Kan a’ det a?

«Dama mi skal til Canada»

«Kan a’ det a?»

«Ja, det kan a’ da!»

Det tok tid, men vi greide til slutt å løsrive oss fra New York. Da vi for siste gang skled forbi skyline på sydtuppen av Manhattan og fortsatte videre ut under Brooklyn Bridge var det både trist og vemodig, for nå var det ikke lenger noen tvil om at et fantastisk kapittel var over. New York var vårt første stopp etter Cuba, og ligger på en måte i et slags ingenmannsland på ruta vår, midt mellom «det varme» og «det kalde». Med lua tredd godt nedover ørene var det ikke så mye å lure på, det varme kapittelet var definitivt over. Ut fra New York viste kompasset kurs mot Canada og kulda. Kurs mot det som ikke bare blir det kaldeste, men også det mest slitsomme, mest utfordrende og våteste kapittelet, og uten tvil den delen med desidert dårligst vær. Like fullt kurs mot det som har store muligheter til å bli det aller flotteste kapittelet. Områder med fantastisk dyreliv, isfjell, nye kulturer og vikingearv. Det tok ikke mange minuttene før vemodigheten ble snudd til glede og spenning over hva som venter oss de neste månedene.

I utgangspunktet ønsket vi å seile non-stop fra New York til Halifax, men dårlige værmeldinger gjorde at vi i stedet valgte å ta noen kortere dagsetapper gjennom Long Island Sound for å vente på bedre vær før kryssingen over åpent hav til Canada. Det tok oss tre dager å komme gjennom sundet, men for noen flotte dager! Nydelig seilevær, sol, flatt vann og helt stille ankringsplasser i omgivelser som minner om den norske skjærgården. De siste dagene tilbrakte vi på Block Island. Øya har den minste byen i USAs minste delstat, men de hevder likevel å ha Atlanterhavets kraftigste fyrtårn. Dem om det, men det var i alle fall et imponerende bygg, utrolig hyggelige folk, og en kjempekoselig øy. På Block Island traff vi igjen Esther, en båt som nå består av to kjempehyggelige brødre med samme reiserute som oss. Da vi lettet anker var det meldt lite vind de neste fire-fem dagene, og med Esther hakk i hæl satte vi av gårde. Til tross for at Esther er en Hanse 40, altså en både større og raskere båt enn vår, holdt vi godt følge inn gjennom den første natten, og etter å ha snirklet oss forbi Marthas Vineyard var vi endelig i åpent hav i det solen sto opp igjen.

«Area to be avoided» Like etter å ha kommet til åpent hav advarer kartet oss mot å støte på utrydningstruet hval – såkalte nordkaper, klassifisert som sterkt utrydningstruet. En skulle kanskje tro at sannsynligheten for å treffe på noe som er sterkt utrydningstruet ikke var så veldig stor, men der tok vi skammelig feil. Like etter at Paul-Gunnar har gått på morgenvakten står sjøspruten rett til værs og det første dyret kommer til syne. I løpet av den neste halvtimen dukker det opp stadig flere av disse mektige dyrene. Som selskapssyke katter hopper og danser de rundt La Vie, og ved flere anledninger var vi like ved å dundre rett inn i dem. Midt oppi det hele dukker det også opp en og annen sel som lurer på hva i alle dager vi driver med. Etter hvert slipper dyrene taket og lar oss seile videre. Vi har sett hval flere ganger tidligere på turen, men aldri en slik nærkontakt som dette, og aldri så mange samtidig. Grytidlig morgen, stille vann, lett morgendis og en naturopplevelse av de helt sjeldne startet det som ble dyrenes dag på denne overfarten.

