Lørdag 25. august kl 11:30 – Tønsberg Brygge

Lørdag 25. august kl 11:30 er turen over for denne gang. Da klapper vi til kai ved Tønsberg Brygge, etter å ha seilt gjennom Vestfjorden slik vi gjorde det da vi forlot det samme stedet for over ett år siden. Dersom noen gidder å ta i mot fortøyningene våre blir vi veldig glade for det.

.

Vi har nå hatt to fantastiske dager med slow-sailing i en skjærgård som virkelig er helt unik. Det er med andre ord ikke så aller verst å komme tilbake til gamlelandet, og nå gleder vi oss til å komme tilbake til gamlebyen og se igjen venner og familie.

Grande Finale

Etter en uke med venting øyner vi til slutt et værvindu og bestemmer oss for å begynne på turens aller siste overfart lørdag morgen. Fredag kveld går det brått opp for oss at vi har siste kveld i utlandet, og den natten sover vi begge dårlig. Neste morgen våkner vi med en urolig følelse i magen. Vi tar farvel med Trixi på dieselbrygga, og når vi kaster loss derifra får følelsene plutselig utløp. Siste havn, siste overfart. Det blir en litt trist og vemodig start med våte øyekroker i det vi setter kursen inn i tåka. Det er lite vind, og den lille vinden som er kommer midt i mot. Det er dermed ingen bønn, selv på denne siste overfarten får vi ikke nyte seilingens gleder til fulle, men må ta til takke med motorens rolige banking.

Tretti mil fra Færøyene går det også opp for La Vie at hun er på vei hjemover igjen, og hun liker det ikke. Hun streiker autopiloten igjen. Det har skjedd noen ganger tidligere på turen, og hver gang har det vært forskjellige årsaker. Etter å ha lett på de vanlige stedene finner vi til slutt ut at styrearmen har blitt revet av gjengene sine. Vi får delene tilbake på sine vante plasser og fortsetter videre med kurs mot den trange passasjen mellom Shetland og Orknøyene.

Tidlig på turen får vi besøk av en liten fugl. Den slår seg makelig til ro på dekket, og med unntak av en og annen kort flytur rundt båten holder den seg der hele dagen. Vi mater den som best vi kan, og når nattevaktene begynner er den fortsatt med oss.

Natten forløper uten særlige hendelser, og når solen står opp våkner også fuglen til live. Etter ytterligere et par timers hvile har den samlet nok krefter og takker for følget. Da har den vært med oss i over fjorten timer, og som takk for maten har den brukt tiden godt til å skitne til dekket vårt.

Søndagen viser seg å bli en sjeldent flott dag. Ikke siden overfarten fra Cuba til New York har vi hatt en dag med så mye sol og så lite tåke på en overfart. Vi koser oss i sola og tar frem dominospillet, men som Anita kommenterer: «Jeg tror det er første gang jeg spiller domino med lue på». Selv om det er sol så er det ikke lenger shortsvær.

La Vie er dessverre fortsatt ikke fornøyd med å sikte hjemover. Som så mange ganger før blir dørken plutselig full av vann. Denne gangen kommer det fra akter, og vi mistenker lenge at det er pakkboksen sin skyld. Nærmere undersøkelser viser at pakkboksen ser ut til å gjøre jobben sin godt, mens dreggfestet blir funnet skyldig. Dreggfestet står på babord side av båten, og når vi seiler på styrbord halser krenger båten såpass mye at det renner inn vann. Det er ingenting å få gjort med det nå, og det er heldigvis ikke verre enn at vi kan kjøre pumpene innimellom for å holde det i sjakk.

