GJESTEINNLEGG: To uker i Caribien!

Vi ankom Rodney Bay etter 1 ½ time med taxi fra flyplassen syd på øya St. Lucia. Det var bare kjempekoselig å se Paul-Gunnar og Anita igjen, så ikke ut som om de lider noen nød. Veldig erfarne, samkjørte seilere har de blitt også etter hvert. Anita disket opp med nydelig hjemmelaget pizza.

Hadde 2 overnattinger i havna. Nydelig vær (tross noen regnskyll innimellom) og fint område på land – bla båtbutikk for gutta. Verda er ikke stor for båten ved siden av var Le Compromis – fjærholmenbåt på langtur. Da de dro kom en båt fra våre gamle hjemlige trakter Molde. Ellers så vi flere norske seilbåter under turen.

Svaiet 1 natt i bukta v/nasjonalparken. Tur i parken og begge fjelltoppene, bading og snorkling – kjempefint vann, klart og fint.

Gikk derfra til Castries – øyas hovedstad. Svaiet til torsdag, bytur med besøk til caribiens største marked. Masse å se, markeder liker vi. Her fikk vi kjøpt nytt termometer til stekeovnen, som erstatning for det vi hadde med, som mor klarte å ødelegge da hun forsøkte seg som kokk.

Fra hovedstaden seilet vi sydover til Marigot. Lun og koselig bukt som kan anbefales. Svaiet. Mye båt, stadig besøk av ”selgere” av taxi, frukt og suvenirer. Koselige restauranter, med god mat og drikke, og mange fine trær og planter.

Etter noen dager her med bading, ”båtpuss” snorkling, lesing, dvs – avslapning, dro vi videre til Soufriere. En liten gammel og koselig by. Små koselige kafeer, restauranter med god lokal mat.

Her lå vi på moring da dette er et marine parkområde. Herfra dro vi 2 gamle på tur og kikket på vulkan og foss. Fossen kan vi ikke skryte av, men vulkanene var verdt et besøk. Her får en også virkelig kjenne hvordan råttent egg lukter.

Og så er det mer bading og snorkling – visstnok mye å se for de som snorkler.

På veg til Soufriere seilte vi fint av gårde og ante fred og ingen fare, da kom den, en squall, kraftig floing (på vestlandsk) som julekvelden på kjærringa. Masse vind og vann. Så har vi opplevd det også.

Onsdag kveld gikk vi i land, hadde 2 netter på hotell i Soufriere før vi vendte nesa hjem til litt lavere temp.

Vi har hatt noen fine dager og sett deler av Caribien fra både land og sjø.

Trykkoker husker vi fra ”gamle” dager. Dette har Paul-Gunnar og Anita tatt i bruk, og vi fikk servert Gulasj laget på selvsaltet, lagret kjøtt, som har seilt over Atlanterhavet. Nydelig. Ser ikke bort fra at en slik koker også vil finne veien til Monty. Raskt og greit til matlaging i båten.

Det ble tidlig mørkt, så kveldene ble lange, og god tid til Amerikaner. Det var vissnok kommet nye ukjente regler for oss, som etter hvert av en eller annen grunn ble tatt bort.  Noen fikk også lære seg å tape med et smil.

Tusen hjertelig takk for at vi fikk bli med dere disse dagene i båten. Det har vært koselig og opplevelsesrikt,og ikke minst, at vi fikk se dere igjen :)

God tur videre og kos dere masse :) :)

Greta og Jan

St. Lucia og veien videre

Etter noen fantastiske og rolige dager på The Landings, fortøyde vi La Vie i Rodney Bay Marina. Rodney Bay Marina er en flott marina helt nord på St. Lucia, og det er her deltakerne i ARC-regattaen kommer i mål. For første gang på over tre måneder var det plutselig klart for en natt uten å ligge på svai, og siden vi ikke har fortøyd båten fast til noe som helst på evigheter ble alle knuter sjekket og dobbeltsjekket. Det var her vi skulle plukke opp det nye mannskapet, mor og far til Paul-Gunnar. Mor kan visstnok bli sjøsyk bare ved å være om bord ved brygga, mens far nok er mer sjøsterk, selv om han også godt vet hva det vil si å være sjøsyk. Hvordan skulle dette gå?

Kun minutter etter at vi ankom marinaen troppet det nye mannskapet opp på brygga. Gjensynsgleden var stor, og utover kvelden ble vi godt oppdatert på det siste nye hjemmefra og både brunost og andre overraskelser fra Norge ble overrukket – tusen takk!. Etter et par rolige dager i marinaen, inkludert en større bunkringsrunde, kastet vi loss for å prøve svaiingens kunst. Selve seilasen ble nok i korteste laget, for straks vi var ute av marinaen kastet vi ankeret og ble liggende helt stille i flatt vann utenfor Pigeon Island. Pigeon Island er i dag et regulert parkområde, men har gjennom historien vært et militært strategisk viktig punkt for briter og franskmenn – alt ettersom hvem som eide St. Lucia på det gjeldende tidspunktet. I dag er det for det meste ruiner igjen av det gamle militæranlegget, men parken er kjempeflott, og utsikten fra de to toppene likeså.

Etter et par dager på svai lettet vi anker og siktet mot Castries – hovedstaden til St. Lucia. Vi ankom byen i det solen forsvant bak horisonten, men vi rakk å registrere at vi var eneste seilbåt i bukta før mørket omsluttet oss totalt. En merkelig oppdagelse, ettersom en stort sett aldri er alene i noen bukter eller havner her i karibien. Bukta som byen ligger rundt er for øvrig svært godt beskyttet og til tross for at bunnen ikke er optimal for ankring, er det en svært rolig svaieplass. Omtrent samtidig som solen forsvant kom regnet. Og det skulle vise seg å vare. Neste morgen trosset vi regnet og tok jolla inn til land for å utforske hovedstaden. Vi innså relativt raskt hvorfor ikke bukta hadde vært stappfull av seilbåter. Utover et stort og fargerikt marked med ymse turistartikler var byen hovedsakelig grå og kjedelig, og uten de helt store opplevelsene. Etter lunsj bar det derfor videre til Marigot Bay.

Overgangen fra en grå og kjedelig hovedstad til Marigot Bay var stor. Marigot Bay er en vakker bukt med restauranter og små butikker på land. Bukta snor seg innover øya og gir god beskyttelse fra alle kanter, i alle fall om en legger seg på innsiden av den palmefylte, hvite sandstranden som brer seg ut fra land og nærmest omslutter hele den innerste delen av bukta. «Ferie er å gjøre noe annet» sa far, og satte i gang med en oppgave vi har gruet oss til lenge. La Vie har nærmest grodd ned de siste månedene, og det var på høy tid å skrape bunnen. Med dykkemasker, snorkler og svømmeføtter, skraper i hendene og ett sett med fullt dykkerutstyr gjøv vi løs på oppgaven. Et par timer senere var jobben unnagjort, og selv propellen hadde begynt å få tilbake sin blanke farge. Det var herlig å være ferdig, og tusen takk til far for all hjelp! Etter en bedre middag på land, fulgte en rolig kveld før vi den neste dagen slappet av med bading og snorkling, en liten gåtur på land og ellers pent lite.

Da vi ryddet båten på søndagen for å seile videre sydover var spenningen til å ta å føle på om bord. I alle fall blant det faste mannskapet. La Vie har gått en del tregere enn vanlig i det siste, og spesielt gjelder det for motor. Årsaken var åpenbar, grodd båt og svært grodd propell, men hvor mye ville det hjelpe å skrape båten litt under? Allerede da kjettingen var på vei opp i ankerbrønnen merket vi tydelig forskjell. La Vie reagerer plutselig langt raskere på alle bevegelser vi gjør på roret, og får spontant fart straks vi setter motoren i gir. En liten prøverunde bekrefter at farten nå er noe helt annet, og etter å ha heist seil er fasiten klar: Vi seiler nå 1,5 knop raskere enn før skrapingen. Fantastisk! Vi seiler med revet storseil og en liten kryssfokk så det blir ikke noen ny fartsrekord, men du verden så herlig det er å merke fartsforskjellen likevel. Før vi ankommer Soufriere blir vi truffet av en squall som kaster over 40 knops vind i seilene våre, med påfølgende broaching og det resultatet at badet blir fylt av vann som fosser inn gjennom det åpne vinduet i skutesiden som nå ligger godt nedi vannet. Vi retter oss raskt opp igjen, og konstaterer at revet storseil og liten fokk er mer enn nok seil i dag også.

Soufriere ligger ti mil syd for Marigot Bay og området er del av en større marinepark i St. Lucia. Dette betyr blant annet at det er forbudt å ankre opp, og vi må derfor ty til noe vi egentlig ikke liker å gjøre: ligge på moring. Forskjellen mellom å ligge på moring og å ligge på svai for eget anker er i utgangspunktet ikke så veldig stor, men vi stoler veldig mye mer på vårt eget anker fremfor en moring vi ikke vet så mye om. Det hjelper ikke akkurat at vi stadig hører historier om moringer som ryker, men de offisielle moringene til marineparken i St. Lucia er godt merket og blir visstnok jevnlig kontrollert.