I løpet av formiddagen får vi besøk av både delfiner og en ny type hval. Vi er ingen hvaleksperter, så utover å si at disse dyrene var større, roligere og så litt annerledes ut enn de forrige klarer vi ikke å si hva det egentlig var vi så. Delfinene var av samme art som vi har sett langs hele USAs østkyst, og omtrent like lekne som alltid. Det var likevel først utpå ettermiddagen at adrenalinet virkelig pumpet. Vi så den godt på avstand, og vi har sett det mange ganger før, men denne gangen var den maaaange meter lang. Og den gjemte seg ikke slik den pleier, men valgte i stedet å følge etter oss. Det er noe spesielt ved å stå i cockpiten og se haifinnen vagge sakte fra høyre til venstre til høyre kun to meter bak hekken vår mens halefinnen så vidt stikker over vannet langt der bak et sted. I over seks knops fart fulgte haien oss svært tett før den etter en god stund dukket og ble borte.

Utover kvelden la tåka seg over oss, og selv om vi de neste dagene så et og annet glimt av sol, var det stort sett bare grått og vått helt frem til Halifax. Vaktene besto for det meste i å henge over radarskjermen og å lytte på podcaster for å få litt farge i den grå tilværelsen. «Kan a’ det a?»-vitsen fra Antonsen og Golden var i så måte en fulltreffer. Med jevne mellomrom sjekket vi ut status med Esther over VHF’en, og da vi ankom Halifax ble vi geleidet inn til bryggen av mannskapet som hadde ankommet kun en liten time før oss.

Paul-Gunnar har for en tid tilbake studert her i Halifax, og gjensynsgleden med byen var stor. Halifax er en utrolig koselig by, og innbyggerne her er akkurat like åpne og koselige som de alltid har vært. Etter et par dager med sightseeing, pubquiz, sushi og en byrunde med Esther, begynte vi forberedelsene til de neste etappene. Herfra går turen videre nord til Newfoundland, men foreløpig ser det litt ruskete ut på værmeldingene, så vi tar antakeligvis noen dagsetapper oppover. Hva som skjer etter Newfoundland er foreløpig ikke avgjort. Grønland, Island, England eller Azorene, ingenting er avgjort ennå. Det er ikke rart at vi er litt småspente på hva som skjer fremover, og for å gjøre det ekstra spennende har vi valgt å la våre lesere få en stemme i hvor seilasen skal gå videre:

.

.

NEW YORK, NEW YORK!

New York har virkelig vært helt fantastisk på alle mulige måter. Vel kanskje ikke akkurat for lommebøkene våre da. Men likevel, for alle som liker storbyer er dette en by som det virkelig er vanskelig å reise fra. Det er så mye å se og oppleve her at en aldri får nok. Vi hadde planer om å bare være her i en og en halv uke, kanskje to, men nå har vi vært her i snart fire uker allerede, nesten en hel sommerferie. Hvilket privilegium!

Det er en faktor til som har gjort det så deilig å være her: Dette er det første vestlige landet vi har vært i på over syv måneder. Det er nesten som å ha kommet hjem. Det er ikke så mye vi har savnet i de måndene vi har vært i ikke-vestlige land, kanskje bortsett fra rømme og god kaffe, og hadde det ikke vært for jevnlig forsyninger med brunost hadde det også stått på listen. Men selv om de siste syv månedene har vært helt fantastiske, er det utrolig godt å være tilbake igjen til den delen av verden som vi er så heldige å ha fått lov til å vokse opp i. Alt er plutselig så mye enklere. I butikkene er det ikke lenger bare tomme hyller, og en slipper å gå i tre forskjellige butikker for å kjøpe brød, egg og smør.

Hvis vi skulle ha fortalt om alt vi har gjort her i New York ville det blitt et meget langt innlegg. Vi antar at de fleste av leserne våre kjenner New York og for de av dere som ikke har vært der og liker storbylivet, dra dit! Det er en fantastisk by, den har alt! For å oppsummere oppholdet vårt her så har vi hatt noen virkelig flotte uker. Vi har feiret både bursdagen til Paul-Gunnar, 5 års dagen vår og 50-års dagen til Morten på Trixi, kjempe hyggelig! Vi har vært på kino, flere besøk på Starbucks, vært på Amerikansk diner, trasket rundt i de forskjellige bydelene på Manhatten, hatt parkliv, uteliv, shopping, spist deilig sushi og gått utrolig masse. Vi har med andre ord hatt en skikkelig storbyferie.