Natt til mandag passerer vi Fair Isle og seiler gjennom den trange passasjen mellom Shetland og Orknøyene. Ved nærmere ettersyn viser det seg at det er 45 mil mellom de to øygruppene, og til sammenligning er avstanden mellom Tønsberg og Danmark på rundt 90. Sundet er altså ikke veldig trangt, og vi har god plass på begge sider, men etter et år på langtur har vi nok fått et litt spesielt forhold til dette med avstander. Uansett, nå er vi i den lunefulle Nordsjøen, men i likhet med forrige gang vi krysset den får vi upåklagelige forhold med kun små bølger.

Mandag 20. august kl 06:59 passerer vi 0-meridianen. Vi er plutselig på den østlige halvkule, og avstanden tilbake til Varaderos 81 grader vest er stor. Det er tydelig at vi begynner å nærme oss hjemlige trakter. Dagen går med til litt generelt vedlikehold om bord, og utpå kvelden har vinden tatt seg såpass opp at vi endelig kan stoppe motoren. Da har motoren gått kontinuerlig i seksti timer og det blir deilig stille.

Nattevaktene går rolig for seg, med kun noen oljeplattformer og tankskip som det eneste innenfor synsvidde. Det blir en stjerneklar og varm natt, og Anita nyter tilværelsen såpass mye at hun forlenger nattevakten sin med over en time. Når Paul-Gunnar går på sin vakt klokken 03:00 kommer plutselig Rogaland, Tjøme og Farsund Radio inn over eteren, først på engelsk så på norsk. Nok et tegn på at vi nærmer oss Norge, og kartet viser at vi kun er femti mil vest for Stavanger. Helt siden vi har stoppet motoren har vi gått mellom 6,5 og 7 knop, og vi er begge enige om at denne overfarten går litt for fort. Vi velger likevel ikke å reve, ettersom vi trenger farten for å rekke å stoppe innom Fevik.  Men et par dager ekstra hadde likevel vært å foretrekke på denne litt spesielle overfarten.

Tirsdag 21. august 2012 klokken 21:22 UTC passeres 57o 58,6 N, 006o 47,2 Ø og dermed krysser La Vie sitt eget kjølvann. Etter å ha tilbakelagt 13 400 mil og seilt i 2 500 timer er dermed sirkelen sluttet. Vi seiler ikke lenger på ukjente hav mot steder vi aldri var før. Fra dette punktet kan vi følge våre egne utviskede fotspor hjem igjen, og her starter sjarmøretappen. Det hele markeres høytidelig ved å sprette en flaske med Færøyenes beste lettøl og å heise alle gjesteflaggene langs akterstaget samtidig som det blåses en salutt i tåkehornet. Lista fyr og Lindesnes fyr blinker begge tilbake til oss fra henholdsvis nordvest og øst, og rett nord for oss passerer et tankskip som antakelig ikke får med seg noe annet enn den ivrige fotografen som blitser i vei i det ellers stummende mørket. Men med bare to personer om bord kan ikke feiringen fortsette inn i de små timer, vaktordningen settes raskt i gang igjen, og snart går alt sin vante gang.

Torden, lyn og øsende regn. Slik blir mottakelsen vår de første timene på sjarmøretappen. Det er Anita som er på vakt og ønsket om å endre kursen sydover er sterkt. Hun motstår likevel fristelsen, og når Paul-Gunnar går på morgenvakten har været bedret seg. Det blir en flott morgen langs sørlandets vidunderlige kyst, der seilbåter, fiskebåter og lasteskip glir forbi på alle kanter. Kristiansand passeres og vi begynner etter hvert å gå innenfor de ytterste øyene. I Grimstad tar vi en rask pit-stop før vi fortsetter så sakte vi kan mot Fevik. Nå har solen kommet frem, det er en fin bris fra vest, og med kun storseilet oppe glir vi forbi den ene idyllen etter den andre i tre knops fart. Vi nyter den tørre, fine luften, solen på himmelen og de små klukkende bølgene som slår mot skutesiden. Vi har vært på mange flotte steder på turen vår, men skjærgården i Norge er jammen ikke dårlig den heller.

