi skimte konturene av land. Like etter ble havet rundt oss fylt av den reneste skulpturparken av isfjell, der små og store, hvite og blå, flytende og grunnstøtte isfjell viste seg fram i all sin majestetiske prakt. Det var virkelig et fantastisk syn, og med tørre (!) sokker på bena ble innseilingen til Paamiut en praktfull opplevelse. Sokker fikk vi tørket etter at vi på dag tre laget en tørkesnor i motorrommet, noe vi selvsagt burde gjort mye tidligere…

Vel fremme i Paamiut ble vi mottatt av Esther som hadde kommet inn et par dager før oss etter å ha seilt fra St Johns på Newfoundland. Vi ble invitert over på middag, og etter en varm dusj og en powernap fikk vi en svært hyggelig aften om bord i nabobåten.

Vi regner med å bli værende på Grønland i noe under to uker. Fra Paamiut seiler vi så langt syd vi kommer før det blir for mye is, og derfra rett til Island. Dersom vi er riktig heldige slipper isen etter hver grepet om sydspissen, og dermed vil det la seg gjøre å seile gjennom Prins Christians Sund, et sund som blir beskrevet som et av verdens aller flotteste. Sundet slutter på østsiden av Grønland, og dermed er det en kort etappe over til Island. Men aller først skal vi nyte dagene på verdens største øy, og prøve å finne ut av hva i alle dager det var som fikk vikingene til å seile til denne kalde, fuktige, isøya.

Canada del II

Dette er del 2 av 2 deler om vår ferd langs Nova Scotia, Newfoundland og Labrador. For sammenhengens skyld kan det være lurt å lese del I før du begir deg ut på dette innlegget.

Fredag 22.juni ligger vi trygt ankret i St.Marigots Bay. Plassen er øde, det er flere mil til nærmeste mennesker og vi er uten mobildekning. Noen timer før solnedgang skjer det utenkelige igjen: Anita får skulderen ute av ledd. I det hun skulle strekke armen bakover mens hun vasket hoppet den plutselig ute av ledd. Smerten er som sist gang, helt grusom. Etter å ha fått av seg genseren og Paul-Gunnar får tatt en titt på skulderen er det liten tvil om hva som har skjedd da den ser helt lik ut som sist gang. Igjen går Paracetamol, Chodein og anti-inflamatorisk ned på høykant mens Anita prøver å finne en behagelig sittestilling uten hell. Heldigvis har vi denne gangen faktisk mulighet til å kalle opp kystvakten på VHFén i håp om å kanskje få en lege til båten. Vi får raskt kontakt med kystvakten og etter litt fram og tilbake hvor Paul-Gunnar blant annet forklarer hvor langt det er til nærmeste havn og det trolig er for grundt for oss å komme inn der, blir vi informert om at vi skal få snakke med en lege over VHF’en. Mens vi venter på at kystvakten skal få tak i en lege besvimer Anita da smertene blir for intense. Paul-Gunnar reagerer raskt og får lagt Anita ned i sofaen for å få blodet tilbake i hodet. Vi får tilslutt snakke med en lege som forklarer oss hvordan vi aller først kan bekrefte at skulderen virkelig er ute av ledd, og dermed er det ikke lenger noen tvil. Deretter blir vi forklart steg for steg hvordan vi kan få skulderen tilbake på plass og blir samtidig informert om at det kommer til å gjøre intenst vondt der og da, men «a big reliefe afterwards, if it works». Anita tar seg et par sekunders betekningstid før hun bestemmer seg for å prøve. Paul-Gunnar løfter og drar i armen, mens Anita biter på en tresleiv og skriker av smerte. Med et «klikk» kommer skulderen plutselig på plass igjen. Paul-Gunnar hopper opp og tar tak i VHF’en og forteller ivrig til legen «I think we are succsessful, it worked, yes it definitely worked! Thank you!» Legen ler og det høres ut som om at han er like fornøyd med utfallet som det vi er. Kun minutter senere er smerten redusert til fult levlige smerter og Anita kan bevege armen sin så og si normalt igjen. Vi får beskjed om at Anita ikke bør bruke armen på et par dager og bør derfor bruke fatle. To timer med uutholdig smerte er plutselig over og vi takker og bukker til kystvakten og legen før Paul-Gunnar lager tacomiddag for å feire det heldige utfallet.

Etter en god natts søvn og en rolig morgen kommer vi oss av gårde i 8-tiden. Skulderen til Anita er mye bedre, kun litt øm og sår, men hun gjør som legen har anbefalt og går med fatle for å unngå å belaste armen ett par dager. Dagen blir helt fantastisk, det var nesten som om vi fikk belønning for gårsdagens hendelser. I det vi seilte ut fra bukta var det en lett tåke og bare en time etterpå spottet vi en liten prikk på radaren 3 mil unna. Vi har beveget oss inn i område hvor det er en del isfjell og i håp om at kanskje denne prikken kunne være et isfjell tar vi båten nærmere. Plutselig ser vi det: vårt aller første isfjell! Vi blir liggende å beskue isfjellet en stund, det er virkelig vakkert, før vi legger oss på kurs igjen.

Like etterpå letter tåka og det blir strålende sol med skyfri himmel, deretter kommer vinden og vi kan heise seil og seiler resten av dagen. I tillegg til alt dette kryr det av hvaler i Belle Isle stredet, og vi ser spruten stå opp fra vannet hele dagen lang. Men det er først på slutten av dagen vi virkelig får nærkontakt. Plutselig ut fra ingensteder har vi en diger knølhval rett ved siden av båten, den er så nærme at det er like før vi sneier den. Han dukker under og viser oss den kraftig, svære halen sin bare en halv meter foran baugen vår. Tilslutt dukker han opp igjen ca 5 meter unna på vår styrbord side og bestemmer seg for at han vil vise oss vingene sine, og begynner å rulle rundt og rundt i vannet! Følelsen av å se et så svært dyr så nå nærme er helt ubeskrivelig, annet enn at det er helt fantastisk, helt utrolig og det får virkelig hjertet ditt til å slå litt ekstra.

