La Vie? No entry!

8 05 2012

I skrivende stund ligger vi trygt og godt på Manhattan, New York, men det er ryddigst å ta ting i riktig rekkefølge. Her kommer en oppsummering av overfarten fra Den dominikanske republikken til Cuba:

.

Overfarten fra Den dominikanske republikken til Cuba var planlagt å bli på 450 mil. Den ble til slutt på 650. Noen oppturer og noen nedturer, men som Anita på et tidspunkt hoiet mens hun hoppet opp og ned i cockpiten: «Dette er den beste dagen ever! Den har jo alt!»

.

.

Dag 1 – Lørdag 7.4.2012 – Avreise

Etter en bunkringsrunde på et av de større supermarkedene i Puerto Plata foretar vi de siste forberedelsene og sjekker ut med besøk av tre tollere i uniform om bord. Før vi endelig kan kaste loss har to av tollerne tatt bilde av hverandre mens de stolte står og styrer La Vie og gliser til mobilkameraet. Den tredje tolleren, han med flest striper, har et noe oppgitt uttrykk i ansiktet når han sender de andre foran seg på land og gir oss klarsignal til at vi kan dra. I det fortøyningene løsnes faller den første regndråpen og vi får dermed en våt start på turen, med mørke skyer fulle av regn og lyn i horisonten. Det er lite vind så vi går for motor. Etter en stund gir regnet seg, men lynet fortsetter ufortrødent inn i natten.

Dag 2 – Søndag 8.4.2012 – Vi går til krig

En av de mange flyvefiskene bestemmer seg plutselig for å gå til angrep. Det hele skjer som seg hør og bør i ly av nattens mørke, og det er Anita som får seg en støkk når flyvefisken plutselig smeller inn i kneet hennes. Ingen alvorlige skader, men vi bestemmer oss neste morgen for å slå tilbake på den eneste måten vi kan: Vi hiver uti fiskesnøret. Ved middagstider kommer endelig den grufulle hviningen i snella. La Vie legges bi og Anita begynner jobben med å hale inn. Nok en gang er det en, etter våre forhold, usedvanlig stor fisk, og den gir seg ikke uten kamp. Etter rundt tyve minutters kjemping er både Anita og fisken utslitte og det blir en slags pause når fisken kun er ti-femten meter unna. Utfallet blir etter hvert som så mange ganger før: Det kommer en bølge som gir et ekstra kraftig rykk i snøret, og dermed ryker hele greia nok en gang.

Utover dagen tar vinden seg godt opp, og stabiliserer seg til slutt mellom 20-25 knop. Bølgene følger samme tendenser som vinden, inn fra siden, og det tar litt tid for mannskapet å venne seg til de nye bevegelsene, uten at vi vil definere det som sjøsyke.

Dag 3 – Mandag 9.4.2012 – Er slaget tapt?

Vinden blåser fortsatt stødig rundt 20 knop, og været er noe overskyet. Det er en fin dag om bord, og rytmen har etter hvert begynt å sette seg, slik den gjerne gjør etter et par dager til sjøs. Fiskesnøret har vært uti hele dagen uten hell, men krapylene i sjøen lar seg ikke true. Etter solnedgang går flyvefiskene nok en gang til angrep på Anita mens hun står forsvarsløs og alene på nattevakt. En sleip fisk lurer seg over styrbord skuteside og dundrer inn i skulderen til Anita før den blir liggende å sprelle fornøyd i cockpiten.

Dag 4 – Tirsdag 10.4.2012 – Luksusmiddag om bord

Vi har en flott dag ombord og alt fungerer utmerket, både med båt, vind og mannskap. På morgenvakten får Anita napp i snøret, men heller ikke denne gangen blir fangsten med om bord. Middagen består av ytrefilet med hjemmelaget potetstappe og stekte tomater, den beste middagen vi har hatt ombord på mange uker.

Dag 5 – Onsdag 11.4.2012 – «La Vie? No entry!»

