«Det peneste jeg noensinne har opplevd…»

29 07 2012

Etter et par rolige dager i Paamiut setter vi kursen sydover langs vestkysten av Grønland. I følge værmeldingen har vi et værvindu på trettiseks timer på å komme oss sydover før de neste kulingene kommer. Med Esther hakk i hæl setter vi kurs mot Narsaq, en by rundt 160 mil lenger syd. Vi blir møtt av rotete sjø, og vi må ty til Stugeron (fantastisk sjøsykemiddel!) og høljer det ned mens hvalenes pustesprut står himmelhøyt rundt oss. Natten forløper uten de helt store hendelser, vi går som vanlig skiftordning, motoren surrer og går, og et par ganger passerer vi noen enormt store isfjell på størrelse med operaen i Oslo, bare enda hvitere. Utpå ettermiddagen neste dag passerer vi en svær flokk med seler før vi begynner innseilingen til det indre løpet nord for Kap Desolation. Her er det en tynn, liten og svært godt beskyttet fjord som viser frem den beste skjærgården vi har sett noensinne på turen, og som også slår det meste av det vi har sett hjemme. Den ene perfekt ankringsplassen etter den andre sklir forbi oss i løpet av kvelden, men etter å ha hørt oppdaterte værmeldinger haster vi videre. Utpå kvelden legger tåken seg tykt rundt oss, og det går til tider svært sakte for å manøvrere oss gjennom stadig tykkere belter med isfjell og isbiter. Radaren er vår beste venn denne natten, og i det flate vannet dukker selv små snøballer opp på skjermen.

«Dette er det peneste jeg noensinne har opplevd…» mumler kapteinen stille gjennom «Grønlands-skjegget» han har grodd de siste ukene. Klokken er halv fire om morgenen, solen er på vei opp og tåken har begynt å slippe taket. Anita blir stående å måpe bak roret og skue utover Bredefjorden, fjorden med en isbre innerst som stadig brekker av og sender isbrebiter ut mot havet. Etter å ha seilt i tåke de siste timene ser vi nå endelig hva som egentlig skjer rundt oss. Den stille fjorden, omringet av bratte fjellsider, og fylt av store og små krytstallblå isbrebiter er rett og slett et utrolig vakkert syn som gjør oss målløse og på grensen til aldri så lite rørte. Endelig får vi se den delen av Grønland vi hittil bare har drømt om. En liten stund er vi usikre på om vi i det hele tatt skal klare å komme oss gjennom det tette laget med is som fyller fjorden og innseilingen til Narsaq, men klokken 06:20 ligger vi endelig trygt fortøyd ved Esthers babord side i havnen. På vei inn til havnen plukker vi opp en av de mange isbitene, og dermed får vi vår første ankerdram med isbre-isbit – herlig!

Narsaq ligger på sydtuppen av Erik Raudes land, og planen vår var å seile helt opp til selveste Brattahlid der vikingen Erik Raude bodde. Kulingen gjør det umulig for oss å fortsette, og det er heller ingen fiskere eller andre som vil kjøre oss videre oppover i fjorden slik været har blitt nå. Utover den neste natten blåser det faktisk storm i kastene, og sjøsprøyten står over La Vie i den ellers så godt beskyttede havnen. I stedet for å dra til Brattahlid går vi på fjelltur og klatrer opp den høyeste toppen i området. Her er det en fantastisk utsikt over Bredefjorden, Erik Raudes fjord og nabofjordene, isbreer og åpent hav, og selvsagt isfjell. Masse isfjell.

Et par dager senere setter vi kursen mot Unartoq, en øy litt lenger syd. Vi stopper innom Qaqortoq for å bunkre opp diesel og vann før vi fortsetter videre sydover. I løpet av ettermiddagen får vi inn kulingvarsel både over VHF og navtex og bestemmer oss for å finne en trygg ankringsplass. Valget faller på Zacharias havn, en nydelig liten bukt, nær totalt omsluttet av fjell. Ettersom det forrige kulingvarselet endte med vind i storm styrke velger vi å fortøye med de to ankrene våre i serie, med fem meter kjetting i mellom, etterfulgt av femti meter med kjetting og en god slump med tau. Totalt over 150 kg ankringsgods ute, og vi føler oss svært trygge for natten. Det er første gang vi ankrer på denne måten, men det var svært enkelt å gjennomføre og blir raskt en ny favoritt ved dårlige værmeldinger.

Etter en god natts søvn i blikkstille vann (værmeldingen slo fullstendig feil for vårt område) letter vi anker og fortsetter mot Unartoq. Vel fremme kaster vi akterdreggen og fortøyer med bauen mot en trebrygge, for deretter å rusle en tur på land. Etter en kort gåtur krysser vi en fjellbekk og kjenner på vannet: varmt! Vi følger bekken oppover og plutselig er vi ved et boblende fjellvann. Vi har funnet det vi har kommet for. I følge sagaene var dette stedet godt kjent blant de gamle vikingene, og nå er det vår tur til å ta et bad i de varme kildene. Vannet holder fantastiske 35 grader – herlig! En time senere rusler to rosiner tilbake til La Vie for å lage middag – pita med hvalkjøtt.

.

Påfølgende dag er det sol. Endelig. Vi tar La Vie ut fra land og legger oss på svai ved ett av de mange isfjellene i bukta. Deretter bærer det uti med oss. Det blir et relativt kort møte med saltvannet, det er tross alt bare så vidt det er varmegrader her, men et morgenbad hører liksom med når det endelig er sol og isfjellene pryder bakgrunnen. Etter å ha fått på oss tørre klær setter vi kurs mot Tasermiutfjorden, og etter en kort etappe fylt med vekselsvis sol og tåke, små og store isfjell kaster vi anker i en godt beskyttet bukt ved Kigutilik. På nytt er det meldt kuling i løpet av natten, og igjen brukes ankrene i serie.

Den neste morgenen våkner vi og merker med en gang forskjellen. Varme? Termometeret stiger i løpet av dagen til herlige 17 grader, og i stedet for å fortsette inn Tasermiutfjorden velger vi å bli værende der vi er. Vi pakker to sekker og kler oss for fjelltur, før vi tar jolla inn til land. Resten av dagen tilbringes  med å utforske de omkringliggende fjelltoppene, kun avbrutt av en lenger lunsj tilberedt på stormkjøkkenet. Utsikten er upåklagelig, og sola holder det gående hele dagen. En råflott dag i et vilt og eventyrlig landskap.

Neste dag fortsetter vi til Narsaq Kujalleq. Dessverre er hele byen stengt når vi kommer frem, men den lokale kjøpmannen åpner butikken for oss og gir oss tilgang på internett og oppdatert værmelding. Deretter kaster vi på nytt fortøyningene og kryper over til en bukt på den andre siden av fjorden: Ikigait – Herjolfsnes. Herjolf Bardarson var en av vikingene som var med Erik Raude og det var han som bosatte seg på dette neset. Det var sønnen hans, Bjarni Herjolfsson, som var den første europeer som så Amerika, etter at han ble blåst ut av kurs på vei fra Island til Grønland. Noen år senere satte Leiv Eriksson kursen vestover for å finne det landet Herjolfsson hadde sett. Resten er historie. Men Herjolfsnes er dessuten det siste stedet vikingene forlot da de av ukjente grunner ga opp å kolonisere Grønland, og her er det overraskende gode spor etter vikingene. Metertykke kirkevegger, boligvegger og stallvegger står fortsatt igjen, til tross for at det er over 1000 år siden byggene ble reist. Imponerende.

I det vi går tilbake til La Vie kommer det plutselig et voldsomt drønn, nesten som torden fra klar himmel, og vi skjønner straks hva som skjer. Det største isfjellet i bukta ligger 150 meter fra La Vie og har plutselig begynt å riste. De neste minuttene blir vi bare stående og måpe. Det som skjer kan best beskrives som et fyrverkeri i slow motion. Isfjellet snurrer rundt og rundt, frem og tilbake, tar seg god tid, tordner og drønner og spytter ut store og små isfjell og isbiter, og når hele showet til slutt er over har den lille bukta blitt fullstendig pakket av is, og isfjellet har snudd seg tilbake uten tilsynelatende å ha blitt det minste forminsket. Vi vet ikke helt om vi skal le eller gråte, for nå er vi fullstendig innesperret, men aller mest er vi overveldet av det vi nettopp har vært vitne til. Med årer og båtshake, jolle og alt annet vi kan finne som vi tror gjør nytte for seg prøver vi å holde de største isbitene unna La Vie, men å kjempe mot strøm og tidevann viser seg å være fåfengt. I stedet lager vi middag og funderer over situasjonen. Etter noen timer snur strømmen og ved hjelp av jolla klarer vi å lage en klar led bak La Vie. Vi kaster fortøyningene, bakker oss sakte utover og til slutt er vi frie for is. Vi putrer over til den andre siden av fjorden, og ved midnatt ligger vi nok en gang trygt (?) fortøyd ved den lille kaien i Narsaq Kujalleq.

