Forberedelser

Til tross for at det fortsatt er en måned igjen til vi skal krysse Atlanterhavet merkes det godt her ombord i La Vie at kryssingen nærmer seg. Lanzarote vil trolig være det siste (gode) stedet vi kan bunkre opp med basisvarer av mat og reserveutstyr, og vi er derfor i full gang med forberedelsene. Det er særlig mat som har fokuset, for hvordan skal vi bunkre opp båten med mat for en seilas som varer i tre uker? Den siste uken i Agadir begynte vi bunkringen med alt av hva vi kunne finne av hermetikk, tørrvarer, krydder etc. Vi fikk ikke tak i alt vi skulle ha, men likevel klarte vi å fylle to store handlevogner med «evigvarende» mat. Det vi ikke fikk tak i handler vi her på Lanzarote, eller klarer oss uten.

I Portugal kjøpte vi trykkoker.  Vi hadde lest at en trykkoker bør være et obligatorisk kjøkkenutstyr til alle langturseilere: En trykkoker mer enn halverer koketiden på maten (mindre gassforbruk), en trenger mye mindre væske (bruker mindre vann), og alt kjøttet blir kjempemørt på bare en brøkdel av normal koketid. Etter å ha testet litt har vi kommet til at alt dette viser seg å stemme, og vi har blitt riktig så glade i trykkokeren vår. For øvrig kan boken «ABC for trykkoker» av Sjøvold (Flyt forlag) anbefales på det varmeste.

For å slippe å bare spise hermetikk den siste delen av overfarten har vi hatt et prosjekt ombord hvor vi har saltet ned kjøtt.  I tre uker lå kjøttet i salt før vi vannet det ut i ett døgn og lagde Biff Stroganoff i trykkokeren. Prosjektet ble en braksuksess! Kjøttet smakte kjempegodt og var i tillegg mørt som bare det. Vi har derfor funnet ut at før vi forlater Lanzarote skal vi kjøpe inn en god del kjøtt som skal saltes ned, så får vi bare håpe på like stor suksess denne gang.

«Welcome to the club!» sa mannen i butikken da vi sa at vi sleit med å få fisk på kroken. Etterpå gikk vi ut av butikken med en ny fiskestang, snelle, blekksprutkroker og det hele. Så nå skal vi få fisk! Det er ikke snakk om noe annet!

Forberedelser av båten har vi også startet på. I tillegg til alle sjekkpunktene på sikkerhet, som etter hvert begynner å bli en innarbeidet rutine før hver havseilas, må vi også prøve å få tak i det vi kan av alle mulige reservedeler til viktig utstyr. Vi har i grunn også bestemt oss mer eller mindre for å kjøpe oss en kortbølgeradio, slik at vi kanskje har mulighet til å få værmelding underveis. I teorien skal en kortbølgeradio gi oss muligheten til å få inn både værmeldinger, nyheter, værfax, og andre radiosendinger fra store deler av verden. Vi er i utgangspunktet litt skeptiske til rekkevidden på en slik liten «world band receiver», men det kan jo være verdt et forsøk. Dersom det fungerer er det i alle fall den desidert billigste løsningen for å få værmeldinger midt uti Atlanterhavet.

Nå høres det kanskje ut som at det er All Work and No Play for tiden, men det er ikke helt sant. Da vi var i Agadir og ventet på været slo vi i hjel tiden blant annet med å dra og surfe sammen med Time Out. Dette var kjempegøy, til tross for at bølgene kanskje var litt i høyeste laget for oss nybegynnere. Ellers har marinaen som vi ligger i her på Lanzarote (Marina Rubicon) et eget svømmebasseng for gjestene, hvilken luksus! Da er en jo nødt til å ta seg tid til litt late dager ved bassengkanten. Men vi er snart nødt til å komme oss videre. Neste stopp er Kapp Verde. På Kapp Verde ønsker vi å bruke god tid før vi skal krysse Atlanteren, derfor ønsker vi å seile dit så snart som mulig. Vi håper dette lar seg gjøre allerede på søndag. Overfarten til Kapp Verde fra Lanzarote er på 900 nm, og den vil dermed bli vårt lengste havstrekke hittil. Vi regner med å bruke en ukes tid. En fin liten oppvarming til atlanterhavskrysset. Og forhåpentligvis får vi fisk.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

—

Nye rekorder!

