Grønland – Island, 17.-21.juli

Her kommer et lite innlegg som forteller hvordan det gikk å seile 640 mil fra Grønland til Island, vel vitende om at vi mest sannsynlig ville få en kuling midt i mot når vi nærmet oss land på den andre siden. Det hadde selvfølgelig vært mer behagelig å ventet til kulingen hadde passert, men da måtte vi ha ligget værfaste på Grønland i minst en ukes tid. Værmeldinger som er såpass langt fram er uansett usikre, derfor veide vi det litt frem og tilbake og bestemte oss tilslutt for å gå. Det er noe som heter at en ulykke kommer sjelden alene, og vi har flere ganger erfart at utsagnet stemmer godt med virkeligheten. Også på denne overfarten fikk vi erfare dette.

Etter en god natts søvn kastet vi fortøyningene og satte kursen mot Island, Reykjavik, tirsdag 17.juli kl. 07:45. På grunn av lavtrykket som var meldt sydvest for Island den kommende helgen og som ville gi oss en kuling midt i mot, ble det prioriterte fart på denne overfarten. Det vil si at kun fart over 5,5 knop var akseptabelt. Gikk farten under 5,5 knop startet vi motoren og gikk for full speed. Dette gjorde vi for å prøve å unngå å bli liggende for lenge i det dårlige været som var meldt.

De tre første dagene skjedde det ikke mye rundt La Vie, motoren duret og gikk, og fokuset vårt om bord var å sove mest mulig på frivaktene våre slik at vi var forberedte og uthvilte til uværet som vi visste ville komme. Vi holdt oss oppdaterte på været ved å laste ned værfakser og det ble raskt klart at lavtrykket ville bli langt kraftigere enn først antatt. Derfor ble mesteparten av torsdagen brukt til, i tillegg til å få mest mulig søvn, å gjøre La Vie stormklar. For første gang på denne turen ble stormseilet tatt fram. Og siden det var over ett år siden vi sist hadde det oppe, da det var helt nytt, tok vi en øvelse på å heise det opp og ned igjen, slik at dette ville bli enkelt å gjøre fredag kveld. Alle løse gjenstander på dekk ble stuet vekk, løse gjenstander under dekk ble pakket vekk, skroggjennomføringer ble lukket, dieseltanken ble toppet, brød ble bakt og vi sørget for at all mat var lett tilgjengelig inkludert sjokoladebarer og nøtter. Da fredag morgen kom var vi klare og vi har vel aldri vært så forberedte på et uvær som da, derfor ble fredag den store «vente på uværet» dagen, og følge med på barometer og vindendringer.

Utover kvelden begynte vinden å øke og for heller å være for tidlig ute enn for sent satte vi på stormseilet før vi begynte med vaktordningene for kvelden. I det vi skulle sette på stormseilet klarer Anita det nok en gang. Hun skal sette seg ned på dekk og holder seg fast i rullestaget med den «gale» armen og vinkelen på armen når hun setter seg ned, gjør at skulderen nok en gang hopper ut av ledd. Denne gangen tror hun den bare er halvt ute av ledd da smertene ikke er like grufulle som sist gang. Dermed var det bare en ting å gjøre: Anita la seg ned på ryggen foran på dekk i baugen, og mens båten seilte sin egen sjø og danset lett i bølgene, løftet Paul-Gunnar armen til Anita til vi hørte det kjente klikket og skulderen kom på plass igjen. Deretter fortsatt vi der vi slapp og med en arm mindre fikk vi tilslutt heist opp stormseilet. Vi fikk lagt armen til Anita i fatle og når adrenalinet gav seg kom smertene som lot vente på seg og hun tok et par smertestillende. I og med at vindstyrken fortsatt var relativ liten ble vi enige om at Anita skulle ta første vakten da hun igjen var blitt i ute av stand til å stå til rors i sterk vind om autopiloten ikke skulle takle været. Ved vaktskiftet begynte det å blåse opp ytterligere, smertene i skulderen til Anita hadde blitt verre og hun ble nødt til å gå over på sterke smertestillende som gjorde at hun sov ganske godt de neste timene. Den natten blåste det opp til maks 35 knop, i utgangspunktet ikke spesielt mye, men med vinden på kryss og krappe store bølger som vi måtte kjempe oss i mot kjentes det godt på hele båten.

Utover natten merket vi etter hvert at vi hadde store mengder med vann inne i båten, men vi klarte ikke på dette tidspunktet å lokalisere hvor det kom fra. Mens Anita fortsatt lå halvt i svime etter smertestillende ble Paul-Gunnar nødt til å øse ut vann fra båten med bøtter da lensepumpa ikke klarte å ta alt vannet da vi lå såpass på skrå som vi gjorde. Vindretningen gav oss også en veldig dårlig kurs som gjorde at vi ikke klarte å holde høyden inn mot Reykjavik og vi måtte begynne å se på andre alternativer. I ni timer stod Paul-Gunnar på vakt før han ba om vaktbytte, da hadde smertene til Anita heldigvis blitt redusert kraftig.

Lørdag morgen ble det klart at vi ikke kom til å klare å seile inn til Reykjavik. Kursen inn til Reykjavik gav oss kulingen midt i trynet, og med bølger rett i mot, 1 knops motstrøm hadde vi kun 1 knops fart selv med motoren for full speed. Derfor siktet vi oss inn på en havn 80 mil lenger nord i stedet, Olafsvik, som gjorde at vi fikk litt bedre fremdrift. Kulingen fortsatte utover dagen, det pøsregnet, og til tider gikk det kun 3 knops fart i det vi stampet hardt i mot de krappe bølgene som smalt så hardt i skroget at vi følte at hele båten skulle sprekke. Frivaktene våre ble brukt til å pøse ut vann. Hver gang det slo en bølge over dekk rant det inn litervis med vann inn i forpiggen. Situasjonen var til tider mildt sagt frustrerende og det ble en lang dag.

Etter totalt 640 mil, lørdag 21.juli kl. 22:30, kunne havnesjefen i Olafsvik endelig ta i mot oss og vi kunne med stor glede fortøye La Vie i en svært godt beskyttet havn. Med klær, madrasser, mat og utstyr infisert av saltvann i forpiggen ble vi nødt til å rydde det vi orket og tørke opp vann til det var akseptabelt å ta kvelden. Kvelden tok vi en halvannen time etter at vi hadde fortøyd. Da satt vi å spiste en nydelig hjemmelaget pasta carbonara med et glass rødvin før vi tilslutt stupte i seng og sov så godt som vi aldri før har gjort.

Hvordan oppholdet vårt her på Island har vært får dere lese mer om i neste innlegg, men først skal vi seile til Færøyene, en seilas på rundt 400 mil. Vi kaster loss i kveld, denne gangen har vi tett båt, vi har veldig gode værmeldinger og regner med at vi kan seile hele veien til Færøyene med vinden inn fra siden. Vi gleder oss!