Når skal vi slappe av!?!

Kryssingen av Atlanterhavet har vært den store drømmen og en av hovedgrunnene til hele turen vår. Vi har snakket og tenkt mye om hvordan det skulle bli å være tre uker i åpent hav, men vi hadde aldri forestilt oss at det skulle bli slik som dette:

Dag 1 – mandag 12.12.2011 – Klar, ferdig, gå!

Med nyinnkjøpt, dønnsolid fiskesnøre, kastet vi endelig loss fra Mindelo klokken 16 for å starte den lenge etterlengtede atlanterhavskryssingen. I det vi forlater havnen kommer en annen norsk båt – Kronprinsesse Mette Mat Maxi – inn, den andre norske båten vi rekker å se på Kapp Verde. Vi utveksler noen korte setninger i det båtene passerer hverandre, før vi setter kursen inn i tåka. «Tåke» er nok litt upresist, det er den beryktede «Harmattan haze» som har truffet oss. Sanden fra Sahara ligger tjukt i lufta rundt oss og gjør sikten svært skral. Det er først når vi er halvannen mil unna naboøya at vi i det hele tatt kan skimte de høye, bratte og svarte fjellveggene som stuper ned i havet foran oss. Nok en gang viser dermed radaren hvorfor den har blitt kåret til den beste investeringen vi har foretatt om bord i La Vie før avreise.

Etter å ha lagt bak oss den siste øya vi vil se på ukesvis forandrer været seg totalt. I le av øya er det mildt sagt kaotisk, og både vind og bølger kommer fra alle kanter. Timene frem mot midnatt blir noen av de aller tyngste timene vi har seilt noensinne. Paul-Gunnar blir selvfølgelig sjøsyk. Anita sniker seg unna problemene godt hjulpet av postafen. I løpet av en femten sekunders periode skifter vinden frem og tilbake mellom nord og syd syv ganger, til tross for at det hele tiden blåser mellom femten og tyve knop, og slik går det utover kvelden. Bølgene oppstår fra intet, og i nattemørket stiger frustrasjonen om bord. Det var da ikke dette vi har drømt om så lenge? Når mandagen er over har vi kommet oss femten mil unna Kapp Verde, og vinden begynner endelig å stabilisere seg. Bølgene ser derimot ikke ut til å ville bestemme seg for hvor de skal komme fra. Vi starter nattevaktene.

Dag 2 – tirsdag 13.12.2011 – Tilvenning

I dag gjør vi ingen ting annet enn å sove og være på vakt. Fire timer på, fire timer av, hele døgnet. Kroppene våre sliter med å venne seg til høye bølger og rotete sjø. Det har blitt en slitsom start på overfarten, men vi vet at det vil bli bedre etter hvert. Vinden er stabil med platt lens rundt tyve knop, og med kun en spridd genoa gjør vi rundt seks knop i snitt. Antakelig ville det blitt roligere i båten med to seil oppe, men vi utsetter det til en annen dag.

Dag 3 – onsdag 14.12.2011 – Bedring?

I dag har vi vært mer uthvilte, og vi har til og med fått turens to første måltider sammen. Mageproblemene Paul-Gunnar pådro seg på Kapp Verde har fortsatt ikke sluppet taket, og det er tvilsomt om noe av maten som spises i det hele tatt rekker å bli omdannet til energi før den er ute igjen. Sjøsyken har i det minste gitt seg, så det går alle fall litt fremover. Det er en overskyet dag, og sanden fra Sahara ligger fortsatt tett rundt oss. Vi heiser ikke flere seil i dag heller, men gjør likevel unna 149 mil.

Dag 4 – torsdag 15.12.2011 – Vi tar inn vann

Solen viser seg fra sin beste side, og gir oss endelig drømmeværet. Sanden har også begynt å slippe taket, og med god sikt suser vi vestover. Det skjer lite i dag, både om bord og på sjøen, inntil vi på ettermiddagen oppdager at vi tar inn vann. I motorrommet og under alle dørkplatene ligger det plutselig urovekkende store mengder med vann. Smaken er ikke til å ta feil av, det er saltvann, og dermed har vi en eller annen lekkasje inn i båten. Det blir raskt avklart at alle skroggjennomføringer er mer eller mindre tette. Grundigere gjennomgang av båten avslører at de to bakre motorlabbene er løse, og vi mistenker at dette gjør at pakkboksen rundt akslingen ikke klarer å holde tett når vi går for motor. Vi strammer labbene, og håper på det beste.