Soufriere er den eldste byen på St. Lucia, og arkitektonisk bærer den preg av nettopp det. Store deler av byen kunne vært tatt rett ut av en klassisk Clint Eastwood-film, med gateskilt som knirker i vinden, støv som virvler gjennom de folketomme gatene med sjarmerende, men fallerferdige, trehus på hver side. Rett på utsiden av byen står de to høyeste fjellene på øya – Pitons – som har gitt navnet sitt til det lokale ølet her. Mor og far benyttet en av dagene til å besøke verdens eneste «drive-in-vulkan» og et lokalt fossefall i området. Når en kommer fra vestlandet er nok ikke øyas fossefall veldig imponerende, men vulkanturen anbefales. Ellers ble dagene her brukt til snorkling, bading og avslapning, og etter å ha flyttet båten mellom forskjellige moringer nesten daglig fant vi til slutt ut at været var klart best på moringene som lå mellom de to Pitons.

Etter å ha spist frokost på en lokal restaurant er det på tide å si adjø til mor og far og å takke for besøket, før vi setter kursen nordover igjen til Rodney Bay for bunkring og forberedelser til den neste overfarten. Med nyskrapet bunn fosser vi fremover, og tidlig på ettermiddagen kaster vi anker i blikkstille vann utenfor The Landings. Dermed starter forberedelsene.

Etter å ha brukt de siste månedene i the Windward Islands, de sydligste karibiske øyene, takker vi nå for oss her. I stedet for å seile videre langs de norligste karibiske øyene har vi valgt å seile direkte til Den dominikanske republikken, en etappe på litt over 600 mil, eller rundt 4-5 døgn til sjøs. Deretter seiler vi direkte til Cuba, rundt 350 mil, før vi trolig seiler direkte til New York med en distanse på rundt 1 300 mil. Vi legger dermed opp til en del lange etapper fremover, men med god tid i de forskjellige landene. Som en del av forberedelsene har vi blant annet installert et vannfilter som gjør at vi kan drikke det lokale vannet uten å bli syke. Det fungerer veldig bra her på St. Lucia, men vi er vel noe mer skeptiske til hvor bra det vil fungere i Den dominikanske republikken og på Cuba. Vi har også installert en ekstern laderegulator på dynamoen, både for å lade batteriene mer effektivt når vi går for motor, men også for å forhindre overlading dersom vi velger å gå Intercoastal Waterway i USA med tilhørende mye motorgange. Vi har allerede rukket å konstatere at regulatoren virker over all forventning, og er allerede nå veldig godt fornøyde med investeringen (Sterlig Pro-reg B). Ellers har vi også gått til innkjøp av en 20 punds gassflaske med amerikansk regulator, en nødvendig investering ettersom vi nå ikke lenger kan regne med å få fylt de tre camping-gaz flaskene som vi har om bord. Både gassflasken og regulatoren var latterlig dyre, men vi hadde egentlig ikke noe valg.  Vi har også fått kjøpt oss ny radarreflektor (den gamle røk fra festet sitt på vei fra Barbados til Tobago), kontrollert at EPIRB’en fungerer som den skal og ellers gått gjennom den vanlige sikkerhetssjekklisten vår. Men det vi kanskje er mest fornøyd med å ha fått gjort før vi skal seile så langt: Bunnskrapingen av båten, og igjen – takk til far! Vi er redd det ikke varer evig, og planlegger derfor å ta båten opp på land når vi kommer til den dominikanske republikken for å legge på nytt bunnstoff.

Men nå kaster vi altså snart loss. Det er lenge siden vi har seilt noen lengre etapper nå, og vi gleder oss som unger. Dette skal bli bra!

«Forward, Love!»

I det vi skalker lukene for regnet som squallen har tatt med seg, hører vi den ubehagelige lyden av kjetting som skraper. Mørket har senket seg rundt La Vie og vinden har på få sekunder økt til en ubehagelig høy og intens uling i masten. Vi ligger på svai utenfor Clifton på Union Island. Smellet i kjettingen bringer en ny uro til La Vie, ligger vi egentlig på svai lenger?

Grenada, Carriacou, Union Island, Tobago Cays og Bequia er øyer vi har pløyd oss igjennom i de drøyt tre ukene som vi nå har vært på The Windward Islands. Nå har vi kommet oss nord på St. Lucia, Rodney Bay, med mål om å mønstre av La Vie i tre netter for å unne oss litt luksus. En 30-års gave fra Paul-Gunnar til Anita gjør at vi på tirsdag sjekker oss inn på The Landings, et spahotell nord på øya. Men først; en liten oppdatering fra oss om ukene våre her på The Windward Islands så langt:

Seilasen fra Tobago til Grenada gikk som vanlig. Vi lettet ankeret etter mørkets frembrudd, fikk raskt både kurs og fart, og Paul-Gunnar ble sjøsyk omtrent like fort som vanlig. Utpå morgenkvisten var han villig til å bytte det meste mot flybillettene til Hilde og Åsmund som faktisk hadde mellomlandet på Tobago og flydd videre til Grenada kun timer før vi startet vår overfart. Det ble ingen bytter, naturligvis, men sjøsyken er et rart fenom: Straks vi kom innenfor revene som dempet dønningene utenfor St. Davids Harbour var alt glemt, og Paul-Gunnar kunne konstantere at nok en fantastisk flott seilas var gjennomført.

Vi seilte til St. Davids fordi det ligger geografisk fornuftig til for å få fine dagsetapper med slør videre rundt Grenada, og fordi det i følge boken skulle være enkelt å sjekke inn. Det første stemte bra, det siste var i beste fall svært upresist. Toll og immigrasjon er kun til stede på tirsdager og torsdager, og siden vi ankom en fredag formiddag var den eneste løsningen å dra til St. George for å besøke myndighetene der. Bussturen til byen var av den sedvanlige hvor-mange-personer-får-vi-egentlig-plass-til-oppå-hverandre-i-en-toyota-hiace-og-det-uten-at-speedometeret-skal-gå-under-hundre-på-noe-tidspunkt? Etter hvert skjønte vi også det hemmlige signalet for å få bussen til å stoppe; bank hardt på vinduet og sjåføren stopper umiddelbart, for her på Grenada eksiterer ikke vanlig busstopp. En billig og rask måte å komme seg rundt på i Grenada på i tillegg til at en virkelig kommer tett innpå lokalbefolkningen – bokstavlig talt. I St. George ble vi sendt frem og tilbake før vi etter mørkets frembrudd kom til et nattåpent tollkontor. Her fikk vi til slutt sjekket båten inn, men immigrasjon var ikke var på jobb så vi fikk beskjed om å besøke de den påfølgende dagen. Ettersom vi nå plutselig lå så «klønete» til med båten bestemte vi oss for å vente med dette til mandagen når vi hadde forflyttet oss til Hog Island som hadde immigrasjonskontoret litt mer tilgjengelig (Le Phare Bleu marina).

To dager senere mønstret det nye mannskapet på for en to ukers rundtur i Grenada og omegn. Vi storkoste oss med deres besøk, og hvordan de opplevde å være om bord kan dere lese her. For vår del kan Grenada oppsummeres slik: En fantastisk øy å seile rundt, der ankringsmulighetene er uendelige og svært gode, flotte marinaer og velutstyrte båtbutikker. På Grenada er det også lett å følge med på hva som skjer, med ukentlig grilling på Hog Island der det samles en stor gjeng med seilere, og hver morgen sendes nyheter og lokale oppdateringer på VHF’en (kanal 68 kl 7:30). Det meste er med andre ord tilrettelagt for seilere, noe det ikke er over alt ellers. Vi skulle gjerne hatt mer tid her.

Da vi skulle seile fra St. George til Tobago Cays fikk vi brått erfare at drømmen om evig slør i karibien er nettopp det – en drøm. Vi hadde i grunn aldri lagt merke til det før, men øyene i gruppen som kalles The Windward Islands – de sydligste karibiske øyene – ligger alle på rekke og rad i retning nordøst og ikke nord slik vi har antatt. Her nede kommer vinden heller ikke rett fra øst slik vi trodde, men stort sett nordøst, og dermed blir det kryss og ikke slør når en skal nordover langs disse øyene. For å korte ned på seilasen til Tobago Cays kastet vi derfor anker i Carriacou. Carriacou er et aldri så lite bortgjemt paradis. Hovedstaden Hillsborough er en rolig, liten by som minner mest om en blanding av Kapp Verde og Tobago, og øyen Sandy Island på utsiden er en forvokst hvit sandstrand med noen palmer på, omringet av rev og krystallklart turkist vann.  I utgangspunktet hadde vi tenkt til å seile rett forbi Carriacou, men vi er veldig glade for at vi ikke gikk glipp av denne lille perlen.

Et par dager senere ankom vi Tobago Cays, en liten øygruppe med hvite sandstrender, vann som er bassengklart, omkranset av et rev som sørger for å dempe atlanterhavsdønningene til flate, små badebølger. Revet ble kraftig ødelagt av orkanen for noen år tilbake, og det bærer fortsatt tydelig preg av det, dessverre. Vannet er fortsatt krystallklart, og både fisk og havskilpadder er det masser av, men dykkene ved Speyside i Tobago var bedre. Misforstå oss rett: Tobago Cays var en udelt positiv opplevelse, og vi skulle gjerne hatt mer tid her, for allerede etter to netter seilte vi sydover igjen. Vi stoppet da vi kom til Union Island, og gjorde oss klare til bursdagsfeiring. Anita ble 30 den påfølgende dagen, og dagen ble behørig markert: Nybakte rundtstykker til frokost, rum og hjemmelaget brownies til lunsj, og hummermiddag med champagne på The Aquarium før kvelden ble avsluttet på et røykfult utested mens reaggerytmene fløt gjennom lokalet. Herlig fering!

Dagen etter ble en rolig dag på Union Island, men til gjengjeld blir det mer enn nok spenning i løpet av kvelden og natten. Noen timer etter at mørket har senket seg blåser det plutselig opp til stiv kuling i kastene. Det begynner å regne, og himmelen blir beksvart. Vi har fått en squall over oss. I det vi skalker lukene for regnet hører vi den ubehagelige lyden av kjetting som skraper. Smellet i kjettingen bringer en ny uro til La Vie, ligger vi egentlig på svai lenger? Kapteinen er førstemann ut på dekk. Himmelen har åpnet seg fullstendig og vannet fosser ned fra mørket der oppe. Vi ligger på samme siktelinje som vi har gjort siden vi ankom Union Island, vi har med andre ord ikke flyttet oss en meter. Gjennom striregnet skimtes konturene av seilbåten som har ligget foran oss hele dagen. Det er en stor, mørk Jeanneau, rundt femti fot, og nå ligger den ved siden av oss. Skjønt «ligger» er kanskje ikke riktig ord. Den har åpenbart store problemer, og vinden kaster den frem og tilbake som om den ti tonn tunge båten bare er en papirbåt. Med ett er kursen satt rett mot oss. På dette tidspunktet har også resten av vårt mannskap kommet seg ut på dekket og bivåner det hele. Småfebrilsk henges fenderne utover siden, utover det er det ikke så mye vi kan gjøre annet enn å se på det hele. Også i de andre båtene rundt oss begynner det å bli liv på dekk, og fergen som ligger til kai har rettet det store søkelyset sitt mot Jeannauen. Når båten kun er et par meter unna oss skifter den plutselig retning igjen. Det har kommet folk ut i cockpiten der om bord og fått startet motoren, men problemene er langt fra over ennå. Det begynner å bli en slags kontroll om bord, og de sender en mann frem på dekk for å ta opp ankeret. Båten kryper sakte fremover mot vinden, men stopper raskt fremdriften. Det er problemer med ankerspillet, og i mens har vinden begynt å pendle båten sideveis igjen. På nytt er båten på vei rett mot oss, og denne gangen stopper den ikke. Fra bauen ropes det beskjed tilbake til cockpiten med en erkebritisk aksent: «Forward, love!» Det er bare å bøye seg i støvet. Under slike omstendigheter er det vel bare en ekte brite som kan greie å opprettholde en høflig og dannet tone når det skal ropes beskjeder. Beskjeden kommer dessverre for sent. Eller var totalt malplassert. Båten hadde allerde bauen direkte rettet mot vår bau, og i stedet for å bremse farten fikk båten ekstra fart uten å klare å svinge unna. Den hogger inn i bauen vår, og vårt forsøk på å putte en fender imellom hjalp lite. Etter dette endrer britene taktikk. De slipper ut mer kjetting, og havner dermed bak oss, dog fortsatt som en voldsom pendel fra side til side. Etter hvert gir squallen seg, vinden løyer igjen og regnet avtar. Jeannauen fortøyer seg fast i en båt som ligger på moring. Fra VHF’en brummer det «The Eagle has landed», fergen slår av søkelyset sitt, og natteroen senker seg på nytt over bukten.

Neste morgen kan vi konstatere at vi har fått ett dypt kutt i ankerrullen, men utover det ser vi merkelig nok ingen spor etter sammenstøtet. Til tross for at den lå ankret opp med to ankere mistet Jeannauen festet, og i kampens hete fikk kapteinen ankerluken over foten. Resultat: syv sting på en tå. Neste gang vi lettet ankeret oppdaget vi at kun tretti centimeter foran bauen vår var kjettingen full av blått bunnstoff. Skrapelyden i kjettingen som sendte oss på dekk kvelden før var Jeannauen som bokstavelig talt sneiet bauen vår og traff ankerkjettingen vår i stedet. Flaks.

Noen dager senere krysset vi oss opp til Bequia. Vi har hørt mye bra om Bequia og vi kunne lett se hvorfor. Admirality Bay hvor vi var er en koselig liten by som har det meste. Hyggelig folk, butikker med godt utvalg av matvarer, bra med fruktboder og en helt herlig sti langs vannkanten der restauranter og butikker ligger tett i tett, i tillegg til flotte sandstrander gjør byen til en sikker vinner.

Vi fant dessverre ikke helt roen i Bequia, noe som antakelig skyldes kommende tidsfrist, så allerede etter to dager satte vi kursen mot Rodney Bay hvor vi ligger nå. Vi brukte 26 timer på å krysse oss opp hit med en avstand i luftlinje på ca 67nm, så en veldig god kryss var det ikke. Like fullt var det en helt perfekt seilas med en vanvittig stjernehimmel, der både Venus, Merkur og Jupiter strålte om kapp med månen.

Om en ukes tid får vi nytt besøk fra nord, denne gangen er det mor og far til Paul-Gunnar som tar turen. De er begge fullbefarne seilere, så vi regner med at det blir to uker uten at vi trenger å røre et eneste seil eller skjøte. Uansett, vi gleder oss masse til besøket!

I morgen sjekker vi altså inn på The Landings, og vi skal igjen få oppleve hvordan det er å ligge i en seng som ikke beveger seg, vaske seg i ferskvann, og sist men ikke minst blir det nok litt spabehandling, gode middager, champagne i boblebadet, ja i det hele tatt, vi skal kose oss!

GJESTEINNLEGG: To uker i Paradis

Når vi nå, etter to uker på La Vie, skriver dette innlegget og tenker tilbake på da vi kom, fortoner en situasjonen seg helt annerledes for oss nå enn da vi først opplevde den. Det som først virket ukjent og slitsomt har nå blitt noe vi kommer til å savne når vi snart mønstrer av og setter oss på flyet hjem.

Første natt på svai:

«Dønningene slår mot revet og den konstante tordenen hjelper ikke akkurat på søvnen. Et tau slår mot masten, båten ruller konstant og vannet slår mot skutesiden. Vi må kjempe for å holde balansen, selv når vi prøver å sove må vi spenne fra for å motvirke båtens bevegelser.»

Så, etter bare noen dager…

«Et brus kan høres i det bølgene bryter over revet på andre siden av lagunen. Knirkingen fra riggen og klukking fra vannet som stryker langs båtsiden føles søvndyssende og det er lett å finne roen og vi sover godt. Båtens bevegelser føles naturlige og vi klamrer oss ikke lenger til skott og vant for å finne feste.»

Vi mønstret på La Vie i St. Davids Bay på Grenada til en varm velkomst av Paul-Gunnar og Anita med nybakt brød. Brunosten kom fort ut av bagasjen sammen med andre etterlengtede varer fra hjemlandet (tacokrydder). Ikke lenge etter var ankeret hevet og vi kjørte ut gjennom åpningen i revet for motor. Passaten blåser jevnt 20 knop fra nordøst på denne tiden av året, så da seilene var heist fikk vi en perfekt start på turen. Når vind, bølger og båtens bevegelser er ukjent og det kan kjennes for en landkrabbe som om båten vil kantre, er beste medisin å få roret. Det var tydelig på Paul-Gunnar og Anita at dette bare var som en tur i parken å regne, så etter bare kort tid ble vi forfremmet til styrmenn. Kursen ble satt og så var det bare å gjøre som best en kunne. Målet for første etappe: Hogs Island, et par timers seilas. Hogs Island kunne skilte med grilling på stranden hver søndag. Dette var en herlig opplevelse av karibisk seilerkultur med tilhørende røverhistorier!

De neste etappene fra Hogs Island til Tobago Cays via Grenada, Carriacou og Union Island og tilbake fikk vi prøvd det meste innen seiling. Kryss, lens, sol, regn, vind og nattseiling. Noen matet krabber, vi ble overhøvlet av squalls, ble rent inn i av en løpsk båt, lå på svai og ikke minst mistet kontrollen på båten med ukontrollerte slag når styrmann styrer skuta for langt opp mot vinden :-) (vi kan begge reise hjem med en 360 graders piruett i minnet…)

Til sammen har vi seilt vel 100 mil på disse dagene, så vi føler at vi nesten kan kalle oss seilere! På seilasen fra Grenada, på kryss i sterk vind, mørke og krengende båt ble sjømannsegenskapene grundig testet. Kontrasten var stor mot etappen til Tobago Cays, som for så vidt også var på kryss, i strålende solskinn og flat sjø! Selv om vi noen ganger har følt oss usikre et lite øyeblikk har et blikk på kaptein og navigatør forsikret oss om at alt har vært som det skal! For en innstilling fra kaptein og navigatør når landkrabber mønstrer på! Vi har alltid fått være med og Anita og Paul-Gunnar har aldri vært bekymret (er vi i god tro om i hvert fall!).

