Etter noen fantastiske og rolige dager på The Landings, fortøyde vi La Vie i Rodney Bay Marina. Rodney Bay Marina er en flott marina helt nord på St. Lucia, og det er her deltakerne i ARC-regattaen kommer i mål. For første gang på over tre måneder var det plutselig klart for en natt uten å ligge på svai, og siden vi ikke har fortøyd båten fast til noe som helst på evigheter ble alle knuter sjekket og dobbeltsjekket. Det var her vi skulle plukke opp det nye mannskapet, mor og far til Paul-Gunnar. Mor kan visstnok bli sjøsyk bare ved å være om bord ved brygga, mens far nok er mer sjøsterk, selv om han også godt vet hva det vil si å være sjøsyk. Hvordan skulle dette gå?
Kun minutter etter at vi ankom marinaen troppet det nye mannskapet opp på brygga. Gjensynsgleden var stor, og utover kvelden ble vi godt oppdatert på det siste nye hjemmefra og både brunost og andre overraskelser fra Norge ble overrukket – tusen takk!. Etter et par rolige dager i marinaen, inkludert en større bunkringsrunde, kastet vi loss for å prøve svaiingens kunst. Selve seilasen ble nok i korteste laget, for straks vi var ute av marinaen kastet vi ankeret og ble liggende helt stille i flatt vann utenfor Pigeon Island. Pigeon Island er i dag et regulert parkområde, men har gjennom historien vært et militært strategisk viktig punkt for briter og franskmenn – alt ettersom hvem som eide St. Lucia på det gjeldende tidspunktet. I dag er det for det meste ruiner igjen av det gamle militæranlegget, men parken er kjempeflott, og utsikten fra de to toppene likeså.
Etter et par dager på svai lettet vi anker og siktet mot Castries – hovedstaden til St. Lucia. Vi ankom byen i det solen forsvant bak horisonten, men vi rakk å registrere at vi var eneste seilbåt i bukta før mørket omsluttet oss totalt. En merkelig oppdagelse, ettersom en stort sett aldri er alene i noen bukter eller havner her i karibien. Bukta som byen ligger rundt er for øvrig svært godt beskyttet og til tross for at bunnen ikke er optimal for ankring, er det en svært rolig svaieplass. Omtrent samtidig som solen forsvant kom regnet. Og det skulle vise seg å vare. Neste morgen trosset vi regnet og tok jolla inn til land for å utforske hovedstaden. Vi innså relativt raskt hvorfor ikke bukta hadde vært stappfull av seilbåter. Utover et stort og fargerikt marked med ymse turistartikler var byen hovedsakelig grå og kjedelig, og uten de helt store opplevelsene. Etter lunsj bar det derfor videre til Marigot Bay.
Overgangen fra en grå og kjedelig hovedstad til Marigot Bay var stor. Marigot Bay er en vakker bukt med restauranter og små butikker på land. Bukta snor seg innover øya og gir god beskyttelse fra alle kanter, i alle fall om en legger seg på innsiden av den palmefylte, hvite sandstranden som brer seg ut fra land og nærmest omslutter hele den innerste delen av bukta. «Ferie er å gjøre noe annet» sa far, og satte i gang med en oppgave vi har gruet oss til lenge. La Vie har nærmest grodd ned de siste månedene, og det var på høy tid å skrape bunnen. Med dykkemasker, snorkler og svømmeføtter, skraper i hendene og ett sett med fullt dykkerutstyr gjøv vi løs på oppgaven. 
Et par timer senere var jobben unnagjort, og selv propellen hadde begynt å få tilbake sin blanke farge. Det var herlig å være ferdig, og tusen takk til far for all hjelp! Etter en bedre middag på land, fulgte en rolig kveld før vi den neste dagen slappet av med bading og snorkling, en liten gåtur på land og ellers pent lite.
Da vi ryddet båten på søndagen for å seile videre sydover var spenningen til å ta å føle på om bord. I alle fall blant det faste mannskapet. La Vie har gått en del tregere enn vanlig i det siste, og spesielt gjelder det for motor. Årsaken var åpenbar, grodd båt og svært grodd propell, men hvor mye ville det hjelpe å skrape båten litt under? Allerede da kjettingen var på vei opp i 
ankerbrønnen merket vi tydelig forskjell. La Vie reagerer plutselig langt raskere på alle bevegelser vi gjør på roret, og får spontant fart straks vi setter motoren i gir. En liten prøverunde bekrefter at farten nå er noe helt annet, og etter å ha heist seil er fasiten klar: Vi seiler nå 1,5 knop raskere enn før skrapingen. Fantastisk! Vi seiler med revet storseil og en liten kryssfokk så det blir ikke noen ny fartsrekord, men du verden så herlig det er å merke fartsforskjellen likevel. Før vi ankommer Soufriere blir vi truffet av en squall som kaster over 40 knops vind i seilene våre, med påfølgende broaching og det resultatet at badet blir fylt av vann som fosser inn gjennom det åpne vinduet i skutesiden som nå ligger godt nedi vannet. Vi retter oss raskt opp igjen, og konstaterer at revet storseil og liten fokk er mer enn nok seil i dag også.
