Grønland – Island, 17.-21.juli

Her kommer et lite innlegg som forteller hvordan det gikk å seile 640 mil fra Grønland til Island, vel vitende om at vi mest sannsynlig ville få en kuling midt i mot når vi nærmet oss land på den andre siden. Det hadde selvfølgelig vært mer behagelig å ventet til kulingen hadde passert, men da måtte vi ha ligget værfaste på Grønland i minst en ukes tid. Værmeldinger som er såpass langt fram er uansett usikre, derfor veide vi det litt frem og tilbake og bestemte oss tilslutt for å gå. Det er noe som heter at en ulykke kommer sjelden alene, og vi har flere ganger erfart at utsagnet stemmer godt med virkeligheten. Også på denne overfarten fikk vi erfare dette.

Etter en god natts søvn kastet vi fortøyningene og satte kursen mot Island, Reykjavik, tirsdag 17.juli kl. 07:45. På grunn av lavtrykket som var meldt sydvest for Island den kommende helgen og som ville gi oss en kuling midt i mot, ble det prioriterte fart på denne overfarten. Det vil si at kun fart over 5,5 knop var akseptabelt. Gikk farten under 5,5 knop startet vi motoren og gikk for full speed. Dette gjorde vi for å prøve å unngå å bli liggende for lenge i det dårlige været som var meldt.

De tre første dagene skjedde det ikke mye rundt La Vie, motoren duret og gikk, og fokuset vårt om bord var å sove mest mulig på frivaktene våre slik at vi var forberedte og uthvilte til uværet som vi visste ville komme. Vi holdt oss oppdaterte på været ved å laste ned værfakser og det ble raskt klart at lavtrykket ville bli langt kraftigere enn først antatt. Derfor ble mesteparten av torsdagen brukt til, i tillegg til å få mest mulig søvn, å gjøre La Vie stormklar. For første gang på denne turen ble stormseilet tatt fram. Og siden det var over ett år siden vi sist hadde det oppe, da det var helt nytt, tok vi en øvelse på å heise det opp og ned igjen, slik at dette ville bli enkelt å gjøre fredag kveld. Alle løse gjenstander på dekk ble stuet vekk, løse gjenstander under dekk ble pakket vekk, skroggjennomføringer ble lukket, dieseltanken ble toppet, brød ble bakt og vi sørget for at all mat var lett tilgjengelig inkludert sjokoladebarer og nøtter. Da fredag morgen kom var vi klare og vi har vel aldri vært så forberedte på et uvær som da, derfor ble fredag den store «vente på uværet» dagen, og følge med på barometer og vindendringer.

Utover kvelden begynte vinden å øke og for heller å være for tidlig ute enn for sent satte vi på stormseilet før vi begynte med vaktordningene for kvelden. I det vi skulle sette på stormseilet klarer Anita det nok en gang. Hun skal sette seg ned på dekk og holder seg fast i rullestaget med den «gale» armen og vinkelen på armen når hun setter seg ned, gjør at skulderen nok en gang hopper ut av ledd. Denne gangen tror hun den bare er halvt ute av ledd da smertene ikke er like grufulle som sist gang. Dermed var det bare en ting å gjøre: Anita la seg ned på ryggen foran på dekk i baugen, og mens båten seilte sin egen sjø og danset lett i bølgene, løftet Paul-Gunnar armen til Anita til vi hørte det kjente klikket og skulderen kom på plass igjen. Deretter fortsatt vi der vi slapp og med en arm mindre fikk vi tilslutt heist opp stormseilet. Vi fikk lagt armen til Anita i fatle og når adrenalinet gav seg kom smertene som lot vente på seg og hun tok et par smertestillende. I og med at vindstyrken fortsatt var relativ liten ble vi enige om at Anita skulle ta første vakten da hun igjen var blitt i ute av stand til å stå til rors i sterk vind om autopiloten ikke skulle takle været. Ved vaktskiftet begynte det å blåse opp ytterligere, smertene i skulderen til Anita hadde blitt verre og hun ble nødt til å gå over på sterke smertestillende som gjorde at hun sov ganske godt de neste timene. Den natten blåste det opp til maks 35 knop, i utgangspunktet ikke spesielt mye, men med vinden på kryss og krappe store bølger som vi måtte kjempe oss i mot kjentes det godt på hele båten.