Nå skal det sies at av de nesten fire ukene vi har vært her, har en av de også gått til båtmekking og vedlikehold. Vi fikk endelig tatt opp båten av vannet, (etter å ha ligget å ventet gratis i Liberty Marinaen i en og en halv uke på at løfte-kranen skulle fikses) og lagt på nytt lag med bunnstoff som det så sårt trengtes og vi fikk polert fram den kraftig misfarget blåfargen i skroget igjen. Utrolig deilig å få gjort.

I og med at vi fikk ligge gratis på Liberty Marina i New Jersey, har vi ligget der for det meste. Det går undergrunnstog inn til Manhatten hele døgnet rundt, så å komme seg inn til byen har ikke vært noe problem.  Men etter at vi fikk båten på vannet igjen måtte vi som alle andre betale avgift for å ligge i marinaen, noe som koster omtrent 400-500 kroner natten for La Vie. Derfor har vi nå flyttet oss tilbake til 79th street boat basin som ligger på Manhatten, og lagt oss på bøye for 180 kroner døgnet. Noe som er meget billig for New York og det er en virkelig fantastisk beliggenhet.

Etter å ha brukt deler av dagen i dag på å gjøre ferdige de siste forberedelsene er tiden inne for å seile nordover. I utgangspunktet hadde vi tenkt å seile direkte fra New York til Halifax  i morgen, men dårlige værmeldinger gjør at vi i stedet går sakte nordover langs Long Island, og legger oss på nordspissen og venter på været. Antakelig får vi ikke krysset over til Canada før i neste uke, men det gjør pent lite. Vi har fortsatt god tid til vi skal være hjemme igjen.

For flere impulser fra storbyen, se vårt oppdaterte bildealbum!

Cuba til NEW YORK – Ni døgn på åpent hav

Østkysten av USA er værmessig veldig uforutsigbar, og været kan snu tvert om når som helst. Det beryktede Bermudatriangelet ligger her og det ryktes at havet utenfor Cape Hatteras er det havet som har tatt flest skip av dage opp gjennom årene. Og her, langs USAs østkyst, via Bermudatriangelet og forbi havet til Cape Hatteres skulle vi seile non-stop fra Cuba for å komme oss til New York.

Dag 1, 26.04.2012 – Welcome back sea sickness

Kl. 15:15 var vi i gang og satte kursen mot o´store USA, nærmere bestemt New York! Det tok oss drøye to timer for motor for å komme oss ut av innseilingen til Varadero før vi var ute på det åpne hav. Vindretningen som møtte oss gav oss krysseilas, og siden bølgene fulgte samme retning som vinden, startet også turen med stamping mot bølgene. Bølgene var relativt små, bare 1-2 meter, men etter å ha vært landkrabber i Cuba i nesten to uker kjentes det godt i magen for mannskapet ombord. Spesielt godt kjente Paul-Gunnar det. Han kunne konkludere med at han aldri har vært så sjøsyk noen gang, og denne gutten har en god del erfaring med det å være sjøsyk. Det ble med andre ord en lang første natt.

Dag 2, 27.04.2012 – Dørkplatene flyter

Dag to var det stort sett jeg som styrte skuta da Paul-Gunnar fortsatt lå godt utslått av sjøsyken. Vindretningen nordøst med styrke på 15-20 knop og stampingen mot bølgene fortsetter. Vi har nå seilt inn i Golfstrømmen som hjelper oss betydelig med farten, og vi suser dermed av gårde i 8 knop. Vi ligger godt på skeiva og vi merker plutselig at vi tar inn en god del vann. En god del vann vil si at det er såpass mye at dørkplatene flyter omkring under dekk. Vi mistenker at vi har en lekkasje i bauen et sted, og dermed fosser det vann inn hver gang en bølge slår over dekk. Vi blir nødt til å kjøre pumpene hyppig for å holde lekkasjen i sjakk inntil bølgene har roet seg og vi kan undersøke mer hva som skjer. Utover ettermiddagen kvikner heldigvis Paul-Gunnar til og vinden dreier mer østlig som gir litt roligere bevegelser om bord. Vi ligger fortsatt godt på skeiva, middagen blir derfor spist ut av skål med skje og uten bord. Kvelden senker seg, det lyner i horisonten og vi tar på oss ullundertøy. Det er helt tydelig at vi seiler mot kaldere farvann, brrr.

Fram til midnatt og etter 33 timer har vi seilt 208 mil, og i vest kan vi skimte Miami skyline langt der borte i horisonten.

Dag 3, 28.04.2012 – Lyn og torden

Utover natten fortsetter lyningen, og heldigvis for meg som ikke er spesielt glad i torden eller lyn, var det Paul-Gunnar som var vakt, og jeg kunne sove meg gjennom det hele. En tordensky med mange mils omkrets kom nærmere og nærmere lille La Vie, og tilslutt var det ingen bønn, vi var midt inni. Å være det eneste og høyeste punktet inni en tordensky er det vel egentlig ingen som ønsker seg, men her var vi nå, og sjansen for å bli slått ned av lyn er der. Det eneste en egentlig kan gjøre er å ha is i magen og putte all nødvendig bærbar elektronikk som VHF, GPS og PC inn i stekeovnen, (dette skal visstnok beskytte utstyret om lynet slår ned), og håpe på det beste. Det var nøyaktig dette Paul-Gunnar gjorde. Tordenskyen hadde med seg bøtter av vann, masse vind og lynnedslag som var så hyppige at Paul-Gunnar ble blendet av all den hvite blinkingen. Heldigvis holdt lynet seg unna masten til La Vie denne gang, og etter en halvtime var det hele over og lynnedslagene holdt seg trygt på avstand i horisonten igjen.

Dagen forløper uten store hendelser, været er stabilt overskyet, vindretning og styrke den samme, middag blir fortsatt spist ut av skål med skje mens den fine ekstra farten vi har fått fra golfstrømmen er borte. Vi følger med på værmeldingen på World Band Reciveren vår hele døgnet, og etter mye prøving har vi endelig begynt å få klare klokkeslett på når værmeldingene sendes på hvilke band.

Utseilt distanse siste døgnet 154 mil.

Dag 4, 29.04.2012 – Trondhjems vi liker deg

Som oftest skjer det svært lite på nattevaktene og de skipene vi ser er sjeldent på kollisjonskurs med oss og de fleste holder seg godt på avstand. Men denne natten fikk jeg nok å gjøre på min vakt. Jeg fikk oppkalling på VHF’en fra to forskjellige båter. En helt vanlig motorbåt som plutselig dukket opp bak oss nektet å endre sin kurs, snakket uforståelig på radioen og oppførte seg i beste fall uforutsigbart. Deretter ble vi kontaktet av US Navy som de drev med «hazardious operations» og anmodet oss om å pelle oss vekk. Det ble også vindstille så seilene måtte taes ned. For å ta storseilet helt ned og å sikre det til bommen må en fram til masta. Vi har en regel om bord; trenger en å gå ut på dekk på natten skal den andre vekkes og følge med. Selv om vi alltid er spent fast er det likevel ting som kan skje og da er det greit at den andre ikke ligger å sover. En ekstra sikkerhet selv om nattesøvnen på fire timer blir avbrutt. Derfor ble Paul-Gunnar vekket når seilene skulle taes ned.

Utover morgen og dagen fortsatte vi for motor da vinden uteble. Men solen tittet endelig fram gjennom skydekket, og med nærmest flatt vann benyttet vi sjansen til å endelig kunne ta et bad. Selv om vannet har en god temperatur er det merkbart kaldere enn hva vi har blitt så innmari bortskjemte med de siste månedene. Vinden kom tilbake litt utpå dagen, 10 knop, akkurat nok til at seilene klarer å stå. Leie av motordur ble seilene heist og motor skrudd av og vi seilte av gårde i rolige 3-4 knop.

I Cuba fikk vi ikke tak i noe kjøtt så middagene om bord blir kun laget med evigvarende ingredienser og det funker i grunn veldig bra, det er enkelt og godt. Men det er litt uvant å ikke kunne flotte seg med flotte biffer eller med en eller annen kyllinggryte. Men i dag ble middagen en skikkelig høydare, tross at hovedingrediensen er boksmat: Kjøttboller i brunsaus fra Trondhjems og hjemmelaget potet og gulerotstappe.  Det var virkelig helt nydelig!

Utseilt distanse siste døgnet: Stusslige 106 nm

Dag 5, 30.04.2012 – Deilig dag men vi fortsetter å ta inn vann

Denne natten og dagen skjer det svært lite, det er ingen andre båter og det er langt til nærmeste land. Vi følger stadig med på værmeldingene fra den amerikanske kystvakten via radioen vår som melder lite nytt. Det blir en kjempe nydelig dag og vi soler oss hele dagen. Paul-Gunnar undervurderer underlaget sitt og blir godt rosa utover ettermiddagen. Vinden har kommet tilbake i dag og blåser stabilt østlig 15 knop og på kvelden har vi fått god kontakt med golfstrømmen igjen. Men vi tar fortsatt inn mye vann og i dag mener vi at vi har funnet kilden; vi tror at ankervinsjen foran ikke er tett lenger da det har kommet mye vann inn ved motoren til ankervinsjen. I morgen er det meldt mindre vind, så vi satser på en videre utbedring da, nå er det for mye stamping mot bølger og vann som slår inn over dekk. Vi fortsetter å pumpe ut vann jevnlig.

Utseilt distanse siste døgnet: 115 nm

Dag 6, 01.05.2012 – Vi finner ikke ut av lekkasjen

Denne natten forløper også uten store hendelser. Vi har fortsatt litt vind og med hjelp av golfstrømmen gjør vi fin fart gjennom vannet. Men dessverre dør vinden utover formiddagen, som meldt, og vi blir nødt til å starte motoren. Med flatt vann og vindstille benytter vi endelig sjansen til å utbedre lekasjen, desverre uten hell. Ankervinsjen virker tett og vi kommer ikke fram til noen annen løsning enn at vannet må komme inn fra selve ankerbrønnen et sted. Siden ankerbrønne er fylt opp til randen av kjetting, anker, dieselkanner, en bensinkanne og gassflasker, og vi ikke har særlig lyst til å miste noe av dette over bord, bestemmer vi oss for å vente med å finne ut av lekasjen til vi har kommet i land. I mellom tiden får vi fortsette som før og kjøre pumpen med jevne mellomrom. Det har også i dag vært nydelig vær og vi benyttet sjansen igjen til å ta et bad, denne gangen med god viten om at dette kanskje er vårt siste bad i sjøen på en lang lang stund. I morgen er det meldt regn og mulig torden så det er bare å nyte det som nytes kan. Temperaturen i vannet er fortsatt deilig, takket være golfstrømmen, og vi bader og koser oss en stund før vi igjen setter kursen mot New York. I 22-tiden kom endelig vinden tilbake, retning SW, lens, genoaen ble derfor spridd, herlig syn! Golfstrømmen fortsetter å pushe oss ekstra, og med 2-2,5 knop i medstrøm suser vi av gårde.

Utseilt distanse siste døgnet: gode 149 nm, takk golfstrøm.

Dag 7, 02.05.2012 – Storm på vei

Nattevaktene går uten særlig hendelser med stødig vind og lens som gir oss en fart på 7-8 knop hele natten. Men utover dagen mottar vi stormvarsel over VHF-værkanalen der de minutt for minutt følger stormsenteret. Folk blir bedt om å holde seg innendørs i «solid structures», og «away from windows», mens båter blir bedt om å snarest søke havn. Med 150 mil til nærmeste kyst har vi ingen mulighet til å søke havn på så kort varsel og siden stormsenteret er nordvest for oss og skal bevege seg sydover er det beste vi kan gjøre er å holde oss her vi er, ute til sjøs. Mens vi nervøst venter på uværet, forbereder vi både oss og båten. Båten blir gjort stormklar, alle løse gjenstander blir stuet vekk, drivanker blir gjort klart, jeg baker brød og pizza slik at vi har enkel mat lett tilgjengelig. Vi følger med på værmeldingen med jevne mellomrom, og heldigvis avtar faren utover kvelden og det blir klart at stormen holder seg langs land. Men deretter skjer det noe som vi ikke var forberedt på i det hele tatt. Plutselig mister vi golfstrømmen og det føles som om vi møter en vegg. En bitende kulde fra nord slår i mot oss, tåka setter inn som tjukk grøt og vannet nærmer seg frysepunktet. Vi må fram med ulltøyet, tykke ullsokker, fleecegensere og fleecebukse, støvler, ballaklav og lue, hvorfor i all verden seiler vi nordover?

Utseilit distanse siste døgnet: NY REKORD 170 nm!

Dag 8, 03.05.2012 – Brannen

I det jeg går på vakt kl 02:00 i vindstilla starter lyningen i horisonten og det blinker omtrent hvert tredje sekund. Som nevnt tidligere er jeg ikke spesielt glad i lyn eller torden så jeg slår derfor på radaren for å kunne se hvor store og hvilken retning tordenskyene beveger seg. Med god hjelp av raderen navigerer jeg meg rundt disse tordenskyene natten igjennom. Men den siste tordenskyen er så stor at vi ikke kommer utenom. Jeg hiver elektronisk utstyr inn i stekeovnen og nervøst krysser jeg fingrene for at tordenskyen har lite lyn med seg. Like etterpå begynner det å regne. Deretter kommer det et kraftig blink med et påfølgende brak rett over hodet mitt, det føltes i hvertfall sånn. Jeg puster lettet ut, vi slapp unna denne gangen også.  Heldigvis ble det bare med det ene lynet før vi var ute av skyen igjen. Det begynner å lysne, tordenværet forsvinner og Paul-Gunnar går på vakt kl. 06:00 og han får en fin start på vakten sin. Tross for at vi er over 200 mil fra land kommer det plutselig en liten sommerfugl flyvende og setter seg i cockpiten for å hvile. Like etter ser Paul-Gunnar noe merkelig stort noe liggende å flyte i vannet. Han vekker meg og jo nærmere vi kommer ser vi tilslutt at det er en gedigen mantaray lignende fisk som ligger å sover i overflaten. Han må ha vært minst 2,5 x 2,5 meter. Når vi kommer nærme nok våkner han tilslutt og etter at han nysgjerrig har svømt rundt båten vår et par ganger svømmer han vekk. I det jeg skal til å legge meg igjen ser vi en brunfarget hval lenger borte. I tillegg får vi gledelig besøk av delfiner flere ganger i løpet av dagen. Både små og store (30-50) flokker.

Men det har ikke bare vært fryd og gammen i dag, for første gang noen sinne har vi vært uten vår kjære autopilot. Litt utpå formiddagen streiket plutselig hele autopiloten, strømmen til instrumentpanelet slo seg av og det var ikke mulig å få noe liv i den igjen. Paul-Gunnar gjør som han alltid gjør og er så flink til når noe går galt: feilsøking. Etter at de første vanlige stedene ble undersøkt uten tegn til at noe er galt, går han bak i senga vår og skrur opp platen hvor selve kontrollenheten sitter. Der ser han noe som absolutt ikke er som det skal. 25 centimeter fra dieseltanken vår er det  ledninger som står i full flamme og dreggtauet som ligger ved siden av er allerede brent halvveis igjennom. Det viser seg at dreggtauet har ligget og gnisset borti ledningene som igjen har skapt gnisninger og tilslutt har ledningene tatt fyr. Heldigvis oppdager vi dette såpass tidlig at Paul-Gunnar raskt får slukket flammen. Paul-Gunnar setter i gang med oppgaven og får skjøtet om ledningene og vi får liv i autopiloten igjen. Vi kalibrer autopiloten to ganger, og like før solnedgang har vi autopiloten tilbake slik som vi kjenner den, takk og lov! Vinden har nesten vært helt fraværende i dag igjen, og den vinden vi har hatt har vært midt i trynet, dessuten har vi hatt en knop med motstrøm, så i dag har det gått virkelig tregt og vi kan kun skilte med stusslige 105 mil det siste døgnet.

