Øyene i nord

Island

Etter et par dager i Olafsvik med det som lignet mest på en La Vie under renovering fikk vi til slutt tettet hullet i ankerbrønnen. Det meste om bord var blitt vasket og tørket igjen, i alle fall tilstrekkelig til at vi endelig kunne seile til Reykjavik, 85 mil lenger syd. Til tross for perioder med regn ble det en flott seilas, og en liten flokk med spekkhoggere gjorde sitt for overbevise oss om at Island ikke ville komme til å stå tilbake for noen av de andre øyene vi har besøkt tidligere på turen.

I Reykjavik ble det flere dager med rydding og vasking, kombinert med trasking, sightseeing og svært hyggelige og gode middager med Esther. For en førstegangsreisende til Reykjavik imponerte byen stort med utelivet sitt, og både barer og restauranter er langt på høyde med det beste i utlandet.

Etter noen dager i Reykjaviks gater er det på tide å besøke øyas andre severdigheter. Vi leier oss en liten bil og durer innover øya. Det blir naturlig nok et stopp på Tingvellir, vikingenes faste samlingsplass og det stedet der jordplatene til Amerika og Europa møtes. Vi blir svært imponerte, både over landskapet, historien og den måten islenderne har tatt vare på kulturarven sin på. Deretter bærer det til Geysir, de varme sprutende kildene midt i det kalde landskapet. Et artig syn, og det blir mange gisp og latterskrik i forsamlingen når de største geysirene spruter det kokende vannet himmelhøyt. Siste stopp før vi snur er Gullfoss, antakelig Islands største foss. Det regner lett når vi kommer dit, og dermed får vi sett den berømte regnbuen som visstnok hyppig viser seg ved denne fossen. Etter noen porsjoner med lokal elgsuppe og en nærtitt på fossen bærer det tilbake til La Vie og streaming av håndballkampen mellom Norge og Danmark.

Etter nok et par dager i Reykjaviks gater kaster vi loss og setter kursen mot Vestmannaeyjar, en liten øygruppe 120 mil sydøst. Vi legger kursen slik at vi passerer den sydligste øyen – Surtsey – noe verken vikingene, Columbus, Nansen eller en gang våre egne foreldres ungdomsgenerasjon kunne ha gjort. Grunnen er enkel: Surtsey dukket plutselig opp midt i havet på 1960-tallet etter et underjordisk vulkanutbrudd. Øya har siden starten blitt brukt av forskere til å studere hvordan utviklingen av liv foregår på et landskap uberørt av mennesker, og det er dermed forbudt å gå i land. Vi seiler sakte forbi denne spennende og interessante øya, som dessverre blir mindre og mindre for hvert år som følge av Atlanterhavets konstante bølgeslag.

Til tross for at Vestmannaeyjar består av en rekke øyer er det kun en som er bebodd: Heimaey. Så sent som i 1973 ble Heimaey utsatt for et voldsomt vulkanutbrudd som medførte at øyas fem tusen innbyggere ble evakuert, og lenge så det ut til at byens gode havn ville bli fullstendig sperret av lava. Ettersom øyas hovednæring er fiske ble alle ressurser satt inn på å redde havnen, noe de også klarte, mens halve byen ble begravet av lava. I dag ligger havnen bedre beskyttet enn noensinne takket være lavaen som kun har latt det være igjen en smal stripe med vann som båtene kan passere i. Heimaey er et fantastisk syn fra havet. Grønne, frodige sletter blir brått kuttet med ildrød eller dypsvart størknet lava som henger ned fra vulkanen midt inne på øya. Over øya sirkler et utvalg av de lokale lundefuglene, som trolig nærmer seg millionen i antall. I selve innseilingen ligger den røde og svarte lavaen på den babord side, mens stupbratte uberørte klippevegger strekker seg himmelhøyt på styrbord side.

På Heimaey bor det i dag drøyt fire tusen mennesker, men denne helgen er det over femten tusen her. Forklaringen ligger i den årlige Þjóðhátíð – en årlig festival som trolig er en av verdens eldste gjenværende rockefestivaler, da den første festivalen ble arrangert allerede i 1874. Øyboerne flytter inn i egne hvite telt på festivalområdet, og de tilreisende som ikke bor i telt på festivalområdet plasseres i hus eller telter i hager der det finnes plass. Festivalområdet er en stor slette omkranset av en halvsirkel med stupbratte fjellsider som fungerer som en naturlig sal og perfekte utkikksplasser. Dermed bruker vi dagene til å utforske øya, og kveldene til å overvære festivalen.