Utover natten merket vi etter hvert at vi hadde store mengder med vann inne i båten, men vi klarte ikke på dette tidspunktet å lokalisere hvor det kom fra. Mens Anita fortsatt lå halvt i svime etter smertestillende ble Paul-Gunnar nødt til å øse ut vann fra båten med bøtter da lensepumpa ikke klarte å ta alt vannet da vi lå såpass på skrå som vi gjorde. Vindretningen gav oss også en veldig dårlig kurs som gjorde at vi ikke klarte å holde høyden inn mot Reykjavik og vi måtte begynne å se på andre alternativer. I ni timer stod Paul-Gunnar på vakt før han ba om vaktbytte, da hadde smertene til Anita heldigvis blitt redusert kraftig.

Lørdag morgen ble det klart at vi ikke kom til å klare å seile inn til Reykjavik. Kursen inn til Reykjavik gav oss kulingen midt i trynet, og med bølger rett i mot, 1 knops motstrøm hadde vi kun 1 knops fart selv med motoren for full speed. Derfor siktet vi oss inn på en havn 80 mil lenger nord i stedet, Olafsvik, som gjorde at vi fikk litt bedre fremdrift. Kulingen fortsatte utover dagen, det pøsregnet, og til tider gikk det kun 3 knops fart i det vi stampet hardt i mot de krappe bølgene som smalt så hardt i skroget at vi følte at hele båten skulle sprekke. Frivaktene våre ble brukt til å pøse ut vann. Hver gang det slo en bølge over dekk rant det inn litervis med vann inn i forpiggen. Situasjonen var til tider mildt sagt frustrerende og det ble en lang dag.

Etter totalt 640 mil, lørdag 21.juli kl. 22:30, kunne havnesjefen i Olafsvik endelig ta i mot oss og vi kunne med stor glede fortøye La Vie i en svært godt beskyttet havn. Med klær, madrasser, mat og utstyr infisert av saltvann i forpiggen ble vi nødt til å rydde det vi orket og tørke opp vann til det var akseptabelt å ta kvelden. Kvelden tok vi en halvannen time etter at vi hadde fortøyd. Da satt vi å spiste en nydelig hjemmelaget pasta carbonara med et glass rødvin før vi tilslutt stupte i seng og sov så godt som vi aldri før har gjort.

Hvordan oppholdet vårt her på Island har vært får dere lese mer om i neste innlegg, men først skal vi seile til Færøyene, en seilas på rundt 400 mil. Vi kaster loss i kveld, denne gangen har vi tett båt, vi har veldig gode værmeldinger og regner med at vi kan seile hele veien til Færøyene med vinden inn fra siden. Vi gleder oss!

«Det peneste jeg noensinne har opplevd…»

Etter et par rolige dager i Paamiut setter vi kursen sydover langs vestkysten av Grønland. I følge værmeldingen har vi et værvindu på trettiseks timer på å komme oss sydover før de neste kulingene kommer. Med Esther hakk i hæl setter vi kurs mot Narsaq, en by rundt 160 mil lenger syd. Vi blir møtt av rotete sjø, og vi må ty til Stugeron (fantastisk sjøsykemiddel!) og høljer det ned mens hvalenes pustesprut står himmelhøyt rundt oss. Natten forløper uten de helt store hendelser, vi går som vanlig skiftordning, motoren surrer og går, og et par ganger passerer vi noen enormt store isfjell på størrelse med operaen i Oslo, bare enda hvitere. Utpå ettermiddagen neste dag passerer vi en svær flokk med seler før vi begynner innseilingen til det indre løpet nord for Kap Desolation. Her er det en tynn, liten og svært godt beskyttet fjord som viser frem den beste skjærgården vi har sett noensinne på turen, og som også slår det meste av det vi har sett hjemme. Den ene perfekt ankringsplassen etter den andre sklir forbi oss i løpet av kvelden, men etter å ha hørt oppdaterte værmeldinger haster vi videre. Utpå kvelden legger tåken seg tykt rundt oss, og det går til tider svært sakte for å manøvrere oss gjennom stadig tykkere belter med isfjell og isbiter. Radaren er vår beste venn denne natten, og i det flate vannet dukker selv små snøballer opp på skjermen.