Etter å ha navigert oss inn mellom revene i det svært langgrunne Cayo Guillermo kaller vi opp marinaen for å melde vår ankomst i Cuba. Etter mye frem og tilbake med både tollvesenet, kystvakten, marinaen og en kokk (!) på radioen blir det til slutt klart: La Vie? No entry! For noen uker siden ble marina Guillermo fratatt status som internasjonal havn, og dermed må vi finne oss et annet sted å anløpe. Neste internasjonale havn er Varadero, rundt 150 mil lenger vest. I det vi innser nederlaget bryter en bølge bak oss og vipper oss opp på en sandbanke med et aldri så lite brak. Vi blir stående. Det blir en stund litt hektisk aktivitet om bord. Vi står plutselig bom fast i et land som myndighetene har bedt oss om å forlate. Vi vet at det er på god vei til å bli fjøre sjø, og vi vet også at tidevannet i neste runde ikke blir like høyt som dette. Motoren prøves etter alle kunstens regler, fremover, bakover, med og uten sving, til ingen nytte. Til slutt løsner Paul-Gunnar storseilsskjøtet og hiver bommen utover rekka. Når bommen står tvers utenfor båten hopper han etter og henger seg ytterst på bommen. Gårsdagens herlige middag har tydeligvis gitt den ekstra lille vekten som skal til, for på denne måten klarer vi å legge båten nok over mot babord side til at kjølen vippes opp fra sandbunnen og Anita kan styre skuta forsiktig ut mot dypere vann. Når dybdemåleren viser halvannen meter krabber Paul-Gunnar endelig tilbake ombord, og ferden kan fortsette.

Etter å ha seilt i fire døgn var vi innstilte på å komme til land, men med nydelig vær, fin vind, to knops medstrøm og helt flatt vann var det i grunn ikke så verst å være ute å seile igjen heller, og en «reservedag» lever vi fint med. I det vi begynner nattevaktene får vi en av de aller flotteste solnedgangene noensinne på turen, kun slått av solnedgangene ved Afrikas kyst i fjor høst.

Dag 6 – Torsdag 12.4.2012 – Bonusdagen og vi vinner krigen

Krystallklar himmel gjør nattevaktene til en lek, og med Jules Verne – Jorden rundt på 80 dager – som lydbok går nattevaktene til Paul-Gunnar ekstra fort. Nok en gang kryr det av flyvefisk om natten, men ingen treffer oss direkte. Dagen er en av de flotteste vi har hatt ombord på lenge, det kunne i grunn ikke blitt bedre. I det vi rigger til cockpiten for en runde med domino, hviner det plutselig infernalsk i fiskesnella igjen. Anita er nok en gang ansvarlig. Allerede på lang avstand er det lett å se at det er snakk om en middels stor dorado, der den hopper og spretter i vannet og gjør i overkant mye ut av seg. Etter en lengre tids drakamp blir det svært god stemning ombord når kampen krones med seier og det attpåtil er den største fisken vi noensinne har klart å hale om bord. Vi heller sprit i gjellene på fisken for å bedøve den, som viser seg å være imponerende effektivt, og som reduserer blodbadet betydelig. Deretter stopper vi for å avkjøle oss i det speilbklanke vannet. Pastasalat blir spist til lunsj, før Anita finner frem saksen og klipper av det meste av håret til Paul-Gunnar slik at han igjen ser normal ut. Utpå ettermiddagen nærmer vi oss Varadero, og i den lange innseilingen dit blir vi tatt i mot av noen enorme delfiner som gjør dristige akrobatiske hopp i det grunne vannet rundt båten. Disse delfinene er to-tre ganger større enn de vanlige «bottle-nose-delfinene», og om mulig enda mer lekne. Det er på dette tidspunktet, på bonusdagen, at Anita blir stående og hoppe opp og ned i cockpiten mens hun hoier: «Dette er den beste dagen ever! Den har jo alt!»

I Marina Gaviota (Varadero) blir vi tatt hjertelig i mot av fem fra marinaen i det nok en nydelig solnedgang åpenbarer seg i vest. Med hjemmelaget potetstappe og pannestekt dorado blir middagen en suksess, før de formelle sidene ved ankomsten begynner: Først får vi besøk av en hyggelig lege som blant annet måler blodtrykket vårt og informerer om de forskjellige helsetjenestene i landet. Vi får besøk av tre personer fra immigrasjonen som skal hente passene våre. Deretter fire personer i full militæruniform med en spinnvill, men ytterst søt narkotikahund som går høyt og lavt i hele båten. Videre kommer tre stykker fra tollvesenet og to fra kystvakten sammen med selveste havnesjefen for gjennomgang og registrering. Tollvesenet gir seg ved midnatt, da er de kun halvveis, men skal komme tilbake neste morgen. Svært fornøyde kryper vi til køys og sovner momentant.

