Canada del II

Dette er del 2 av 2 deler om vår ferd langs Nova Scotia, Newfoundland og Labrador. For sammenhengens skyld kan det være lurt å lese del I før du begir deg ut på dette innlegget.

Fredag 22.juni ligger vi trygt ankret i St.Marigots Bay. Plassen er øde, det er flere mil til nærmeste mennesker og vi er uten mobildekning. Noen timer før solnedgang skjer det utenkelige igjen: Anita får skulderen ute av ledd. I det hun skulle strekke armen bakover mens hun vasket hoppet den plutselig ute av ledd. Smerten er som sist gang, helt grusom. Etter å ha fått av seg genseren og Paul-Gunnar får tatt en titt på skulderen er det liten tvil om hva som har skjedd da den ser helt lik ut som sist gang. Igjen går Paracetamol, Chodein og anti-inflamatorisk ned på høykant mens Anita prøver å finne en behagelig sittestilling uten hell. Heldigvis har vi denne gangen faktisk mulighet til å kalle opp kystvakten på VHFén i håp om å kanskje få en lege til båten. Vi får raskt kontakt med kystvakten og etter litt fram og tilbake hvor Paul-Gunnar blant annet forklarer hvor langt det er til nærmeste havn og det trolig er for grundt for oss å komme inn der, blir vi informert om at vi skal få snakke med en lege over VHF’en. Mens vi venter på at kystvakten skal få tak i en lege besvimer Anita da smertene blir for intense. Paul-Gunnar reagerer raskt og får lagt Anita ned i sofaen for å få blodet tilbake i hodet. Vi får tilslutt snakke med en lege som forklarer oss hvordan vi aller først kan bekrefte at skulderen virkelig er ute av ledd, og dermed er det ikke lenger noen tvil. Deretter blir vi forklart steg for steg hvordan vi kan få skulderen tilbake på plass og blir samtidig informert om at det kommer til å gjøre intenst vondt der og da, men «a big reliefe afterwards, if it works». Anita tar seg et par sekunders betekningstid før hun bestemmer seg for å prøve. Paul-Gunnar løfter og drar i armen, mens Anita biter på en tresleiv og skriker av smerte. Med et «klikk» kommer skulderen plutselig på plass igjen. Paul-Gunnar hopper opp og tar tak i VHF’en og forteller ivrig til legen «I think we are succsessful, it worked, yes it definitely worked! Thank you!» Legen ler og det høres ut som om at han er like fornøyd med utfallet som det vi er. Kun minutter senere er smerten redusert til fult levlige smerter og Anita kan bevege armen sin så og si normalt igjen. Vi får beskjed om at Anita ikke bør bruke armen på et par dager og bør derfor bruke fatle. To timer med uutholdig smerte er plutselig over og vi takker og bukker til kystvakten og legen før Paul-Gunnar lager tacomiddag for å feire det heldige utfallet.

Etter en god natts søvn og en rolig morgen kommer vi oss av gårde i 8-tiden. Skulderen til Anita er mye bedre, kun litt øm og sår, men hun gjør som legen har anbefalt og går med fatle for å unngå å belaste armen ett par dager. Dagen blir helt fantastisk, det var nesten som om vi fikk belønning for gårsdagens hendelser. I det vi seilte ut fra bukta var det en lett tåke og bare en time etterpå spottet vi en liten prikk på radaren 3 mil unna. Vi har beveget oss inn i område hvor det er en del isfjell og i håp om at kanskje denne prikken kunne være et isfjell tar vi båten nærmere. Plutselig ser vi det: vårt aller første isfjell! Vi blir liggende å beskue isfjellet en stund, det er virkelig vakkert, før vi legger oss på kurs igjen.