«Dette er det peneste jeg noensinne har opplevd…» mumler kapteinen stille gjennom «Grønlands-skjegget» han har grodd de siste ukene. Klokken er halv fire om morgenen, solen er på vei opp og tåken har begynt å slippe taket. Anita blir stående å måpe bak roret og skue utover Bredefjorden, fjorden med en isbre innerst som stadig brekker av og sender isbrebiter ut mot havet. Etter å ha seilt i tåke de siste timene ser vi nå endelig hva som egentlig skjer rundt oss. Den stille fjorden, omringet av bratte fjellsider, og fylt av store og små krytstallblå isbrebiter er rett og slett et utrolig vakkert syn som gjør oss målløse og på grensen til aldri så lite rørte. Endelig får vi se den delen av Grønland vi hittil bare har drømt om. En liten stund er vi usikre på om vi i det hele tatt skal klare å komme oss gjennom det tette laget med is som fyller fjorden og innseilingen til Narsaq, men klokken 06:20 ligger vi endelig trygt fortøyd ved Esthers babord side i havnen. På vei inn til havnen plukker vi opp en av de mange isbitene, og dermed får vi vår første ankerdram med isbre-isbit – herlig!

Narsaq ligger på sydtuppen av Erik Raudes land, og planen vår var å seile helt opp til selveste Brattahlid der vikingen Erik Raude bodde. Kulingen gjør det umulig for oss å fortsette, og det er heller ingen fiskere eller andre som vil kjøre oss videre oppover i fjorden slik været har blitt nå. Utover den neste natten blåser det faktisk storm i kastene, og sjøsprøyten står over La Vie i den ellers så godt beskyttede havnen. I stedet for å dra til Brattahlid går vi på fjelltur og klatrer opp den høyeste toppen i området. Her er det en fantastisk utsikt over Bredefjorden, Erik Raudes fjord og nabofjordene, isbreer og åpent hav, og selvsagt isfjell. Masse isfjell.

Et par dager senere setter vi kursen mot Unartoq, en øy litt lenger syd. Vi stopper innom Qaqortoq for å bunkre opp diesel og vann før vi fortsetter videre sydover. I løpet av ettermiddagen får vi inn kulingvarsel både over VHF og navtex og bestemmer oss for å finne en trygg ankringsplass. Valget faller på Zacharias havn, en nydelig liten bukt, nær totalt omsluttet av fjell. Ettersom det forrige kulingvarselet endte med vind i storm styrke velger vi å fortøye med de to ankrene våre i serie, med fem meter kjetting i mellom, etterfulgt av femti meter med kjetting og en god slump med tau. Totalt over 150 kg ankringsgods ute, og vi føler oss svært trygge for natten. Det er første gang vi ankrer på denne måten, men det var svært enkelt å gjennomføre og blir raskt en ny favoritt ved dårlige værmeldinger.

Etter en god natts søvn i blikkstille vann (værmeldingen slo fullstendig feil for vårt område) letter vi anker og fortsetter mot Unartoq. Vel fremme kaster vi akterdreggen og fortøyer med bauen mot en trebrygge, for deretter å rusle en tur på land. Etter en kort gåtur krysser vi en fjellbekk og kjenner på vannet: varmt! Vi følger bekken oppover og plutselig er vi ved et boblende fjellvann. Vi har funnet det vi har kommet for. I følge sagaene var dette stedet godt kjent blant de gamle vikingene, og nå er det vår tur til å ta et bad i de varme kildene. Vannet holder fantastiske 35 grader – herlig! En time senere rusler to rosiner tilbake til La Vie for å lage middag – pita med hvalkjøtt.

.

Påfølgende dag er det sol. Endelig. Vi tar La Vie ut fra land og legger oss på svai ved ett av de mange isfjellene i bukta. Deretter bærer det uti med oss. Det blir et relativt kort møte med saltvannet, det er tross alt bare så vidt det er varmegrader her, men et morgenbad hører liksom med når det endelig er sol og isfjellene pryder bakgrunnen. Etter å ha fått på oss tørre klær setter vi kurs mot Tasermiutfjorden, og etter en kort etappe fylt med vekselsvis sol og tåke, små og store isfjell kaster vi anker i en godt beskyttet bukt ved Kigutilik. På nytt er det meldt kuling i løpet av natten, og igjen brukes ankrene i serie.

Den neste morgenen våkner vi og merker med en gang forskjellen. Varme? Termometeret stiger i løpet av dagen til herlige 17 grader, og i stedet for å fortsette inn Tasermiutfjorden velger vi å bli værende der vi er. Vi pakker to sekker og kler oss for fjelltur, før vi tar jolla inn til land. Resten av dagen tilbringes  med å utforske de omkringliggende fjelltoppene, kun avbrutt av en lenger lunsj tilberedt på stormkjøkkenet. Utsikten er upåklagelig, og sola holder det gående hele dagen. En råflott dag i et vilt og eventyrlig landskap.

Neste dag fortsetter vi til Narsaq Kujalleq. Dessverre er hele byen stengt når vi kommer frem, men den lokale kjøpmannen åpner butikken for oss og gir oss tilgang på internett og oppdatert værmelding. Deretter kaster vi på nytt fortøyningene og kryper over til en bukt på den andre siden av fjorden: Ikigait – Herjolfsnes. Herjolf Bardarson var en av vikingene som var med Erik Raude og det var han som bosatte seg på dette neset. Det var sønnen hans, Bjarni Herjolfsson, som var den første europeer som så Amerika, etter at han ble blåst ut av kurs på vei fra Island til Grønland. Noen år senere satte Leiv Eriksson kursen vestover for å finne det landet Herjolfsson hadde sett. Resten er historie. Men Herjolfsnes er dessuten det siste stedet vikingene forlot da de av ukjente grunner ga opp å kolonisere Grønland, og her er det overraskende gode spor etter vikingene. Metertykke kirkevegger, boligvegger og stallvegger står fortsatt igjen, til tross for at det er over 1000 år siden byggene ble reist. Imponerende.

I det vi går tilbake til La Vie kommer det plutselig et voldsomt drønn, nesten som torden fra klar himmel, og vi skjønner straks hva som skjer. Det største isfjellet i bukta ligger 150 meter fra La Vie og har plutselig begynt å riste. De neste minuttene blir vi bare stående og måpe. Det som skjer kan best beskrives som et fyrverkeri i slow motion. Isfjellet snurrer rundt og rundt, frem og tilbake, tar seg god tid, tordner og drønner og spytter ut store og små isfjell og isbiter, og når hele showet til slutt er over har den lille bukta blitt fullstendig pakket av is, og isfjellet har snudd seg tilbake uten tilsynelatende å ha blitt det minste forminsket. Vi vet ikke helt om vi skal le eller gråte, for nå er vi fullstendig innesperret, men aller mest er vi overveldet av det vi nettopp har vært vitne til. Med årer og båtshake, jolle og alt annet vi kan finne som vi tror gjør nytte for seg prøver vi å holde de største isbitene unna La Vie, men å kjempe mot strøm og tidevann viser seg å være fåfengt. I stedet lager vi middag og funderer over situasjonen. Etter noen timer snur strømmen og ved hjelp av jolla klarer vi å lage en klar led bak La Vie. Vi kaster fortøyningene, bakker oss sakte utover og til slutt er vi frie for is. Vi putrer over til den andre siden av fjorden, og ved midnatt ligger vi nok en gang trygt (?) fortøyd ved den lille kaien i Narsaq Kujalleq.

Noen få timer senere står kapteinen opp alene og tar La Vie ut av havnen mens Anita får sove videre. Turen går nå inn i Ikerasassuaqfjorden (Prins Christian Sund). Takket være en mild vår har vi fått muligheten til å seile gjennom en fjord som normalt er pakket av is på denne tiden av året. Fjorden går tvers gjennom sydtuppen av Grønland, og i tillegg til å spare flere hundre mil på vår vei fra Grønland til Island er denne fjorden omtalt som en av verdens mest fantastiske fjorder. Det skal vel mye til for en fjord å imponere to seilere med aner fra det norske nordvestlandet, men med fjellvegger på over 1800 meter, trange passasjer, svære fosser og ikke minst flere isbreer som stuper ned i vannet kan vi vel ikke si annet enn at maken til naturopplevelse har vi sjeldent hatt.

Ved fjordens østre inngang ligger det en værstasjon og vi blir tatt hjertelig imot av de tre ansatte som bor der. Det er nok ikke så ofte de får besøk, for gjesteboken deres er på kun hundre sider, og den er langt fra full til tross for at den ble påbegynt allerede i 1967. Etter en nydelig kopp kaffe, gode historier og den obligatoriske skrivingen i gjesteboken takker vi for oss. På vei ned trappen kikker vi litt ekstra godt rundt oss ettersom det bare er fire dager siden ett av byggene her ble rasert av isbjørn. Vi ser ingen isbjørn, og vi får dermed ikke krysset av det aller siste på listen vår over ting vi ville se på Grønland. Men det gjør ingen ting. Listen renner uansett allerede over av fantastiske opplevelser i et til tider magisk landskap. Oppholdet på Grønland har vært ett av de aller største høydepunktene på hele turen, og til tross for den relativt korte tiden vi har hatt her har vi fått oppleve så uendelig mye mer enn vi kunne forestille oss på forhånd.

Den neste etappen går fra Grønland til Island og blir på rundt 640 mil. Esther ankom værstasjonen noen timer etter oss, og vi har planlagt felles avreise neste morgen. Isforholdene er gode, og etter omtrent ett døgns seiling regner vi med å være helt frie for is. Værmeldingene spår lite vind de første fire døgnene, for deretter å gi oss en skikkelig kuling midt i mot. Det hadde selvsagt vært mer behagelig å ventet til kulingen har passert, men da måtte vi ha ligget værfaste her i minst en ukes tid. Vi veier det litt frem og tilbake, men bestemmer oss for å gå. Værmeldingene såpass langt frem er uansett usikre, og de siste ukene har det kommet den ene kulingen etter den andre så det hadde trolig ikke hjulpet å vente.

Avslutningsvis har vi for spesielt interesserte satt sammen en kort collage, en multimediapakke bestående av foto, bevegelig film, og musikk fra våre dager på Grønland.

Bonusen

Da vi før avreisen i Norge planla turen vår ble Grønland kun satt opp som en alternativ rute, en bonus rett og slett, ettersom det mange år er for mye is til å kunne seile dit såpass tidlig i sesongen. Takket være en uvanlig varm vår skulle vi nå plutselig innkassere bonusen.

Lørdag morgen klokken 04:30 ble stillheten i den lille bukta brutt av svak motordur og ankervinsjens during i det ankeret ble lettet. Mens de fleste av innbyggerne i Fox Harbor på Labradorkysten fortsatt sov sin søte søvn startet La Vie på sin etappe mot Grønland. Vi hadde valgt å stå opp sammen med solen, for på den måten å utnytte dagslyset så lenge som mulig ettersom også Labradorkysten er krydret med isfjell. Kartplotteren viste at vi hadde 630 mil til Paamiut, den lille bygda vi hadde sett oss ut på Grønland. En relativt kort etappe, men likevel en av de mer slitsomme vi har hatt. Temperaturen som krøp ned til tre varmegrader, luftfuktigheten på til tider smått utrolige nittiåtte prosent, vinden som blåste opp mot trettifem knop og bølgene på fire til fem meter var alle med på å gjøre turen utfordrende, men det var faktisk den tette tåka som tappet oss mest for krefter.

De første to dagene var det for lite vind til å seile, og motoren banket jevnt og trutt fra morgen til kveld. Tåka la seg relativt raskt rundt oss, og holdt et klamt tak rundt La Vie store deler av turen. I den tette tåka var det lite annet å gjøre enn å henge over radarskjermen og samtidig prøve å holde utkikk og å få øye på et eller annet rundt oss. Tåka og den høye luftfuktigheten gjorde at de «vanntette» seilklærne ble gjennomvåte på kort tid, og dermed besto de fleste vaktene av å stå (det var for vått til å sitte) ute i cockpiten, våte, iskalde og å stirre ut i en grå masse for å se etter noe vi ikke så. Resultatet ble at ingen av oss var i stand til å slappe av på vaktene, noe vi aldri har hatt problemer med tidligere, og frivaktene ble stort sett benyttet i senga godt pakket inn i soveposen med et tykt lag med tepper over. Var det noen som sa bonus?

Den siste dagen lettet etter hvert tåka, og med det samme kunne vi skimte konturene av land. Like etter ble havet rundt oss fylt av den reneste skulpturparken av isfjell, der små og store, hvite og blå, flytende og grunnstøtte isfjell viste seg fram i all sin majestetiske prakt. Det var virkelig et fantastisk syn, og med tørre (!) sokker på bena ble innseilingen til Paamiut en praktfull opplevelse. Sokker fikk vi tørket etter at vi på dag tre laget en tørkesnor i motorrommet, noe vi selvsagt burde gjort mye tidligere…

Vel fremme i Paamiut ble vi mottatt av Esther som hadde kommet inn et par dager før oss etter å ha seilt fra St Johns på Newfoundland. Vi ble invitert over på middag, og etter en varm dusj og en powernap fikk vi en svært hyggelig aften om bord i nabobåten.

Vi regner med å bli værende på Grønland i noe under to uker. Fra Paamiut seiler vi så langt syd vi kommer før det blir for mye is, og derfra rett til Island. Dersom vi er riktig heldige slipper isen etter hver grepet om sydspissen, og dermed vil det la seg gjøre å seile gjennom Prins Christians Sund, et sund som blir beskrevet som et av verdens aller flotteste. Sundet slutter på østsiden av Grønland, og dermed er det en kort etappe over til Island. Men aller først skal vi nyte dagene på verdens største øy, og prøve å finne ut av hva i alle dager det var som fikk vikingene til å seile til denne kalde, fuktige, isøya.