I går ankom vi Fevik for et besøk hos Terje og Kjersti, slik vi gjorde det da vi dro fra Norge. Det ble et hjertelig gjensyn, med en av de bedre middagene vi har spist på hele turen, og en helt herlig kveld hvor vi virkelig storkoste oss.

I dag seiler vi etter hvert sakte nordover. Hvor langt vi skal er det ingen som vet. Først lørdag formiddag planlegger vi å klappe til kai ved Tønsberg Brygge. Det er med andre ord ennå lenge til turen er slutt.

Øyene i nord

Island

Etter et par dager i Olafsvik med det som lignet mest på en La Vie under renovering fikk vi til slutt tettet hullet i ankerbrønnen. Det meste om bord var blitt vasket og tørket igjen, i alle fall tilstrekkelig til at vi endelig kunne seile til Reykjavik, 85 mil lenger syd. Til tross for perioder med regn ble det en flott seilas, og en liten flokk med spekkhoggere gjorde sitt for overbevise oss om at Island ikke ville komme til å stå tilbake for noen av de andre øyene vi har besøkt tidligere på turen.

I Reykjavik ble det flere dager med rydding og vasking, kombinert med trasking, sightseeing og svært hyggelige og gode middager med Esther. For en førstegangsreisende til Reykjavik imponerte byen stort med utelivet sitt, og både barer og restauranter er langt på høyde med det beste i utlandet.

Etter noen dager i Reykjaviks gater er det på tide å besøke øyas andre severdigheter. Vi leier oss en liten bil og durer innover øya. Det blir naturlig nok et stopp på Tingvellir, vikingenes faste samlingsplass og det stedet der jordplatene til Amerika og Europa møtes. Vi blir svært imponerte, både over landskapet, historien og den måten islenderne har tatt vare på kulturarven sin på. Deretter bærer det til Geysir, de varme sprutende kildene midt i det kalde landskapet. Et artig syn, og det blir mange gisp og latterskrik i forsamlingen når de største geysirene spruter det kokende vannet himmelhøyt. Siste stopp før vi snur er Gullfoss, antakelig Islands største foss. Det regner lett når vi kommer dit, og dermed får vi sett den berømte regnbuen som visstnok hyppig viser seg ved denne fossen. Etter noen porsjoner med lokal elgsuppe og en nærtitt på fossen bærer det tilbake til La Vie og streaming av håndballkampen mellom Norge og Danmark.

Etter nok et par dager i Reykjaviks gater kaster vi loss og setter kursen mot Vestmannaeyjar, en liten øygruppe 120 mil sydøst. Vi legger kursen slik at vi passerer den sydligste øyen – Surtsey – noe verken vikingene, Columbus, Nansen eller en gang våre egne foreldres ungdomsgenerasjon kunne ha gjort. Grunnen er enkel: Surtsey dukket plutselig opp midt i havet på 1960-tallet etter et underjordisk vulkanutbrudd. Øya har siden starten blitt brukt av forskere til å studere hvordan utviklingen av liv foregår på et landskap uberørt av mennesker, og det er dermed forbudt å gå i land. Vi seiler sakte forbi denne spennende og interessante øya, som dessverre blir mindre og mindre for hvert år som følge av Atlanterhavets konstante bølgeslag.

Til tross for at Vestmannaeyjar består av en rekke øyer er det kun en som er bebodd: Heimaey. Så sent som i 1973 ble Heimaey utsatt for et voldsomt vulkanutbrudd som medførte at øyas fem tusen innbyggere ble evakuert, og lenge så det ut til at byens gode havn ville bli fullstendig sperret av lava. Ettersom øyas hovednæring er fiske ble alle ressurser satt inn på å redde havnen, noe de også klarte, mens halve byen ble begravet av lava. I dag ligger havnen bedre beskyttet enn noensinne takket være lavaen som kun har latt det være igjen en smal stripe med vann som båtene kan passere i. Heimaey er et fantastisk syn fra havet. Grønne, frodige sletter blir brått kuttet med ildrød eller dypsvart størknet lava som henger ned fra vulkanen midt inne på øya. Over øya sirkler et utvalg av de lokale lundefuglene, som trolig nærmer seg millionen i antall. I selve innseilingen ligger den røde og svarte lavaen på den babord side, mens stupbratte uberørte klippevegger strekker seg himmelhøyt på styrbord side.