Selv om vi har brukt mye tid om bord har vi også vært i land for og utforske øyenes severdigheter og det lokale nattelivet. Tur i regnskogen inn til Seven Sisters Falls og Honeymoon Falls på Grenada var en høydare. Turen går ned bratte raviner med tett regnskog og stor variasjon i planter. Seven Sisters Falls ligger omkranset av tett vegetasjon og fossen faller ned i en stor kulp. På film er det ingen sak å sitte under fossen med kjæresten i armkroken og kline. I virkeligheten hamrer vannet ned på hodet ditt, det er kaldt og alt annet en romantisk. Trøsten er at bildene ble bra!

Om bord i La Vie har vi lært om saltvannets fortreffeligheter og goder. Når drikkevann er begrenset og koster kr 5 pr liter bruker man saltvann der man kan. For oss landkrabber var det litt uvant i begynnelsen ikke å kunne bruke uhemmet mye ferskvann, men etter to uker er vi like overbevist som resten av mannskapet om at et liv i saltvann er mulig! Håret til Hilde har aldri vært så blankt og glatt som etter to ukers vask i saltvann! Gratis spa behandling!

Det lokale utelivet er svært variert. Vi har spist nydelig languster (hummer), conch (konkylie) og fått servert vegetarburgere som om de var fulle av deilig biffkjøtt. «Burgerne» ble servert på Tropicana Inn i St. Georges hvor vi først ventet i en time før personalet kom med burgere som vi etter hvert skjønte ikke var av kjøtt! Da vi klaget spilte de ganske enkelt uskyldige og «skjønte» ikke hva vi snakket om! Trøsten var at det ble en veldig billig lunsj og en god historie!

Maten om bord har vært helt fortreffelig! Alt tilberedt på to gassbluss i byssa eller stekeovn. Frokost har bestått av hjemmebakt brød og egg, dropped scones, pannebrød, rundstykker eller havregrøt for tidlige morgentimer. Middagene er ikke dårligere med alt fra svinekjøtt rullet i bacon til hjemmelaget pizza. Trykkoker har vi også fått en god innføring i og er mektig imponert over hvor mørt kjøttet blir! Den kulinariske opplevelsen blir ikke forringet av rom til ankerdram etter hver ankring (og da er det ikke dumt med korte seilaser!)

Øllet er kaldt og godt, men utvalget av vin er begrenset til å kunne velge mellom to druetyper. Ikke alle steder er utelivet like variert. Etter en herlig bursdagsmiddag for Anita (30 år) på Union Island, var det klart at vi måtte finne et annet sted å fortsette feiringen. Servitøren tilbød seg å vise veg til den lokale baren og vi ble ført gjennom en hage, under et tørkestativ og ut på veien. Technoreggae dundret ut fra et lite hus. Baren og terrassen var full av sakte, dansende og litt fraværende rastakarer. Røyken hang tykk og søt og de fleste hadde det best med seg selv ;-).

Turens mål, eller så langt vi kom, var Tobago Cays. Har du sett Pirates Of The Caribbean vet du hvordan det ser ut. Tre øyer omkranset av et stort rev gjør stedet til et lite paradis. Hvite strender, palmer, turkist, glassklart vann og akvariefisk under kjølen er akkurat så eksotisk (takk til Paul-Gunnar som kjørte jolla!) . Inne i et område skjermet for båttrafikk kunne vi snorkle med havskilpadder. Magisk!

De siste linjene skrives i det turen avsluttes med solnedgang over Sandy Island ved Carriacou. Vi har ankret opp og ligger på svai ved Hillsborough ved en nydelig strand. Vi gleder oss til å nyte den siste dagen på La Vie med snorkling og strandliv.

Vi takker for to fantastiske uker i paradis med Anita og Paul-Gunnar og for gjestfriheten dere har vist oss. Vi mønstrer av med mange gode minner og hyggelige opplevelser om bord La Vie.

Bedre kaptein og navigatør kan man ikke ønske seg! Takk!

Hilde og Åsmund

Vi har kommet til Paradis (Tobago)!

For litt over to uker siden kastet vi anker utenfor stranden i Pirates bay, ved landsbyen Charlotteville og her ligger vi fortsatt. I gamle dager ble de eldre fra de andre karibiske øyene sendt til Tobago fordi de trodde at øya var Paradis. Endelig skulle vi også få se hvordan et paradis ser ut. Konklusjonen er enkel, dette er Paradis og her er det farlig lett å bare bli værende.

Pirates bay viser seg å være et utrolig deilig sted å ligge for den som liker null mas og kjas, null turisme, hyggelige fiskere og sist men ikke minst; å våkne opp med å ta morgen kaffen på dekk omgitt av grønt vann ved en herlig liten gul sandstrand med en regnskog i bakgrunnen som huser et hav av forskjellige fuglearter og andre fremmede dyr. Vi er av den typen som liker alt dette alt for godt. Vi finner roen og som en følge av dette forsvinner trangen til å oppleve flest mulig ankringsplasser i løpet av den tiden vi har til rådighet på Tobago. Vi blir værende i Pirates bay og Charlotteville under hele vårt opphold.

Ikke nok med at Pirates bay er et utrolig flott ankringssted med flotte snorklingsmuligheter på korallrev, så har landsbyen Charlotteville klart å sjarmere seg inn i våre hjerter med dens enkelheter og skavanker. Landsbyen har blant annet en internettkafe/vaskeri/dykkebutikk/fiskeutstyr fordelt på 5,5 m2, med fungerende internett nå og da, et biblotek med wifi nå og da og air condition kun før klokken tolv, uten at noen gjør noe for å få noen av delene fikset, sånn er det bare. Landsbyens eneste minibank blir plutselig ute av drift i flere dager, uten at noen kommer å reparerer den med det første, selv om nærmeste fungerende minibank er i hovedstaden, Scarborough, en og en halv times kjøretur unna. Grunnen er enkel: reperasjoner skjer på onsdager. Selv byens bensinstasjon var tom for bensin i en uke og byens fiskere måtte kjøre til Scarborough for å fylle bensin. Skjønt, hvis en bensinstasjon i Norge solgte bensin for 2 kroner literen hadde den nok gått tom rimelig fort den også.  Øyas busser er ett kapittel for seg. De er store, flotte, nye og med air conditon, og har god komfort i tillegg til å være tilnærmet gratis. Eneste problemet er at absolutt ingen er enige om når bussen skal gå. De fem første menneskene vi snakket med oppgav fem forskjellige tidspunkt, og siden alle svarene var feil sluttet vi å spørre folk. Bussene kommer når de kommer.

Etter å ha vært her i flere dager blir vi informert om at hver torsdag og noen ganger fredager kommer det egne lastebiler og pickups med frukt, grønnsaker, øl, og diverse butikkartikkler. Tidspunkt: en eller annen gang i løpet av dagen – kanskje. For at vi skal få med oss handling fra disse bilene setter vi oss å venter på «Plankebaren», mens vi tar oss noen kalde øl av merke «Carib», snakker med lokalbefolkningen og andre seiliere som har samme ærend. En annen dag finner vi ut til vår store begeistring at det er en dame i byen som selger nybakt brød på ettermiddagen enkelte dager, noe skilt eller informasjon om dette finnes ikke. Som med alt annet i denne landsbyen, en vet bare dette. Det høres kanskje rart ut å bli sjarmert av noe vi hjemme ville kalt «utrolig tungvindt» og «utrolig tidkrevende». Men vi har tiden, tiden til å bli kjent med en annen livstil, en helt annen rytme i hverdagen enn hva vi er vant med, det er jo derfor vi er på tur.

Da vi kastet anker her i Pirates bay lå også båten Kronprinsesse Mette Mat Maxi ankret opp. En båt som er så kort, og med et navn som er så langt, at de må bruke to linjer for å få plass til båtens navn på skutesiden. Vi fant raskt tonen med de tre guttene om bord, og i likhet med oss har de bare blitt værende. Det har derfor blitt mange hyggelige kvelder sammen med våre gode naboer. Vi testet også utelivet sammen med to av gutta, Odd Rune og Roger i hovedstaden Scarborough. Ettermiddagen startet med at Roger fikset en taxi til oss, en lokal fyr som skulle ha 250 kroner for å kjøre oss til Scarborough og deretter vente der til vi var klare for å dra hjem igjen, genialt. Vi ble sluppet av i sentrum i byen med avtale om å ringe ham når vi var klare for å dra hjem igjen. Kontrasten fra Charlotteville var skuffende. All sjarm var borte. Og inntrykket ble vel ikke stort bedre da vi ble henvist til byens beste restaurant som viste seg å servere halvkald mikrobølgevarmet lasagne som fortsatt var frossen i midten. Tross dårlig inntrykk av selve byen og dårlig mat, hadde vi en utrolig morsom kveld, og da vi ringte sjåføren vår fra utestedet «The Shade» klokken halv seks om morgen kom han som avtalt for å hente oss. Tilbake til Charlotteville brukte vi fire timer istedenfor en og en halv. Årsaken var enkel: Etter kun ti minutters kjøring var sjåføren vår så trøtt at han trengte en lenger pause. Ingen av oss var klar over dette da alle mann hadde sovnet før ham, så overraskelsen var stor da vi våknet til fuglekvitter, dagslys, en kirke bak oss som holdt søndagspreken, og vi til slutt skjønte at vi ikke hadde kommet oss ut av Scarborough en gang.

Jeg (Anita) hadde bestemt meg for at jeg ville ta dykkelappen (Paul-Gunnar har den allerede), så allerede på dag to hadde vi klart å lokalisere et PADI dykkesenter i nabobyen til Charlotteville. Etter en busstur på fem kilometer tvers over øya for 2 kr, med et landskap som er så grønt og frodig at du ikke vil tro det en gang, kommer du frem til Speyside. Her fant vi instruktøren Spencer, en utrolig kul fyr som selv kaller seg «the only rasta-instructor in Tobago». Odd Rune hang seg på det tre dager lange intensiv kurset. Paul-Gunnar og Roger, hang seg på alle de fire dykkene som er inkludert i kurset, noe jeg ikke tror de ikke angret på, til tross for den ikke ukjente valuta-misforståelsen rundt prisen. Vi hadde noen utrolig flotte dager med noen fantastiske dykk. Speyside har flere av de flotteste dykkestedene på Tobago og vi svømte gjennom imponerende koralrev, utallig mange forskjellige fiskearter, store hummer, svære havskilpadder, andre mindre sjarmerende fiskearter og vi fikk også se et av de største hjerne-korallrevene i verden; fire meter høyt og seks meter bredt. Å ta dykkerlappen på et slikt sted er helt fantastisk!

Dagene her på Tobago flyter litt i hverandre og det er nok en gang vanskelig å redgjøre for hva vi har brukt tiden på. Men det har blitt noen deilig stranddager innimellom alle regnbygene, og trasking og avslapping rundt i Charlotteville. Av mer spennende karakter opplevde vi noe mindre hyggelig en dag: En slange hadde krøpet seg opp ankertauet vårt og opp dekk. Usj, ingen av oss er spesielt glade i slanger uansett størrelse. Men vi har blitt forsikret av en lokal at det ikke er noen giftige slanger her på Tobago. Her om dagen var Paul-Gunnar ute en tur med fiskeren «Joe» for å hjelpe han med å dra opp hummerteiner, og det ble skikkelig stor fangst; 16 hummer totalt. Til vår store glede og overraskelse gav Joe oss den største hummeren han hadde fått i bytte mot en øl. Fantastisk. Dermed tok det ikke lang tid før Rieslingen som vi hadde liggende, ble lagt i kjøla, loff ble kjøpt inn og vi fikk oss et skikkelig deilig hummermåltid. I teinen lå det også flere forskjellig fiskearter, til og med en «fisk» Paul-Gunnar dro kjensel på som vi har lurt litt på hva kan være for noe. En av de første dagene vi lå her, da vi satt å spiste frokost, var det en skapning i vannflaten som hadde en veldig merkelig oppførsel, den lå å ålte seg i overflaten med forsøk på å prøve å gjøre noen hopp uten at det var særlig vellykket. Nysgjerrig som vi er, hoppet vi opp i jolla med håven i hånden og fikk til slutt tak i den. Og det var et merkelig syn. Helt sort, med et flatt hode. Vi kastet den ut igjen etter at vi hadde konstantert at den neppe var særlig god å spise. Og det var en slik en som lå i teinen til Joe. Joe kunne fortelle Paul-Gunnar at det ikke er en fisk men en Pilot shark! En hai! Ikke av den snille typen heller, men visstnok en som spiser mennesker.

 

Tobago har vært helt fantastisk. Øya er utrolig grønn og frodig, det er bare hyggelig mennesker overalt, kjempegod stemning på land og det er definitivt den øya vi har vært på hittil som har hatt lavest tempo på alt som skjer. Men nå er altså tiden inne for å forlate Paradis og styre skuta mot Grenada. Her skal vi ta i mot besøk av et vennepar, Hilde og Åsmund, dette er noe vi virkelig ser frem til. De skal seile sammen med oss i to uker langs Grenada og Grenadinene, og dermed er det igjen duket for kritthvite strender, snorkling, nye mennesker og nye opplevelser.

Overfarten til Grenada er kun på 78 nautiske mil, og med en slik distanse gjør vi som alltid: letter anker på kvelden for deretter å kunne kaste anker igjen når solen står på sitt høyeste over det nye landet.

AHOY THERE LA VIE, ANYONE HOME?

Hvem er den mannen der, og hva i alle dager gjør han med jolla vår?!? En tyv. Midt på lyse dagen. Og nå skal han prøve å selge oss vår egen jolle. Nå blir det bråk!

Vi har kun vært på Barbados i litt over en uke, men allerede har jolla vår prøvd å forlate La Vie to ganger. En gang med mannskap om bord, og en gang uten. Det lukter mytteri, men vi tar oss ikke nær av det. Vi har stortrivdes her og har blitt værende mye lenger enn det vi først så for oss. Grunnen er enkel: Barbados har gitt oss akkurat den velkomsten vi hadde håpet å få i Karibien: Krystallklart vann med en temperatur langt over de fleste svømmehaller hjemme, nydelig vær med en og annen regnskur til å kjøle seg ned i, og rett og slett fantastisk hyggelige folk både på land og til vanns. At rompunsjen smaker over all forventning gjør selvsagt ikke saken verre.

Barbados er et lite land med kun 250 000 innbyggere, og landet består kun av en liten øy. Øya er likevel stor nok til at en neste år regner med å få presset inn over en million turister. De fleste turistene kommer enten med cruiseskip eller med fly, men noen velger altså å komme for egen maskin slik som oss. I Carlisle Bay i Bridgetown (hovedstaden) hvor vi ligger er det ingen havnefasiliteter for små seilbåter, men det er visstnok en småbåthavn lenger nord. Derimot er det gode fasiliteter for cruiseskipene, og daglig ankommer to til tre cruiseskip til havnen med fortrinnsvis amerikanere i alle størrelser. Amerikanerne blir kjørt i maxitaxi til den lokale strandbaren her – The Boatyard – et sted  som også tilbyr fasiliteter for seilbåtene. Det betyr at de fleste seilbåtene har minst ett besøk innom The Boatyard, og om ikke annet er det i alle fall stor underholdning å se cruiseturistene slå hæla i taket kl 10 om morgenen når happy hour begynner. For vår del var det derimot solsengene som fristet, i tillegg til wifi og dermed muligheten til å ringe hjem og ønske god jul.

Da vi ankret opp i Carlisle Bay endte vi opp med å legge oss bakerst, det vil si lengst fra land og uten noen andre båter mellom oss og det åpne havet. Takk gud for at det den påfølgende dagen ankret opp en ny båt bak oss. Da vi gjorde klar jolla for å dra til land første gangen var alt fokuset på å få Anita på sykehuset. Åregaflene på jolla er ødelagte (som de jo alltid er på gummijoller), og vanligvis knyter vi noen spesielle knuter rundt årene som sørger for at jolla får fremdrift av årene i stille vann. Da vi skulle på sykehuset ble disse middels kompliserte knutene nedprioritert, og deretter ble de helt glemt. Den neste dagen skulle vi som tidligere nevnt til The Boatyard. Etter å ha fylt jolla med badetøy kastet vi loss og putret innover mot land. Hele to meter kom vi før den ellers så unormalt pålitelige påhengsmotoren sviktet oss. Totalt. Motoren nektet å gjøre noe som helst annet enn å kvele seg selv straks vi ga gass eller satte den i gir. Med kraftig strøm østover og tyve knops vestavind bar det uhyggelig raskt østover med oss, ut mot det åpne havet.

Nærmeste øy øst for Barbados er St Vincent, en avstand på rundt hundre mil, omtrent samme avstand som mellom Norge og Danmark. Dersom en ikke treffer St Vincent vil neste landfall være i Nicaragua, litt over 1 400 mil vest for Barbados (Atlanterhavskryssen var på 2 100 mil). Anita hadde armen i fatle og var ute av stand til å svømme særlig langt, og før vi i det hele tatt rakk å vurdere å svømme tilbake til båten med jolla på slep var avstanden blitt alt for stor. På et eller annet mystisk vis greide vi å sikte jolla inn mot den nyoppankrede båten bak oss. Vi traff med et brak. Et noe forundret ansikt dukket opp fra cockpiten da vi kom smadrende inn i skutesiden med smånervøse smil rundt munnen og «just stopping by!» var det eneste vi kom på i farten. Etter at vi hadde fått forklart oss, dukket plutselig Kine fra Corky opp. Der om bord hadde de heldigvis oppdaget hva som skjedde, og dermed hadde Kine kastet seg om bord i sin egen jolle for å komme oss til unnsetning. Vi ble tauet tilbake til La Vie, og etter at vi hadde byttet bensin på tanken fungerte motoren som ny igjen. Siden da har vi alltid med oss den bærbare VHF’en når vi krutter rundt i jolla. I alle fall stort sett alltid, det hender jo fortsatt at vi glemmer det.

Etter en dag på The Boatyard, og en dag med byvandring, var det plutselig nyttårsaften. Dermed var det også endelig tid for det lenge etterlengtede pinnekjøttet som har vært fraktet halve Europa rundt med fly, for deretter å ligge stuet vekk i forpiggen hele veien fra Europa innom Afrika og hit. Det var en surrealistisk følelse å klatre opp badestigen etter å ha kjølt seg ned i vannet, og kjenne lukten fra pinnekjøttet sive ut fra byssa og opp i cockpiten. Trykkokeren sviktet oss ikke: Pinnekjøttet smakte aldeles nydelig, og at en trenger å ha det kaldt ute for å nyte pinnekjøtt kan hermed avkreftes. Etter å ha gjort unne nyttårsmiddagen rottet vi oss sammen med mannskapene fra Corky og Trixi, og da klokka slo tolv sto vi barbeinte på en kritthvit sandstrand og så rakettene eksplodere over oss med en stjerneklar himmel som bakgrunn. Til tross for at Anita fortsatt hadde armen i fatle var vi enige om at det er vanskelig å få en bedre nyttårsaften enn dette.

Dagen etter sov vi lenge, og da vi endelig sto opp gjorde vi minst mulig. Utpå ettermiddagen ble vi invitert over til Corky for grilling, da mannskapet der hadde kjøpt seg selv grill i julegave (!). Corky er etter norske øyne noe utradisjonelt innredet, og dermed har det blitt svært god plass både til grill og gjester. Både hjemmelagde hamburgere og hvite hamburgere ble servert, noe som passet formen til de fleste utmerket. Kvelden ble for vår del avrundet tidlig, men med atlanterhavskryssen friskt i minne følte vi at vi hadde en unnskyldning for å legge oss tidlig.

De neste dagene gikk forbi uten at vi helt kan redegjøre for hva de ble brukt til. Det er vel det som kalles ferie. Vi har for det meste surret rundt på land, shoppet i butikker, gått rundt i byen, sittet på caféer, vært på badestranden og slappet av om bord. Og det var nettopp en av disse dagene hvor vi slappet av om bord at vi plutselig hørte «Ahoy there La Vie, anyone home?» Vår første tanke var at det var en «boatboy» – en av de lokale som ønsker å selge et eller annet – men da vi kikket ut av cockpiten så vi en mann i en jolle, med en grå jolle på slep. Ettersom mannen kom nærmere så vi at den grå jollen på slep var vår egen trofaste jolle!

Vi har lest mye, og hørt mye, om joller som blir stjålet, og visstnok er det ikke ukjent at joller som blir stjålet senere blir tauet til båten og «solgt» tilbake. Vi hadde kommet tilbake fra land for under en time siden, og nå var det altså en mann som hadde stjålet jolla vår, midt på lyse dagen, og som attpå til skulle selge oss tilbake vår egen jolle. Heldigvis var han ikke spesielt stor, og han så ikke skummel ut, men jeg er jo verken stor eller skummel selv, så det er ikke godt å si hva som hadde skjedd hvis ikke mannen på en svært bred New Zealand-dialekt hadde sagt: «I saw this drifting east, is this yours?» Det viste seg at jolla hadde slitt seg fra pushpiten, godt hjulpet av sterk strøm og sterk vind. Trolig også godt hjulpet av klønete knuter, men vi ønsker ikke å fordele skyld blant mannskapet om bord. Noen timer senere tøffet vi inn til Allan (redningsmannen) og kona hans med en flaske vin. De nektet å ta den i mot hvis ikke vi ble med å dele den, og dermed var det duket for en kveld med utveksling av røverhistorier mellom Norge og New Zealand.

Nå kaster vi straks loss og sikter mot Tobago, destinasjonen vi hadde som mål da vi dro fra Kapp Verde. Dermed er nødstoppen i Barbados over, og selv om vi aldri hadde planer om å dra hit, er vi svært glade for å ha vært her. Mye flotte mennesker, flott kultur og et sted det er lett å bli værende litt for lenge i.

Når skal vi slappe av!?!

Kryssingen av Atlanterhavet har vært den store drømmen og en av hovedgrunnene til hele turen vår. Vi har snakket og tenkt mye om hvordan det skulle bli å være tre uker i åpent hav, men vi hadde aldri forestilt oss at det skulle bli slik som dette:

Dag 1 – mandag 12.12.2011 – Klar, ferdig, gå!

Med nyinnkjøpt, dønnsolid fiskesnøre, kastet vi endelig loss fra Mindelo klokken 16 for å starte den lenge etterlengtede atlanterhavskryssingen. I det vi forlater havnen kommer en annen norsk båt – Kronprinsesse Mette Mat Maxi – inn, den andre norske båten vi rekker å se på Kapp Verde. Vi utveksler noen korte setninger i det båtene passerer hverandre, før vi setter kursen inn i tåka. «Tåke» er nok litt upresist, det er den beryktede «Harmattan haze» som har truffet oss. Sanden fra Sahara ligger tjukt i lufta rundt oss og gjør sikten svært skral. Det er først når vi er halvannen mil unna naboøya at vi i det hele tatt kan skimte de høye, bratte og svarte fjellveggene som stuper ned i havet foran oss. Nok en gang viser dermed radaren hvorfor den har blitt kåret til den beste investeringen vi har foretatt om bord i La Vie før avreise.

Etter å ha lagt bak oss den siste øya vi vil se på ukesvis forandrer været seg totalt. I le av øya er det mildt sagt kaotisk, og både vind og bølger kommer fra alle kanter. Timene frem mot midnatt blir noen av de aller tyngste timene vi har seilt noensinne. Paul-Gunnar blir selvfølgelig sjøsyk. Anita sniker seg unna problemene godt hjulpet av postafen. I løpet av en femten sekunders periode skifter vinden frem og tilbake mellom nord og syd syv ganger, til tross for at det hele tiden blåser mellom femten og tyve knop, og slik går det utover kvelden. Bølgene oppstår fra intet, og i nattemørket stiger frustrasjonen om bord. Det var da ikke dette vi har drømt om så lenge? Når mandagen er over har vi kommet oss femten mil unna Kapp Verde, og vinden begynner endelig å stabilisere seg. Bølgene ser derimot ikke ut til å ville bestemme seg for hvor de skal komme fra. Vi starter nattevaktene.

Dag 2 – tirsdag 13.12.2011 – Tilvenning

I dag gjør vi ingen ting annet enn å sove og være på vakt. Fire timer på, fire timer av, hele døgnet. Kroppene våre sliter med å venne seg til høye bølger og rotete sjø. Det har blitt en slitsom start på overfarten, men vi vet at det vil bli bedre etter hvert. Vinden er stabil med platt lens rundt tyve knop, og med kun en spridd genoa gjør vi rundt seks knop i snitt. Antakelig ville det blitt roligere i båten med to seil oppe, men vi utsetter det til en annen dag.

Dag 3 – onsdag 14.12.2011 – Bedring?

I dag har vi vært mer uthvilte, og vi har til og med fått turens to første måltider sammen. Mageproblemene Paul-Gunnar pådro seg på Kapp Verde har fortsatt ikke sluppet taket, og det er tvilsomt om noe av maten som spises i det hele tatt rekker å bli omdannet til energi før den er ute igjen. Sjøsyken har i det minste gitt seg, så det går alle fall litt fremover. Det er en overskyet dag, og sanden fra Sahara ligger fortsatt tett rundt oss. Vi heiser ikke flere seil i dag heller, men gjør likevel unna 149 mil.

Dag 4 – torsdag 15.12.2011 – Vi tar inn vann

Solen viser seg fra sin beste side, og gir oss endelig drømmeværet. Sanden har også begynt å slippe taket, og med god sikt suser vi vestover. Det skjer lite i dag, både om bord og på sjøen, inntil vi på ettermiddagen oppdager at vi tar inn vann. I motorrommet og under alle dørkplatene ligger det plutselig urovekkende store mengder med vann. Smaken er ikke til å ta feil av, det er saltvann, og dermed har vi en eller annen lekkasje inn i båten. Det blir raskt avklart at alle skroggjennomføringer er mer eller mindre tette. Grundigere gjennomgang av båten avslører at de to bakre motorlabbene er løse, og vi mistenker at dette gjør at pakkboksen rundt akslingen ikke klarer å holde tett når vi går for motor. Vi strammer labbene, og håper på det beste.

Utover kvelden blåser det opp, og med opp mot førti knop i kastene blir kveldsvakten en slitsom tørn. I de store bølgene setter vi riktignok ny fartsrekord: 12,6 knop.

Dag 5 – fredag 16.12.2011 – Fartsrekord

Etter en kveld med mye vind roer det seg utover natten. Til tross for dette setter vi nok en gang fartsrekord. Bølger på fire til fem meter bidrar til at vi surfer opp i 12,9 knop før sola står opp. Det blir en flott dag med mye sol, mye vind og mye bølger. For to dager siden bøyde vi spribommen til genoaen, og vi frykter nå at den vil knekke. Foreløpig har det gått greit, men det ser ikke lovende ut. Dersom vi mister den vil farten vår synke betraktelig, og vi vil neppe være fremme for langt ut i neste år.

Anita baker deilig hjemmebakt brød, som nytes med leverpostei fra Stabburet – nydelig! Paul-Gunnar har en langt tyngre dag i dag, etter at magen går fra vondt til verre, og størstedelen av tiden tilbringes på båtens minste rom. Autopiloten styrer oss trygt og godt gjennom 148 mil før dagen er over, og vi har med andre ord fortsatt god fart.

Dag 6 – lørdag 17.12.2011 – Heis seil!

I dag har vi hatt nok en dag med nydelig Atlanterhavsvær: skyfri himmel, sol, varmt og godt, og både bølger og vind roer seg i løpet av dagen. Vinden faller ned til femten knop, og dermed er det på tide å heise storseilet for første gang på overfarten. Storseilet klarer ikke å kompensere fullt ut for den reduserte vinden, men det blir betraktelig roligere i båten.

Vi sover fortsatt mye på dagtid. Særlig Paul-Gunnar er sliten, trolig som følge av problemene med å få maten til å holde seg i magen. I dag ser det for første gang ut til å være en antydning til bedring, og vi krysser fingrene.

Det er overraskende lite båter, faktisk har vi ikke sett noen andre siden dag to, og da så vi kun et tankskip på avstand. Flygefisk er det derimot mer enn nok av, og daglig må vi gå runder for å tømme dekket for fisk.

Dag 7 – søndag 18.12.2011 – Pepperkaker

På turens så langt varmeste dag viser formen til Paul-Gunnar endelig klare tegn til bedring, noe som bidrar til å lette stemningen for begge om bord. Siden det er søndag er det også på tide med en ordentlig dusj, men siden bølgene fortsatt er relativt store ønsker vi ikke å bade. I stedet fylles bøtter med vann som vi kaster på hverandre før vi såper oss inn og fortsetter vannkrigen.

Anita baker nok en gang brød, før vi baker pepperkaker mens julemusikk sildrer ut fra radioen. En av turens så langt flotteste dager! Vinden er fortsatt rolig, og farten dermed moderat, men vi gjør unna 141 mil og er godt fornøyde.

Dag 8 – mandag 19.12.2011 – Ulykken

I dag er vi mer eller mindre midt i Atlanterhavet. Midt mellom Afrika og Amerika, og ikke så veldig langt unna midtveis mellom Sydpolen og Nordpolen heller. Paul-Gunnar bruker siste nattevakten til å forberede en overraskelse til Anita, og dagen viser seg å bli helt perfekt. I alle fall frem til klokken 16 – på slaget nøyaktig en uke etter at vi forlot Kapp Verde. I godt humør, litt overivrig og med våte føtter skal Anita gå ned trappen og under dekk. Båten gynger i bølgene, Anita sklir, og tar deretter tak i luka over seg for å holde seg fast. I bølgene blir hun fortsatt slynget fremover, det kommer et knas fra skulderen, og Anita ender i dørken skrikende av smerte. Overarmen er kraftig opphovnet, og skulderen ser merkelig malplassert ut der den stikker ut langt lavere på høyre side enn på venstre. Ingen av oss er leger, men det ser mistenkelig ut til at skulderen er ute av ledd. Smerten beskrives som «hinsides vondt», og etter at det første sjokket har lagt seg propper vi Anita full av sterke smertestillende. Armen blir lagt i fatle og Anita blir lagt i sjøkøya rimelig omtåket. Herregud hvor fort ting snur! Vi er bokstavelig talt midt ute på Atlanterhavet, med over en ukes seiling til Amerika. Å snu tilbake til Afrika vil ta minst det dobbelte, antakelig både tre- og firedobbelt og er dermed helt uaktuelt. Vi har ikke sett noen andre båter på snart en uke, og er dermed fullstendig overlatt til oss selv. Vi har hele tiden vært forberedt på at noe slikt kan skje, men vi har jo selvsagt aldri forestilt oss at det faktisk skal skje. Anita er fullstendig lammet av smerte, og har store problemer med i det hele tatt å finne en liggestilling som roer smertene. Å bevege seg, eller bare å stå oppreist er helt umulig. Vi ser ingen tegn til brudd eller indre blødninger, men for sikkerhetsskyld måler vi fra nå av jevnlig puls, feber og blodtrykk og noterer det ned sammen med når og hvor mye smertestillende som blir tatt. Utover det er det ikke noe mer vi kan gjøre.

Vaktsystemet må endres. Slik situasjonen er nå er Paul-Gunnar plutselig blitt aleneseiler, og fra nå av kjøres 15-2 systemet. Med  andre ord: femten minutter søvn, to minutter våken  for å komme seg ut og holde utkikk, før det er tilbake til sofaen og femten nye minutter med søvn. Vekkerklokka går på repeat. I tillegg setter vi radaren på sveip hvert tiende minutt med alarm. Til alt hell er Paul-Gunnar bedre i magen, men han er fortsatt sliten og slapp etter forrige uke. Vi håper at smertene blir mindre intense etter hvert, slik at Anita kan klare å ta en times vakt på dagtid. Været er heldigvis upåklagelig, og vinden har roet seg ned litt. Utseilt distanse denne dagen blir dermed den laveste så langt, med kun 132 mil.

Dag 9 – tirdag 20.12.2011 – Omstilling

Dagen i dag går med til å prøve å omstille seg, men det er ikke lett. Smertene til Anita har begynt å roe seg ned, eller de har i hvert fall blitt holdt litt i sjakk av smertestillende. Utpå dagen klarer vi å få Anita ut i cockpiten og i en grei nok sittestilling uten for mye smerter, slik at Paul-Gunnar kan få seg en drøy times sammenhengende søvn. Vinden roer seg ytterligere, og bidrar til at varmen etter hvert begynner å bli litt i overkant, og fra denne dagen seiler vi med soltak. Utseilt distanse: stusselige 105 mil.

Dag 10 – onsdag 21.12.2011 – Motoren lader ikke

Vinden er ikke mye å skryte av i dag heller, og vi sklir sakte fremover. Bølgene gjør at seilene slår en del, noe som gjør det ekstra slitsomt om bord, og vi har en tung dag i dag. Anita har mye smerter og er veldig sliten. Paul-Gunnar som går på 15-2 vakter hele natten gjennom må gjøre alt om bord, og i tillegg trenger Anita hjelp til absolutt alt. Ting tar dobbelt så lang tid å få gjort, og Paul-Gunnar rekker ikke å få slappet av på dagtid. Anita begynner å bekymre seg for om Paul-Gunnar får tilstrekkelig med hvile.

I det vi skal begynne å spise middag oppdager vi at motoren ikke lenger lader batteriene. Motoren blir skrudd av, og vi rekker å konstatere at reima ikke har røket før vi begynner på middagen. Under middagen diskuterer vi alternative løsninger. Å være uten lading fra motoren er et stort problem slik situasjonen er nå, og lading fra vindgenerator og solcellepanel vil ikke gi nok strøm til mer enn det aller viktigste av instrumenter. Det betyr: Ingen kjøleboks, ingen kontinuerlig VHF, ingen radar overhodet, ingen lanterner om natten med mindre vi oppdager andre båter, men desidert verst av alt: Ingen autopilot. Med Anita ute av spill går autopiloten kontinuerlig 24/7, og seiling nå uten autopilot vil være mildt sagt en skikkelig utfordring. Trolig vil vi være nødt til å ta ned alle seil og bare drive om natten.  I de store bølgene vil det ikke være mulig å binde fast roret på noen fornuftig måte uten at båten mister kursen. Dette kan bare ikke skje oss nå!? Frustrasjonen begynner å bli høy om bord i La Vie. Vi er nødt til å få fikset problemet.

Når middagen er ferdig starter vi motoren på nytt for en siste test før vi begynner med feilsøkingen. Nå lader motoren igjen. Hva det kan være som har vært feil er ikke godt å si, men nå fungerer det igjen i alle fall. Vi krysser fingrene og håper at det ikke skjer igjen. En lang dag med mye frustrasjon, oppgitthet og kun 125 mil går sakte mot slutten.

Dag 11 – torsdag 22.12.2011 – Julefeiringen utsettes

Dagen i dag har stort sett dreid seg om å fortsette å omstille seg og å akseptere situasjonen. Kun de absolutt mest nødvendige ting blir gjort. Paul-Gunnar passer båten, navigering, seiling, at Anita skal ha det best mulig med puter og sittestilling og han lager alle måltider om bord, oppvask, baker brød og pizza. Anita bidrar etter beste evne, og klarer å sitte i cockpiten i to timer midt på dagen mens Paul-Gunnar får litt etterlengtet sammenhengende søvn. I dag bestemmer vi oss for å utsette den store julefeiringen med pinnekjøtt til vi er i land. Akkurat nå har vi mer enn nok med å få unnagjort de dagligdagse behovene.

Dag 12 – fredag 23.12.2011 – Bye, bye Tobago!