Det tidligere omtalte vulkanutbruddet på Heimaey var fra vulkanen Eldfell. En tur opp på toppen av vulkanen ga oss ikke bare flott utsikt over hele øya, men avslørte også at bakken fortsatt var varm! I utkanten av vulkanen foretas det utgravninger av de begravde husene, og i store områder er det satt opp nye gateskilt for å vise hvor de gamle gatene går, 8-12 meter under jorden.

Etter et par dager med sightseeing er det på tide med litt reparasjon av båten igjen. Tett utløpsrør og en ødelagt vindgenerator må undersøkes nærmere, og det er mens vi holder på med dette at vi treffer Gudjon og Anna, et veldig hyggelig par fra Reykjavik som har seilt til Heimaey for å være med på festivalen. Gudjon er til uvurderlig hjelp med kunnskap om både det lokale språket, utstyr og det meste annet. Etter noen hyggelige timer i båten til Gudjon og Anna får vi plutselig beskjed om å være deres gjester på festivalen på selveste avslutningskvelden. Dermed er vi plutselig midt inne i en svært feststemt folkemengde som ikke bare synger i kor med Ronan Keating, men aller høyest synges det når noen lokale trubadurer som har ansvaret for den store allsang-festivalsang-happeningen kommer frem på scenen. Festivalen avsluttes i tradisjon tro med fyrverkeri og røde brannfakler langs hele den bratte fjellsiden som omgir festivalområdet. En fantastisk opplevelse!

Et par dager senere skal vi seile videre. Når vi endelig er klare til avreise får vi plutselig akutt havnesyke, og i stedet for å kaste loss tilbringes kvelden i båten til Gudjon og Anna. Tidlig, tidlig neste morgen kommer vi oss til slutt tilbake til La Vie for noen timers søvn. Neste formiddag står vi opp, spiser frokost, sier adjø til våre nye venner, før vi kaster loss og setter kursen mot noen andre øyer i den nordlige delen av Atlanterhavet. Det er de gamle norske Færøyene som står for tur.

Island – Færøyene

Etappen fra Vestmannaeyjar til Torshavn på Færøyene var relativt kort, rundt 400 mil, men ble likevel en skikkelig opptur! Helt siden New York har vi brukt motoren mer enn seilene på alt av overfarter, men denne gangen var det endelig nok vind til at vi kunne seile stort sett hele veien. Og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Ikke bare var det nok vind, det var mer enn nok vind. Retningen på vinden var også upåklagelig, og dermed satte vi den ene rekorden etter den andre.

Allerede ut fra havna på Heimaey kommer vi raskt opp i over syv knop. Og det skal vise seg at vi holder den farten lenge. I løpet av de første 24 timene gjør vi unna smått utrolige 178 mil, ny rekord selvsagt, og vi har dermed hatt en gjennomsnittsfart på over 7,4 knop i 24 timer. Helt rått!

Deretter får vi noen gode surfer på dønningene som slår inn bakfra, og endelig får vi slått rekorden fra den forrige atlanterhavskryssen. Ny fartsrekord blir plutselig på 13,3 knop, før vi noen minutter senere suser inn til 13,6 knop. Magisk!

I løpet av det andre døgnet roer vinden seg noe, men etter 48 timer kan vi likevel skilte med en total gjennomsnittsfart på 7,3 knop, langt over det vi noensinne tidligere har hatt over et så langt tidsspenn, og det til tross for at vi har seilt med rev i seilene helt siden vi kastet loss.

Til tross for at vinden stilner totalt de siste timene ankommer vi Færøyene nesten et døgn tidligere enn planlagt. I tett tåke og to knops motstrøm ankommer vi Torshavn, våte og kalde, i bekmørket kl 01:30 lokal tid natt til lørdag. Vi gjør oss ferdige med fortøyningene før vi løper på land for en øl og litt nattmat på et av de mange livlige utestedene.

Færøyene

Hovedstaden på Færøyene, Torshavn, viser seg å være en liten, men koselig by. Som de selv sier: «Vi er en av verdens minste hovedsteder!» Men her er det alt fra en gammel-by, til nyere og mer moderne glassfasader. Innklarering hos både toll og havnevesen går som en lek, og den lille gjestebrygga har det meste av fasiliteter og ligger midt i sentrum.

Når vi ankommer Færøyene blir det tidlig klart at vi kommer til å bli liggende her en stund. Kulingvarsler i syd og øst forhindrer oss effektivt fra å gå videre, så i stedet planlegger vi å se mest mulig av øya. Anbefalinger fra tidligere seilere går stort sett ut på å ta helikopterturer rundt omkring, og å spise god mat på restaurantene. Helikopterturer her på Færøyene er nemlig statlig finansiert og koster omtrent like mye som en togtur hjemme. Det viser seg dessverre at det været som La Vie ikke vil seile i, er det heller ingen helikoptre som vil fly i. Uka blir dermed preget av tåke, lett regn, og mye tid i Torshavn.