Soufriere ligger ti mil syd for
Marigot Bay og området er del av en større marinepark i St. Lucia. Dette betyr blant annet at det er forbudt å ankre opp, og vi må derfor ty til noe vi egentlig ikke liker å gjøre: ligge på moring. Forskjellen mellom å ligge på moring og å ligge på svai for eget anker er i utgangspunktet ikke så veldig stor, men vi stoler veldig mye mer på vårt eget anker fremfor en moring vi ikke vet så mye om. Det hjelper ikke akkurat at vi stadig hører historier om moringer som ryker, men de offisielle moringene til marineparken i St. Lucia er godt merket og blir visstnok jevnlig kontrollert.
Soufriere er den eldste byen på St. Lucia, og arkitektonisk bærer den preg av nettopp det. Store deler av byen kunne vært tatt rett ut av en klassisk Clint Eastwood-film, med gateskilt som knirker i vinden, støv som virvler gjennom de folketomme gatene med sjarmerende, men fallerferdige, trehus på hver side. Rett på utsiden av byen står de to høyeste fjellene på øya – Pitons – som har gitt navnet sitt til det lokale ølet her. Mor og far benyttet en av dagene til å besøke verdens eneste «drive-in-vulkan» og et lokalt fossefall i området. Når en kommer fra vestlandet er nok ikke øyas fossefall veldig imponerende, men 
vulkanturen anbefales. Ellers ble dagene her brukt til snorkling, bading og avslapning, og etter å ha flyttet båten mellom forskjellige moringer nesten daglig fant vi til slutt ut at været var klart best på moringene som lå mellom de to Pitons.
Etter å ha spist frokost på en lokal restaurant er det på tide å si adjø til mor og far og å takke for besøket, før vi setter kursen nordover igjen til Rodney Bay for bunkring og forberedelser til den neste overfarten. Med nyskrapet bunn fosser vi fremover, og tidlig på ettermiddagen kaster vi anker i blikkstille vann utenfor The Landings. Dermed starter forberedelsene.
Etter å ha brukt de siste månedene i the Windward Islands, de sydligste karibiske øyene, takker vi nå for oss her. I stedet for å seile videre langs de norligste karibiske øyene har vi valgt å seile direkte til Den dominikanske republikken, en etappe på litt over 600 mil, eller rundt 4-5 døgn til sjøs. Deretter seiler vi direkte til Cuba, rundt 350 mil, før vi trolig seiler direkte til New York med en distanse på rundt 1 300 mil. Vi legger dermed opp til en del lange etapper fremover, men med god tid i de forskjellige landene. Som en del av forberedelsene har vi blant annet installert et vannfilter som gjør at vi kan drikke det lokale vannet uten å bli syke. Det fungerer veldig bra her på St. Lucia, men vi er vel noe mer skeptiske til hvor bra det vil fungere i Den dominikanske republikken og på Cuba. Vi har også installert en ekstern laderegulator på dynamoen, både for å lade batteriene mer effektivt når vi går for motor, men også for å forhindre overlading dersom vi velger å gå Intercoastal Waterway i USA med tilhørende mye motorgange. Vi har allerede rukket å konstatere at regulatoren virker over all forventning, og er allerede nå veldig godt fornøyde med investeringen (Sterlig Pro-reg B). Ellers har vi også gått til innkjøp av en 20 punds gassflaske med amerikansk regulator, en nødvendig investering ettersom vi nå ikke lenger kan regne med å få fylt de tre camping-gaz flaskene som vi har om bord. Både gassflasken og regulatoren var latterlig dyre, men vi hadde egentlig ikke noe valg. Vi har også fått kjøpt oss ny radarreflektor (den gamle røk fra festet sitt på vei fra Barbados til Tobago), kontrollert at EPIRB’en fungerer som den skal og ellers gått gjennom den vanlige sikkerhetssjekklisten vår. Men det vi kanskje er mest fornøyd med å ha fått gjort før vi skal seile så langt: Bunnskrapingen av båten, 
og igjen – takk til far! Vi er redd det ikke varer evig, og planlegger derfor å ta båten opp på land når vi kommer til den dominikanske republikken for å legge på nytt bunnstoff.
Men nå kaster vi altså snart loss. Det er lenge siden vi har seilt noen lengre etapper nå, og vi gleder oss som unger. Dette skal bli bra!
Langtur 2011 