Øyene i nord

17 08 2012

Island

Etter et par dager i Olafsvik med det som lignet mest på en La Vie under renovering fikk vi til slutt tettet hullet i ankerbrønnen. Det meste om bord var blitt vasket og tørket igjen, i alle fall tilstrekkelig til at vi endelig kunne seile til Reykjavik, 85 mil lenger syd. Til tross for perioder med regn ble det en flott seilas, og en liten flokk med spekkhoggere gjorde sitt for overbevise oss om at Island ikke ville komme til å stå tilbake for noen av de andre øyene vi har besøkt tidligere på turen.

I Reykjavik ble det flere dager med rydding og vasking, kombinert med trasking, sightseeing og svært hyggelige og gode middager med Esther. For en førstegangsreisende til Reykjavik imponerte byen stort med utelivet sitt, og både barer og restauranter er langt på høyde med det beste i utlandet.

Etter noen dager i Reykjaviks gater er det på tide å besøke øyas andre severdigheter. Vi leier oss en liten bil og durer innover øya. Det blir naturlig nok et stopp på Tingvellir, vikingenes faste samlingsplass og det stedet der jordplatene til Amerika og Europa møtes. Vi blir svært imponerte, både over landskapet, historien og den måten islenderne har tatt vare på kulturarven sin på. Deretter bærer det til Geysir, de varme sprutende kildene midt i det kalde landskapet. Et artig syn, og det blir mange gisp og latterskrik i forsamlingen når de største geysirene spruter det kokende vannet himmelhøyt. Siste stopp før vi snur er Gullfoss, antakelig Islands største foss. Det regner lett når vi kommer dit, og dermed får vi sett den berømte regnbuen som visstnok hyppig viser seg ved denne fossen. Etter noen porsjoner med lokal elgsuppe og en nærtitt på fossen bærer det tilbake til La Vie og streaming av håndballkampen mellom Norge og Danmark.

Etter nok et par dager i Reykjaviks gater kaster vi loss og setter kursen mot Vestmannaeyjar, en liten øygruppe 120 mil sydøst. Vi legger kursen slik at vi passerer den sydligste øyen – Surtsey – noe verken vikingene, Columbus, Nansen eller en gang våre egne foreldres ungdomsgenerasjon kunne ha gjort. Grunnen er enkel: Surtsey dukket plutselig opp midt i havet på 1960-tallet etter et underjordisk vulkanutbrudd. Øya har siden starten blitt brukt av forskere til å studere hvordan utviklingen av liv foregår på et landskap uberørt av mennesker, og det er dermed forbudt å gå i land. Vi seiler sakte forbi denne spennende og interessante øya, som dessverre blir mindre og mindre for hvert år som følge av Atlanterhavets konstante bølgeslag.

Til tross for at Vestmannaeyjar består av en rekke øyer er det kun en som er bebodd: Heimaey. Så sent som i 1973 ble Heimaey utsatt for et voldsomt vulkanutbrudd som medførte at øyas fem tusen innbyggere ble evakuert, og lenge så det ut til at byens gode havn ville bli fullstendig sperret av lava. Ettersom øyas hovednæring er fiske ble alle ressurser satt inn på å redde havnen, noe de også klarte, mens halve byen ble begravet av lava. I dag ligger havnen bedre beskyttet enn noensinne takket være lavaen som kun har latt det være igjen en smal stripe med vann som båtene kan passere i. Heimaey er et fantastisk syn fra havet. Grønne, frodige sletter blir brått kuttet med ildrød eller dypsvart størknet lava som henger ned fra vulkanen midt inne på øya. Over øya sirkler et utvalg av de lokale lundefuglene, som trolig nærmer seg millionen i antall. I selve innseilingen ligger den røde og svarte lavaen på den babord side, mens stupbratte uberørte klippevegger strekker seg himmelhøyt på styrbord side.