På Heimaey bor det i dag drøyt fire tusen mennesker, men denne helgen er det over femten tusen her. Forklaringen ligger i den årlige Þjóðhátíð – en årlig festival som trolig er en av verdens eldste gjenværende rockefestivaler, da den første festivalen ble arrangert allerede i 1874. Øyboerne flytter inn i egne hvite telt på festivalområdet, og de tilreisende som ikke bor i telt på festivalområdet plasseres i hus eller telter i hager der det finnes plass. Festivalområdet er en stor slette omkranset av en halvsirkel med stupbratte fjellsider som fungerer som en naturlig sal og perfekte utkikksplasser. Dermed bruker vi dagene til å utforske øya, og kveldene til å overvære festivalen.

Det tidligere omtalte vulkanutbruddet på Heimaey var fra vulkanen Eldfell. En tur opp på toppen av vulkanen ga oss ikke bare flott utsikt over hele øya, men avslørte også at bakken fortsatt var varm! I utkanten av vulkanen foretas det utgravninger av de begravde husene, og i store områder er det satt opp nye gateskilt for å vise hvor de gamle gatene går, 8-12 meter under jorden.

Etter et par dager med sightseeing er det på tide med litt reparasjon av båten igjen. Tett utløpsrør og en ødelagt vindgenerator må undersøkes nærmere, og det er mens vi holder på med dette at vi treffer Gudjon og Anna, et veldig hyggelig par fra Reykjavik som har seilt til Heimaey for å være med på festivalen. Gudjon er til uvurderlig hjelp med kunnskap om både det lokale språket, utstyr og det meste annet. Etter noen hyggelige timer i båten til Gudjon og Anna får vi plutselig beskjed om å være deres gjester på festivalen på selveste avslutningskvelden. Dermed er vi plutselig midt inne i en svært feststemt folkemengde som ikke bare synger i kor med Ronan Keating, men aller høyest synges det når noen lokale trubadurer som har ansvaret for den store allsang-festivalsang-happeningen kommer frem på scenen. Festivalen avsluttes i tradisjon tro med fyrverkeri og røde brannfakler langs hele den bratte fjellsiden som omgir festivalområdet. En fantastisk opplevelse!

Et par dager senere skal vi seile videre. Når vi endelig er klare til avreise får vi plutselig akutt havnesyke, og i stedet for å kaste loss tilbringes kvelden i båten til Gudjon og Anna. Tidlig, tidlig neste morgen kommer vi oss til slutt tilbake til La Vie for noen timers søvn. Neste formiddag står vi opp, spiser frokost, sier adjø til våre nye venner, før vi kaster loss og setter kursen mot noen andre øyer i den nordlige delen av Atlanterhavet. Det er de gamle norske Færøyene som står for tur.

Island – Færøyene

Etappen fra Vestmannaeyjar til Torshavn på Færøyene var relativt kort, rundt 400 mil, men ble likevel en skikkelig opptur! Helt siden New York har vi brukt motoren mer enn seilene på alt av overfarter, men denne gangen var det endelig nok vind til at vi kunne seile stort sett hele veien. Og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Ikke bare var det nok vind, det var mer enn nok vind. Retningen på vinden var også upåklagelig, og dermed satte vi den ene rekorden etter den andre.

Allerede ut fra havna på Heimaey kommer vi raskt opp i over syv knop. Og det skal vise seg at vi holder den farten lenge. I løpet av de første 24 timene gjør vi unna smått utrolige 178 mil, ny rekord selvsagt, og vi har dermed hatt en gjennomsnittsfart på over 7,4 knop i 24 timer. Helt rått!