Dag 7 – Fredag 13.4.2012 – «La Vie? Welcome!»

Vi våkner tidlig av vekkerklokken for å forberede oss til de siste offisielle besøkene. Klokken 08:00 får vi besøk av tollvesenet som fortsetter der de slapp i går, og som for øvrig kommer innom med jevne mellomrom i løpet av dagen med stadig nye skjemaer som skal fylles ut. Etter tollvesenet får vi besøk av en jorbruksansvarlig som går gjennom maten vår og finner en potet og en appelsin som har begynt å råtne og som derfor blir konfiskerte. Deretter må vi skrive under på at vi ikke skal ta med noe mat på land, og at alt vi har av søppel skal brennes. Det neste besøket er fra en ny matinspektør som går gjennom det vi har igjen av kjøtt og egg. Nye papirer signeres, og vi må blant annet love å koke eggene i minst ti minutter. I utgangspunktet skulle vi ha fått besøk av en gjeng til med en bombehund, men de dukket aldri opp.

Til tross for at innsjekkingsprosedyren er noe omstendelig, var det bare positive opplevelser. Alle vi møtte var utrolig vennlige og serviceinnstilte, og det var bare store smil fra alle sammen. Etter en dag i marinaen for å gjøre i stand båten og å komme til hektene igjen leier vi en bil for å komme oss rundt i Cuba. Høydepunktene fra besøket i Cuba, og ikke minst svaret på hvor mange sigarer vi til slutt endte opp med å kjøpe, kommer i vårt neste innlegg.





Fantastiske uker på Den Dominikanske Republikk

7 04 2012

Vi har nå vært her på Den Dominikanske Republikk i tre uker allerede, og vi har virkelig kost oss og opplevd masse. Etter den store regattadagen med påfølgende fest på kvelden ble søndagen brukt slik en bør bruke dagen; ligge ved bassenget, det syntes i allefall søstrene. Påfølgende dag tok vi båten to timer over til den andre siden av bukten til nasjonalparken Los Haitises. Her kaster en anker og tar jolla opp gjennom en elvedal i en helt fantastisk mangroveskog, vi har aldri sett noe lignende før, utrolig flott! På land går det en sti inn til noen store huler med hulemalerier fra steinalderens taggere. Etter å ha brukt noen timer her på utforsking og studering heiste vi seil og krysset oss tilbake til marinaen.

Marinaen Puerto Bahia i Bahia de Samana er i tilknyttning til et hotell som gjør at fasilitene her er veldig bra og prisen for å ligge her er en god del rimligere enn Ocean World marina som ligger ved Puerto Plata. (0.99 US vs. 1.66 US pr fot) Siden vi var med på regattaen fikk vi en uke gratis i marinaen, så det ble et veldig billig opphold for vår del. Hotellet har også et treningstudio som vi kunne benytte oss av. Siden siste joggeturen vi hadde var for tre måneder siden og vi har levd det gode liv i ni måneder nå, følte vi det var på høy tid å trene litt igjen. Derfor fikk hotellets treningstudio hyppig besøk av disse slappe seilerne.  Hardt, men deilig!

Torsdagen tok vi turen inn til hovedstaden, Santo Domingo, med busselskapet Caribe Tours fra Samana. Bussen er omtrent gratis med gode seter og air condition. Dog kanskje litt vel fungerende air condition. Etter tips fra den norske langturbåten Perle, som også lå i marinaen, hadde vi heldigvis tatt med oss genser for å ha på bussen. Bussen blir ekstremt kald. Det er vel det nærmeste vi har kommet kulde på disse ni månende.