Dagen etter at vi ankommer Torshavn kommer også Trixi inn til gjestebrygga. Vi har ikke sett Trixi siden New York, og gjensynsgleden er stor. Vi er mye sammen med Trixi-gjengen den uken her, og har en real markering på at dette er vår siste havn i utlandet med en solid middag på et av byens tradisjonsrike spisesteder.

Til tross for dårlig vær får vi oss likevel en utflukt. Etter frokost tirsdag tar vi på oss treningstøy og starter på en joggetur over fjellet fra Torshavn til Kirkjubøur. Vi får en flott tur over fjellet, med sauer på alle kanter, tett innpakket i dyvåt tåke som til tross for den sure vinden nekter å lette. I Kirkjubøur er det gamle og solide ruiner, blant annet fra en katedral som trolig aldri ble fullført. 20 kilometer og tre timer senere er vi tilbake i La Vie, våte og kalde, men godt fornøyde med egen innsats.

Ellers gjør vi lite disse dagene. Studentene som har vært hjemme i Torshavn på sommerferie forlater byen, og byen går over i vinterdvale. Vi benytter oss flere ganger av de lokale restaurantene, og kan ikke annet enn å si at vi er mektig imponerte. Knallgod mat, enten det er sushi eller kjøtt, gjør Torshavn til et godt besøk for matmonser.

Når det nå nærmer seg avreise begynner det sakte å gå opp for oss at Torshavn er siste havn før vi er hjemme i Norge igjen. Dersom været tillater det ønsker vi å stoppe i Fevik før Tønsberg, men dersom vi ikke får til det vil vi seile non-stop til Tønsberg. I så fall er Torshavn plutselig siste stopp på hele turen. Siste stopp på hele dette fantastiske eventyret. Turen går plutselig veldig raskt mot slutten, og selv om vi gleder oss til å komme hjem, gruer vi oss til å være ferdige. Det har mange ganger vært vemodig å gå i land etter at en flott etappe har kommet til slutten. Det ser ut til at neste etappe ikke blir noe unntak i så måte.

Når skal vi slappe av!?!

Kryssingen av Atlanterhavet har vært den store drømmen og en av hovedgrunnene til hele turen vår. Vi har snakket og tenkt mye om hvordan det skulle bli å være tre uker i åpent hav, men vi hadde aldri forestilt oss at det skulle bli slik som dette:

Dag 1 – mandag 12.12.2011 – Klar, ferdig, gå!

Med nyinnkjøpt, dønnsolid fiskesnøre, kastet vi endelig loss fra Mindelo klokken 16 for å starte den lenge etterlengtede atlanterhavskryssingen. I det vi forlater havnen kommer en annen norsk båt – Kronprinsesse Mette Mat Maxi – inn, den andre norske båten vi rekker å se på Kapp Verde. Vi utveksler noen korte setninger i det båtene passerer hverandre, før vi setter kursen inn i tåka. «Tåke» er nok litt upresist, det er den beryktede «Harmattan haze» som har truffet oss. Sanden fra Sahara ligger tjukt i lufta rundt oss og gjør sikten svært skral. Det er først når vi er halvannen mil unna naboøya at vi i det hele tatt kan skimte de høye, bratte og svarte fjellveggene som stuper ned i havet foran oss. Nok en gang viser dermed radaren hvorfor den har blitt kåret til den beste investeringen vi har foretatt om bord i La Vie før avreise.

Etter å ha lagt bak oss den siste øya vi vil se på ukesvis forandrer været seg totalt. I le av øya er det mildt sagt kaotisk, og både vind og bølger kommer fra alle kanter. Timene frem mot midnatt blir noen av de aller tyngste timene vi har seilt noensinne. Paul-Gunnar blir selvfølgelig sjøsyk. Anita sniker seg unna problemene godt hjulpet av postafen. I løpet av en femten sekunders periode skifter vinden frem og tilbake mellom nord og syd syv ganger, til tross for at det hele tiden blåser mellom femten og tyve knop, og slik går det utover kvelden. Bølgene oppstår fra intet, og i nattemørket stiger frustrasjonen om bord. Det var da ikke dette vi har drømt om så lenge? Når mandagen er over har vi kommet oss femten mil unna Kapp Verde, og vinden begynner endelig å stabilisere seg. Bølgene ser derimot ikke ut til å ville bestemme seg for hvor de skal komme fra. Vi starter nattevaktene.