Noen få timer senere står kapteinen opp alene og tar La Vie ut av havnen mens Anita får sove videre. Turen går nå inn i Ikerasassuaqfjorden (Prins Christian Sund). Takket være en mild vår har vi fått muligheten til å seile gjennom en fjord som normalt er pakket av is på denne tiden av året. Fjorden går tvers gjennom sydtuppen av Grønland, og i tillegg til å spare flere hundre mil på vår vei fra Grønland til Island er denne fjorden omtalt som en av verdens mest fantastiske fjorder. Det skal vel mye til for en fjord å imponere to seilere med aner fra det norske nordvestlandet, men med fjellvegger på over 1800 meter, trange passasjer, svære fosser og ikke minst flere isbreer som stuper ned i vannet kan vi vel ikke si annet enn at maken til naturopplevelse har vi sjeldent hatt.

Ved fjordens østre inngang ligger det en værstasjon og vi blir tatt hjertelig imot av de tre ansatte som bor der. Det er nok ikke så ofte de får besøk, for gjesteboken deres er på kun hundre sider, og den er langt fra full til tross for at den ble påbegynt allerede i 1967. Etter en nydelig kopp kaffe, gode historier og den obligatoriske skrivingen i gjesteboken takker vi for oss. På vei ned trappen kikker vi litt ekstra godt rundt oss ettersom det bare er fire dager siden ett av byggene her ble rasert av isbjørn. Vi ser ingen isbjørn, og vi får dermed ikke krysset av det aller siste på listen vår over ting vi ville se på Grønland. Men det gjør ingen ting. Listen renner uansett allerede over av fantastiske opplevelser i et til tider magisk landskap. Oppholdet på Grønland har vært ett av de aller største høydepunktene på hele turen, og til tross for den relativt korte tiden vi har hatt her har vi fått oppleve så uendelig mye mer enn vi kunne forestille oss på forhånd.

Den neste etappen går fra Grønland til Island og blir på rundt 640 mil. Esther ankom værstasjonen noen timer etter oss, og vi har planlagt felles avreise neste morgen. Isforholdene er gode, og etter omtrent ett døgns seiling regner vi med å være helt frie for is. Værmeldingene spår lite vind de første fire døgnene, for deretter å gi oss en skikkelig kuling midt i mot. Det hadde selvsagt vært mer behagelig å ventet til kulingen har passert, men da måtte vi ha ligget værfaste her i minst en ukes tid. Vi veier det litt frem og tilbake, men bestemmer oss for å gå. Værmeldingene såpass langt frem er uansett usikre, og de siste ukene har det kommet den ene kulingen etter den andre så det hadde trolig ikke hjulpet å vente.

Avslutningsvis har vi for spesielt interesserte satt sammen en kort collage, en multimediapakke bestående av foto, bevegelig film, og musikk fra våre dager på Grønland.


Handlinger

Information

7 responses

31 07 2012
t

Snart jobb igjen nå… ;)

7 08 2012
pgn

Hysj… er alt for tidlig å høre om det allerede…. :)

2 08 2012
Rune

Helt fantastisk å følge reisen deres. Videoen ga enda en dimensjon til misunnelsen… ;-)

7 08 2012
pgn

Så utrolig hyggelig!! :) Håper alt står bra til med dere der hjemme. Vi ser frem til en hyggelig kveld med god mat og vin med dere igjen når vi har kommet hjem. :)

3 08 2012
Kjersti Skeie Bruborg

Wow!! For noen opplevelser! Magisk :-)

7 08 2012
pgn

:) Grønland var magisk :) Håper dere er hjemme når vi seiler inn til sørlandet. Vi gir en lyd fra oss når vi vet mer om ca. hvilken dag det blir :)

8 08 2012
Kjersti Skeie Bruborg

Ja, gjør det! Gleder meg til å se dere :-) Nå har vi jo til og med fått gjesterom hvis dere vil overnatte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: