Canada del II

Dette er del 2 av 2 deler om vår ferd langs Nova Scotia, Newfoundland og Labrador. For sammenhengens skyld kan det være lurt å lese del I før du begir deg ut på dette innlegget.

Fredag 22.juni ligger vi trygt ankret i St.Marigots Bay. Plassen er øde, det er flere mil til nærmeste mennesker og vi er uten mobildekning. Noen timer før solnedgang skjer det utenkelige igjen: Anita får skulderen ute av ledd. I det hun skulle strekke armen bakover mens hun vasket hoppet den plutselig ute av ledd. Smerten er som sist gang, helt grusom. Etter å ha fått av seg genseren og Paul-Gunnar får tatt en titt på skulderen er det liten tvil om hva som har skjedd da den ser helt lik ut som sist gang. Igjen går Paracetamol, Chodein og anti-inflamatorisk ned på høykant mens Anita prøver å finne en behagelig sittestilling uten hell. Heldigvis har vi denne gangen faktisk mulighet til å kalle opp kystvakten på VHFén i håp om å kanskje få en lege til båten. Vi får raskt kontakt med kystvakten og etter litt fram og tilbake hvor Paul-Gunnar blant annet forklarer hvor langt det er til nærmeste havn og det trolig er for grundt for oss å komme inn der, blir vi informert om at vi skal få snakke med en lege over VHF’en. Mens vi venter på at kystvakten skal få tak i en lege besvimer Anita da smertene blir for intense. Paul-Gunnar reagerer raskt og får lagt Anita ned i sofaen for å få blodet tilbake i hodet. Vi får tilslutt snakke med en lege som forklarer oss hvordan vi aller først kan bekrefte at skulderen virkelig er ute av ledd, og dermed er det ikke lenger noen tvil. Deretter blir vi forklart steg for steg hvordan vi kan få skulderen tilbake på plass og blir samtidig informert om at det kommer til å gjøre intenst vondt der og da, men «a big reliefe afterwards, if it works». Anita tar seg et par sekunders betekningstid før hun bestemmer seg for å prøve. Paul-Gunnar løfter og drar i armen, mens Anita biter på en tresleiv og skriker av smerte. Med et «klikk» kommer skulderen plutselig på plass igjen. Paul-Gunnar hopper opp og tar tak i VHF’en og forteller ivrig til legen «I think we are succsessful, it worked, yes it definitely worked! Thank you!» Legen ler og det høres ut som om at han er like fornøyd med utfallet som det vi er. Kun minutter senere er smerten redusert til fult levlige smerter og Anita kan bevege armen sin så og si normalt igjen. Vi får beskjed om at Anita ikke bør bruke armen på et par dager og bør derfor bruke fatle. To timer med uutholdig smerte er plutselig over og vi takker og bukker til kystvakten og legen før Paul-Gunnar lager tacomiddag for å feire det heldige utfallet.

Etter en god natts søvn og en rolig morgen kommer vi oss av gårde i 8-tiden. Skulderen til Anita er mye bedre, kun litt øm og sår, men hun gjør som legen har anbefalt og går med fatle for å unngå å belaste armen ett par dager. Dagen blir helt fantastisk, det var nesten som om vi fikk belønning for gårsdagens hendelser. I det vi seilte ut fra bukta var det en lett tåke og bare en time etterpå spottet vi en liten prikk på radaren 3 mil unna. Vi har beveget oss inn i område hvor det er en del isfjell og i håp om at kanskje denne prikken kunne være et isfjell tar vi båten nærmere. Plutselig ser vi det: vårt aller første isfjell! Vi blir liggende å beskue isfjellet en stund, det er virkelig vakkert, før vi legger oss på kurs igjen.

Like etterpå letter tåka og det blir strålende sol med skyfri himmel, deretter kommer vinden og vi kan heise seil og seiler resten av dagen. I tillegg til alt dette kryr det av hvaler i Belle Isle stredet, og vi ser spruten stå opp fra vannet hele dagen lang. Men det er først på slutten av dagen vi virkelig får nærkontakt. Plutselig ut fra ingensteder har vi en diger knølhval rett ved siden av båten, den er så nærme at det er like før vi sneier den. Han dukker under og viser oss den kraftig, svære halen sin bare en halv meter foran baugen vår. Tilslutt dukker han opp igjen ca 5 meter unna på vår styrbord side og bestemmer seg for at han vil vise oss vingene sine, og begynner å rulle rundt og rundt i vannet! Følelsen av å se et så svært dyr så nå nærme er helt ubeskrivelig, annet enn at det er helt fantastisk, helt utrolig og det får virkelig hjertet ditt til å slå litt ekstra.