Vel framme i Santo Domingo etter 2,5 time, tok vi taxi inn til Zona Colonial, hvor vi på forhånd hadde booket oss inn på et billig og overraskende bra hotell, Hotel Palacio. Oppholdet vårt i Santo Domingo var kort, et døgn, men innholdsrikt og bra. Vi var vel på omtrent alle stedene som hadde noe med Colombus å gjøre:

– Parque Colòn, en park oppkalt etter Cristopher Colombus, med en stor statue av Colombus

– Catedral Primada de Amèrica, en utrolig flott kirke hvor sønnen til Colomubs, Diego, la den første steinen i 1514. Det sies også at Christopher Colombus har vært gravlagt her, men ble senere flyttet

– Museo de las Casas Realas, et interresant museum med ting og tang fra kolonitiden og kanskje det viktigste for seilerne, masse historie og utstilling fra Colombus sine reiser.

– Museo Alcàzar de Colòn, huset til familien Colombus fra 1517, interessant!

Fredagen sa vi hade til Marie, søsteren til Anita som skulle fly hjem igjen. Det ble som alltid, en tårevåt avskjed.

Tilbake i marinaen, og etter en tidkrevende utsjekking på lørdags formiddag, kom vi oss endelig avgårde i fire tiden for å seile til Ocean World Marina. Seilasen startet med motvind, motorgåing, stamping i bølgene og regn. Dette førte til at Anita ble slått ut av sjøsyken og var i grunn stort sett i dårlig form fram til godt ut på nattevakten sin. Paul-Gunnar var derimot i storform. Søndagen var heldigvis en flott dag for begge, med badepause og det nyinnkjøpte «nasjonalspillet» domino ble spilt, noe som viser seg å ha blitt en ny slager om bord på La Vie. 120 mil etter avgang kunne vi fortøye oss fast i en brygge i Ocean World Marina og igjen ønske velkommen til toll, immigrasjon, og et par andre med uniform ombord.

I og med at vårt neste stopp er Cuba og vi regner med at det ikke er så enkelt å bunkre på Cuba, ble mandagen viet til bunkring. Marinaen her har en avtale med et supermarked i Puerto Plata som kommer å henter oss med bil og kjører oss tilbake igjen når vi er ferdig handlet, veldig greit. Utvalget er bra, og prisene de laveste vi har sett siden Tobago – herlig! Tilbake i marinaen ble alle matvarene lempet over i en golfbil, og deretter ble vi kjørt ut på brygga og helt til båten – fint skal det være!

Tirsdag morgen ble vi hentet av turselskapet Iguana Mama som tok oss med opp til «27 waterfalls». Her ble vi iført redningsvester og hjelmer. Grunn: Vi skulle hoppe og skli ned vannfosser! Dette var en kjempeartig opplevelse og vi hoppet helt fra 8 meter høyde, og skled lynraskt ned naturlig vannsklier hele dagen. Ikke nok med at det var utrolig gøy er omgivelsene helt utrolig vakre! Om vi hadde vært amerikanere hadde verbene vært: breathtaking, amazing, outstanding! Dette er noe vi absolutt anbefaler alle som er i Dominikanske Republikk å få med seg! Kvelden ble avsluttet i turistbyen Cabarete. Påfølgende dag var vi slitne og fornøyde, og etter en solid frokost på hotellet bar det tilbake til La Vie og utallig mange episoder med The Shield før vi sovnet like før solen sto opp igjen.

Nå er tiden vår her i Den Dominkanske Republikk over, og det meste er klart for videre seilas til Cuba. I løpet av morgendagen kaster vi loss og en fire dagers seilas venter oss på vei til Cayo Guillermo. Her skal vi være i en til to spennende uker før vi begir oss ut på en seilas på ca 1 400 mil opp til New York. Internettilgangen i Cuba er mer eller mindre ikke-eksisterende, så det blir nok ikke noen oppdateringer før vi har kommet til New York. Inntil da, kan dere følge med på hvor vi er her, og dersom dere ønsker å se flere bilder fra de siste ukene kan dere gjøre det her.





And the winner is…

25 03 2012

Selv på det relativt rolige vannet står sjøsprøyten rundt oss og det ropes og kjeftes på alle kanter. Vindmåleren viser at vi burde hatt to rev i storseilet for lenge siden, og forseilet skulle vært byttet til et mindre. Det er det ikke snakk om i dag. I dag er det tid for vår første deltakelse i en internasjonal regatta med La Vie, og da er det ingen som snakker om å reve. Konkurranseinstinktet har ligget i dvale en god stund nå, men i dag har det virkelig slått til for fullt.

Fredag ettermiddag ankommer vi Puerto Bahia Marina, en marina i tilknytning til et hotellkompleks rett syd for Samana by. Vi registrerer oss inn i marinaen, før det er klart for et informasjonsmøte om den kommende regattaen. På informasjonsmøtet er det stappfullt, alle prater i munnen på hverandre, og det aller meste går på spansk. Seilingsbestemmelsene er også på spansk, men det ligner veldig på det vi er vant til hjemme i Norge, så vi antar at det meste er greit. Gjennom møtet serveres det konstant gratis vin og whisky, akkompagnert av kanapèer. Alt dette, og en uke gratis overnatting i marinaen kun for å delta i regattaen, er noe som passer perfekt for langturseilere.

Den kommende natten sover kapteinen dårlig. Nerver. Første regatta på over tolv år, og selv om alle sier at det bare er en «koseregatta» kommer de gamle følelsene tilbake. De gode følelsene før store regattaer. Etter en erkesunn frokost (havregrøt) gjøres båten så klar som mulig. Jolla legges igjen på land for å spare vekt, det samme gjelder påhengsmotoren, et par dieselkanner og en bensinkanne. De øvrige kannene får stå igjen som ballast på styrbord side ettersom vi vanligvis ligger en smule skjevt i vannet. Deretter blir vannlinjen skrubbet og vasket for de siste ukers planter og dyr som har valgt å sette seg fast der. Storseilet gjennomgås og lusene fikses. Ankeret pakkes ned, og dekket ryddes for alt løst. Deltakernummer festes på pushpiten, og vi mottar vårt handicapnummer: 150. Vi har ingen forhold til handicapnummeret ettersom det brukes et annet system enn det LYS-systemet som vi er vant til hjemmefra. Poenget er uansett det samme: En båt som er antatt treg, kan vinne selv om den kommer i mål etter en antatt raskere båt, det er tidsforskjellen mellom båtene som avgjør. La Vie er en av de minste båtene, og dermed antakelig en av de tregeste, så uten handicapsystemet ville vi ikke hatt mulighet til å vinne. Det har vi antakeligvis ikke uansett, men det blir i alle fall litt mer rettferdig.

En liten time før start kaster vi fortøyningene. Vi heiser seil og tar noen prøveslag for å få inn en slags rytme. Med Marie på besøk har vi plutselig to nye hender og det gjelder å utnytte det best mulig. Raskt får vi «drillen» til å sitte relativt greit, og vi går over til sløring og jibbing. Det blåser mer enn det som har vært meldt, så vi bestemmer oss for å ikke bruke spribommen. Det er litt bittert ettersom vi kommer til å tape mye fart på det, men den er både bøyd og har to ødelagte ender, så ting kan fort gå litt galt i en stresset situasjon. Over VHF’en blir vi løpende oppdatert fra startbåten på hvor lenge det er igjen til start, og plutselig er det kun minutter igjen. Ettersom vi er litt rustne i regattaseiling velger vi å ikke presse for hardt i starten. At vi ikke skulle komme oss over startlinjen før det var gått et og et halvt minutt etter start, var nok likevel litt mer forsiktig enn planlagt.

Selv med vår elendige start har vi faktisk tre båter bak oss når vi krysser startlinjen. Og rundt tyve foran oss. Kapteinen er bitter på den dårlige starten, men har bare seg selv å skylde på. En feilberegning i avstanden til startlinjen fikk skylden, og samtidig ble det plutselig enda viktigere å seile bra resten av regattaen. Allerede på første legg har vi tatt inn fire båter, før vi gjør en taktisk perle og presser ut tre nye båter ved rundingen av det første merket. Herlig!

Den neste leggen tar vi igjen enda flere båter, og nok en gang får vi en fantastisk runding av merket som gir oss fire båter gratis. De gamle regattakunnskapene sitter tydeligvis fortsatt i. Deretter suser vi forbi to til på den neste leggen, før vi etter en grei kryssing med veldig bra slag, men noe usikker navigering, kan konstatere at vi kun har fire båter foran oss! Det er vel unødvendig å si at det er en helt magisk stemning om bord i La Vie på dette tidspunktet, og det blir ikke dårligere stemning da vi innser at alle båtene foran oss er lange og raske båter som sikkert har et mye bedre handicaptall enn oss. Kanskje vi egentlig leder?