Utover kvelden blåser det opp, og med opp mot førti knop i kastene blir kveldsvakten en slitsom tørn. I de store bølgene setter vi riktignok ny fartsrekord: 12,6 knop.

Dag 5 – fredag 16.12.2011 – Fartsrekord

Etter en kveld med mye vind roer det seg utover natten. Til tross for dette setter vi nok en gang fartsrekord. Bølger på fire til fem meter bidrar til at vi surfer opp i 12,9 knop før sola står opp. Det blir en flott dag med mye sol, mye vind og mye bølger. For to dager siden bøyde vi spribommen til genoaen, og vi frykter nå at den vil knekke. Foreløpig har det gått greit, men det ser ikke lovende ut. Dersom vi mister den vil farten vår synke betraktelig, og vi vil neppe være fremme for langt ut i neste år.

Anita baker deilig hjemmebakt brød, som nytes med leverpostei fra Stabburet – nydelig! Paul-Gunnar har en langt tyngre dag i dag, etter at magen går fra vondt til verre, og størstedelen av tiden tilbringes på båtens minste rom. Autopiloten styrer oss trygt og godt gjennom 148 mil før dagen er over, og vi har med andre ord fortsatt god fart.

Dag 6 – lørdag 17.12.2011 – Heis seil!

I dag har vi hatt nok en dag med nydelig Atlanterhavsvær: skyfri himmel, sol, varmt og godt, og både bølger og vind roer seg i løpet av dagen. Vinden faller ned til femten knop, og dermed er det på tide å heise storseilet for første gang på overfarten. Storseilet klarer ikke å kompensere fullt ut for den reduserte vinden, men det blir betraktelig roligere i båten.

Vi sover fortsatt mye på dagtid. Særlig Paul-Gunnar er sliten, trolig som følge av problemene med å få maten til å holde seg i magen. I dag ser det for første gang ut til å være en antydning til bedring, og vi krysser fingrene.

Det er overraskende lite båter, faktisk har vi ikke sett noen andre siden dag to, og da så vi kun et tankskip på avstand. Flygefisk er det derimot mer enn nok av, og daglig må vi gå runder for å tømme dekket for fisk.

Dag 7 – søndag 18.12.2011 – Pepperkaker

På turens så langt varmeste dag viser formen til Paul-Gunnar endelig klare tegn til bedring, noe som bidrar til å lette stemningen for begge om bord. Siden det er søndag er det også på tide med en ordentlig dusj, men siden bølgene fortsatt er relativt store ønsker vi ikke å bade. I stedet fylles bøtter med vann som vi kaster på hverandre før vi såper oss inn og fortsetter vannkrigen.

Anita baker nok en gang brød, før vi baker pepperkaker mens julemusikk sildrer ut fra radioen. En av turens så langt flotteste dager! Vinden er fortsatt rolig, og farten dermed moderat, men vi gjør unna 141 mil og er godt fornøyde.

Dag 8 – mandag 19.12.2011 – Ulykken

I dag er vi mer eller mindre midt i Atlanterhavet. Midt mellom Afrika og Amerika, og ikke så veldig langt unna midtveis mellom Sydpolen og Nordpolen heller. Paul-Gunnar bruker siste nattevakten til å forberede en overraskelse til Anita, og dagen viser seg å bli helt perfekt. I alle fall frem til klokken 16 – på slaget nøyaktig en uke etter at vi forlot Kapp Verde. I godt humør, litt overivrig og med våte føtter skal Anita gå ned trappen og under dekk. Båten gynger i bølgene, Anita sklir, og tar deretter tak i luka over seg for å holde seg fast. I bølgene blir hun fortsatt slynget fremover, det kommer et knas fra skulderen, og Anita ender i dørken skrikende av smerte. Overarmen er kraftig opphovnet, og skulderen ser merkelig malplassert ut der den stikker ut langt lavere på høyre side enn på venstre. Ingen av oss er leger, men det ser mistenkelig ut til at skulderen er ute av ledd. Smerten beskrives som «hinsides vondt», og etter at det første sjokket har lagt seg propper vi Anita full av sterke smertestillende. Armen blir lagt i fatle og Anita blir lagt i sjøkøya rimelig omtåket. Herregud hvor fort ting snur! Vi er bokstavelig talt midt ute på Atlanterhavet, med over en ukes seiling til Amerika. Å snu tilbake til Afrika vil ta minst det dobbelte, antakelig både tre- og firedobbelt og er dermed helt uaktuelt. Vi har ikke sett noen andre båter på snart en uke, og er dermed fullstendig overlatt til oss selv. Vi har hele tiden vært forberedt på at noe slikt kan skje, men vi har jo selvsagt aldri forestilt oss at det faktisk skal skje. Anita er fullstendig lammet av smerte, og har store problemer med i det hele tatt å finne en liggestilling som roer smertene. Å bevege seg, eller bare å stå oppreist er helt umulig. Vi ser ingen tegn til brudd eller indre blødninger, men for sikkerhetsskyld måler vi fra nå av jevnlig puls, feber og blodtrykk og noterer det ned sammen med når og hvor mye smertestillende som blir tatt. Utover det er det ikke noe mer vi kan gjøre.

Vaktsystemet må endres. Slik situasjonen er nå er Paul-Gunnar plutselig blitt aleneseiler, og fra nå av kjøres 15-2 systemet. Med  andre ord: femten minutter søvn, to minutter våken  for å komme seg ut og holde utkikk, før det er tilbake til sofaen og femten nye minutter med søvn. Vekkerklokka går på repeat. I tillegg setter vi radaren på sveip hvert tiende minutt med alarm. Til alt hell er Paul-Gunnar bedre i magen, men han er fortsatt sliten og slapp etter forrige uke. Vi håper at smertene blir mindre intense etter hvert, slik at Anita kan klare å ta en times vakt på dagtid. Været er heldigvis upåklagelig, og vinden har roet seg ned litt. Utseilt distanse denne dagen blir dermed den laveste så langt, med kun 132 mil.

Dag 9 – tirdag 20.12.2011 – Omstilling

Dagen i dag går med til å prøve å omstille seg, men det er ikke lett. Smertene til Anita har begynt å roe seg ned, eller de har i hvert fall blitt holdt litt i sjakk av smertestillende. Utpå dagen klarer vi å få Anita ut i cockpiten og i en grei nok sittestilling uten for mye smerter, slik at Paul-Gunnar kan få seg en drøy times sammenhengende søvn. Vinden roer seg ytterligere, og bidrar til at varmen etter hvert begynner å bli litt i overkant, og fra denne dagen seiler vi med soltak. Utseilt distanse: stusselige 105 mil.

Dag 10 – onsdag 21.12.2011 – Motoren lader ikke

Vinden er ikke mye å skryte av i dag heller, og vi sklir sakte fremover. Bølgene gjør at seilene slår en del, noe som gjør det ekstra slitsomt om bord, og vi har en tung dag i dag. Anita har mye smerter og er veldig sliten. Paul-Gunnar som går på 15-2 vakter hele natten gjennom må gjøre alt om bord, og i tillegg trenger Anita hjelp til absolutt alt. Ting tar dobbelt så lang tid å få gjort, og Paul-Gunnar rekker ikke å få slappet av på dagtid. Anita begynner å bekymre seg for om Paul-Gunnar får tilstrekkelig med hvile.

I det vi skal begynne å spise middag oppdager vi at motoren ikke lenger lader batteriene. Motoren blir skrudd av, og vi rekker å konstatere at reima ikke har røket før vi begynner på middagen. Under middagen diskuterer vi alternative løsninger. Å være uten lading fra motoren er et stort problem slik situasjonen er nå, og lading fra vindgenerator og solcellepanel vil ikke gi nok strøm til mer enn det aller viktigste av instrumenter. Det betyr: Ingen kjøleboks, ingen kontinuerlig VHF, ingen radar overhodet, ingen lanterner om natten med mindre vi oppdager andre båter, men desidert verst av alt: Ingen autopilot. Med Anita ute av spill går autopiloten kontinuerlig 24/7, og seiling nå uten autopilot vil være mildt sagt en skikkelig utfordring. Trolig vil vi være nødt til å ta ned alle seil og bare drive om natten.  I de store bølgene vil det ikke være mulig å binde fast roret på noen fornuftig måte uten at båten mister kursen. Dette kan bare ikke skje oss nå!? Frustrasjonen begynner å bli høy om bord i La Vie. Vi er nødt til å få fikset problemet.

Når middagen er ferdig starter vi motoren på nytt for en siste test før vi begynner med feilsøkingen. Nå lader motoren igjen. Hva det kan være som har vært feil er ikke godt å si, men nå fungerer det igjen i alle fall. Vi krysser fingrene og håper at det ikke skjer igjen. En lang dag med mye frustrasjon, oppgitthet og kun 125 mil går sakte mot slutten.

Dag 11 – torsdag 22.12.2011 – Julefeiringen utsettes

Dagen i dag har stort sett dreid seg om å fortsette å omstille seg og å akseptere situasjonen. Kun de absolutt mest nødvendige ting blir gjort. Paul-Gunnar passer båten, navigering, seiling, at Anita skal ha det best mulig med puter og sittestilling og han lager alle måltider om bord, oppvask, baker brød og pizza. Anita bidrar etter beste evne, og klarer å sitte i cockpiten i to timer midt på dagen mens Paul-Gunnar får litt etterlengtet sammenhengende søvn. I dag bestemmer vi oss for å utsette den store julefeiringen med pinnekjøtt til vi er i land. Akkurat nå har vi mer enn nok med å få unnagjort de dagligdagse behovene.

Dag 12 – fredag 23.12.2011 – Bye, bye Tobago!

Vinden har endelig tatt seg opp igjen, og vi gjør på nytt god fart gjennom vannet. Været har vært som ellers de siste dagene: sol, skyfri himmel og veldig varmt. Det er en bra dag i dag. Smertene til Anita har begynt å avta, og vi har endelig kunnet kutte noe ned på smertestillende. Tidligere har vi kjørt max doser og vel så det, men nå slipper vi å bekymre oss for om vi tar for mye. Anita har dermed kunnet ha en lengre periode i cockpiten, og vi har til og med fått tid til å være litt sammen. Paul-Gunnar har tenkt på det siden ulykken, og i dag bestemte vi oss endelig: Vi legger om kursen fra Tobago til Barbados. Tobago er en av de minst utviklede øyene i Karibien, og vi tror derfor at sykehustilbudet vil være bedre på Barbados.

Dag 13 – lørdag 24.12.2011 – Seiltrimming

Selv uten pinnekjøtt klarer vi å skape litt julestemning om bord på julaften: Julemusikk ut av høyttalerne, julevasken av oss selv blir tatt, sjokoladejulenisser blir fortært. Vi spiser julegrøt og mandelen blir funnet, men vi er for mette til å begi oss utpå premien. Det er en bra dag, selv om julen virker rimelig fjern her vi sitter under soltak for å unngå å smelte helt vekk.

Ettersom vi nå prøver å treffe Barbados og ikke Tobago måtte vi ta turens første jibb i dag. Med unntak av da vi heiste storseilet er dette andre gang vi i det hele tatt rører seilene. Det blir ikke mye seiltrimming på en slik atlanterhavskryssing, og vi gjør ikke mer enn vi må slik som situasjonen er nå.

Smertene til Anita er mindre, og hun har etter hvert begynt å få en slags bevegelighet i armen, og hun har til og med hatt et par timer uten fatle. Utover kvelden og natten sitter Anita vakt, noe som gjør veldig godt for Paul-Gunnar som får flere timer med sammenhengende søvn. Ettersom Anita ikke klarer å få på seg en redningsvest består nattevakten av å sitte nede i salongen og lese bok, og å kikke opp gjennom luka hvert kvarter for å holde utkikk. Vi får det til å fungere veldig bra.

Utseilt distanse: 140 mil

Dag 14 – søndag 25.12.2011 – Julelunsjen

I dag har vi ikke gjort noe annet enn det man skal gjøre på første juledag: spise mat og slappe av. Paul-Gunnar disket opp med nystekte rundstykker, sild, kokt egg, strandaskinke og eggerøre. Det har vært en deilig dag, men uendelig varmt. Det merkes godt at vi begynner å nærme oss Karibien, og spesielt godt merkes det når vi skal sove og vind og sjø gjør at vi ikke kan ha vinduer åpne.

Vinden holder seg relativt stabil og vi holder jevnt god fart. En bra dag!

Dag 15 – mandag 26.12.2011 – Endelig ferie!

En deilig og slapp dag om bord i La Vie. Bøker pløyes igjennom, og vi blir solbrente. Paul-Gunnar har endelig (bank i bordet) blitt helt fin i magen og siden vi kan dele litt mer på nattevaktene igjen har Paul-Gunnar for første gang på overfarten sittet og slappet av med en god bok i sola, uten å måtte fly på det lille rommet hele tiden, eller være for trøtt og utslitt til å orke å lese. Da vi dro fra Norge fikk vi blant annet «Hvitt på hvitt» av Ken Follet, og siden handlingen der var lagt til julen har vi lagt boken til side for lesing i julen så får vi kanskje enda litt mer julestemning om bord. Det var et lurt valg!

Vi begynner å nærme oss Barbados og vi har bare ett til to døgn igjen før vi er i land. Trist, rart og deilig på en gang.

Dag 16 – tirsdag 27.12.2011 – Squall!

Siste dag på denne overfarten ble fylt med mer boklesing og avslapping og endelig fikk vi også oppleve vår aller første squall.

«Squalls» er store, mørke skyer fylt med mye vind og mye regn. Vi har sett en del av de tidligere på overfarten, men de har alltid passert rett nord eller rett syd for oss, gjerne rundt to mil unna oss. Denne gangen så det endelig ut til at vi skulle få vår ilddåp med disse beryktede skyene: radaren viste at uværet var på vei rett mot oss, og vi lå ann til å treffe senter. Vi forbereder oss på skikkelig drittvær: Vi rever seil, skalker alle luker og tar på oss badetøy. Når uværet er to mil bak oss skjer det som minner mest om historier av bibelske proporsjoner: Uværet deler seg! På radaren, og på himmelen bak oss, kan vi se hvordan skylaget og regnet plutselig deler seg i to på midten, og den ene delen går nord for oss og den andre delen går syd for oss. Vi merker kun en knapp vindøkning, og noen få regndråper treffer skuldrene våre før det hele er over. Litt skuffede ser vi på hverandre, men etter litt om og men blir vi enige om at: Joda, vi kan erklære at vi har opplevd vår første squall.

Siste kveld til sjøs blir feiret med hjemmelaget pizza i det kveldslysene til Barbados kommer til syne der fremme i vest.

Dag 17 – onsdag 28.12.2011 – Barbados!

Siste etappe på atlanterhavskrysset foregår i bekmørke. Med radaren fininnstilt manøvrerer vi oss sakte inn mellom andre båter, bøyer og ukjente flytende hindringer til vi finner det vi mener må være en dugelig ankringsplass. Vi heiser det gule flagget (ufortollet båt), spiser nattmat, og tar den obligatoriske ankerdrammen før vi stuper til køys. Endelig skal Anita få en god natt søvn uten å hele tiden våkne av å ha rullet over på den vonde armen i bølgene. Endelig skal Paul-Gunnar få hentet inn på litt av underskuddet på søvn som har bygd seg kraftig opp siste uken.  Herlig!

To timer etter å ha funnet køya blir vi revet ut av søvnen av en infernalsk hamring i skutesiden, og tankene går øyeblikkelig tilbake til en hissig havnesjef i Nazaré som liker å vekke besøkende på denne djevelske måten. Masten vibrerer fortsatt etter hamringen i det Paul-Gunnar stavrer seg ut på dekk. Til tross for at det fortsatt er mørkt er det mer enn nok lys til å oppfatte hva som skjer: Våpen. Uniformer. Grå gummibåt. Pirater bruker nok ikke uniform, så dette må være enten militære, politi eller tollvesen. Håper vi. Bryske spørsmål om vi har tollet inn og når vi ankom avklarer saken. Nei, vi har ikke tollet inn, men vi har problemer med å si når vi ankom. Vi har seilt på UTC-tid hele veien, og lokal tid aner vi rett og slett ikke hva er her. Det blir stille. Vi får rare blikk og blir etter litt diskusjon beordret til å lette ankeret og innfinne oss på tollkontoret i havna til cruiseskipene. Paul-Gunnar er så trøtt at han knapt klarer å stå oppreist, men mennene med våpen ser ikke spesielt lystne ut på å diskutere mer. Vi letter anker og starter kaffepressa på vei til tollkontoret.

Innsjekk tar fem timer, hovedsakelig venting på personalet som er opptatte med nyankomne cruiseskip. Deretter bærer det tilbake til ankringsplassen der vi setter sammen jolla og gjør oss klare til et raskt sykehusbesøk. Det er alt for varmt til å få sove på dagtid, så det får vente til etter sykehuset.

Klokken 18:10 tropper vi opp på Queen Elisabeth Hospital og blir henvist til legevakten. Der skriver vi oss inn, og etter kun (?) to timers venting får vi komme inn for en rask undersøkelse og blir henvist til en ny kø for å ta røntgenbilder. Bilder blir etter hvert tatt, og deretter er det tilbake til venterommet. Og der blir vi.

Dag 18 – torsdag 29.12.2011 – Venterommet

Klokken 00:00, to timer etter at røntgenbildene ble tatt, og fire timer etter at vi ankom sykehuset, purrer vi opp svar på bildene. Ingenting skjer. Deretter purrer vi opp svar annenhver time. På et eller annet tidspunkt blir vi opplyst om at det denne natten er mindre kø enn det har vært de foregående nettene, og at det ikke er uvanlig å vente langt over tjuefire timer. Mat kan vi bare glemme, nærmeste åpne sted er en langt unna. Uten mat og uten sårt etterlengtet søvn begynner vi etter hvert å miste motet, og når solen står opp igjen truer vi vakten med å gå hjem. Han ser tomt på oss og vi innser at det ikke er en spesielt god trussel. Vi blir værende.

På slaget femten timer etter at vi gikk inn porten til sykehuset går vi ut igjen den samme porten, forvisset om at det verken er brudd eller skulder ute av ledd. Det er kun forstrukkede muskler og nerver. Det er likevel ikke utelukket at skulderen har vært ute av ledd og sklidd tilbake av seg selv, men det spiller for så vidt ingen rolle – det viktigste er at det ikke krever noe mer behandling. Vi er likevel kalt inn til en oppfølgingstime i neste uke.

Byen har allerede våknet til liv når vi går nedover byens lille elv, og vi er så stuptrøtte at vi ler av alt vi ser. Vi kommer oss tilbake til båten, steker speilegg og bacon, før vi slokner i cockpiten. Nå kan vi endelig slappe av.

Bildegalleriet oppdatert

Den siste planen vår var å forlate Kapp Verde i dag, men etter at vi ikke fikk de nødvendige stemplene i passene våre blir vi nektet avreise.  Vi regner med at denne politiske floken løser seg i løpet av mandagen. I mellomtiden kan jo spesielt interesserte ta en titt på det oppdaterte bildegalleriet vårt.

High five!

Vi har nå vært på Kapp Verde i litt over tre uker, og vi kan ikke si noe annet enn at vi storkoser oss. Kapp Verde er som tidligere nevnt et mãna-mãna-land, og vi har ingen problemer med å adoptere denne kulturen. Vi tar det rett og slett mãna mãna.

Vår første havn på Kapp Verde var landsbyen Palmeira på Ihla do Sal. I det vi seilte inn var vårt første inntrykk at dette var en grå industriplass, men vi kunne i grunn ikke tatt mer feil.

I det vi tar jolla inn til land blir lyden av afrikanske rytmer som spyttes ut av en høyttaler på den lokale bryggekafeen stadig høyere. På brygga er det en ansamling av mennesker som smiler og ler, og som titter nysgjerrig på fiskerne mens de sløyer dagens fiskefangst. Når en går på land blir en stadig møtt med smil og hilsen “Bom dia” fra de lokale. De små husene er dekorert i alle mulige tenkelige pastellfarger, og høner og haner går fritt rundt i gatene. Vi har kommet til Kapp Verde, dette reisemålet har vi virkelig gledet oss til, og vi skjønner fort at det har vi hatt stor grunn til.

Vi ble i Palmeira i fire dager. Vi brukte kun to dager på å få oss sjekket inn i landet, med tre besøk på politistasjonen for å få passene stemplet. Dette høres kanskje mye ut men vi møtte andre seilere som ventet i fire dager, mens andre igjen hadde vært fem-seks ganger på politistasjonen for å få passene stemplet. Så vi syns i grunn det gikk ganske raskt for vår del. Når en er på Kapp Verde må en rett og slett ta livet med ro.

Vi var også en tur i byen Espargos, som ligger litt lenger inn på øya, og det er her de fleste innbyggerne bor. I tillegg til å gå rundt i gatene å kikke på livet, sitte på kafe og nyte et glass øl i skyggen, fikk vi også handlet litt mat så vi kunne klare oss uten matbutikk på en stund.

Kapp Verde har alltid vært en fattig øygruppe, mye på grunn av det nesten aldri regner her, de har veldig lite med skog og lange tørke perioder. Dette gjør at det er vanskelig for dem å dyrke så veldig mye selv, og hele 80 % består dermed av importvarer. Å få tak i fersk kjøtt er så å si umulig med mindre du er i en av de litt større byene som “Praia” eller “Mindelo”. Er du heldig kan du finne noen butikker som selger frossen kylling og svinekjøtt. Selv om det kan virke som om at nesten hver lille landsby har noen små matbutikker, har de ikke mer enn at de så å si dekker det daglige behovet. Det er derfor nødvendig å bunkre opp med en god del basisvarer før en kommer hit. Men tilgangen på fersk fisk er stor. Det er i grunn bare å vinke på fiskebåtene når de kommer inn for dagen og kjøpe nydelig fersk fisk direkte fra dem.

Etter Palmeira seilte vi kun 6 mil (en drøy times seiling) lenger sydover til en svaibukt vi hadde sett oss ut, Baia de Mordeira. Her tenkte vi å ligge i en til to dager før vi skulle seile videre til neste øy. I følge guideboka vår skulle Mordeira være et kjempefint sted å snorkle, og vi kan ikke være mer enig i det. Her er vannet kjempeklart, bukta har et yrende fiskeliv og Paul-Gunnar fikk til og med oppleve å snorkle med en skilpadde! Heldiggrisen. I tillegg til alt dette er vannet på behagelige 23/24 grader og vi kunne for første gang på turen bade og kose oss så lenge vi ville uten å bli kalde.

Etter å ha ligget å kost oss og tatt “ferie” i tre dager tenkte vi at det kanskje var på tide å seile videre. Vi hadde bestemt oss for at øya São Nicolau, 65 mil vestover, skulle være vår neste havn. Dette er en såpass lang dagsetappe at en må planlegge avreisetidspunktet for å unngå å komme frem etter at det har blitt mørkt. Som nevnt i tidligere innlegg er det store feil i kartene på Kapp Verde og det er derfor ikke særlig ønskelig å komme inn i ny havn etter at det har blitt mørkt, og her blir det bekmørkt kl. 18:30 på kvelden. Vi ble derfor enig om å dra kl. 04:00 om morgen.

Kl. 03:00 ringte vekkerklokken, og en time senere var oppvasken tatt og både båten og vi var klare for avreise. Men plutselig fikk vi akutt svaie-syken og vi bestemte oss raskt for å gå å legge oss igjen og heller bli en dag til med avreise etter solnedgang. Vi var visst ikke helt klare for å forlate Baia de Mordeira helt enda.

Som sagt som gjort ble ankeret hevet og seilene satt 19:30 påfølgende kveld, og vi kunne kaste anker i en nydelig liten bukt ved landsbyen Carrical på øya São Nicolau morgen etter. Her viste det seg å være enda et flott sted å snorkle, og det ble igjen mere plasking i vannet.

Carrical er en veldig stille landsby med både kuer, okser, hester, geiter, høner og hunder i gatene. Landsbyen er en av de mest isolerte på hele Kapp Verde, og kanskje en av de fattigste. Byens tidligere arbeidsplass og eneste inntekt – en tunfiskfabrikk – er nå stengt, og de lokale lever derfor kun av fisk og husdyr. Likevel har menneskene her de bredeste smilene rundt munnen, og de vinket og hilste ivrig til oss. Det kom også en jente, litt yngre enn oss, gående mot oss i de mest slitte klærne du kan tenke deg med et kjempestort smil rundt munnen og ga oss high five, det gjør inntrykk.

Etter Carrical seilte vi til byen Tarrafal, blant annet for å få oss sjekket inn på øya. Tarrafal er en liten by, men det bygges overalt i håp om å kunne livnære seg litt mer på turisme.