Deretter får vi noen gode surfer på dønningene som slår inn bakfra, og endelig får vi slått rekorden fra den forrige atlanterhavskryssen. Ny fartsrekord blir plutselig på 13,3 knop, før vi noen minutter senere suser inn til 13,6 knop. Magisk!

I løpet av det andre døgnet roer vinden seg noe, men etter 48 timer kan vi likevel skilte med en total gjennomsnittsfart på 7,3 knop, langt over det vi noensinne tidligere har hatt over et så langt tidsspenn, og det til tross for at vi har seilt med rev i seilene helt siden vi kastet loss.

Til tross for at vinden stilner totalt de siste timene ankommer vi Færøyene nesten et døgn tidligere enn planlagt. I tett tåke og to knops motstrøm ankommer vi Torshavn, våte og kalde, i bekmørket kl 01:30 lokal tid natt til lørdag. Vi gjør oss ferdige med fortøyningene før vi løper på land for en øl og litt nattmat på et av de mange livlige utestedene.

Færøyene

Hovedstaden på Færøyene, Torshavn, viser seg å være en liten, men koselig by. Som de selv sier: «Vi er en av verdens minste hovedsteder!» Men her er det alt fra en gammel-by, til nyere og mer moderne glassfasader. Innklarering hos både toll og havnevesen går som en lek, og den lille gjestebrygga har det meste av fasiliteter og ligger midt i sentrum.

Når vi ankommer Færøyene blir det tidlig klart at vi kommer til å bli liggende her en stund. Kulingvarsler i syd og øst forhindrer oss effektivt fra å gå videre, så i stedet planlegger vi å se mest mulig av øya. Anbefalinger fra tidligere seilere går stort sett ut på å ta helikopterturer rundt omkring, og å spise god mat på restaurantene. Helikopterturer her på Færøyene er nemlig statlig finansiert og koster omtrent like mye som en togtur hjemme. Det viser seg dessverre at det været som La Vie ikke vil seile i, er det heller ingen helikoptre som vil fly i. Uka blir dermed preget av tåke, lett regn, og mye tid i Torshavn.

Dagen etter at vi ankommer Torshavn kommer også Trixi inn til gjestebrygga. Vi har ikke sett Trixi siden New York, og gjensynsgleden er stor. Vi er mye sammen med Trixi-gjengen den uken her, og har en real markering på at dette er vår siste havn i utlandet med en solid middag på et av byens tradisjonsrike spisesteder.

Til tross for dårlig vær får vi oss likevel en utflukt. Etter frokost tirsdag tar vi på oss treningstøy og starter på en joggetur over fjellet fra Torshavn til Kirkjubøur. Vi får en flott tur over fjellet, med sauer på alle kanter, tett innpakket i dyvåt tåke som til tross for den sure vinden nekter å lette. I Kirkjubøur er det gamle og solide ruiner, blant annet fra en katedral som trolig aldri ble fullført. 20 kilometer og tre timer senere er vi tilbake i La Vie, våte og kalde, men godt fornøyde med egen innsats.

Ellers gjør vi lite disse dagene. Studentene som har vært hjemme i Torshavn på sommerferie forlater byen, og byen går over i vinterdvale. Vi benytter oss flere ganger av de lokale restaurantene, og kan ikke annet enn å si at vi er mektig imponerte. Knallgod mat, enten det er sushi eller kjøtt, gjør Torshavn til et godt besøk for matmonser.