Like etterpå letter tåka og det blir strålende sol med skyfri himmel, deretter kommer vinden og vi kan heise seil og seiler resten av dagen. I tillegg til alt dette kryr det av hvaler i Belle Isle stredet, og vi ser spruten stå opp fra vannet hele dagen lang. Men det er først på slutten av dagen vi virkelig får nærkontakt. Plutselig ut fra ingensteder har vi en diger knølhval rett ved siden av båten, den er så nærme at det er like før vi sneier den. Han dukker under og viser oss den kraftig, svære halen sin bare en halv meter foran baugen vår. Tilslutt dukker han opp igjen ca 5 meter unna på vår styrbord side og bestemmer seg for at han vil vise oss vingene sine, og begynner å rulle rundt og rundt i vannet! Følelsen av å se et så svært dyr så nå nærme er helt ubeskrivelig, annet enn at det er helt fantastisk, helt utrolig og det får virkelig hjertet ditt til å slå litt ekstra.

Etter 66 mil kommer vi tilslutt fram til Cooks harbour som vi hadde bestemt skulle bli vår ankringsplass for natten, før vi påfølgen dag satte kursen videre mot L`anse aux Meadows, 12 mil lenger øst. Det var her vikingen Leiv Eriksson, sønn av den norske vikingen Erik Raude, oppdaget nord-amerika rundt år 1000. Nordmannen Helge Ingstad og hans kone Anne Stine er de som fant bevisene på dette på 1960-tallet. På vei til L`anse aux Meadows fikk vi nok en fantastisk hval opplevelse, denne gangen hoppet de høyt oppi luften og traff vannet igjen med et enormt plask! Moro!

Vel framme i L`anse aux Meadows måtte vi fortøye på den «norske» måten med baugen først inntil en steinrøys og med dreggen bak, da de ikke har noen ordentlig brygge der. På land er det to «viking» områder. Et oppbygd vikingland, Norstead, som ble bygd i år 2000 som en markering på 1000 års jubileumet. Området viser hvordan vikingene levde og de har en replika av den danske vikingbåten «Knarr». «Vikingen» som passer på båtskuret er gæren, og det er vanskelig å si om alt er bare skuespill eller om han bare er gal.

2 km Lenger unna ligger området som vi egentlig kom for og som var det mest interressante; selve utgravingen til Ingstad og museumet. Hele området er veldig forseggjort og det var interressant å gå rundt å kikke og se dokumentarfilmen fra utgravingstiden.

Tettstedet L`anse aux Meadows har bare 27 innbyggere, men likevel har de en restaurant som overrasket oss veldig. Her spiste vi deilig torsk og smakte på både vikinge-ølet Erik Raude og Isfjell, smaken skuffet ikke.

Morgen etter satte vi kursen mot Labrador siden og til Henley Harbour. Vi hadde både lest og blitt fortalt at dette var et forlatt øysamfunn hvor husene fortsatt stod, og hvor blant annet bøker fortsatt lå igjen i både kirken og i skolebygningen. Byen skulle være nesten som en liten spøkelsesby. Dette begynner å bli noen år siden så det meste var falleferdig og kirken var tom og råtten. Men området var utrolig flott og vi hadde nydelig vær så vi ble liggende her i to netter og nøt aleneheten. Vi gikk turer på land, fisket litt, selvfølgelig uten hell og solte oss på svaberget! Herlig! Det var så varmt og fint at vi til og med kunne nyte middagen ute i cokpiten uten teltet! Det er ikke akkurat hverdagskost lenger.

Onsdag 27.juni står vi opp tidlig og setter kursen videre nordover mot Battle Harbour. Været er tilbake til normalen, tåkete og kaldt, men bare etter et par timer oppdager vi et isfjell i tåka. Denne gangen er det et skikkelig isfjell, kjempestort med andre ord. Vi gjør som sist og tar båten så nærme som vi tør, ett par hundre meter unna, og vi kan se at det ligger en sel på isfjellet som hviler seg. Vi er enda mer begeistret enn sist, det er virkelig en flott naturopplevelse.

Klokken halv tre på på dagen ankommer vi Battle Harbour. Dette har vært hovedstaden for torskefiske langs labradorkysten, og hadde sin storhetstid på 1800-tallet. Det var til og med her Peary holdt sin første pressekonferanse da han kom tilbake som den første mannen på nordpolen. Øysamfunnet ble tilslutt nedlagt, men for å bevare på historien ble hele bygda restaurert og bygda er nå et historisk museum. Battle harbour er virkelig flott og absolutt verdt ett besøk, og de som jobber der er super hyggelige. Vi bestemte oss likevel for å gå til Fox harbour samme kveld for å gjør de siste forberedelser før neste etappe. Det vi ikke visste var at fiskebrygga til Fox harbour ble nedlagt i sommer og da vi kom hit var det ikke mange mennesker på land. Men hyggelige Ron dukket opp i bilen sin og kjørte oss rundt slik at vi fikk kastet søppel, fylt diesel og handlet litt mat. Han gav også en liten en rundtur rundt i bygda. I det Ron forteller om hvor mye bjørn det er i området spretter det plutselig frem et eksemplar midt i veien rett foran oss. Det store dyret kikker rart på oss før det lunter rolig avgårde. Vi er med andre ord nokså langt utpå landet akkurat nå. For ti år siden var det 400 innbyggere her, nå er det kun 200 ettersom alle de unge flytter ut fordi det ikke er noe jobb her. Ganske så trist å se.

I skrivende stund ligger vi på svai i bukta til Fox harbour og forbereder oss til den neste overfarten. Den tidligere avstemningen har sendt oss til Grønland (takk til alle som har stemt!), men vi får selv bestemme hvor på Grønland vi vil dra. I utgangspunktet ville vi seile til Nook, som er hovedstaden, men etter å ha studert kartene og guidebøkene velger vi antakelig å seile direkte til Paamiut som ligger et godt stykke lenger syd. På den annen side trives vi svært godt her langs labradorkysten, så vi utelukker ikke at vi fortsetter en dag eller to nordover på denne siden før vi krysser over. Uansett så regner vi med å være fremme i slutten av neste uke.

Ønsker dere å se flere bilder fra vårt opphold i Canada kan dere klikke her. 

Canada del I

I det vi kastet loss fra Halifax i Canada var planen vår å seile til St.Johns øst på Newfounland og ha det som utganspunkt for den neste etappen. Men siden den gang har mye endret seg, og vi har fått noen helt fantastiske dager langs en rute vi aldri hadde tenkt å seile. Helt uten dramatikk har det ikke vært, og sarte sjeler bør derfor vente med å lese del 1 til del 2 er blitt publisert. Dette er nemlig del 1 av 2 deler om vår ferd langs fantastiske Novia Scotia, Newfoundland og Labradorkysten. Del 2 publiseres søndag 1.juli kl 16:00 norsk tid.

Vi seilte sammen med Esther ut fra Halifax onsdag 13.juni og hadde i utganspunktet den samme planen; etter ett døgns seilas skulle vi legge oss for anker for å vente på at vinden skulle dreie til en mer hyggligere vindretning mot St.Johns. Men påfølgende dag lyttet vi på den lokale værmeldingen og nordøsten som egentlig skulle dreie til sydøst lot vente på seg så vi bestemte oss for å seile igjennom Bras d`or Lake istedenfor. På den måten kunne vi gå innaskjærs i en innsjø som virket veldig flott og samtidig slippe unna den verste nordøsten. Etter en prat på VHF’en med Esther fikk vi de dessverre ikke med på den samme planen, og våre veier skiltes her for denne gang, men vi regner med å se dem igjen senere på ruta.