På den neste leggen skjer det lite, og avstanden til båtene foran oss er relativt stor. Bak oss begynner et par av båtene å ta innpå oss. En er klart større og raskere og har antakelig et bedre handicap, men den andre (blå) er omtrent på vår størrelse og det er antakelig viktig at vi holder den bak oss. Ved rundingen av det neste merket har begge tatt litt innpå oss, og slik fortsetter det helt til neste merke. Etter å ha rundet merket for en ny skarp slør har den raskeste av båtene bak oss tatt oss igjen. Bittert, men den seiler veldig mye fortere enn oss så vi trøster oss med at det er handicappet sin skyld. På denne leggen tar vi igjen to nye båter og er dermed plutselig nummer fire, men den blå båten tar innpå.

I det vi runder det siste merket og begynner full kryss mot mål er den blå båten farlig nærme pushpiten vår. Vi blir stående på denne halsen så lenge vi tør. Antakelig vil den første av oss som slår inn mot mål krysse mållinjen først, så lenge en ikke slår for tidlig og dermed ikke klarer å stå kursen opp mot mål. Da vil alt være tapt, for to nye slag vil ta alt for lang tid. Det blir noen nervepirrende minutter og stirring mot mållinjen før kapteinen beordrer «klart til slag». Bauen på den blå båten puster oss i pushpiten og vi skriker illsint varsko i det vi slår. Etter å ha slått vinker vi vennlig og smiler som om alt bare er en lek. Alle vet nok at det bare er tull. Når en seiler regatta så seiler en regatta, det er bare en ting som gjelder, og det er å vinne. Eller i alle fall å gjøre det best mulig.

Etter å ha fått den nye kursen ser vi at vi ikke klarer å stå opp mållinjen. Vi hadde ikke nerver til å vente lenge nok med å slå. Det betyr at vi må gjøre to nye slag, og dermed vil den blå båten komme foran oss. Frustrasjonen bølger opp i kapteinen, og i tillegg har en katamaran (egen klasse) begynt å lage krøll for oss. Den blå båten har fortsatt ikke slått, og ser i våre øyne ut til å gå alt for langt ut. Kanskje har vi en mulighet likevel?

Kapteinen velger å «pine» båten, det vil si seile høyere opp mot vinden enn det som er optimalt, for på den måten å miste mye fart, men til gjengjeld kanskje klare å stå mållinjen uten å slå. Taktikken ser en stund ut til å fungere. Vi får en fin kurs mot mållinjen, men farten har falt mer enn vi liker. Den blå båten har av en eller annen grunn fortsatt ikke slått, men katamaranen skygger for vinden vår. Jentene beordres til å henge ut over ripa for å få mest mulig vekt over på lo side. Meter for meter spiser vi oss inn mot målbåten, og i det den blå båten slår inn mot mållinjen er det ikke lenger noen tvil: Den blå båten har valgt en pussig taktikk, og vi står opp mållinjen. Det lyder to tette signaler i det vi krysser mållinjen samtidig med katamaranen til lo for oss. Vi har kun tre båter foran oss når vi krysser mållinjen, en prestasjon langt over forventet. Langt bak oss kommer den blå båten tuslende mot mållinjen med halen mellom beina. Båtene foran oss er større og klart raskere enn oss, og vi føler nesten at vi har vunnet. High-five og jubel om bord i La Vie avslutter en fantastisk regatta!

På land slår vi av en prat med en annen norsk båt som også har deltatt – Perle – en 36 fots Hallberg Rassy. Deretter er det gratis middag, før kveldens store fest og premieutdeling. Festen er av det fjonge slaget, der alle kler seg i hvitt og drikker gratis champagne og whisky så lenge en orker å holde på. Når resultatene er klare viser det seg at handicap-justeringen ikke har endret på noe vesentlig. Resultatene ble mer eller mindre den samme rekkefølgen som båtene kom i mål, og dermed ble vi til slutt nummer fire. Etter å ha seilt i halvannen time ble vi kun to minutter bak pallplassering og bare to minutter og førti sekunder fra å vinne. Bittert å være så nærme uten å nå helt opp, men vi har seilt kjempebra og er storfornøyde likevel.





Hola Dominican Republic!