Når det nå nærmer seg avreise begynner det sakte å gå opp for oss at Torshavn er siste havn før vi er hjemme i Norge igjen. Dersom været tillater det ønsker vi å stoppe i Fevik før Tønsberg, men dersom vi ikke får til det vil vi seile non-stop til Tønsberg. I så fall er Torshavn plutselig siste stopp på hele turen. Siste stopp på hele dette fantastiske eventyret. Turen går plutselig veldig raskt mot slutten, og selv om vi gleder oss til å komme hjem, gruer vi oss til å være ferdige. Det har mange ganger vært vemodig å gå i land etter at en flott etappe har kommet til slutten. Det ser ut til at neste etappe ikke blir noe unntak i så måte.

Planlagt hjemkomst lørdag 25. august

I øyeblikket ligger vi værfaste på Færøyene, men vi håper å kunne seile videre i løpet av kort tid. Det er flere som lurer på når vi regner med å være hjemme igjen, og slik det ser ut nå planlegger vi å ankomme Tønsberg om formiddagen lørdag 25. august.

Vi kommer tilbake med et klokkeslett og fortøyningssted etter hvert.

Grønland – Island, 17.-21.juli

Her kommer et lite innlegg som forteller hvordan det gikk å seile 640 mil fra Grønland til Island, vel vitende om at vi mest sannsynlig ville få en kuling midt i mot når vi nærmet oss land på den andre siden. Det hadde selvfølgelig vært mer behagelig å ventet til kulingen hadde passert, men da måtte vi ha ligget værfaste på Grønland i minst en ukes tid. Værmeldinger som er såpass langt fram er uansett usikre, derfor veide vi det litt frem og tilbake og bestemte oss tilslutt for å gå. Det er noe som heter at en ulykke kommer sjelden alene, og vi har flere ganger erfart at utsagnet stemmer godt med virkeligheten. Også på denne overfarten fikk vi erfare dette.

Etter en god natts søvn kastet vi fortøyningene og satte kursen mot Island, Reykjavik, tirsdag 17.juli kl. 07:45. På grunn av lavtrykket som var meldt sydvest for Island den kommende helgen og som ville gi oss en kuling midt i mot, ble det prioriterte fart på denne overfarten. Det vil si at kun fart over 5,5 knop var akseptabelt. Gikk farten under 5,5 knop startet vi motoren og gikk for full speed. Dette gjorde vi for å prøve å unngå å bli liggende for lenge i det dårlige været som var meldt.

De tre første dagene skjedde det ikke mye rundt La Vie, motoren duret og gikk, og fokuset vårt om bord var å sove mest mulig på frivaktene våre slik at vi var forberedte og uthvilte til uværet som vi visste ville komme. Vi holdt oss oppdaterte på været ved å laste ned værfakser og det ble raskt klart at lavtrykket ville bli langt kraftigere enn først antatt. Derfor ble mesteparten av torsdagen brukt til, i tillegg til å få mest mulig søvn, å gjøre La Vie stormklar. For første gang på denne turen ble stormseilet tatt fram. Og siden det var over ett år siden vi sist hadde det oppe, da det var helt nytt, tok vi en øvelse på å heise det opp og ned igjen, slik at dette ville bli enkelt å gjøre fredag kveld. Alle løse gjenstander på dekk ble stuet vekk, løse gjenstander under dekk ble pakket vekk, skroggjennomføringer ble lukket, dieseltanken ble toppet, brød ble bakt og vi sørget for at all mat var lett tilgjengelig inkludert sjokoladebarer og nøtter. Da fredag morgen kom var vi klare og vi har vel aldri vært så forberedte på et uvær som da, derfor ble fredag den store «vente på uværet» dagen, og følge med på barometer og vindendringer.