Dag 2 – tirsdag 13.12.2011 – Tilvenning

I dag gjør vi ingen ting annet enn å sove og være på vakt. Fire timer på, fire timer av, hele døgnet. Kroppene våre sliter med å venne seg til høye bølger og rotete sjø. Det har blitt en slitsom start på overfarten, men vi vet at det vil bli bedre etter hvert. Vinden er stabil med platt lens rundt tyve knop, og med kun en spridd genoa gjør vi rundt seks knop i snitt. Antakelig ville det blitt roligere i båten med to seil oppe, men vi utsetter det til en annen dag.

Dag 3 – onsdag 14.12.2011 – Bedring?

I dag har vi vært mer uthvilte, og vi har til og med fått turens to første måltider sammen. Mageproblemene Paul-Gunnar pådro seg på Kapp Verde har fortsatt ikke sluppet taket, og det er tvilsomt om noe av maten som spises i det hele tatt rekker å bli omdannet til energi før den er ute igjen. Sjøsyken har i det minste gitt seg, så det går alle fall litt fremover. Det er en overskyet dag, og sanden fra Sahara ligger fortsatt tett rundt oss. Vi heiser ikke flere seil i dag heller, men gjør likevel unna 149 mil.

Dag 4 – torsdag 15.12.2011 – Vi tar inn vann

Solen viser seg fra sin beste side, og gir oss endelig drømmeværet. Sanden har også begynt å slippe taket, og med god sikt suser vi vestover. Det skjer lite i dag, både om bord og på sjøen, inntil vi på ettermiddagen oppdager at vi tar inn vann. I motorrommet og under alle dørkplatene ligger det plutselig urovekkende store mengder med vann. Smaken er ikke til å ta feil av, det er saltvann, og dermed har vi en eller annen lekkasje inn i båten. Det blir raskt avklart at alle skroggjennomføringer er mer eller mindre tette. Grundigere gjennomgang av båten avslører at de to bakre motorlabbene er løse, og vi mistenker at dette gjør at pakkboksen rundt akslingen ikke klarer å holde tett når vi går for motor. Vi strammer labbene, og håper på det beste.

Utover kvelden blåser det opp, og med opp mot førti knop i kastene blir kveldsvakten en slitsom tørn. I de store bølgene setter vi riktignok ny fartsrekord: 12,6 knop.

Dag 5 – fredag 16.12.2011 – Fartsrekord

Etter en kveld med mye vind roer det seg utover natten. Til tross for dette setter vi nok en gang fartsrekord. Bølger på fire til fem meter bidrar til at vi surfer opp i 12,9 knop før sola står opp. Det blir en flott dag med mye sol, mye vind og mye bølger. For to dager siden bøyde vi spribommen til genoaen, og vi frykter nå at den vil knekke. Foreløpig har det gått greit, men det ser ikke lovende ut. Dersom vi mister den vil farten vår synke betraktelig, og vi vil neppe være fremme for langt ut i neste år.

Anita baker deilig hjemmebakt brød, som nytes med leverpostei fra Stabburet – nydelig! Paul-Gunnar har en langt tyngre dag i dag, etter at magen går fra vondt til verre, og størstedelen av tiden tilbringes på båtens minste rom. Autopiloten styrer oss trygt og godt gjennom 148 mil før dagen er over, og vi har med andre ord fortsatt god fart.

Dag 6 – lørdag 17.12.2011 – Heis seil!

I dag har vi hatt nok en dag med nydelig Atlanterhavsvær: skyfri himmel, sol, varmt og godt, og både bølger og vind roer seg i løpet av dagen. Vinden faller ned til femten knop, og dermed er det på tide å heise storseilet for første gang på overfarten. Storseilet klarer ikke å kompensere fullt ut for den reduserte vinden, men det blir betraktelig roligere i båten.

Vi sover fortsatt mye på dagtid. Særlig Paul-Gunnar er sliten, trolig som følge av problemene med å få maten til å holde seg i magen. I dag ser det for første gang ut til å være en antydning til bedring, og vi krysser fingrene.

Det er overraskende lite båter, faktisk har vi ikke sett noen andre siden dag to, og da så vi kun et tankskip på avstand. Flygefisk er det derimot mer enn nok av, og daglig må vi gå runder for å tømme dekket for fisk.

Dag 7 – søndag 18.12.2011 – Pepperkaker

På turens så langt varmeste dag viser formen til Paul-Gunnar endelig klare tegn til bedring, noe som bidrar til å lette stemningen for begge om bord. Siden det er søndag er det også på tide med en ordentlig dusj, men siden bølgene fortsatt er relativt store ønsker vi ikke å bade. I stedet fylles bøtter med vann som vi kaster på hverandre før vi såper oss inn og fortsetter vannkrigen.

Anita baker nok en gang brød, før vi baker pepperkaker mens julemusikk sildrer ut fra radioen. En av turens så langt flotteste dager! Vinden er fortsatt rolig, og farten dermed moderat, men vi gjør unna 141 mil og er godt fornøyde.