Vinden har endelig tatt seg opp igjen, og vi gjør på nytt god fart gjennom vannet. Været har vært som ellers de siste dagene: sol, skyfri himmel og veldig varmt. Det er en bra dag i dag. Smertene til Anita har begynt å avta, og vi har endelig kunnet kutte noe ned på smertestillende. Tidligere har vi kjørt max doser og vel så det, men nå slipper vi å bekymre oss for om vi tar for mye. Anita har dermed kunnet ha en lengre periode i cockpiten, og vi har til og med fått tid til å være litt sammen. Paul-Gunnar har tenkt på det siden ulykken, og i dag bestemte vi oss endelig: Vi legger om kursen fra Tobago til Barbados. Tobago er en av de minst utviklede øyene i Karibien, og vi tror derfor at sykehustilbudet vil være bedre på Barbados.

Dag 13 – lørdag 24.12.2011 – Seiltrimming

Selv uten pinnekjøtt klarer vi å skape litt julestemning om bord på julaften: Julemusikk ut av høyttalerne, julevasken av oss selv blir tatt, sjokoladejulenisser blir fortært. Vi spiser julegrøt og mandelen blir funnet, men vi er for mette til å begi oss utpå premien. Det er en bra dag, selv om julen virker rimelig fjern her vi sitter under soltak for å unngå å smelte helt vekk.

Ettersom vi nå prøver å treffe Barbados og ikke Tobago måtte vi ta turens første jibb i dag. Med unntak av da vi heiste storseilet er dette andre gang vi i det hele tatt rører seilene. Det blir ikke mye seiltrimming på en slik atlanterhavskryssing, og vi gjør ikke mer enn vi må slik som situasjonen er nå.

Smertene til Anita er mindre, og hun har etter hvert begynt å få en slags bevegelighet i armen, og hun har til og med hatt et par timer uten fatle. Utover kvelden og natten sitter Anita vakt, noe som gjør veldig godt for Paul-Gunnar som får flere timer med sammenhengende søvn. Ettersom Anita ikke klarer å få på seg en redningsvest består nattevakten av å sitte nede i salongen og lese bok, og å kikke opp gjennom luka hvert kvarter for å holde utkikk. Vi får det til å fungere veldig bra.

Utseilt distanse: 140 mil

Dag 14 – søndag 25.12.2011 – Julelunsjen

I dag har vi ikke gjort noe annet enn det man skal gjøre på første juledag: spise mat og slappe av. Paul-Gunnar disket opp med nystekte rundstykker, sild, kokt egg, strandaskinke og eggerøre. Det har vært en deilig dag, men uendelig varmt. Det merkes godt at vi begynner å nærme oss Karibien, og spesielt godt merkes det når vi skal sove og vind og sjø gjør at vi ikke kan ha vinduer åpne.

Vinden holder seg relativt stabil og vi holder jevnt god fart. En bra dag!

Dag 15 – mandag 26.12.2011 – Endelig ferie!

En deilig og slapp dag om bord i La Vie. Bøker pløyes igjennom, og vi blir solbrente. Paul-Gunnar har endelig (bank i bordet) blitt helt fin i magen og siden vi kan dele litt mer på nattevaktene igjen har Paul-Gunnar for første gang på overfarten sittet og slappet av med en god bok i sola, uten å måtte fly på det lille rommet hele tiden, eller være for trøtt og utslitt til å orke å lese. Da vi dro fra Norge fikk vi blant annet «Hvitt på hvitt» av Ken Follet, og siden handlingen der var lagt til julen har vi lagt boken til side for lesing i julen så får vi kanskje enda litt mer julestemning om bord. Det var et lurt valg!

Vi begynner å nærme oss Barbados og vi har bare ett til to døgn igjen før vi er i land. Trist, rart og deilig på en gang.

Dag 16 – tirsdag 27.12.2011 – Squall!

Siste dag på denne overfarten ble fylt med mer boklesing og avslapping og endelig fikk vi også oppleve vår aller første squall.

«Squalls» er store, mørke skyer fylt med mye vind og mye regn. Vi har sett en del av de tidligere på overfarten, men de har alltid passert rett nord eller rett syd for oss, gjerne rundt to mil unna oss. Denne gangen så det endelig ut til at vi skulle få vår ilddåp med disse beryktede skyene: radaren viste at uværet var på vei rett mot oss, og vi lå ann til å treffe senter. Vi forbereder oss på skikkelig drittvær: Vi rever seil, skalker alle luker og tar på oss badetøy. Når uværet er to mil bak oss skjer det som minner mest om historier av bibelske proporsjoner: Uværet deler seg! På radaren, og på himmelen bak oss, kan vi se hvordan skylaget og regnet plutselig deler seg i to på midten, og den ene delen går nord for oss og den andre delen går syd for oss. Vi merker kun en knapp vindøkning, og noen få regndråper treffer skuldrene våre før det hele er over. Litt skuffede ser vi på hverandre, men etter litt om og men blir vi enige om at: Joda, vi kan erklære at vi har opplevd vår første squall.

Siste kveld til sjøs blir feiret med hjemmelaget pizza i det kveldslysene til Barbados kommer til syne der fremme i vest.

Dag 17 – onsdag 28.12.2011 – Barbados!

Siste etappe på atlanterhavskrysset foregår i bekmørke. Med radaren fininnstilt manøvrerer vi oss sakte inn mellom andre båter, bøyer og ukjente flytende hindringer til vi finner det vi mener må være en dugelig ankringsplass. Vi heiser det gule flagget (ufortollet båt), spiser nattmat, og tar den obligatoriske ankerdrammen før vi stuper til køys. Endelig skal Anita få en god natt søvn uten å hele tiden våkne av å ha rullet over på den vonde armen i bølgene. Endelig skal Paul-Gunnar få hentet inn på litt av underskuddet på søvn som har bygd seg kraftig opp siste uken.  Herlig!

To timer etter å ha funnet køya blir vi revet ut av søvnen av en infernalsk hamring i skutesiden, og tankene går øyeblikkelig tilbake til en hissig havnesjef i Nazaré som liker å vekke besøkende på denne djevelske måten. Masten vibrerer fortsatt etter hamringen i det Paul-Gunnar stavrer seg ut på dekk. Til tross for at det fortsatt er mørkt er det mer enn nok lys til å oppfatte hva som skjer: Våpen. Uniformer. Grå gummibåt. Pirater bruker nok ikke uniform, så dette må være enten militære, politi eller tollvesen. Håper vi. Bryske spørsmål om vi har tollet inn og når vi ankom avklarer saken. Nei, vi har ikke tollet inn, men vi har problemer med å si når vi ankom. Vi har seilt på UTC-tid hele veien, og lokal tid aner vi rett og slett ikke hva er her. Det blir stille. Vi får rare blikk og blir etter litt diskusjon beordret til å lette ankeret og innfinne oss på tollkontoret i havna til cruiseskipene. Paul-Gunnar er så trøtt at han knapt klarer å stå oppreist, men mennene med våpen ser ikke spesielt lystne ut på å diskutere mer. Vi letter anker og starter kaffepressa på vei til tollkontoret.

Innsjekk tar fem timer, hovedsakelig venting på personalet som er opptatte med nyankomne cruiseskip. Deretter bærer det tilbake til ankringsplassen der vi setter sammen jolla og gjør oss klare til et raskt sykehusbesøk. Det er alt for varmt til å få sove på dagtid, så det får vente til etter sykehuset.

Klokken 18:10 tropper vi opp på Queen Elisabeth Hospital og blir henvist til legevakten. Der skriver vi oss inn, og etter kun (?) to timers venting får vi komme inn for en rask undersøkelse og blir henvist til en ny kø for å ta røntgenbilder. Bilder blir etter hvert tatt, og deretter er det tilbake til venterommet. Og der blir vi.

Dag 18 – torsdag 29.12.2011 – Venterommet

Klokken 00:00, to timer etter at røntgenbildene ble tatt, og fire timer etter at vi ankom sykehuset, purrer vi opp svar på bildene. Ingenting skjer. Deretter purrer vi opp svar annenhver time. På et eller annet tidspunkt blir vi opplyst om at det denne natten er mindre kø enn det har vært de foregående nettene, og at det ikke er uvanlig å vente langt over tjuefire timer. Mat kan vi bare glemme, nærmeste åpne sted er en langt unna. Uten mat og uten sårt etterlengtet søvn begynner vi etter hvert å miste motet, og når solen står opp igjen truer vi vakten med å gå hjem. Han ser tomt på oss og vi innser at det ikke er en spesielt god trussel. Vi blir værende.

På slaget femten timer etter at vi gikk inn porten til sykehuset går vi ut igjen den samme porten, forvisset om at det verken er brudd eller skulder ute av ledd. Det er kun forstrukkede muskler og nerver. Det er likevel ikke utelukket at skulderen har vært ute av ledd og sklidd tilbake av seg selv, men det spiller for så vidt ingen rolle – det viktigste er at det ikke krever noe mer behandling. Vi er likevel kalt inn til en oppfølgingstime i neste uke.

Byen har allerede våknet til liv når vi går nedover byens lille elv, og vi er så stuptrøtte at vi ler av alt vi ser. Vi kommer oss tilbake til båten, steker speilegg og bacon, før vi slokner i cockpiten. Nå kan vi endelig slappe av.

Karibien!

Natt til onsdag 28. kom vi frem til Karibien. Ikke Tobago som planlagt, men Barbados for et sykehusbesøk. Mer kommer senere. Alt trygt og godt.