24 03 2012

Lørdag 17.mars kunne vi kaste anker utenfor Santa Bàrbara de Samanà (Samanà by) i den Dominikanske Republikk etter fem døgn til sjøs. Den Dominikanske Republikk ligger på den østlige delen av øya Hispaniola, der Haiti utgjør den resterende delen. Språket i landet er spansk, og selveste Christopher Columbus var her allerede på sin første reise over atlanteren i 1492. Etter Columbus sitt inntog hadde spaniolene base på øya i mange år, og øya ble blant annet brukt som utgangspunkt for Cortez’ ekspedisjoner. Den spanske storhetstiden gikk mot slutten etter at piratene for alvor begynte sin herjing, franskmennene gjorde inntog og til slutt ble øya delt mellom Haiti og den Dominikanske Republikk. Under store deler av 1900-tallet var landet et diktatur, og landet ble i en periode invadert av USA. Så sent som på 1990-tallet ble presidentvalgene ansett for å være «fikset», og selv i dag er korrupsjon visstnok utbredt, selv om ting i det minste synes å gå i riktig retning. Den Dominikanske Republikken har med andre ord en rik og spennende historie, og i løpet av de neste ukene håper vi å få et litt bedre innblikk i denne.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Seilasen fra St. Lucia gikk over all forventning og både vinden, sjøen og været var med oss hele veien. Vi fikk endelig besøk av delfiner igjen, noe som var et gledelig gjensyn da vi ikke har sett delfiner siden vi var på den andre siden av Atlanterhavet. Sett bort i fra at Paul-Gunnar hadde høy feber de to siste døgnene var det med andre ord en helt perfekt seilas.

På denne overfarten måtte vi redusere seilarealet for ikke å seile for fort. Vi så ganske tidlig at med den farten vi hadde kom vi til å komme inn til Samanà midt på natten. Ikke nok med at Samanà Bay er en relativ grunn bukt og har en trang innseiling til Samanà by som det er best å gjøre i dagslys, så fylles Samanà Bay opp med hvaler fra nord-atlanterhavet hvert år fra januar til mars. Grunnen er enkel; de kommer hit for å «speed date». Så for å unngå å seile på noen hvaler midt på natten og heller håpe på å se noen hvaler ved innseilingen, reduserte vi farten så mye vi klarte de to siste døgnene. Dette var ikke nok så det endte med at vi måtte seile litt frem og tilbake utenfor Samanà Bay de siste timene før det ble lyst. I febertåka kunne ikke Paul-Gunnar helt redegjøre for hvor han hadde seilt på slutten, men mente det var minst like mye frem som tilbake. Etter å ha satt kursen innover i bukten tok det ikke lang tid før vi fikk øye på den første hvalen i det fjerne, og en halvtime senere kunne vi se en hval som tok noen akrobatiske hopp. Moro!

Samanà by er en rolig liten dominikansk by med merengue som spilles ut fra høytaleren på alle barene og med en hel haug «motorconchos» i gatene. Dette er små motorsykler som også brukes som taxi. De er ikke større enn en moped, men det er ikke uvanlig å se tre stykker på en motorconcho og ofte en hel familie; mor, far og to-tre barn. Det er heller ikke vanskelig å se at Samanà har spor etter at de har vært under en diktator med fokus på infrastruktur, da veiene er enorme, rundkjøringene flotte, store parkområder og en helt vanvittig lang gåbro ut til en liten øy. Broen er kjent blant de lokale som «the bridge to nowhere». Her er det ingenting annen enn ett utkikkstårn, og i tillegg er det betongbelagt gangsti gjennom hele denne lille øyen.

Da vi kom hit til Samanà ble vi møtt av en jolle med fem herrer som viste seg å komme fra marinaen som ligger en mil lenger inn i bukta. De lokket oss med å være med på vårregatta førstkommende lørdag med tilhørende gratis marina i en uke. Det tok oss ikke veldig lang tid før vi fant ut at dette er noe vi absolutt har lyst til å være med på, og med nyskrapet bunn kunne vi jo ikke si nei. Så i morgen setter vi alle kluter til! Vi har også fått ett nytt mannskap om bord; Marie, lille-søsteren til Anita, kom i går, hun er praktisk talt vokst opp i seilbåt så vi satser på seier!