Dag 8 – mandag 19.12.2011 – Ulykken

I dag er vi mer eller mindre midt i Atlanterhavet. Midt mellom Afrika og Amerika, og ikke så veldig langt unna midtveis mellom Sydpolen og Nordpolen heller. Paul-Gunnar bruker siste nattevakten til å forberede en overraskelse til Anita, og dagen viser seg å bli helt perfekt. I alle fall frem til klokken 16 – på slaget nøyaktig en uke etter at vi forlot Kapp Verde. I godt humør, litt overivrig og med våte føtter skal Anita gå ned trappen og under dekk. Båten gynger i bølgene, Anita sklir, og tar deretter tak i luka over seg for å holde seg fast. I bølgene blir hun fortsatt slynget fremover, det kommer et knas fra skulderen, og Anita ender i dørken skrikende av smerte. Overarmen er kraftig opphovnet, og skulderen ser merkelig malplassert ut der den stikker ut langt lavere på høyre side enn på venstre. Ingen av oss er leger, men det ser mistenkelig ut til at skulderen er ute av ledd. Smerten beskrives som «hinsides vondt», og etter at det første sjokket har lagt seg propper vi Anita full av sterke smertestillende. Armen blir lagt i fatle og Anita blir lagt i sjøkøya rimelig omtåket. Herregud hvor fort ting snur! Vi er bokstavelig talt midt ute på Atlanterhavet, med over en ukes seiling til Amerika. Å snu tilbake til Afrika vil ta minst det dobbelte, antakelig både tre- og firedobbelt og er dermed helt uaktuelt. Vi har ikke sett noen andre båter på snart en uke, og er dermed fullstendig overlatt til oss selv. Vi har hele tiden vært forberedt på at noe slikt kan skje, men vi har jo selvsagt aldri forestilt oss at det faktisk skal skje. Anita er fullstendig lammet av smerte, og har store problemer med i det hele tatt å finne en liggestilling som roer smertene. Å bevege seg, eller bare å stå oppreist er helt umulig. Vi ser ingen tegn til brudd eller indre blødninger, men for sikkerhetsskyld måler vi fra nå av jevnlig puls, feber og blodtrykk og noterer det ned sammen med når og hvor mye smertestillende som blir tatt. Utover det er det ikke noe mer vi kan gjøre.

Vaktsystemet må endres. Slik situasjonen er nå er Paul-Gunnar plutselig blitt aleneseiler, og fra nå av kjøres 15-2 systemet. Med  andre ord: femten minutter søvn, to minutter våken  for å komme seg ut og holde utkikk, før det er tilbake til sofaen og femten nye minutter med søvn. Vekkerklokka går på repeat. I tillegg setter vi radaren på sveip hvert tiende minutt med alarm. Til alt hell er Paul-Gunnar bedre i magen, men han er fortsatt sliten og slapp etter forrige uke. Vi håper at smertene blir mindre intense etter hvert, slik at Anita kan klare å ta en times vakt på dagtid. Været er heldigvis upåklagelig, og vinden har roet seg ned litt. Utseilt distanse denne dagen blir dermed den laveste så langt, med kun 132 mil.

Dag 9 – tirdag 20.12.2011 – Omstilling

Dagen i dag går med til å prøve å omstille seg, men det er ikke lett. Smertene til Anita har begynt å roe seg ned, eller de har i hvert fall blitt holdt litt i sjakk av smertestillende. Utpå dagen klarer vi å få Anita ut i cockpiten og i en grei nok sittestilling uten for mye smerter, slik at Paul-Gunnar kan få seg en drøy times sammenhengende søvn. Vinden roer seg ytterligere, og bidrar til at varmen etter hvert begynner å bli litt i overkant, og fra denne dagen seiler vi med soltak. Utseilt distanse: stusselige 105 mil.

Dag 10 – onsdag 21.12.2011 – Motoren lader ikke

Vinden er ikke mye å skryte av i dag heller, og vi sklir sakte fremover. Bølgene gjør at seilene slår en del, noe som gjør det ekstra slitsomt om bord, og vi har en tung dag i dag. Anita har mye smerter og er veldig sliten. Paul-Gunnar som går på 15-2 vakter hele natten gjennom må gjøre alt om bord, og i tillegg trenger Anita hjelp til absolutt alt. Ting tar dobbelt så lang tid å få gjort, og Paul-Gunnar rekker ikke å få slappet av på dagtid. Anita begynner å bekymre seg for om Paul-Gunnar får tilstrekkelig med hvile.