For å komme inn i innsjøen må en igjennom en sluse. Vi rakk ikke åpningstiden på slusen og la oss derfor på anker like utenfor. I det vi hadde kastet ankeret tenkte vi at vi også kunne hive ut fiskesnøret. Vi har prøvd å få fisk mens vi har seilt lenge nå uten hell, og tenkte det ikke kunne skade å prøve å fiske mens båten lå rolig. Like etter at Paul-Gunnar hadde kastet snøret uti ser vi en kraftig flodbølge komme mot oss i stor fart. Mange tanker går igjennom hodet vårt da og vi tenker at kanskje det er en bever eller noe, da landskapet rundt oss så ut som at her kunne det bo en del bevere. Men vi skjønner like fort som flodbølgen kommer mot oss at det ikke er noen bever og vi går i gang med å sveie inn snøret. Hva det enn er som kommer mot oss er det ikke noe vi vil ha på kroken, uansett hvor lenge siden det er vi har fått fisk! Når «dyret» er foran bauen ser vi at det er en giga fisk? hval? hai?. Den sirkler rundt båten vår et par ganger, og vi ser at den allerde har en annen fisk i kjeften, før den til slutt forsvinner. Vi konkluderer med at det må ha vært en eller annen type hai, men vi er jammen meg ikke sikre. Praten om at «hvis det er like fint vær i morgen skal vi ta et morgenbad» ble plutselig skrinlagt.

Morgen etter går vi inn i slusen og minner strømmer tilbake fra da vi gikk inn i Caledonia-kanalen for snart ett år siden. Planen for dagen var å gå så langt som mulig igjennom innsjøen men vi kom ikke lenger enn 1 mil innenfor til St.Peters marina. Her skulle vi bare fylle diesel og vann, men på grunn av et veldig hyggelig amerikansk ektepar, Helen og Phillip på båten Grendel, kom vi ikke lenger den dagen. Helen og Philip har seilt flere ganger opp til Labarador og i sommer skal også de opp til Grønland. De kom med masse gode råd og tips og fortalte oss om muligheten for å seile opp langs vestkysten av Newfoundland igjennom Belle Isle stredet, istedenfor å seile opp til St.Johns som vi egentlig har sett på som det eneste reelle alternativet. Men siden våren har kommet så tidlig og isforholdene er såpass gode i år er det ikke noe problem å ta denne «snarveien». Etter en lang prat med Grendel, og tilbake i båten for mer studering av sjøkart, værkart, iskart etc. endrer vi planene og bestemmer oss for å seile gjennom Belle Isle stredet. Det var plutselig ikke lenger noe tvil om at dette var det riktige å gjøre. Vi korter ned ruten opp til Grønland med 400 mil, og vindforholdene for de neste dagene gjør at det er langt bedre å seile opp Belle Isle.

Siden vi regnet med at dette var den siste «ordentlige» byen før Grønland bestemte vi oss for å legge oss i marianen og gjøre siste ordentlig bunkring og forberedelser her. Vennligheten til Canadierene skinner igjennom også i denne byen da vi var å handlet mat i butikken. Butikken har gratis levering ned til marinaen, men de hadde ingen biler tilgjengelige på det tidspunket. En trivelig dame i kassen ved siden av som nettop hadde betalt for sine varer tilbød seg uoppfordret å kjøre oss og tusen matposer tilbake til marianen! Utrolig hyggelig! Tilbake i båten blir matvarer pakket ut og sortert, deretter avslutter vi kvelden med hjemmelaget hamburger, griller marshmellows på gass varmeovnen vår og er spente på seilasen fremover som plutselig har tatt en ny vending.

Godt utpå ettermiddagen neste dag kommer vi oss av gårde og tusler pent og rolig ut gjennom tranger kanaler og fjorder i helt fantastiske omgivelser der grantrærne brer seg utover vannet mens all slags fugler svever frem og tilbake. Etter en drøy time slipper vi ankeret i Cape George harbour, en natruperle som må være en av de flottetste stedene vi har ankret på hele turen. Morgen etter blir like flott med nydelig vær og i vanvittig stille omgivelser, dog den kaldeste morgen så langt da vi våkner med kun 8 grader i båten. Vi tar morgenkaffen og litt frukt på dekk før vi klokken 7:30 letter ankeret og tuslet av gårde.

Med vinden rett i mot må vi gå for motor de 7 1/2 timene det tar oss å komme ut av Bras d`or Lake. Innsjøen er utrolig flott og hadde vi hatt bedre tid skulle vi ha prøvd flere av de mange ankringsplassene innsjøen har å tilby. Ved utmunningen av Bras d`or Lake er det en helt sinnsyk strøm med opp mot 4,5 knop, vi traff den heldigvis riktig og nøt godt av medstrømmen den gav oss. Godt ute av innsjøen kunne vi endelig heise seil og vi suste plutselig av gårde i 7 knop! Fantastisk! Etter å ha gått totalt 64 mil den dagen kastet vi ankeret i Igonish Harbour, nok en naturperle og vi begynner å innse at Canada ikke bare har flotte innbyggere men også utrolig mange flotte havner.

Morgen etter, mandag 18 juni, setter vi kurs mot Belle Isle stredet og planlegger stopp 280 mil lenger nord, i havnen Port au Choix. Det er meldt nordavind nedover Belle Isle stredet fra torsdagen av og etter tips fra Grendel er det en fin plass å stoppe på. Vi kunne ikke fått en bedre start på denne overfarten. Vi heiste seil med en gang og hadde en vindstyrke på 15 knop inn fra siden som gjorde at vi sløret av gårde i 6-7 knop. Og slik ble tendensen hele den første og den neste dagen med strålende sol, perfekt. Vi prøvde fiskelykken nok en gang, ute hell. Det begynner å merkes godt at vi er på vei nordover, ikke bare på grunn av kulden men også fordi det ikke blir mørkt på kvelden før i 23-tiden og lyst allerede i halv fire-tiden. Dette er utrolig uvant siden det i ett år snart har blitt mørkt klokken 18 og ikke lyst igjen før kl 06 om morgen. Dette gjørt at spesielt kapteinen sliter litt med akutt døgnvillhet.

Utpå kvelden på dag to løyer vinden og vi blir nødt til å starte motoren og det blir en stille natt. Morgen etter begynner vi å nærme oss Port au Choix og i landskapet rundt oss er det snøflekker i fjellsidene og Paul-Gunnar får se tre spekkhoggere på morgenvakten sin. Tidlig formiddag ankommer vi brygga til Port au Choix og vi blir tatt imot av Grendel. Brygga er et fiskemottak og byen er et lite tettsted på en forblåst værutsatt del av Newfounland. Her treffer vi også en svensk båt, Leana, som også skal videre opp til Grønland. Vi flytter oss etter hvert til en liten flytebrygge litt lenger inn i havnen for å unngå å være i veien for alle fiskebåtene som kommer inn. Det koster 10 dollar pr natt å ligge her, og i haven er det både toalett og dusjer som en kan benytte seg av, det er tilgang på vann og havnekontoret har åpent WIFI nett som en kan bruke. Diesel kommer til byen med en lastebil, men vi fikk ikke fylt diesel da de nektet å fylle på løse dieselkanner. Men dette ble ikke noe problem da vi ble kjørt til nærmeste besinstasjon av en av de lokale. «Byen» har også en litt større matbutikk kun ti minutters gange unna, som har stort sett det en trenger.

Port au Choix er en trivelig liten fiskelandsby og vi ble her i to døgn før vi seilte videre nordover. Her traff vi hyggelig mennesker på land, dog noen mer pratesjuke enn andre. Blir en stående lenge nok får en vite alt om fisking og alle de forskjellige fiskebåtene, det er selvfølgelig hvis du klarer å henge med, da dialekten kan være litt vanskelig å forstå til tider. Vi møtte også nordmannen Sten som har bodd her i byen i snart 30 år som var snar med å komme å hilse på når han så at det lå en norsk båt i havnen. Han gav oss i tillegg en liten gave; en smak av Newfounland som han kalte det, hjemmelaget og hermetisert elgkjøtt, clams, pickles, krabbekjøtt og frosne reker, herlig!

Siden Helen og Philip også lå her i Port au Choix var vi på besøk hos de begge kveldene og vi fikk blant annet enda flere tips. Dette resulterte i at vi nå har bestemt oss for at vi i tillegg til at vi vil besøke L`anse aux Meadows, som vi har snakket om en liten stund, stedet hvor Vikingene oppdaget Nord-Amerika, vil vi nå også innom et par steder på Labrador siden. Når vi først er her ønsker vi å benytte muligheten til å gå opp til Labrador før vi seiler videre til Grønland.

Fredag 22.juni forlater vi den trygge bukta i Port au Choix og blir mødt av 15 knops motvind og vi stamper i mot krappe bølger. Det eneste hygglige som vi møtte var et raskt besøk av en hval eller delfin. Etter et par timer begynner vi å bli ganske leie og setter på den lokale værmeldingen på VHF-værkanalen hvor de melder om langt bedre forhold neste dag. Vi bestemmer oss for å gå til nærmeste rolige bukt og utpå ettermiddagen ankommer vi St.Marigot Bay, her finner vi en nydelig ankringsplass. Vi ligger på en helt øde plass og det er flere mil til nærmeste mennesker, det er snø på fjellsidene rundt oss og vi er uten mobildekning. Noen timer før solnedgang skjer det utenklige og vi har klart det igjen, vi har behov for medisinsk assistanse. Heldigvis har vi denne gangen mulighet for å kunne få kontakt med noen over VHFén. Vi kaller opp kystvakten, men mens vi venter på at vi skal få snakke med lege besvimer pasienten og blir dermed lagt ned i sofaen. Vi får etter en liten stund kontakt med en lege som forteller oss steg for steg hva vi blir nødt til å gjøre. Vi informerer legen om at pasienten trenger et par sekunders betenkningstid.

Fortsettelse følger søndag 1.juli kl 16:00 norsk tid.

Kan a’ det a?

«Dama mi skal til Canada»

«Kan a’ det a?»

«Ja, det kan a’ da!»

Det tok tid, men vi greide til slutt å løsrive oss fra New York. Da vi for siste gang skled forbi skyline på sydtuppen av Manhattan og fortsatte videre ut under Brooklyn Bridge var det både trist og vemodig, for nå var det ikke lenger noen tvil om at et fantastisk kapittel var over. New York var vårt første stopp etter Cuba, og ligger på en måte i et slags ingenmannsland på ruta vår, midt mellom «det varme» og «det kalde». Med lua tredd godt nedover ørene var det ikke så mye å lure på, det varme kapittelet var definitivt over. Ut fra New York viste kompasset kurs mot Canada og kulda. Kurs mot det som ikke bare blir det kaldeste, men også det mest slitsomme, mest utfordrende og våteste kapittelet, og uten tvil den delen med desidert dårligst vær. Like fullt kurs mot det som har store muligheter til å bli det aller flotteste kapittelet. Områder med fantastisk dyreliv, isfjell, nye kulturer og vikingearv. Det tok ikke mange minuttene før vemodigheten ble snudd til glede og spenning over hva som venter oss de neste månedene.

I utgangspunktet ønsket vi å seile non-stop fra New York til Halifax, men dårlige værmeldinger gjorde at vi i stedet valgte å ta noen kortere dagsetapper gjennom Long Island Sound for å vente på bedre vær før kryssingen over åpent hav til Canada. Det tok oss tre dager å komme gjennom sundet, men for noen flotte dager! Nydelig seilevær, sol, flatt vann og helt stille ankringsplasser i omgivelser som minner om den norske skjærgården. De siste dagene tilbrakte vi på Block Island. Øya har den minste byen i USAs minste delstat, men de hevder likevel å ha Atlanterhavets kraftigste fyrtårn. Dem om det, men det var i alle fall et imponerende bygg, utrolig hyggelige folk, og en kjempekoselig øy. På Block Island traff vi igjen Esther, en båt som nå består av to kjempehyggelige brødre med samme reiserute som oss. Da vi lettet anker var det meldt lite vind de neste fire-fem dagene, og med Esther hakk i hæl satte vi av gårde. Til tross for at Esther er en Hanse 40, altså en både større og raskere båt enn vår, holdt vi godt følge inn gjennom den første natten, og etter å ha snirklet oss forbi Marthas Vineyard var vi endelig i åpent hav i det solen sto opp igjen.