Etter 66 mil kommer vi tilslutt fram til Cooks harbour som vi hadde bestemt skulle bli vår ankringsplass for natten, før vi påfølgen dag satte kursen videre mot L`anse aux Meadows, 12 mil lenger øst. Det var her vikingen Leiv Eriksson, sønn av den norske vikingen Erik Raude, oppdaget nord-amerika rundt år 1000. Nordmannen Helge Ingstad og hans kone Anne Stine er de som fant bevisene på dette på 1960-tallet. På vei til L`anse aux Meadows fikk vi nok en fantastisk hval opplevelse, denne gangen hoppet de høyt oppi luften og traff vannet igjen med et enormt plask! Moro!

Vel framme i L`anse aux Meadows måtte vi fortøye på den «norske» måten med baugen først inntil en steinrøys og med dreggen bak, da de ikke har noen ordentlig brygge der. På land er det to «viking» områder. Et oppbygd vikingland, Norstead, som ble bygd i år 2000 som en markering på 1000 års jubileumet. Området viser hvordan vikingene levde og de har en replika av den danske vikingbåten «Knarr». «Vikingen» som passer på båtskuret er gæren, og det er vanskelig å si om alt er bare skuespill eller om han bare er gal.

2 km Lenger unna ligger området som vi egentlig kom for og som var det mest interressante; selve utgravingen til Ingstad og museumet. Hele området er veldig forseggjort og det var interressant å gå rundt å kikke og se dokumentarfilmen fra utgravingstiden.

Tettstedet L`anse aux Meadows har bare 27 innbyggere, men likevel har de en restaurant som overrasket oss veldig. Her spiste vi deilig torsk og smakte på både vikinge-ølet Erik Raude og Isfjell, smaken skuffet ikke.

Morgen etter satte vi kursen mot Labrador siden og til Henley Harbour. Vi hadde både lest og blitt fortalt at dette var et forlatt øysamfunn hvor husene fortsatt stod, og hvor blant annet bøker fortsatt lå igjen i både kirken og i skolebygningen. Byen skulle være nesten som en liten spøkelsesby. Dette begynner å bli noen år siden så det meste var falleferdig og kirken var tom og råtten. Men området var utrolig flott og vi hadde nydelig vær så vi ble liggende her i to netter og nøt aleneheten. Vi gikk turer på land, fisket litt, selvfølgelig uten hell og solte oss på svaberget! Herlig! Det var så varmt og fint at vi til og med kunne nyte middagen ute i cokpiten uten teltet! Det er ikke akkurat hverdagskost lenger.

Onsdag 27.juni står vi opp tidlig og setter kursen videre nordover mot Battle Harbour. Været er tilbake til normalen, tåkete og kaldt, men bare etter et par timer oppdager vi et isfjell i tåka. Denne gangen er det et skikkelig isfjell, kjempestort med andre ord. Vi gjør som sist og tar båten så nærme som vi tør, ett par hundre meter unna, og vi kan se at det ligger en sel på isfjellet som hviler seg. Vi er enda mer begeistret enn sist, det er virkelig en flott naturopplevelse.

Klokken halv tre på på dagen ankommer vi Battle Harbour. Dette har vært hovedstaden for torskefiske langs labradorkysten, og hadde sin storhetstid på 1800-tallet. Det var til og med her Peary holdt sin første pressekonferanse da han kom tilbake som den første mannen på nordpolen. Øysamfunnet ble tilslutt nedlagt, men for å bevare på historien ble hele bygda restaurert og bygda er nå et historisk museum. Battle harbour er virkelig flott og absolutt verdt ett besøk, og de som jobber der er super hyggelige. Vi bestemte oss likevel for å gå til Fox harbour samme kveld for å gjør de siste forberedelser før neste etappe. Det vi ikke visste var at fiskebrygga til Fox harbour ble nedlagt i sommer og da vi kom hit var det ikke mange mennesker på land. Men hyggelige Ron dukket opp i bilen sin og kjørte oss rundt slik at vi fikk kastet søppel, fylt diesel og handlet litt mat. Han gav også en liten en rundtur rundt i bygda. I det Ron forteller om hvor mye bjørn det er i området spretter det plutselig frem et eksemplar midt i veien rett foran oss. Det store dyret kikker rart på oss før det lunter rolig avgårde. Vi er med andre ord nokså langt utpå landet akkurat nå. For ti år siden var det 400 innbyggere her, nå er det kun 200 ettersom alle de unge flytter ut fordi det ikke er noe jobb her. Ganske så trist å se.

I skrivende stund ligger vi på svai i bukta til Fox harbour og forbereder oss til den neste overfarten. Den tidligere avstemningen har sendt oss til Grønland (takk til alle som har stemt!), men vi får selv bestemme hvor på Grønland vi vil dra. I utgangspunktet ville vi seile til Nook, som er hovedstaden, men etter å ha studert kartene og guidebøkene velger vi antakelig å seile direkte til Paamiut som ligger et godt stykke lenger syd. På den annen side trives vi svært godt her langs labradorkysten, så vi utelukker ikke at vi fortsetter en dag eller to nordover på denne siden før vi krysser over. Uansett så regner vi med å være fremme i slutten av neste uke.

Ønsker dere å se flere bilder fra vårt opphold i Canada kan dere klikke her.