I det vi skal begynne å spise middag oppdager vi at motoren ikke lenger lader batteriene. Motoren blir skrudd av, og vi rekker å konstatere at reima ikke har røket før vi begynner på middagen. Under middagen diskuterer vi alternative løsninger. Å være uten lading fra motoren er et stort problem slik situasjonen er nå, og lading fra vindgenerator og solcellepanel vil ikke gi nok strøm til mer enn det aller viktigste av instrumenter. Det betyr: Ingen kjøleboks, ingen kontinuerlig VHF, ingen radar overhodet, ingen lanterner om natten med mindre vi oppdager andre båter, men desidert verst av alt: Ingen autopilot. Med Anita ute av spill går autopiloten kontinuerlig 24/7, og seiling nå uten autopilot vil være mildt sagt en skikkelig utfordring. Trolig vil vi være nødt til å ta ned alle seil og bare drive om natten.  I de store bølgene vil det ikke være mulig å binde fast roret på noen fornuftig måte uten at båten mister kursen. Dette kan bare ikke skje oss nå!? Frustrasjonen begynner å bli høy om bord i La Vie. Vi er nødt til å få fikset problemet.

Når middagen er ferdig starter vi motoren på nytt for en siste test før vi begynner med feilsøkingen. Nå lader motoren igjen. Hva det kan være som har vært feil er ikke godt å si, men nå fungerer det igjen i alle fall. Vi krysser fingrene og håper at det ikke skjer igjen. En lang dag med mye frustrasjon, oppgitthet og kun 125 mil går sakte mot slutten.

Dag 11 – torsdag 22.12.2011 – Julefeiringen utsettes

Dagen i dag har stort sett dreid seg om å fortsette å omstille seg og å akseptere situasjonen. Kun de absolutt mest nødvendige ting blir gjort. Paul-Gunnar passer båten, navigering, seiling, at Anita skal ha det best mulig med puter og sittestilling og han lager alle måltider om bord, oppvask, baker brød og pizza. Anita bidrar etter beste evne, og klarer å sitte i cockpiten i to timer midt på dagen mens Paul-Gunnar får litt etterlengtet sammenhengende søvn. I dag bestemmer vi oss for å utsette den store julefeiringen med pinnekjøtt til vi er i land. Akkurat nå har vi mer enn nok med å få unnagjort de dagligdagse behovene.

Dag 12 – fredag 23.12.2011 – Bye, bye Tobago!

Vinden har endelig tatt seg opp igjen, og vi gjør på nytt god fart gjennom vannet. Været har vært som ellers de siste dagene: sol, skyfri himmel og veldig varmt. Det er en bra dag i dag. Smertene til Anita har begynt å avta, og vi har endelig kunnet kutte noe ned på smertestillende. Tidligere har vi kjørt max doser og vel så det, men nå slipper vi å bekymre oss for om vi tar for mye. Anita har dermed kunnet ha en lengre periode i cockpiten, og vi har til og med fått tid til å være litt sammen. Paul-Gunnar har tenkt på det siden ulykken, og i dag bestemte vi oss endelig: Vi legger om kursen fra Tobago til Barbados. Tobago er en av de minst utviklede øyene i Karibien, og vi tror derfor at sykehustilbudet vil være bedre på Barbados.

Dag 13 – lørdag 24.12.2011 – Seiltrimming

Selv uten pinnekjøtt klarer vi å skape litt julestemning om bord på julaften: Julemusikk ut av høyttalerne, julevasken av oss selv blir tatt, sjokoladejulenisser blir fortært. Vi spiser julegrøt og mandelen blir funnet, men vi er for mette til å begi oss utpå premien. Det er en bra dag, selv om julen virker rimelig fjern her vi sitter under soltak for å unngå å smelte helt vekk.

Ettersom vi nå prøver å treffe Barbados og ikke Tobago måtte vi ta turens første jibb i dag. Med unntak av da vi heiste storseilet er dette andre gang vi i det hele tatt rører seilene. Det blir ikke mye seiltrimming på en slik atlanterhavskryssing, og vi gjør ikke mer enn vi må slik som situasjonen er nå.

Smertene til Anita er mindre, og hun har etter hvert begynt å få en slags bevegelighet i armen, og hun har til og med hatt et par timer uten fatle. Utover kvelden og natten sitter Anita vakt, noe som gjør veldig godt for Paul-Gunnar som får flere timer med sammenhengende søvn. Ettersom Anita ikke klarer å få på seg en redningsvest består nattevakten av å sitte nede i salongen og lese bok, og å kikke opp gjennom luka hvert kvarter for å holde utkikk. Vi får det til å fungere veldig bra.

Utseilt distanse: 140 mil

Dag 14 – søndag 25.12.2011 – Julelunsjen

I dag har vi ikke gjort noe annet enn det man skal gjøre på første juledag: spise mat og slappe av. Paul-Gunnar disket opp med nystekte rundstykker, sild, kokt egg, strandaskinke og eggerøre. Det har vært en deilig dag, men uendelig varmt. Det merkes godt at vi begynner å nærme oss Karibien, og spesielt godt merkes det når vi skal sove og vind og sjø gjør at vi ikke kan ha vinduer åpne.

Vinden holder seg relativt stabil og vi holder jevnt god fart. En bra dag!

Dag 15 – mandag 26.12.2011 – Endelig ferie!

En deilig og slapp dag om bord i La Vie. Bøker pløyes igjennom, og vi blir solbrente. Paul-Gunnar har endelig (bank i bordet) blitt helt fin i magen og siden vi kan dele litt mer på nattevaktene igjen har Paul-Gunnar for første gang på overfarten sittet og slappet av med en god bok i sola, uten å måtte fly på det lille rommet hele tiden, eller være for trøtt og utslitt til å orke å lese. Da vi dro fra Norge fikk vi blant annet «Hvitt på hvitt» av Ken Follet, og siden handlingen der var lagt til julen har vi lagt boken til side for lesing i julen så får vi kanskje enda litt mer julestemning om bord. Det var et lurt valg!

Vi begynner å nærme oss Barbados og vi har bare ett til to døgn igjen før vi er i land. Trist, rart og deilig på en gang.

Dag 16 – tirsdag 27.12.2011 – Squall!

Siste dag på denne overfarten ble fylt med mer boklesing og avslapping og endelig fikk vi også oppleve vår aller første squall.

«Squalls» er store, mørke skyer fylt med mye vind og mye regn. Vi har sett en del av de tidligere på overfarten, men de har alltid passert rett nord eller rett syd for oss, gjerne rundt to mil unna oss. Denne gangen så det endelig ut til at vi skulle få vår ilddåp med disse beryktede skyene: radaren viste at uværet var på vei rett mot oss, og vi lå ann til å treffe senter. Vi forbereder oss på skikkelig drittvær: Vi rever seil, skalker alle luker og tar på oss badetøy. Når uværet er to mil bak oss skjer det som minner mest om historier av bibelske proporsjoner: Uværet deler seg! På radaren, og på himmelen bak oss, kan vi se hvordan skylaget og regnet plutselig deler seg i to på midten, og den ene delen går nord for oss og den andre delen går syd for oss. Vi merker kun en knapp vindøkning, og noen få regndråper treffer skuldrene våre før det hele er over. Litt skuffede ser vi på hverandre, men etter litt om og men blir vi enige om at: Joda, vi kan erklære at vi har opplevd vår første squall.

Siste kveld til sjøs blir feiret med hjemmelaget pizza i det kveldslysene til Barbados kommer til syne der fremme i vest.

Dag 17 – onsdag 28.12.2011 – Barbados!

Siste etappe på atlanterhavskrysset foregår i bekmørke. Med radaren fininnstilt manøvrerer vi oss sakte inn mellom andre båter, bøyer og ukjente flytende hindringer til vi finner det vi mener må være en dugelig ankringsplass. Vi heiser det gule flagget (ufortollet båt), spiser nattmat, og tar den obligatoriske ankerdrammen før vi stuper til køys. Endelig skal Anita få en god natt søvn uten å hele tiden våkne av å ha rullet over på den vonde armen i bølgene. Endelig skal Paul-Gunnar få hentet inn på litt av underskuddet på søvn som har bygd seg kraftig opp siste uken.  Herlig!

To timer etter å ha funnet køya blir vi revet ut av søvnen av en infernalsk hamring i skutesiden, og tankene går øyeblikkelig tilbake til en hissig havnesjef i Nazaré som liker å vekke besøkende på denne djevelske måten. Masten vibrerer fortsatt etter hamringen i det Paul-Gunnar stavrer seg ut på dekk. Til tross for at det fortsatt er mørkt er det mer enn nok lys til å oppfatte hva som skjer: Våpen. Uniformer. Grå gummibåt. Pirater bruker nok ikke uniform, så dette må være enten militære, politi eller tollvesen. Håper vi. Bryske spørsmål om vi har tollet inn og når vi ankom avklarer saken. Nei, vi har ikke tollet inn, men vi har problemer med å si når vi ankom. Vi har seilt på UTC-tid hele veien, og lokal tid aner vi rett og slett ikke hva er her. Det blir stille. Vi får rare blikk og blir etter litt diskusjon beordret til å lette ankeret og innfinne oss på tollkontoret i havna til cruiseskipene. Paul-Gunnar er så trøtt at han knapt klarer å stå oppreist, men mennene med våpen ser ikke spesielt lystne ut på å diskutere mer. Vi letter anker og starter kaffepressa på vei til tollkontoret.