«Area to be avoided» Like etter å ha kommet til åpent hav advarer kartet oss mot å støte på utrydningstruet hval – såkalte nordkaper, klassifisert som sterkt utrydningstruet. En skulle kanskje tro at sannsynligheten for å treffe på noe som er sterkt utrydningstruet ikke var så veldig stor, men der tok vi skammelig feil. Like etter at Paul-Gunnar har gått på morgenvakten står sjøspruten rett til værs og det første dyret kommer til syne. I løpet av den neste halvtimen dukker det opp stadig flere av disse mektige dyrene. Som selskapssyke katter hopper og danser de rundt La Vie, og ved flere anledninger var vi like ved å dundre rett inn i dem. Midt oppi det hele dukker det også opp en og annen sel som lurer på hva i alle dager vi driver med. Etter hvert slipper dyrene taket og lar oss seile videre. Vi har sett hval flere ganger tidligere på turen, men aldri en slik nærkontakt som dette, og aldri så mange samtidig. Grytidlig morgen, stille vann, lett morgendis og en naturopplevelse av de helt sjeldne startet det som ble dyrenes dag på denne overfarten.

I løpet av formiddagen får vi besøk av både delfiner og en ny type hval. Vi er ingen hvaleksperter, så utover å si at disse dyrene var større, roligere og så litt annerledes ut enn de forrige klarer vi ikke å si hva det egentlig var vi så. Delfinene var av samme art som vi har sett langs hele USAs østkyst, og omtrent like lekne som alltid. Det var likevel først utpå ettermiddagen at adrenalinet virkelig pumpet. Vi så den godt på avstand, og vi har sett det mange ganger før, men denne gangen var den maaaange meter lang. Og den gjemte seg ikke slik den pleier, men valgte i stedet å følge etter oss. Det er noe spesielt ved å stå i cockpiten og se haifinnen vagge sakte fra høyre til venstre til høyre kun to meter bak hekken vår mens halefinnen så vidt stikker over vannet langt der bak et sted. I over seks knops fart fulgte haien oss svært tett før den etter en god stund dukket og ble borte.

Utover kvelden la tåka seg over oss, og selv om vi de neste dagene så et og annet glimt av sol, var det stort sett bare grått og vått helt frem til Halifax. Vaktene besto for det meste i å henge over radarskjermen og å lytte på podcaster for å få litt farge i den grå tilværelsen. «Kan a’ det a?»-vitsen fra Antonsen og Golden var i så måte en fulltreffer. Med jevne mellomrom sjekket vi ut status med Esther over VHF’en, og da vi ankom Halifax ble vi geleidet inn til bryggen av mannskapet som hadde ankommet kun en liten time før oss.

Paul-Gunnar har for en tid tilbake studert her i Halifax, og gjensynsgleden med byen var stor. Halifax er en utrolig koselig by, og innbyggerne her er akkurat like åpne og koselige som de alltid har vært. Etter et par dager med sightseeing, pubquiz, sushi og en byrunde med Esther, begynte vi forberedelsene til de neste etappene. Herfra går turen videre nord til Newfoundland, men foreløpig ser det litt ruskete ut på værmeldingene, så vi tar antakeligvis noen dagsetapper oppover. Hva som skjer etter Newfoundland er foreløpig ikke avgjort. Grønland, Island, England eller Azorene, ingenting er avgjort ennå. Det er ikke rart at vi er litt småspente på hva som skjer fremover, og for å gjøre det ekstra spennende har vi valgt å la våre lesere få en stemme i hvor seilasen skal gå videre:

.

.