Øyene i nord

Island

Etter et par dager i Olafsvik med det som lignet mest på en La Vie under renovering fikk vi til slutt tettet hullet i ankerbrønnen. Det meste om bord var blitt vasket og tørket igjen, i alle fall tilstrekkelig til at vi endelig kunne seile til Reykjavik, 85 mil lenger syd. Til tross for perioder med regn ble det en flott seilas, og en liten flokk med spekkhoggere gjorde sitt for overbevise oss om at Island ikke ville komme til å stå tilbake for noen av de andre øyene vi har besøkt tidligere på turen.

I Reykjavik ble det flere dager med rydding og vasking, kombinert med trasking, sightseeing og svært hyggelige og gode middager med Esther. For en førstegangsreisende til Reykjavik imponerte byen stort med utelivet sitt, og både barer og restauranter er langt på høyde med det beste i utlandet.

Etter noen dager i Reykjaviks gater er det på tide å besøke øyas andre severdigheter. Vi leier oss en liten bil og durer innover øya. Det blir naturlig nok et stopp på Tingvellir, vikingenes faste samlingsplass og det stedet der jordplatene til Amerika og Europa møtes. Vi blir svært imponerte, både over landskapet, historien og den måten islenderne har tatt vare på kulturarven sin på. Deretter bærer det til Geysir, de varme sprutende kildene midt i det kalde landskapet. Et artig syn, og det blir mange gisp og latterskrik i forsamlingen når de største geysirene spruter det kokende vannet himmelhøyt. Siste stopp før vi snur er Gullfoss, antakelig Islands største foss. Det regner lett når vi kommer dit, og dermed får vi sett den berømte regnbuen som visstnok hyppig viser seg ved denne fossen. Etter noen porsjoner med lokal elgsuppe og en nærtitt på fossen bærer det tilbake til La Vie og streaming av håndballkampen mellom Norge og Danmark.

Etter nok et par dager i Reykjaviks gater kaster vi loss og setter kursen mot Vestmannaeyjar, en liten øygruppe 120 mil sydøst. Vi legger kursen slik at vi passerer den sydligste øyen – Surtsey – noe verken vikingene, Columbus, Nansen eller en gang våre egne foreldres ungdomsgenerasjon kunne ha gjort. Grunnen er enkel: Surtsey dukket plutselig opp midt i havet på 1960-tallet etter et underjordisk vulkanutbrudd. Øya har siden starten blitt brukt av forskere til å studere hvordan utviklingen av liv foregår på et landskap uberørt av mennesker, og det er dermed forbudt å gå i land. Vi seiler sakte forbi denne spennende og interessante øya, som dessverre blir mindre og mindre for hvert år som følge av Atlanterhavets konstante bølgeslag.

Til tross for at Vestmannaeyjar består av en rekke øyer er det kun en som er bebodd: Heimaey. Så sent som i 1973 ble Heimaey utsatt for et voldsomt vulkanutbrudd som medførte at øyas fem tusen innbyggere ble evakuert, og lenge så det ut til at byens gode havn ville bli fullstendig sperret av lava. Ettersom øyas hovednæring er fiske ble alle ressurser satt inn på å redde havnen, noe de også klarte, mens halve byen ble begravet av lava. I dag ligger havnen bedre beskyttet enn noensinne takket være lavaen som kun har latt det være igjen en smal stripe med vann som båtene kan passere i. Heimaey er et fantastisk syn fra havet. Grønne, frodige sletter blir brått kuttet med ildrød eller dypsvart størknet lava som henger ned fra vulkanen midt inne på øya. Over øya sirkler et utvalg av de lokale lundefuglene, som trolig nærmer seg millionen i antall. I selve innseilingen ligger den røde og svarte lavaen på den babord side, mens stupbratte uberørte klippevegger strekker seg himmelhøyt på styrbord side.

På Heimaey bor det i dag drøyt fire tusen mennesker, men denne helgen er det over femten tusen her. Forklaringen ligger i den årlige Þjóðhátíð – en årlig festival som trolig er en av verdens eldste gjenværende rockefestivaler, da den første festivalen ble arrangert allerede i 1874. Øyboerne flytter inn i egne hvite telt på festivalområdet, og de tilreisende som ikke bor i telt på festivalområdet plasseres i hus eller telter i hager der det finnes plass. Festivalområdet er en stor slette omkranset av en halvsirkel med stupbratte fjellsider som fungerer som en naturlig sal og perfekte utkikksplasser. Dermed bruker vi dagene til å utforske øya, og kveldene til å overvære festivalen.

Det tidligere omtalte vulkanutbruddet på Heimaey var fra vulkanen Eldfell. En tur opp på toppen av vulkanen ga oss ikke bare flott utsikt over hele øya, men avslørte også at bakken fortsatt var varm! I utkanten av vulkanen foretas det utgravninger av de begravde husene, og i store områder er det satt opp nye gateskilt for å vise hvor de gamle gatene går, 8-12 meter under jorden.

Etter et par dager med sightseeing er det på tide med litt reparasjon av båten igjen. Tett utløpsrør og en ødelagt vindgenerator må undersøkes nærmere, og det er mens vi holder på med dette at vi treffer Gudjon og Anna, et veldig hyggelig par fra Reykjavik som har seilt til Heimaey for å være med på festivalen. Gudjon er til uvurderlig hjelp med kunnskap om både det lokale språket, utstyr og det meste annet. Etter noen hyggelige timer i båten til Gudjon og Anna får vi plutselig beskjed om å være deres gjester på festivalen på selveste avslutningskvelden. Dermed er vi plutselig midt inne i en svært feststemt folkemengde som ikke bare synger i kor med Ronan Keating, men aller høyest synges det når noen lokale trubadurer som har ansvaret for den store allsang-festivalsang-happeningen kommer frem på scenen. Festivalen avsluttes i tradisjon tro med fyrverkeri og røde brannfakler langs hele den bratte fjellsiden som omgir festivalområdet. En fantastisk opplevelse!

Et par dager senere skal vi seile videre. Når vi endelig er klare til avreise får vi plutselig akutt havnesyke, og i stedet for å kaste loss tilbringes kvelden i båten til Gudjon og Anna. Tidlig, tidlig neste morgen kommer vi oss til slutt tilbake til La Vie for noen timers søvn. Neste formiddag står vi opp, spiser frokost, sier adjø til våre nye venner, før vi kaster loss og setter kursen mot noen andre øyer i den nordlige delen av Atlanterhavet. Det er de gamle norske Færøyene som står for tur.

Island – Færøyene

Etappen fra Vestmannaeyjar til Torshavn på Færøyene var relativt kort, rundt 400 mil, men ble likevel en skikkelig opptur! Helt siden New York har vi brukt motoren mer enn seilene på alt av overfarter, men denne gangen var det endelig nok vind til at vi kunne seile stort sett hele veien. Og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Ikke bare var det nok vind, det var mer enn nok vind. Retningen på vinden var også upåklagelig, og dermed satte vi den ene rekorden etter den andre.

Allerede ut fra havna på Heimaey kommer vi raskt opp i over syv knop. Og det skal vise seg at vi holder den farten lenge. I løpet av de første 24 timene gjør vi unna smått utrolige 178 mil, ny rekord selvsagt, og vi har dermed hatt en gjennomsnittsfart på over 7,4 knop i 24 timer. Helt rått!

Deretter får vi noen gode surfer på dønningene som slår inn bakfra, og endelig får vi slått rekorden fra den forrige atlanterhavskryssen. Ny fartsrekord blir plutselig på 13,3 knop, før vi noen minutter senere suser inn til 13,6 knop. Magisk!

I løpet av det andre døgnet roer vinden seg noe, men etter 48 timer kan vi likevel skilte med en total gjennomsnittsfart på 7,3 knop, langt over det vi noensinne tidligere har hatt over et så langt tidsspenn, og det til tross for at vi har seilt med rev i seilene helt siden vi kastet loss.

Til tross for at vinden stilner totalt de siste timene ankommer vi Færøyene nesten et døgn tidligere enn planlagt. I tett tåke og to knops motstrøm ankommer vi Torshavn, våte og kalde, i bekmørket kl 01:30 lokal tid natt til lørdag. Vi gjør oss ferdige med fortøyningene før vi løper på land for en øl og litt nattmat på et av de mange livlige utestedene.

Færøyene

Hovedstaden på Færøyene, Torshavn, viser seg å være en liten, men koselig by. Som de selv sier: «Vi er en av verdens minste hovedsteder!» Men her er det alt fra en gammel-by, til nyere og mer moderne glassfasader. Innklarering hos både toll og havnevesen går som en lek, og den lille gjestebrygga har det meste av fasiliteter og ligger midt i sentrum.

Når vi ankommer Færøyene blir det tidlig klart at vi kommer til å bli liggende her en stund. Kulingvarsler i syd og øst forhindrer oss effektivt fra å gå videre, så i stedet planlegger vi å se mest mulig av øya. Anbefalinger fra tidligere seilere går stort sett ut på å ta helikopterturer rundt omkring, og å spise god mat på restaurantene. Helikopterturer her på Færøyene er nemlig statlig finansiert og koster omtrent like mye som en togtur hjemme. Det viser seg dessverre at det været som La Vie ikke vil seile i, er det heller ingen helikoptre som vil fly i. Uka blir dermed preget av tåke, lett regn, og mye tid i Torshavn.