Litt over to uker lå vi godt fortøyd til land, og at vi kom til å bli litt sjøsyke var vi forberedt på. Før avreise hadde vi derfor gjort klart gryterett og en pizza. Men at vi skulle være sjøsyke under hele overfarten var jo litt voldsomt da… Det ble visst for sterk kost å seile med fem meters høye bølger, fra stiv til sterk kuling under hele overfarten med til tider liten storm og 45knops vind. Derfor bestod denne overfarten kun av å stå til rors i fire timer (super medisin for sjøsyke) gå av vakt, kaste opp, sove fire timer, kaste opp, på’an igjen og stå til rors i fire timer, og presse i seg ett par skjeer med gryterett i håp om at den ikke kommer opp igjen. Og sånn gikk no dagan… MEN, hvilken fart vi hadde! Vi seilte litt under 160 NM pr. døgn med en gjennonmsnittsfart på 6,5 knop, til tross for at vi hadde maksimalt revet storseil og ingen forseil oppe. Strekningen fra Agadir til Lanzarote ble på totalt 260NM og vi brukte bare 40 timer! Det må være ny rekord for vår kjære La Vie. Vi satte også tre andre rekorder: Jeg har aldri vært så sjøsyk før, jeg har aldri vært sjøsyk så lenge, og Paul-Gunnar har heller aldri vært sjøsyk så lenge før. Likefullt: La Vie viser seg å seile virkelig godt i dårlig vær. De eneste problemene som oppstod var at dieselkannene løsnet to ganger underveis og da vi kom til land oppdaget vi at flagget vårt var blitt revet bort med bare taustumpene hengende igjen på flaggstanga. Til tross for at begge har vært konstant sjøsyke gikk overfarten overraskende bra og vi er svært fornøyde!

Nordvest-Spania og Nord-Portugal

Etter et lengre havneopphold i La Coruna har vi endelig fått benyttet ankeret igjen – hele 14 dager i strekk på svai før en havn. Endelig fungerer kjettingen og ankervinsjen som det skal, og ankeret (merke Britanny – levert standard fra Beneteau) har vist seg å sitte langt bedre enn vi regnet med, og vi har aldri problemer verken med å få ankeret til å sitte eller med dregging. Sakte men sikkert har vi beveget oss sydover fra La Coruna og inn i Portugal, og som et resultat av dette har også varmen etter hvert kommet for fullt. I øyeblikket ligger vi på svai i Cascais, en badeby i utkanten av Lisboa. Solen steker, og vi har den første dagen alene etter at den siste ukes gjestemannskap mønstret velfortjent av i dag tidlig(20.sept.). Vi har stor kost oss med besøket og syns det har vært veldig hyggelig å kunne dele livet og opplevelsene våre med noen der hjemme. Gjestemannskapets erfaringer fra siste del av ruten kan leses i neste innlegg, mens turen fra La Coruna til Nazaré oppsummeres her, delt mellom severdigheter/opplevelser, og et litt mer praktisk rettet avsnitt om det å seile langs denne kysten:

Severdigheter og opplevelser

Etter La Coruna har vi nytt livets glade dager med dagsetapper med seiling avbrutt av stopp i store og små havnebyer langs kysten. Vi har endelig fått vår aller første dag på stranden, og selv om badevannet er langt kaldere enn en norsk sommer var det deilig å endelig få litt sand mellom tærne. Det var bystranden i Cangas som var åsted for denne begivenheten, en ellers svært så koselig småby.

Før vi krysset grensen til Portugal var vi innom Bayona. Bayona var det første stedet Columbus kom tilbake til etter å ha gjenoppdaget Amerika. I havnen ligger det fortøyd en replika av et at skipene Columbus brukte på sin oppdagelsesferd. Å se skipet var en artig opplevelse, særlig siden skipet var langt mindre enn det vi hadde trodd på forhånd. “Kan han greie det, så kan vi også” ble det sagt om bord i La Vie, før kursen ble satt mot det portugisiske tåkehavet og Atlanterhavsdønningene.

I Portugal var Leixhos/Porto første stopp. Her traff vi også igjen både Timeout og Milla, og sammen var vi på oppdagelsesferd i Portos trange gater og mange portvinshus. Selv om det vel er Timeout som er mest glad i portvin så var det et hyggelig gjensyn og en veldig bra tur rundt i Porto.