Innsjekk tar fem timer, hovedsakelig venting på personalet som er opptatte med nyankomne cruiseskip. Deretter bærer det tilbake til ankringsplassen der vi setter sammen jolla og gjør oss klare til et raskt sykehusbesøk. Det er alt for varmt til å få sove på dagtid, så det får vente til etter sykehuset.

Klokken 18:10 tropper vi opp på Queen Elisabeth Hospital og blir henvist til legevakten. Der skriver vi oss inn, og etter kun (?) to timers venting får vi komme inn for en rask undersøkelse og blir henvist til en ny kø for å ta røntgenbilder. Bilder blir etter hvert tatt, og deretter er det tilbake til venterommet. Og der blir vi.

Dag 18 – torsdag 29.12.2011 – Venterommet

Klokken 00:00, to timer etter at røntgenbildene ble tatt, og fire timer etter at vi ankom sykehuset, purrer vi opp svar på bildene. Ingenting skjer. Deretter purrer vi opp svar annenhver time. På et eller annet tidspunkt blir vi opplyst om at det denne natten er mindre kø enn det har vært de foregående nettene, og at det ikke er uvanlig å vente langt over tjuefire timer. Mat kan vi bare glemme, nærmeste åpne sted er en langt unna. Uten mat og uten sårt etterlengtet søvn begynner vi etter hvert å miste motet, og når solen står opp igjen truer vi vakten med å gå hjem. Han ser tomt på oss og vi innser at det ikke er en spesielt god trussel. Vi blir værende.

På slaget femten timer etter at vi gikk inn porten til sykehuset går vi ut igjen den samme porten, forvisset om at det verken er brudd eller skulder ute av ledd. Det er kun forstrukkede muskler og nerver. Det er likevel ikke utelukket at skulderen har vært ute av ledd og sklidd tilbake av seg selv, men det spiller for så vidt ingen rolle – det viktigste er at det ikke krever noe mer behandling. Vi er likevel kalt inn til en oppfølgingstime i neste uke.

Byen har allerede våknet til liv når vi går nedover byens lille elv, og vi er så stuptrøtte at vi ler av alt vi ser. Vi kommer oss tilbake til båten, steker speilegg og bacon, før vi slokner i cockpiten. Nå kan vi endelig slappe av.

Karibien!

Natt til onsdag 28. kom vi frem til Karibien. Ikke Tobago som planlagt, men Barbados for et sykehusbesøk. Mer kommer senere. Alt trygt og godt.

GOD JUL!

I dag har vi ingen flere nellikstenger igjen i appelsinen vår, og dermed er det klart for å ønske alle som følger oss en riktig god jul!

Det nærmeste vi kan komme hvit jul i år er hvit sjøsprøyt, og det ønsker vi oss egentlig ikke. Vi ønsker oss flatt og stille vann, slik at kjelen med pinnekjøtt kan få stå noen lunde i ro på ovnen og putre litt for seg selv mens vi ødelegger appetitten med sjokoladenisser og pepperkaker. Juletreet er byttet ut med en lang og slank mast, og stjernen i toppen er erstattet av en hvit rundtlysende lanterne som vil være tent hele denne dagen. Lunsjen skal bestå av ekte norsk grøtris, og selvsagt har vi mandel i grøten. Siden ingen av oss er særlig begeistrede for marsipan, har vi med oss Freia Melkesjokolade som premie i stedet.

1. juledag vil også bli behørig markert, med en god frokost/lunsj der vi serverer både ferske rundstykker, knekkebrød, sild og kokt egg i tillegg til det vi ellers måtte ha igjen av pålegg etter tolv dager til sjøs.

Hvor vi har valgt å tilbringe julen kan du se på «hvor er vi nå»-siden vår.

GOD JUL!

Nå drar vi!

I dag har vi endelig fått stemplet passene våre, og alt er nå pakket og klart for avreise. Etter de siste dagers forsinkelser er det nå helt sikkert at vi ikke rekker frem til julaften, og med litt uflaks rekker vi ikke frem til nyttårsaften heller. Det får så være, vi har som tidligere nevnt bunkret opp med julemat og juleartikler, og dersom vi ikke rekker frem til nyttårsaften får vi heller blinke litt med lanternene i toppen av masten og late som om det er raketter. I år lar vi dermed julestresset seile sin egen sjø, og tar noen rolige førjulsdager og lader opp til jul med å plukke ut nellikstilker fra en appelsin.

Vi får ikke oppdatert bloggen noe særlig underveis, men «hvor er vi nå»-siden (Spot) oppdateres jevnlig.