Utover kvelden begynte vinden å øke og for heller å være for tidlig ute enn for sent satte vi på stormseilet før vi begynte med vaktordningene for kvelden. I det vi skulle sette på stormseilet klarer Anita det nok en gang. Hun skal sette seg ned på dekk og holder seg fast i rullestaget med den «gale» armen og vinkelen på armen når hun setter seg ned, gjør at skulderen nok en gang hopper ut av ledd. Denne gangen tror hun den bare er halvt ute av ledd da smertene ikke er like grufulle som sist gang. Dermed var det bare en ting å gjøre: Anita la seg ned på ryggen foran på dekk i baugen, og mens båten seilte sin egen sjø og danset lett i bølgene, løftet Paul-Gunnar armen til Anita til vi hørte det kjente klikket og skulderen kom på plass igjen. Deretter fortsatt vi der vi slapp og med en arm mindre fikk vi tilslutt heist opp stormseilet. Vi fikk lagt armen til Anita i fatle og når adrenalinet gav seg kom smertene som lot vente på seg og hun tok et par smertestillende. I og med at vindstyrken fortsatt var relativ liten ble vi enige om at Anita skulle ta første vakten da hun igjen var blitt i ute av stand til å stå til rors i sterk vind om autopiloten ikke skulle takle været. Ved vaktskiftet begynte det å blåse opp ytterligere, smertene i skulderen til Anita hadde blitt verre og hun ble nødt til å gå over på sterke smertestillende som gjorde at hun sov ganske godt de neste timene. Den natten blåste det opp til maks 35 knop, i utgangspunktet ikke spesielt mye, men med vinden på kryss og krappe store bølger som vi måtte kjempe oss i mot kjentes det godt på hele båten.

Utover natten merket vi etter hvert at vi hadde store mengder med vann inne i båten, men vi klarte ikke på dette tidspunktet å lokalisere hvor det kom fra. Mens Anita fortsatt lå halvt i svime etter smertestillende ble Paul-Gunnar nødt til å øse ut vann fra båten med bøtter da lensepumpa ikke klarte å ta alt vannet da vi lå såpass på skrå som vi gjorde. Vindretningen gav oss også en veldig dårlig kurs som gjorde at vi ikke klarte å holde høyden inn mot Reykjavik og vi måtte begynne å se på andre alternativer. I ni timer stod Paul-Gunnar på vakt før han ba om vaktbytte, da hadde smertene til Anita heldigvis blitt redusert kraftig.

Lørdag morgen ble det klart at vi ikke kom til å klare å seile inn til Reykjavik. Kursen inn til Reykjavik gav oss kulingen midt i trynet, og med bølger rett i mot, 1 knops motstrøm hadde vi kun 1 knops fart selv med motoren for full speed. Derfor siktet vi oss inn på en havn 80 mil lenger nord i stedet, Olafsvik, som gjorde at vi fikk litt bedre fremdrift. Kulingen fortsatte utover dagen, det pøsregnet, og til tider gikk det kun 3 knops fart i det vi stampet hardt i mot de krappe bølgene som smalt så hardt i skroget at vi følte at hele båten skulle sprekke. Frivaktene våre ble brukt til å pøse ut vann. Hver gang det slo en bølge over dekk rant det inn litervis med vann inn i forpiggen. Situasjonen var til tider mildt sagt frustrerende og det ble en lang dag.

Etter totalt 640 mil, lørdag 21.juli kl. 22:30, kunne havnesjefen i Olafsvik endelig ta i mot oss og vi kunne med stor glede fortøye La Vie i en svært godt beskyttet havn. Med klær, madrasser, mat og utstyr infisert av saltvann i forpiggen ble vi nødt til å rydde det vi orket og tørke opp vann til det var akseptabelt å ta kvelden. Kvelden tok vi en halvannen time etter at vi hadde fortøyd. Da satt vi å spiste en nydelig hjemmelaget pasta carbonara med et glass rødvin før vi tilslutt stupte i seng og sov så godt som vi aldri før har gjort.

Hvordan oppholdet vårt her på Island har vært får dere lese mer om i neste innlegg, men først skal vi seile til Færøyene, en seilas på rundt 400 mil. Vi kaster loss i kveld, denne gangen har vi tett båt, vi har veldig gode værmeldinger og regner med at vi kan seile hele veien til Færøyene med vinden inn fra siden. Vi gleder oss!