På Heimaey bor det i dag drøyt fire tusen mennesker, men denne helgen er det over femten tusen her. Forklaringen ligger i den årlige Þjóðhátíð – en årlig festival som trolig er en av verdens eldste gjenværende rockefestivaler, da den første festivalen ble arrangert allerede i 1874. Øyboerne flytter inn i egne hvite telt på festivalområdet, og de tilreisende som ikke bor i telt på festivalområdet plasseres i hus eller telter i hager der det finnes plass. Festivalområdet er en stor slette omkranset av en halvsirkel med stupbratte fjellsider som fungerer som en naturlig sal og perfekte utkikksplasser. Dermed bruker vi dagene til å utforske øya, og kveldene til å overvære festivalen.

Det tidligere omtalte vulkanutbruddet på Heimaey var fra vulkanen Eldfell. En tur opp på toppen av vulkanen ga oss ikke bare flott utsikt over hele øya, men avslørte også at bakken fortsatt var varm! I utkanten av vulkanen foretas det utgravninger av de begravde husene, og i store områder er det satt opp nye gateskilt for å vise hvor de gamle gatene går, 8-12 meter under jorden.

Etter et par dager med sightseeing er det på tide med litt reparasjon av båten igjen. Tett utløpsrør og en ødelagt vindgenerator må undersøkes nærmere, og det er mens vi holder på med dette at vi treffer Gudjon og Anna, et veldig hyggelig par fra Reykjavik som har seilt til Heimaey for å være med på festivalen. Gudjon er til uvurderlig hjelp med kunnskap om både det lokale språket, utstyr og det meste annet. Etter noen hyggelige timer i båten til Gudjon og Anna får vi plutselig beskjed om å være deres gjester på festivalen på selveste avslutningskvelden. Dermed er vi plutselig midt inne i en svært feststemt folkemengde som ikke bare synger i kor med Ronan Keating, men aller høyest synges det når noen lokale trubadurer som har ansvaret for den store allsang-festivalsang-happeningen kommer frem på scenen. Festivalen avsluttes i tradisjon tro med fyrverkeri og røde brannfakler langs hele den bratte fjellsiden som omgir festivalområdet. En fantastisk opplevelse!

Et par dager senere skal vi seile videre. Når vi endelig er klare til avreise får vi plutselig akutt havnesyke, og i stedet for å kaste loss tilbringes kvelden i båten til Gudjon og Anna. Tidlig, tidlig neste morgen kommer vi oss til slutt tilbake til La Vie for noen timers søvn. Neste formiddag står vi opp, spiser frokost, sier adjø til våre nye venner, før vi kaster loss og setter kursen mot noen andre øyer i den nordlige delen av Atlanterhavet. Det er de gamle norske Færøyene som står for tur.

Island – Færøyene

Etappen fra Vestmannaeyjar til Torshavn på Færøyene var relativt kort, rundt 400 mil, men ble likevel en skikkelig opptur! Helt siden New York har vi brukt motoren mer enn seilene på alt av overfarter, men denne gangen var det endelig nok vind til at vi kunne seile stort sett hele veien. Og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Ikke bare var det nok vind, det var mer enn nok vind. Retningen på vinden var også upåklagelig, og dermed satte vi den ene rekorden etter den andre.

Allerede ut fra havna på Heimaey kommer vi raskt opp i over syv knop. Og det skal vise seg at vi holder den farten lenge. I løpet av de første 24 timene gjør vi unna smått utrolige 178 mil, ny rekord selvsagt, og vi har dermed hatt en gjennomsnittsfart på over 7,4 knop i 24 timer. Helt rått!

Deretter får vi noen gode surfer på dønningene som slår inn bakfra, og endelig får vi slått rekorden fra den forrige atlanterhavskryssen. Ny fartsrekord blir plutselig på 13,3 knop, før vi noen minutter senere suser inn til 13,6 knop. Magisk!

I løpet av det andre døgnet roer vinden seg noe, men etter 48 timer kan vi likevel skilte med en total gjennomsnittsfart på 7,3 knop, langt over det vi noensinne tidligere har hatt over et så langt tidsspenn, og det til tross for at vi har seilt med rev i seilene helt siden vi kastet loss.

