Fra Portugal til Marokko

Siste ukene i Europa:

I hele 2 uker ble vi liggende i Cascai utenfor Lisboa. Cascais marina er stor og fin, men det ble litt i det dyreste laget for oss å ligge der mer enn noen netter om gangen (65 euro for 2 døgn). Vi lå derfor for det meste på svai utenfor bystranda. Cascais er en ryddig og pen badeby som en virkelig kan slappe av i, og med bare 35 min med tog inn til Lisboa ble det enkelt å utforske Lisboa også.

..

Lisboa er en by som har mye å by på; fra gamle flotte bygninger til den moderne bydelen, Parque das Nacoes, (som ble bygget for verdensutstillingen i 1998), yrende natteliv som vi utforsket med Time Out, og den lokale trikken nr 28. I løpet av disse 2 ukene fikk vi også endelig spist sushi, hele 3 ganger, i tillegg til et besøk innom sterkt anbefalte Buenos Aires – nam! Vi kunne skrevet mer om Lisboa, men vi lar heller bildene fortelle for seg selv. Se bildegalleriet, Lisboa.

Når Magnar (faren til Anita) kom på besøk var gjensynsgleden stor, og med seg i sin bagasje som kom dagen etterpå, var det mye godt. Han hadde klart å sjarmere seg til hjemmelaget pinnekjøtt fra en meget snill ferskvaresjef i butikken hjemme, så nå er julemiddagen vår i boks! TUSEN TAKK!

Reisen til Afrika:

Overfarten til Marokko, Essaouira, 440nm, tok nøyaktig 4 døgn, og igjen hadde vi en fantastisk overfart. Med egen kokk ombord ble vi virkelig skjemt bort og vi ble servert de deiligste retter. Badetemperaturen steg raskt og på det andre døgnet hadde vi hele 23 grader i vannet, en behagelig opptur fra de mer moderate 16-18 gradene vi har blitt vant med så langt på turen. Vi hadde dessverre ikke mye vind, så igjen ble det en del motorgåing. Først på det tredje døgnet kom vinden skikkelig og vi seilte et helt døgn med god fart før motoren igjen måtte startes.

Hvaler, flygefisk, og delfiner ble underholdningen på denne turen, i tillegg til den ustanselige kaklingen og syngingen (!) på VHF’en nattestid – antakelig fra mer eller mindre edruelige mannskaper på de store tankskipene. Det nye mannskapet syns det var så stas med delfiner at han hoppet ut i vannet for å bade med delfinene. Dessverre syns ikke delfinene det var like morsomt å leke med et menneske som med en båt i fart, de forsvant derfor rimelig fort da mageplasket var et faktum.

Ny verdensdel: Afrika, 6. oktober

Vårt aller første møte med Afrika ble Essaouira, som planlagt. Følelsen av å ha seilt til en helt ny verdensdel slo oss med en gang, nå er vi ikke i Europa lenger, fantastisk! Essaouira viste seg å være en skikkelig lokal fiskehavn. Det stinket fisk, men vi ble så overveldet av å ha kommet til en ny verdensdel, ny kultur, at vi faktisk har seilt til Afrika, så litt stinkende fiskelukt kunne vi leve med. Ettersom byen ikke har noen form for gjestehavn eller småbåthavn fortøyde vi oss utenpå den lokale redningsskøyten, og vi fikk senere lov til å inspisere båten med en ivrig og stolt kaptein gestikulerende på gebrokkent fransk. Ingen her ombord kan fransk, men store smil og stolt uttrykk forstår en alltid.

Like etter å ha fortøyd var det bare å komme seg i land for å få oss selv og båten sjekket inn. Første stopp var tollen, her skulle det fylles ut skjemaer på både båten og mannskapet. Dette tok litt tid da våre franske kunnskaper som nevnt er ikke-eksisterende og offiserens engelsk heller ikke var spesielt mye å skryte av. Men med litt tegnspråk, engelsk-fransk-spansk-portugisisk og tålmodighet ble vi til slutt ferdig. Deretter bar det bort til politiet, og akkurat samme prosedyre ble gjentatt her, i tillegg til ivrig stempling i passene våre. Politiet hadde en engelsk-fransk ordbok, og vi innså etter hvert at noen av svarene vi hadde gitt i tollen i beste fall var direkte malplasserte. Da vi var ferdige hos politiet gjensto kun tilsvarende prosedyre hos havnevesenet før innsjekkingen var ferdig.