Etter 66 mil kommer vi tilslutt fram til Cooks harbour som vi hadde bestemt skulle bli vår ankringsplass for natten, før vi påfølgen dag satte kursen videre mot L`anse aux Meadows, 12 mil lenger øst. Det var her vikingen Leiv Eriksson, sønn av den norske vikingen Erik Raude, oppdaget nord-amerika rundt år 1000. Nordmannen Helge Ingstad og hans kone Anne Stine er de som fant bevisene på dette på 1960-tallet. På vei til L`anse aux Meadows fikk vi nok en fantastisk hval opplevelse, denne gangen hoppet de høyt oppi luften og traff vannet igjen med et enormt plask! Moro!

Vel framme i L`anse aux Meadows måtte vi fortøye på den «norske» måten med baugen først inntil en steinrøys og med dreggen bak, da de ikke har noen ordentlig brygge der. På land er det to «viking» områder. Et oppbygd vikingland, Norstead, som ble bygd i år 2000 som en markering på 1000 års jubileumet. Området viser hvordan vikingene levde og de har en replika av den danske vikingbåten «Knarr». «Vikingen» som passer på båtskuret er gæren, og det er vanskelig å si om alt er bare skuespill eller om han bare er gal.

2 km Lenger unna ligger området som vi egentlig kom for og som var det mest interressante; selve utgravingen til Ingstad og museumet. Hele området er veldig forseggjort og det var interressant å gå rundt å kikke og se dokumentarfilmen fra utgravingstiden.

Tettstedet L`anse aux Meadows har bare 27 innbyggere, men likevel har de en restaurant som overrasket oss veldig. Her spiste vi deilig torsk og smakte på både vikinge-ølet Erik Raude og Isfjell, smaken skuffet ikke.

Morgen etter satte vi kursen mot Labrador siden og til Henley Harbour. Vi hadde både lest og blitt fortalt at dette var et forlatt øysamfunn hvor husene fortsatt stod, og hvor blant annet bøker fortsatt lå igjen i både kirken og i skolebygningen. Byen skulle være nesten som en liten spøkelsesby. Dette begynner å bli noen år siden så det meste var falleferdig og kirken var tom og råtten. Men området var utrolig flott og vi hadde nydelig vær så vi ble liggende her i to netter og nøt aleneheten. Vi gikk turer på land, fisket litt, selvfølgelig uten hell og solte oss på svaberget! Herlig! Det var så varmt og fint at vi til og med kunne nyte middagen ute i cokpiten uten teltet! Det er ikke akkurat hverdagskost lenger.

Onsdag 27.juni står vi opp tidlig og setter kursen videre nordover mot Battle Harbour. Været er tilbake til normalen, tåkete og kaldt, men bare etter et par timer oppdager vi et isfjell i tåka. Denne gangen er det et skikkelig isfjell, kjempestort med andre ord. Vi gjør som sist og tar båten så nærme som vi tør, ett par hundre meter unna, og vi kan se at det ligger en sel på isfjellet som hviler seg. Vi er enda mer begeistret enn sist, det er virkelig en flott naturopplevelse.

Klokken halv tre på på dagen ankommer vi Battle Harbour. Dette har vært hovedstaden for torskefiske langs labradorkysten, og hadde sin storhetstid på 1800-tallet. Det var til og med her Peary holdt sin første pressekonferanse da han kom tilbake som den første mannen på nordpolen. Øysamfunnet ble tilslutt nedlagt, men for å bevare på historien ble hele bygda restaurert og bygda er nå et historisk museum. Battle harbour er virkelig flott og absolutt verdt ett besøk, og de som jobber der er super hyggelige. Vi bestemte oss likevel for å gå til Fox harbour samme kveld for å gjør de siste forberedelser før neste etappe. Det vi ikke visste var at fiskebrygga til Fox harbour ble nedlagt i sommer og da vi kom hit var det ikke mange mennesker på land. Men hyggelige Ron dukket opp i bilen sin og kjørte oss rundt slik at vi fikk kastet søppel, fylt diesel og handlet litt mat. Han gav også en liten en rundtur rundt i bygda. I det Ron forteller om hvor mye bjørn det er i området spretter det plutselig frem et eksemplar midt i veien rett foran oss. Det store dyret kikker rart på oss før det lunter rolig avgårde. Vi er med andre ord nokså langt utpå landet akkurat nå. For ti år siden var det 400 innbyggere her, nå er det kun 200 ettersom alle de unge flytter ut fordi det ikke er noe jobb her. Ganske så trist å se.

I skrivende stund ligger vi på svai i bukta til Fox harbour og forbereder oss til den neste overfarten. Den tidligere avstemningen har sendt oss til Grønland (takk til alle som har stemt!), men vi får selv bestemme hvor på Grønland vi vil dra. I utgangspunktet ville vi seile til Nook, som er hovedstaden, men etter å ha studert kartene og guidebøkene velger vi antakelig å seile direkte til Paamiut som ligger et godt stykke lenger syd. På den annen side trives vi svært godt her langs labradorkysten, så vi utelukker ikke at vi fortsetter en dag eller to nordover på denne siden før vi krysser over. Uansett så regner vi med å være fremme i slutten av neste uke.

Ønsker dere å se flere bilder fra vårt opphold i Canada kan dere klikke her.