Til tross for at vinden stilner totalt de siste timene ankommer vi Færøyene nesten et døgn tidligere enn planlagt. I tett tåke og to knops motstrøm ankommer vi Torshavn, våte og kalde, i bekmørket kl 01:30 lokal tid natt til lørdag. Vi gjør oss ferdige med fortøyningene før vi løper på land for en øl og litt nattmat på et av de mange livlige utestedene.

Færøyene

Hovedstaden på Færøyene, Torshavn, viser seg å være en liten, men koselig by. Som de selv sier: «Vi er en av verdens minste hovedsteder!» Men her er det alt fra en gammel-by, til nyere og mer moderne glassfasader. Innklarering hos både toll og havnevesen går som en lek, og den lille gjestebrygga har det meste av fasiliteter og ligger midt i sentrum.

Når vi ankommer Færøyene blir det tidlig klart at vi kommer til å bli liggende her en stund. Kulingvarsler i syd og øst forhindrer oss effektivt fra å gå videre, så i stedet planlegger vi å se mest mulig av øya. Anbefalinger fra tidligere seilere går stort sett ut på å ta helikopterturer rundt omkring, og å spise god mat på restaurantene. Helikopterturer her på Færøyene er nemlig statlig finansiert og koster omtrent like mye som en togtur hjemme. Det viser seg dessverre at det været som La Vie ikke vil seile i, er det heller ingen helikoptre som vil fly i. Uka blir dermed preget av tåke, lett regn, og mye tid i Torshavn.

Dagen etter at vi ankommer Torshavn kommer også Trixi inn til gjestebrygga. Vi har ikke sett Trixi siden New York, og gjensynsgleden er stor. Vi er mye sammen med Trixi-gjengen den uken her, og har en real markering på at dette er vår siste havn i utlandet med en solid middag på et av byens tradisjonsrike spisesteder.

Til tross for dårlig vær får vi oss likevel en utflukt. Etter frokost tirsdag tar vi på oss treningstøy og starter på en joggetur over fjellet fra Torshavn til Kirkjubøur. Vi får en flott tur over fjellet, med sauer på alle kanter, tett innpakket i dyvåt tåke som til tross for den sure vinden nekter å lette. I Kirkjubøur er det gamle og solide ruiner, blant annet fra en katedral som trolig aldri ble fullført. 20 kilometer og tre timer senere er vi tilbake i La Vie, våte og kalde, men godt fornøyde med egen innsats.

Ellers gjør vi lite disse dagene. Studentene som har vært hjemme i Torshavn på sommerferie forlater byen, og byen går over i vinterdvale. Vi benytter oss flere ganger av de lokale restaurantene, og kan ikke annet enn å si at vi er mektig imponerte. Knallgod mat, enten det er sushi eller kjøtt, gjør Torshavn til et godt besøk for matmonser.

Når det nå nærmer seg avreise begynner det sakte å gå opp for oss at Torshavn er siste havn før vi er hjemme i Norge igjen. Dersom været tillater det ønsker vi å stoppe i Fevik før Tønsberg, men dersom vi ikke får til det vil vi seile non-stop til Tønsberg. I så fall er Torshavn plutselig siste stopp på hele turen. Siste stopp på hele dette fantastiske eventyret. Turen går plutselig veldig raskt mot slutten, og selv om vi gleder oss til å komme hjem, gruer vi oss til å være ferdige. Det har mange ganger vært vemodig å gå i land etter at en flott etappe har kommet til slutten. Det ser ut til at neste etappe ikke blir noe unntak i så måte.


Handlinger

Information

2 responses

18 08 2012
Cathrine

Åh himmel! Så mye fantastisk….! :-)

18 08 2012
janreiling

Jeg har fulgt dere det siste halve året og er mektig imponrrt over pågangsmotet deres og de fantastiske fine reisebeskrivelsene. God tur hjem og takk skal dere ha

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: