Etter en uke med venting øyner vi til slutt et værvindu og bestemmer oss for å begynne på turens aller siste overfart lørdag morgen. Fredag kveld går det brått opp for oss at vi har siste kveld i utlandet, og den natten sover vi begge dårlig. Neste morgen våkner vi med en urolig følelse i magen. Vi tar farvel med Trixi på dieselbrygga, og når vi kaster loss derifra får følelsene plutselig utløp. Siste havn, siste overfart. Det blir en litt trist og vemodig start med våte øyekroker i det vi setter kursen inn i tåka. Det er lite vind, og den lille vinden som er kommer midt i mot. Det er dermed ingen bønn, selv på denne siste overfarten får vi ikke nyte seilingens gleder til fulle, men må ta til takke med motorens rolige banking.
Tretti mil fra Færøyene går det også opp for La Vie at hun er på vei hjemover igjen, og hun liker det ikke. Hun streiker autopiloten igjen. Det har skjedd noen ganger tidligere på turen, og hver gang har det vært forskjellige årsaker. Etter å ha lett på de vanlige stedene finner vi til slutt ut at styrearmen har blitt revet av gjengene sine. Vi får delene tilbake på sine vante plasser og fortsetter videre med kurs mot den trange passasjen mellom Shetland og Orknøyene.
Tidlig på turen får vi besøk av en liten fugl. Den slår seg makelig til ro på dekket, og med unntak av en og annen kort flytur rundt båten holder den seg der hele dagen. Vi mater den som best vi kan, og når nattevaktene begynner er den fortsatt med oss.
Natten forløper uten særlige hendelser, og når solen står opp våkner også fuglen til live. Etter ytterligere et par timers hvile har den samlet nok krefter og takker for følget. Da har den vært med oss i over fjorten timer, og som takk for maten har den brukt tiden godt til å skitne til dekket vårt.
Søndagen viser seg å bli en sjeldent flott dag. Ikke siden overfarten fra Cuba til New York har vi hatt en dag med så mye sol og så lite tåke på en overfart. Vi koser oss i sola og tar frem dominospillet, men som Anita kommenterer: «Jeg tror det er første gang jeg spiller domino med lue på». Selv om det er sol så er det ikke lenger shortsvær.
La Vie er dessverre fortsatt ikke fornøyd med å sikte hjemover. Som så mange ganger før blir dørken plutselig full av vann. Denne gangen kommer det fra akter, og vi mistenker lenge at det er pakkboksen sin skyld. Nærmere undersøkelser viser at pakkboksen ser ut til å gjøre jobben sin godt, mens dreggfestet blir funnet skyldig. Dreggfestet står på babord side av båten, og når vi seiler på styrbord halser krenger båten såpass mye at det renner inn vann. Det er ingenting å få gjort med det nå, og det er heldigvis ikke verre enn at vi kan kjøre pumpene innimellom for å holde det i sjakk.
Natt til mandag passerer vi Fair Isle og seiler gjennom den trange passasjen mellom Shetland og Orknøyene. Ved nærmere ettersyn viser det seg at det er 45 mil mellom de to øygruppene, og til sammenligning er avstanden mellom Tønsberg og Danmark på rundt 90. Sundet er altså ikke veldig trangt, og vi har god plass på begge sider, men etter et år på langtur har vi nok fått et litt spesielt forhold til dette med avstander. Uansett, nå er vi i den lunefulle Nordsjøen, men i likhet med forrige gang vi krysset den får vi upåklagelige forhold med kun små bølger.
Mandag 20. august kl 06:59 passerer vi 0-meridianen. Vi er plutselig på den østlige halvkule, og avstanden tilbake til Varaderos 81 grader vest er stor. Det er tydelig at vi begynner å nærme oss hjemlige trakter. Dagen går med til litt generelt vedlikehold om bord, og utpå kvelden har vinden tatt seg såpass opp at vi endelig kan stoppe motoren. Da har motoren gått kontinuerlig i seksti timer og det blir deilig stille.
Nattevaktene går rolig for seg, med kun noen oljeplattformer og tankskip som det eneste innenfor synsvidde. Det blir en stjerneklar og varm natt, og Anita nyter tilværelsen såpass mye at hun forlenger nattevakten sin med over en time. Når Paul-Gunnar går på sin vakt klokken 03:00 kommer plutselig Rogaland, Tjøme og Farsund Radio inn over eteren, først på engelsk så på norsk. Nok et tegn på at vi nærmer oss Norge, og kartet viser at vi kun er femti mil vest for Stavanger. Helt siden vi har stoppet motoren har vi gått mellom 6,5 og 7 knop, og vi er begge enige om at denne overfarten går litt for fort. Vi velger likevel ikke å reve, ettersom vi trenger farten for å rekke å stoppe innom Fevik. Men et par dager ekstra hadde likevel vært å foretrekke på denne litt spesielle overfarten.
Tirsdag 21. august 2012 klokken 21:22 UTC passeres 57o 58,6 N, 006o 47,2 Ø og dermed krysser La Vie sitt eget kjølvann. Etter å ha tilbakelagt 13 400 mil og seilt i 2 500 timer er dermed sirkelen sluttet. Vi seiler ikke lenger på ukjente hav mot steder vi aldri var før. Fra dette punktet kan vi følge våre egne utviskede fotspor hjem igjen, og her starter sjarmøretappen. Det hele markeres høytidelig ved å sprette en flaske med Færøyenes beste lettøl og å heise alle gjesteflaggene langs akterstaget samtidig som det blåses en salutt i tåkehornet. Lista fyr og Lindesnes fyr blinker begge tilbake til oss fra henholdsvis nordvest og øst, og rett nord for oss passerer et tankskip som antakelig ikke får med seg noe annet enn den ivrige fotografen som blitser i vei i det ellers stummende mørket. Men med bare to personer om bord kan ikke feiringen fortsette inn i de små timer, vaktordningen settes raskt i gang igjen, og snart går alt sin vante gang.
Torden, lyn og øsende regn. Slik blir mottakelsen vår de første timene på sjarmøretappen. Det er Anita som er på vakt og ønsket om å endre kursen sydover er sterkt. Hun motstår likevel fristelsen, og når Paul-Gunnar går på morgenvakten har været bedret seg. Det blir en flott morgen langs sørlandets vidunderlige kyst, der seilbåter, fiskebåter og lasteskip glir forbi på alle kanter. Kristiansand passeres og vi begynner etter hvert å gå innenfor de ytterste øyene. I Grimstad tar vi en rask pit-stop før vi fortsetter 
så sakte vi kan mot Fevik. Nå har solen kommet frem, det er en fin bris fra vest, og med kun storseilet oppe glir vi forbi den ene idyllen etter den andre i tre knops fart. Vi nyter den tørre, fine luften, solen på himmelen og de små klukkende bølgene som slår mot skutesiden. Vi har vært på mange flotte steder på turen vår, men skjærgården i Norge er jammen ikke dårlig den heller.
I går ankom vi Fevik for et besøk hos Terje og Kjersti, slik vi gjorde det da vi dro fra Norge. Det ble et hjertelig gjensyn, med en av de bedre middagene vi har spist på hele turen, og en helt herlig kveld hvor vi virkelig storkoste oss.
I dag seiler vi etter hvert sakte nordover. Hvor langt vi skal er det ingen som vet. Først lørdag formiddag planlegger vi å klappe til kai ved Tønsberg Brygge. Det er med andre ord ennå lenge til turen er slutt.
Lørdag 25. august kl 11:30 er turen over for denne gang. Da klapper vi til kai ved Tønsberg Brygge, etter å ha seilt gjennom Vestfjorden slik vi gjorde det da vi forlot det samme stedet for over ett år siden. Dersom noen gidder å ta i mot fortøyningene våre blir vi veldig glade for det.
Langtur 2011 