Dag 9, 04.05.2012 – Vi kvitter oss med alt vi har kjøpt fra Cuba, vi nærmer oss land

Etter gårsdagens hendelser får vi en kjempe flott dag med sol fra blå himmel. Kulda kjennes likevel godt og varme dager i tropiskefarvann er definitivt forbi. Vi nærmer oss 12-mils grensa for USAs territorialfarvann og siden det er strengt forbudt å ha med seg artikler som er kjøpt fra Cuba inn i landet drikker vi rom og røyker sigarer til vi blir blå mellom øra. Det er lite vind store deler av dagen og dermed blir det nok en dag med mye motor. Utover kvelden når vi frem til en av de tre store sepereasjonsonene som leder inn til New York Harbor og det tetter seg til med skipstrafikk. Mørke skyer fulle av lyn og torden siger mot oss og vi går en lang og spennende natt i møte.

Dag 10, 05.05.2012 – Den grønne damen!

Nattevaktene går overraskende greit, selv om der er mørkt, kaldt, vått og grått. Vi hører store båter som jevnt og trutt passerer på begge sider av oss, men i den tykke tåka ser vi knapt frem til bauen. Takk Gud for radar! Utpå morgenkvisten kan vi runde Sandy Hook og følge den trange kanalen innover mot Manhatten. Heldigvis letter tåka noe og vi kan se at storbyen brer seg rundt oss. Jeg ser henne først. Plutselig er hun der, langt foran oss: Frihetsgudinnen. Et virkelig landemerke fra New York. Like etter kommer Manhatten skyline tilsynet – fantastisk! Det kryr av små og store båter rundt oss, men vi tar oss god tid til fotoshoot.

Vi seiler imponert forbi de store høye byggene nederst på Manhatten, financial distritict, og fortsetter videre til West 79th Street boat basin Marine på Hudson river. Her gjør vi oss klare til full ransaking av båten av tollmyndighetene. På forhånd har vi prøvd å kalle opp customs gjentatte ganger på VHFèn uten kontakt. I marinaen får vi låne en telefon og får ringe til customs. De noterer ned at vi har ankommet – kun navn på kaptein og båt – og sier at alt er greit, og at de skal ringe tilbake om det er noe mer. Litt etter ringer de tilbake med et par spørsmål til, og dermed er vi ferdig! Etter at vi nå har sjekket oss ut og inn i utallig mange land og siden vi forlot Europa alltid har hatt noen om bord og har måtte fylle ut flere skjemaer med masse spørsmål synes vi dette var litt rart. USA skal etter ryktene være et av de verste stedene å sjekke inn i, i hvertfall om en kommer fra Cuba. De har ikke spurt hvor vi kommer fra en gang! Paul-Gunnar må dobbeltsjekke og spør om ikke det er noe mer? Skal vi ikke få besøk av noen for å få stemplet passene? Vi får beskjed om at vi selv må oppsøke immigrasjon på en ukedag i kontortid («before 16:00 obviously») hvis vi ønsker stempel i passene våre. Vi kan nesten ikke tro det. Med en liten følelse av at vi har sneket oss bakveien inn i USA heiser vi flagget og løper på land for å feire ankomsten – Saturday night in New York! Det blir en kjempekveld med mat og øl, mye kikking og ikke minst å suge til seg alle inntrykkene fra byen og å kjenne på følelsen av å ha kommet «hjem igjen» til et vestlig land.

.

.

.

For flere bilder fra overfarten; klikk her