Dagen etter at vi ankommer Torshavn kommer også Trixi inn til gjestebrygga. Vi har ikke sett Trixi siden New York, og gjensynsgleden er stor. Vi er mye sammen med Trixi-gjengen den uken her, og har en real markering på at dette er vår siste havn i utlandet med en solid middag på et av byens tradisjonsrike spisesteder.

Til tross for dårlig vær får vi oss likevel en utflukt. Etter frokost tirsdag tar vi på oss treningstøy og starter på en joggetur over fjellet fra Torshavn til Kirkjubøur. Vi får en flott tur over fjellet, med sauer på alle kanter, tett innpakket i dyvåt tåke som til tross for den sure vinden nekter å lette. I Kirkjubøur er det gamle og solide ruiner, blant annet fra en katedral som trolig aldri ble fullført. 20 kilometer og tre timer senere er vi tilbake i La Vie, våte og kalde, men godt fornøyde med egen innsats.

Ellers gjør vi lite disse dagene. Studentene som har vært hjemme i Torshavn på sommerferie forlater byen, og byen går over i vinterdvale. Vi benytter oss flere ganger av de lokale restaurantene, og kan ikke annet enn å si at vi er mektig imponerte. Knallgod mat, enten det er sushi eller kjøtt, gjør Torshavn til et godt besøk for matmonser.

Når det nå nærmer seg avreise begynner det sakte å gå opp for oss at Torshavn er siste havn før vi er hjemme i Norge igjen. Dersom været tillater det ønsker vi å stoppe i Fevik før Tønsberg, men dersom vi ikke får til det vil vi seile non-stop til Tønsberg. I så fall er Torshavn plutselig siste stopp på hele turen. Siste stopp på hele dette fantastiske eventyret. Turen går plutselig veldig raskt mot slutten, og selv om vi gleder oss til å komme hjem, gruer vi oss til å være ferdige. Det har mange ganger vært vemodig å gå i land etter at en flott etappe har kommet til slutten. Det ser ut til at neste etappe ikke blir noe unntak i så måte.

Grønland – Island, 17.-21.juli

Her kommer et lite innlegg som forteller hvordan det gikk å seile 640 mil fra Grønland til Island, vel vitende om at vi mest sannsynlig ville få en kuling midt i mot når vi nærmet oss land på den andre siden. Det hadde selvfølgelig vært mer behagelig å ventet til kulingen hadde passert, men da måtte vi ha ligget værfaste på Grønland i minst en ukes tid. Værmeldinger som er såpass langt fram er uansett usikre, derfor veide vi det litt frem og tilbake og bestemte oss tilslutt for å gå. Det er noe som heter at en ulykke kommer sjelden alene, og vi har flere ganger erfart at utsagnet stemmer godt med virkeligheten. Også på denne overfarten fikk vi erfare dette.

Etter en god natts søvn kastet vi fortøyningene og satte kursen mot Island, Reykjavik, tirsdag 17.juli kl. 07:45. På grunn av lavtrykket som var meldt sydvest for Island den kommende helgen og som ville gi oss en kuling midt i mot, ble det prioriterte fart på denne overfarten. Det vil si at kun fart over 5,5 knop var akseptabelt. Gikk farten under 5,5 knop startet vi motoren og gikk for full speed. Dette gjorde vi for å prøve å unngå å bli liggende for lenge i det dårlige været som var meldt.

De tre første dagene skjedde det ikke mye rundt La Vie, motoren duret og gikk, og fokuset vårt om bord var å sove mest mulig på frivaktene våre slik at vi var forberedte og uthvilte til uværet som vi visste ville komme. Vi holdt oss oppdaterte på været ved å laste ned værfakser og det ble raskt klart at lavtrykket ville bli langt kraftigere enn først antatt. Derfor ble mesteparten av torsdagen brukt til, i tillegg til å få mest mulig søvn, å gjøre La Vie stormklar. For første gang på denne turen ble stormseilet tatt fram. Og siden det var over ett år siden vi sist hadde det oppe, da det var helt nytt, tok vi en øvelse på å heise det opp og ned igjen, slik at dette ville bli enkelt å gjøre fredag kveld. Alle løse gjenstander på dekk ble stuet vekk, løse gjenstander under dekk ble pakket vekk, skroggjennomføringer ble lukket, dieseltanken ble toppet, brød ble bakt og vi sørget for at all mat var lett tilgjengelig inkludert sjokoladebarer og nøtter. Da fredag morgen kom var vi klare og vi har vel aldri vært så forberedte på et uvær som da, derfor ble fredag den store «vente på uværet» dagen, og følge med på barometer og vindendringer.

Utover kvelden begynte vinden å øke og for heller å være for tidlig ute enn for sent satte vi på stormseilet før vi begynte med vaktordningene for kvelden. I det vi skulle sette på stormseilet klarer Anita det nok en gang. Hun skal sette seg ned på dekk og holder seg fast i rullestaget med den «gale» armen og vinkelen på armen når hun setter seg ned, gjør at skulderen nok en gang hopper ut av ledd. Denne gangen tror hun den bare er halvt ute av ledd da smertene ikke er like grufulle som sist gang. Dermed var det bare en ting å gjøre: Anita la seg ned på ryggen foran på dekk i baugen, og mens båten seilte sin egen sjø og danset lett i bølgene, løftet Paul-Gunnar armen til Anita til vi hørte det kjente klikket og skulderen kom på plass igjen. Deretter fortsatt vi der vi slapp og med en arm mindre fikk vi tilslutt heist opp stormseilet. Vi fikk lagt armen til Anita i fatle og når adrenalinet gav seg kom smertene som lot vente på seg og hun tok et par smertestillende. I og med at vindstyrken fortsatt var relativ liten ble vi enige om at Anita skulle ta første vakten da hun igjen var blitt i ute av stand til å stå til rors i sterk vind om autopiloten ikke skulle takle været. Ved vaktskiftet begynte det å blåse opp ytterligere, smertene i skulderen til Anita hadde blitt verre og hun ble nødt til å gå over på sterke smertestillende som gjorde at hun sov ganske godt de neste timene. Den natten blåste det opp til maks 35 knop, i utgangspunktet ikke spesielt mye, men med vinden på kryss og krappe store bølger som vi måtte kjempe oss i mot kjentes det godt på hele båten.

Utover natten merket vi etter hvert at vi hadde store mengder med vann inne i båten, men vi klarte ikke på dette tidspunktet å lokalisere hvor det kom fra. Mens Anita fortsatt lå halvt i svime etter smertestillende ble Paul-Gunnar nødt til å øse ut vann fra båten med bøtter da lensepumpa ikke klarte å ta alt vannet da vi lå såpass på skrå som vi gjorde. Vindretningen gav oss også en veldig dårlig kurs som gjorde at vi ikke klarte å holde høyden inn mot Reykjavik og vi måtte begynne å se på andre alternativer. I ni timer stod Paul-Gunnar på vakt før han ba om vaktbytte, da hadde smertene til Anita heldigvis blitt redusert kraftig.

Lørdag morgen ble det klart at vi ikke kom til å klare å seile inn til Reykjavik. Kursen inn til Reykjavik gav oss kulingen midt i trynet, og med bølger rett i mot, 1 knops motstrøm hadde vi kun 1 knops fart selv med motoren for full speed. Derfor siktet vi oss inn på en havn 80 mil lenger nord i stedet, Olafsvik, som gjorde at vi fikk litt bedre fremdrift. Kulingen fortsatte utover dagen, det pøsregnet, og til tider gikk det kun 3 knops fart i det vi stampet hardt i mot de krappe bølgene som smalt så hardt i skroget at vi følte at hele båten skulle sprekke. Frivaktene våre ble brukt til å pøse ut vann. Hver gang det slo en bølge over dekk rant det inn litervis med vann inn i forpiggen. Situasjonen var til tider mildt sagt frustrerende og det ble en lang dag.

Etter totalt 640 mil, lørdag 21.juli kl. 22:30, kunne havnesjefen i Olafsvik endelig ta i mot oss og vi kunne med stor glede fortøye La Vie i en svært godt beskyttet havn. Med klær, madrasser, mat og utstyr infisert av saltvann i forpiggen ble vi nødt til å rydde det vi orket og tørke opp vann til det var akseptabelt å ta kvelden. Kvelden tok vi en halvannen time etter at vi hadde fortøyd. Da satt vi å spiste en nydelig hjemmelaget pasta carbonara med et glass rødvin før vi tilslutt stupte i seng og sov så godt som vi aldri før har gjort.

Hvordan oppholdet vårt her på Island har vært får dere lese mer om i neste innlegg, men først skal vi seile til Færøyene, en seilas på rundt 400 mil. Vi kaster loss i kveld, denne gangen har vi tett båt, vi har veldig gode værmeldinger og regner med at vi kan seile hele veien til Færøyene med vinden inn fra siden. Vi gleder oss!