Innsjekkingen gikk overraskende greit og var ikke så skummelt som vi trodde. Vi ble kun møtt med blide fjes, vennlighet og tålmodighet med språkbarrieren. Men tid tar det, så tålmodighet må en ha.

Tre netter lå vi i Essaouira. Byen er en koselig «liten» marokkansk by med ekte marokkansk stemning. Torbjørn Egner brukte denne byen som sitt utgangspunkt for Kardemommeby, og vi så tydelige spor av dette flere steder.

Se flere bilder fra Marokko i bildegalleriet.

Agadir

Etter å ha sagt adjø til Magnar kastet vi etter hvert loss og seilte til Agadir, ca 80nm. Kontrasten mellom Agadir og Essaouira kan vel i grunn ikke bli større. Agadir er et rent chartersted, med lang sandstrand og restauranter som ikke har mye med Marokko å gjøre i det hele tatt. Det er ikke mye historie igjen her da hele byen ble utslettet av et kraftig jordskjelv i 1960. Da vi seilte fra Essaouira til Agadir eksploderte varmen, og med 41 grader i skyggen i midten av oktober er det ikke så rart at byen har blitt en badeby.

I Marokko må en sjekke inn og ut av hver enkelt havn (litt som i Portugal, bare mye mer tidkrevende og formelt). Passene stemples i hver havn, og alle etater må besøkes. I Agadir gjøres ting litt omvendt av Essaouira, for i stedet for at vi må gå fra kontor til kontor, kommer myndighetene i tur og orden om bord for å se gjennom båten og stille de samme spørsmålene som den forrige personen også spurte. Fordelene for oss er jo at vi kan drive med vårt helt til en ny mann i uniform bryskt tramper nedover brygga, og i tillegg begynner vi etter hvert å bli relativt flinke til å svare på spørsmålene vi egentlig ikke skjønner. Komplikasjonene oppstår først når en person ikke stiller spørsmålene i samme rekkefølge som den forrige, men foreløpig har vi kommet oss gjennom alle besøk uten særlige problemer. Det nærmeste vi har kommet problemer var da immigrasjonsmyndighetene (av alle?!) mente at båten vår måtte veie minst 10 tonn, og en god stund nektet å godta at båten kun veier 3,5 tonn. Det gjenstår visstnok et besøk fra politimyndighet nr. 2 (føderalt?), i tillegg besøkene vi har hatt fra tollvesenet, lokalt politi og fra immigrasjonsmyndighetene – samt vårt besøk på havnekontoret.

Marinaen her er for øvrig ganske ny, trygg, fin og billig, med rundt 100 kr pr døgn, og rundt 500 kr for en uke. Det passer oss godt, ettersom vi har tenkt til å la båten bli liggende noen dager mens vi beveger oss innover i landet til Marrakech, for deretter å gå tur i Atlasfjellet. Vi skal teste formen etter å ha vært på langtur i 3 måneder og forhåpentligvis bestige Nord-Afrikas høyeste fjell (4 167 meter) etter tips fra Dudes of Norway – det blir spennende! Vi traff Doods of Norway her i havnen før de seilte videre til Kanariøyene. Vi har vært så heldige å få låne to guide-bøker om Marokko og fjellene, og har nå endelig muligheten til å lære oss noen gloser arabisk og gjøre oss litt mer kjent med landet og kulturen.

Men først blir det noen dager på stranden inkludert en planleggingsdag for å finne ut hva neste destinasjon skal bli.

Essaouira medina

Marokko – Here we come!

Da er båten bunkret opp og vi er endelig klare for Marokko. Pappaen til Anita har ankommet, og etter hvert kom bagasjen hans også. De siste dagene har vi brukt mesteparten av tiden til å forberede båten for nytt havseilas, ca 430 NM. Vi har brukt sjekklisten fra yachtingworld.com, supplert med egne erfaringer fra tidligere overfarter: EPIRB’en er testet, redningsvestene blåst opp og kontrollert, manntau strammet, riggen er sjekket og en lang rekke andre punkter er gått gjennom og funnet OK. Mer klare kan vi antakelig ikke bli.

Det er desverre meldt lite vind, så vi regner med å bruke ca 5 dager til Essaouira.

Vi gleder oss!

Gjesteinnlegg: Fra stillongs til badetøy

Da det var klart at Anita og Paul-Gunnar skulle ut på eventyr varte det ikke lenge før vi hadde bestemt oss for å besøke dem underveis på reisen. Portugal i september passet begge parter godt.

Figueira da Foz var det opprinnelige møtepunktet. Kvelden før vi dro fikk vi beskjed om at nevnte havn var stengt grunnet høye bølger og at vi da måtte møtes lenger sør, i Nazare. Planene ble umiddelbart omkalfatret uten særlig om og men. Rodolpho transporterte oss trygt til det nye oppmøtestedet, under slagordet “it is what it is”, som fra da av beskrev det meste ved portugisisk kultur. Begeistringen var stor da vi sent onsdag kveld forentes i ly av byens hyggelige havnekontor.

Torsdag ble erklært som stranddag, og som sagt, så gjort. Vi trakterte strand så vel som bølger, og inspiserte gamle fyr og lot oss innvie i lokal mattradisjon, som blant annet består i 365 forskjellige oppskrifter på bacalao. Det hersket på dette tidspunkt noe usikkerhet omkring hva morgendagen ville bringe av vindstyrke og bølgehøyde, men det ble håpet på en snarlig avreise. Nå ville vi ha vind i håret!

Fredag brakte da også vind i de fleste hår, selv de mer sparsommelige, uten at dette hindret sjøsyke fra å bryte ut så fort storseilet var heist og motoren slått av. For minst en av matrosene var dette en dyrekjøpt førstereiserfaring, men du verden så pigg man blir etterpå!

Imidlertid viste vansmektingen seg å ikke være forgjeves ved ankomst Ihla de Berlenga. En av Portugals få øygrupper kunne by på en fremragende borg bygget av munker for fem hundre år siden, og et fornemt beliggende fyr. Det var dessuten umulig å ikke la seg trollbinde av den storslåtte arkipelagiske naturen. En rundtur med gummijolla avdekket grotter og fugler, og vi høstet minner for livet. Her ble vi liggende på svai. En eksotisk opplevelse, selv om søvnutbyttet ble noe magert.

Film fra Ihla de Berlenga:

Lørdag fulgte en seiletappe som var like mektig som spennende. Det hjalp også at sjøsyketablettene oppførte seg i henhold til pakningsvedlegget, og ga oss muligheten til å betjene ror, tau og stag. Vi opplevde over ti knops fart, 40 knops vind og opp mot fire meters bølgehøyde på det voldsomste. I hvert fall opplevde matrosene naturkreftene som behørige. Kapteinen og navigatøren var noe mer avslappede til det hele, etter et par-tre måneder til sjøs.Her er det på sin plass å tilføye at vi under store deler av seilasen kom ut for etterdønningene fra orkanen som har herjet USAs østkyst. Dette ble også dagen for å trekke på seg stillongs.  Etter ti timers seilas og mørkets frembrudd la vi til i gjestehavnen i Cascais, etter å ha vendt kursen i mer østlig retning, inn mot Lisboa og Rio Tejo. Men først en lang og vel fortjent natts søvn.

Søndag ble uten videre seremoni antatt som en ren avslapningsdag, noe som gjorde godt for skrøpelige sjønerver. Frokosten vek ikke det spor tilbake for den vi hadde blitt servert de andre dagene, og vi satt urimelig lenge og koste oss ved frokostbordet, lykkelig uvitende om at Paul-Gunnar sent samme kveld og for andre gang skulle innta seierspallen som ubestridt mester i Amerikaner. Like fullt viste Cascais seg fra sin beste side, som en nydelig og moderne liten havneby, med fantastiske strender og pussige servitører. Middagen denne dagen ble inntatt på restaurant, siden vi følte oss for slitne og ute av stand til å tilberede den selv. Likevel var det vi som endte opp med å steke biffen, på et par varme steiner som ble anbrakt på bordet. Måltidet ble en udelt fornøyelse.

Stikkord for mandag var badetøy, solkrem, sand og is – alt i alt perfekt. I skrivende stund er det kveld, og alvoret begynner å gå opp for oss: I morgen tidlig bærer det tilbake til fem fattige varmegrader, piskende regn, bitende vind og gummistøvler med raggsokker oppi. Oppgjørets time er her, og utbyttet viser seg å være utelukkende positivt. Vi har hatt en strålende tur. Vi har opplevd utfordrende seiling, sol og strand, restauranter og severdigheter, og er lite lystne på hverdagen akkurat nå. Anita og Paul-Gunnar har vært fantastiske verter, de har imponert oss med sin utrolige trygghet og sikkerhet som seilere, og vi bekymrer oss ikke et sekund for turen deres videre.

Avslutningsvis vil vi gjerne få si at vi synes Anita og Paul-Gunnar er flotte folk som virkelig behersker den edle kunst å nyte livet ved å ta vare på hver dag og gjøre den innholdsrik. Vi kommer nå til å følge dere, La Vie og turen deres videre over nettet, som før, men nå med ennå mer ihuga entusiasme og forståelse.

Med dette vil vi få si tusen takk for oss og for gjestfriheten dere har vist, og vi ønsker dere av hele vårt hjerte god tur videre!  

Christina & Henrik

 

Nordvest-Spania og Nord-Portugal

Etter et lengre havneopphold i La Coruna har vi endelig fått benyttet ankeret igjen – hele 14 dager i strekk på svai før en havn. Endelig fungerer kjettingen og ankervinsjen som det skal, og ankeret (merke Britanny – levert standard fra Beneteau) har vist seg å sitte langt bedre enn vi regnet med, og vi har aldri problemer verken med å få ankeret til å sitte eller med dregging. Sakte men sikkert har vi beveget oss sydover fra La Coruna og inn i Portugal, og som et resultat av dette har også varmen etter hvert kommet for fullt. I øyeblikket ligger vi på svai i Cascais, en badeby i utkanten av Lisboa. Solen steker, og vi har den første dagen alene etter at den siste ukes gjestemannskap mønstret velfortjent av i dag tidlig(20.sept.). Vi har stor kost oss med besøket og syns det har vært veldig hyggelig å kunne dele livet og opplevelsene våre med noen der hjemme. Gjestemannskapets erfaringer fra siste del av ruten kan leses i neste innlegg, mens turen fra La Coruna til Nazaré oppsummeres her, delt mellom severdigheter/opplevelser, og et litt mer praktisk rettet avsnitt om det å seile langs denne kysten:

Severdigheter og opplevelser

Etter La Coruna har vi nytt livets glade dager med dagsetapper med seiling avbrutt av stopp i store og små havnebyer langs kysten. Vi har endelig fått vår aller første dag på stranden, og selv om badevannet er langt kaldere enn en norsk sommer var det deilig å endelig få litt sand mellom tærne. Det var bystranden i Cangas som var åsted for denne begivenheten, en ellers svært så koselig småby.

Før vi krysset grensen til Portugal var vi innom Bayona. Bayona var det første stedet Columbus kom tilbake til etter å ha gjenoppdaget Amerika. I havnen ligger det fortøyd en replika av et at skipene Columbus brukte på sin oppdagelsesferd. Å se skipet var en artig opplevelse, særlig siden skipet var langt mindre enn det vi hadde trodd på forhånd. “Kan han greie det, så kan vi også” ble det sagt om bord i La Vie, før kursen ble satt mot det portugisiske tåkehavet og Atlanterhavsdønningene.

I Portugal var Leixhos/Porto første stopp. Her traff vi også igjen både Timeout og Milla, og sammen var vi på oppdagelsesferd i Portos trange gater og mange portvinshus. Selv om det vel er Timeout som er mest glad i portvin så var det et hyggelig gjensyn og en veldig bra tur rundt i Porto.

Spansk mat og kultur har vært en fantastisk opplevelse. Mye god mat og god vin i måltider som tar lang tid er noe vi har lært å sette pris på. Overgangen til Portugal har derfor så langt vært en liten nedtur hva gjelder måltider, ettersom den portugisiske matkulturen ser ut til å innebære at maten skal spises så raskt som mulig, og aller helst skal maten komme fra et annet land.

Det Portugal mangler i matveien tar de igjen i koselige småbyer, svært vennlig befolkning og en nydelig og dramatisk kystlinje (dersom den synes i tåka). Øygruppa “Isla de Berlenga” er uten tvil en av turens store høydepunkter – mer om dette fra gjestemannskapet i neste innlegg.

Navigering

Verken Nordvest-Spania eller Portugal har spesielt mye skjærgård. Mens vi i Portugal kun har opplevd å se en eneste øygruppe (se neste innlegg), passerte vi to-tre stykker langs hele den spanske kysten. Navigeringen her er dermed langt enklere enn hjemme, og vi har etter hvert begynt å kikke sjeldnere og sjeldnere på kartet når vi er underveis. Dette krever selvsagt at vi har gått gjennom kartene før avreise, og underveis er det da tilstrekkelig kun å sjekke at vi holder oss innenfor et gitt dybdeintervall for å ha kontroll på hvor vi er. Men selv om kysten i seg selv er enkel nok å navigere langs er det særlig tre andre forhold som har preget seilingen langs kysten de siste ukene:

1. Fiskegarn

Både spanjoler og portugisere er glade i å fiske, og kysten kryr derfor av fiskegarn mange mil ut fra land. De fleste garn er greit merket for dagseiling, men vi har også opplevd at vanlige drikkeflasker blir brukt som merker for garnene. Trolig som er resultat av de mange fiskegarnene har vi allerede for andre gang på turen måtte dykke for å fjerne tau fra propellen (første gang vi fikk tau av ukjent opprinnelse i propellen var i Biscaya – se eget innlegg).

2. Tåke

Da vi krysset grensen mellom Spania og Portugal kom også tåken. Tykk som grøt gjør den de ovennevnte fiskegarnene umulige å se, og selv store fiskebåter blir borte i tåka til de er kun en båtlengde eller to unna. Selv innseilingene til havnene blir borte i tåka, og flere ganger har GPS og radar vært det eneste som har gjort at vi i det hele tatt har hatt mulighet til å bevege oss inn i en havn. Problemet er størst om morgenen og om kvelden, og ettersom det særlig i Portugal er omtrent en dags seilas mellom hver havn er problemet vanskelig å unngå.

3. Bølger

Ettersom det er lite skjærgård er det få ankringsmuligheter utenom havnene, og havnene har liten naturlig beskyttelse mot bølgende fra Atlanterhavet. Dette får to uheldige konsekvenser: Havnene blir ofte stengt på grunn av store bølger, og når en havn er stengt er det langt til neste sted en kan stoppe. For noen uker siden var det orkan på østkysten av USA og bølgene fra dette har preget kysten her de siste dagene og ukene. Noen timer etter å ha kastet loss fra Porto/Leixhos for å seile til Figueira da Foz – en fin dagsetappe – fikk vi beskjed om at Figueira da Foz var stengt. I løpet av dagen fortsatte meldingene om stengte havner å strømme inn, og vi lurte etter hvert på om vi i det hele tatt skulle komme oss til land igjen. Til alt hell var den neste havnen etter Figueira den eneste havnen i Portugal som visstnok aldri stenger (Nazaré). Det som skulle bli en lang dag med seiling ble dermed brått snudd til en lang dag med tykk tåke og en lang natt med tykk tåke før vi på morgenkvisten endelig kom til havn – dog en helt annen havn en opprinnelig planlagt.

Turen videre?
Avreisetidspunkt fra Lisboa-området er satt til 1. oktober. Da setter vi kursen direkte til Marokko, trolig havnen Essaouira alternativt Agadir (begge sørvest i Marokko), og vi regner med å være fremme fire eller fem dager senere, avhengig av hvilken av havnene vi seiler til. Planen er nok noe utradisjonell, men vi satser på at vi er klare for nye impulser og ny kultur etter en ukes vandring i Lisboa. Faren til Anita blir med på overfarten, og vi gleder oss til å nyte godt av hans seilerfaring på turen.

Frem til 1. oktober skal vi bruke dagene til sightseeing i Lisboa, samt å klargjøre båten for neste overfart. Foreløpig har vi ikke helt oversikt over hvor mye som må gjøres, men det pleier å være en god del som må fikses når vi er i havn, så det er sikkert det nå også…