Bonusen

Da vi før avreisen i Norge planla turen vår ble Grønland kun satt opp som en alternativ rute, en bonus rett og slett, ettersom det mange år er for mye is til å kunne seile dit såpass tidlig i sesongen. Takket være en uvanlig varm vår skulle vi nå plutselig innkassere bonusen.

Lørdag morgen klokken 04:30 ble stillheten i den lille bukta brutt av svak motordur og ankervinsjens during i det ankeret ble lettet. Mens de fleste av innbyggerne i Fox Harbor på Labradorkysten fortsatt sov sin søte søvn startet La Vie på sin etappe mot Grønland. Vi hadde valgt å stå opp sammen med solen, for på den måten å utnytte dagslyset så lenge som mulig ettersom også Labradorkysten er krydret med isfjell. Kartplotteren viste at vi hadde 630 mil til Paamiut, den lille bygda vi hadde sett oss ut på Grønland. En relativt kort etappe, men likevel en av de mer slitsomme vi har hatt. Temperaturen som krøp ned til tre varmegrader, luftfuktigheten på til tider smått utrolige nittiåtte prosent, vinden som blåste opp mot trettifem knop og bølgene på fire til fem meter var alle med på å gjøre turen utfordrende, men det var faktisk den tette tåka som tappet oss mest for krefter.

De første to dagene var det for lite vind til å seile, og motoren banket jevnt og trutt fra morgen til kveld. Tåka la seg relativt raskt rundt oss, og holdt et klamt tak rundt La Vie store deler av turen. I den tette tåka var det lite annet å gjøre enn å henge over radarskjermen og samtidig prøve å holde utkikk og å få øye på et eller annet rundt oss. Tåka og den høye luftfuktigheten gjorde at de «vanntette» seilklærne ble gjennomvåte på kort tid, og dermed besto de fleste vaktene av å stå (det var for vått til å sitte) ute i cockpiten, våte, iskalde og å stirre ut i en grå masse for å se etter noe vi ikke så. Resultatet ble at ingen av oss var i stand til å slappe av på vaktene, noe vi aldri har hatt problemer med tidligere, og frivaktene ble stort sett benyttet i senga godt pakket inn i soveposen med et tykt lag med tepper over. Var det noen som sa bonus?

Den siste dagen lettet etter hvert tåka, og med det samme kunne vi skimte konturene av land. Like etter ble havet rundt oss fylt av den reneste skulpturparken av isfjell, der små og store, hvite og blå, flytende og grunnstøtte isfjell viste seg fram i all sin majestetiske prakt. Det var virkelig et fantastisk syn, og med tørre (!) sokker på bena ble innseilingen til Paamiut en praktfull opplevelse. Sokker fikk vi tørket etter at vi på dag tre laget en tørkesnor i motorrommet, noe vi selvsagt burde gjort mye tidligere…

Vel fremme i Paamiut ble vi mottatt av Esther som hadde kommet inn et par dager før oss etter å ha seilt fra St Johns på Newfoundland. Vi ble invitert over på middag, og etter en varm dusj og en powernap fikk vi en svært hyggelig aften om bord i nabobåten.

Vi regner med å bli værende på Grønland i noe under to uker. Fra Paamiut seiler vi så langt syd vi kommer før det blir for mye is, og derfra rett til Island. Dersom vi er riktig heldige slipper isen etter hver grepet om sydspissen, og dermed vil det la seg gjøre å seile gjennom Prins Christians Sund, et sund som blir beskrevet som et av verdens aller flotteste. Sundet slutter på østsiden av Grønland, og dermed er det en kort etappe over til Island. Men aller først skal vi nyte dagene på verdens største øy, og prøve å finne ut av hva i alle dager det var som fikk vikingene til å seile til denne kalde, fuktige, isøya.

Reklame