Dagen før vi kom til Tarrafal klart vi å knekke en treplate som vi bruker som ekstra arbeidsbenk over gasskomfyren i byssa. Og vi tenkte at å få fikset den med det første ville bli en utfordring. Men da vi gikk rundt i Tarrafal gikk vi tilfeldigvis forbi et snekkerverksted, og vi så muligheten til å få fikset platen der. Vi var derfor snare til å ta jolla tilbake til båten og hente platen. Til tross for at vi verken kan portugisisk eller kreol, klarte vi etter litt tegnspråk og ett par ord fra ordboka å skjønne at Manuel kunne fikse platen vår på en halvtime for 24 kroner. Dette var jo helt utrolig, vi hadde aldri trodde at vi i mãna-mãna-land skulle få fikset platen så fort. Resultatet ble i tillegg veldig bra.

Vi var også ute å spise en svært lokal middag på byen beste restaurant “Alice”, en middag som virkelig viste hvor lite ressurser det er her i landet.

Vi ble fort rastløse i Tarrafal, og forlot Tarrafal og øya São Nicolau etter bare to døgn. Målet var nå øya Branco, 25 mil lenger nordvest, en av de minste øyene på Kapp Verde som også er en nasjonalpark. Det er lov til å ankre her, men ikke å gå i land. Øya var utrolig flott og kanskje en av de mest spesielle vi har sett så langt, med bratte fjellvegger av størknet lava som stuper ned i havet, og områder med kritthvite sandstrender som brer seg oppover fjellveggene. En ligger noe ubeskyttet på anker her, så det blir litt urolig i båten, men ikke mer enn hva en tåler når en har så flotte omgivelser rundt seg.

På vei til Branco fikk vi turens første Dorado, stor stas! Middagen var dermed i boks, og fisken smakte helt nydelig. Noen minutter etter at Doradoen var kommet om bord, nappet det i fiskesnøret enda en gang og en fin tunfisk ble halt om bord. Denne tunfisken ble fortært til lunsj dagen etter på øya Santa Luzia. Nok et utrolig flott sted. Her ble vi liggende på anker i fire dager. For min del ble dette noen skikkelig late dager, mens Paul-Gunnar ble sengeliggende i tre dager med mageproblemer.

Etter at Paul-Gunnar var friskmeldt var det på tide å seile til Mindelo på øya São Vincent, for å gjøre oss klare til Atlanterhavskrysset. Når en skal sjekke seg ut av landet kan en kun gjøre dette på tre steder her på Kapp Verde, Palmeira (Sal), Praia (Santiago) og Mindelo (São Vincent). Plasseringen til Mindelo gjør det naturlig at de fleste seilerne har dette som sin siste havn.  Mindelo har også en god del matbutikker, så en kan få bunkret opp med litt mer basisvarer, men en bør ha gjort mye av dette på forhånd. Utvalget av frukt og grønnsaker er ganske bra, men ellers er de fleste butikkhyllene ganske tomme.

Vi har nå vært i Mindelo siden torsdag 1.desember, men byen blekner litt i forhold til hva Kapp Verde har å by på ellers. For vår del bruker vi dagene her til å forberede, bunkre og gjøre båten klar for nok et havseilas, denne gangen riktignok et ganske langt havseilas. Vi legger opp til å heise seil førstkommende fredag, så i morgen skal vi ha en fridag og kose oss litt ekstra før vi legger ut på vår lengste havseilas hittil, 2100 mil som vi regner med å bruke tre uker på. Målet er Tobago. Dette betyr at vi kommer til å feire jul på det store blå havet. Vi har både julegløgg, julegrøt, julesanger, sjokoladenisser og pinnekjøtt om bord, i tillegg til oppskrift og ingredienser til pepperkaker, så litt julefeiring blir det her om bord på La Vie også.

Kapp Verde har vært mer enn hva vi kunne forestille oss, og vi er så utrolig glad for at vi valgte å bruke litt tid her. Det har vært overraskende lite andre seilere fra skandinavia her, og omtrent alle andre båter vi møter er franske. Vi kan derfor ikke gjøre noe annet enn å anbefale alle andre seilere som skal krysse Atlanterhavet, ta dere tid til Kapp Verde!