Spansk mat og kultur har vært en fantastisk opplevelse. Mye god mat og god vin i måltider som tar lang tid er noe vi har lært å sette pris på. Overgangen til Portugal har derfor så langt vært en liten nedtur hva gjelder måltider, ettersom den portugisiske matkulturen ser ut til å innebære at maten skal spises så raskt som mulig, og aller helst skal maten komme fra et annet land.

Det Portugal mangler i matveien tar de igjen i koselige småbyer, svært vennlig befolkning og en nydelig og dramatisk kystlinje (dersom den synes i tåka). Øygruppa “Isla de Berlenga” er uten tvil en av turens store høydepunkter – mer om dette fra gjestemannskapet i neste innlegg.

Navigering

Verken Nordvest-Spania eller Portugal har spesielt mye skjærgård. Mens vi i Portugal kun har opplevd å se en eneste øygruppe (se neste innlegg), passerte vi to-tre stykker langs hele den spanske kysten. Navigeringen her er dermed langt enklere enn hjemme, og vi har etter hvert begynt å kikke sjeldnere og sjeldnere på kartet når vi er underveis. Dette krever selvsagt at vi har gått gjennom kartene før avreise, og underveis er det da tilstrekkelig kun å sjekke at vi holder oss innenfor et gitt dybdeintervall for å ha kontroll på hvor vi er. Men selv om kysten i seg selv er enkel nok å navigere langs er det særlig tre andre forhold som har preget seilingen langs kysten de siste ukene:

1. Fiskegarn

Både spanjoler og portugisere er glade i å fiske, og kysten kryr derfor av fiskegarn mange mil ut fra land. De fleste garn er greit merket for dagseiling, men vi har også opplevd at vanlige drikkeflasker blir brukt som merker for garnene. Trolig som er resultat av de mange fiskegarnene har vi allerede for andre gang på turen måtte dykke for å fjerne tau fra propellen (første gang vi fikk tau av ukjent opprinnelse i propellen var i Biscaya – se eget innlegg).

2. Tåke

Da vi krysset grensen mellom Spania og Portugal kom også tåken. Tykk som grøt gjør den de ovennevnte fiskegarnene umulige å se, og selv store fiskebåter blir borte i tåka til de er kun en båtlengde eller to unna. Selv innseilingene til havnene blir borte i tåka, og flere ganger har GPS og radar vært det eneste som har gjort at vi i det hele tatt har hatt mulighet til å bevege oss inn i en havn. Problemet er størst om morgenen og om kvelden, og ettersom det særlig i Portugal er omtrent en dags seilas mellom hver havn er problemet vanskelig å unngå.

3. Bølger

Ettersom det er lite skjærgård er det få ankringsmuligheter utenom havnene, og havnene har liten naturlig beskyttelse mot bølgende fra Atlanterhavet. Dette får to uheldige konsekvenser: Havnene blir ofte stengt på grunn av store bølger, og når en havn er stengt er det langt til neste sted en kan stoppe. For noen uker siden var det orkan på østkysten av USA og bølgene fra dette har preget kysten her de siste dagene og ukene. Noen timer etter å ha kastet loss fra Porto/Leixhos for å seile til Figueira da Foz – en fin dagsetappe – fikk vi beskjed om at Figueira da Foz var stengt. I løpet av dagen fortsatte meldingene om stengte havner å strømme inn, og vi lurte etter hvert på om vi i det hele tatt skulle komme oss til land igjen. Til alt hell var den neste havnen etter Figueira den eneste havnen i Portugal som visstnok aldri stenger (Nazaré). Det som skulle bli en lang dag med seiling ble dermed brått snudd til en lang dag med tykk tåke og en lang natt med tykk tåke før vi på morgenkvisten endelig kom til havn – dog en helt annen havn en opprinnelig planlagt.

Turen videre?
Avreisetidspunkt fra Lisboa-området er satt til 1. oktober. Da setter vi kursen direkte til Marokko, trolig havnen Essaouira alternativt Agadir (begge sørvest i Marokko), og vi regner med å være fremme fire eller fem dager senere, avhengig av hvilken av havnene vi seiler til. Planen er nok noe utradisjonell, men vi satser på at vi er klare for nye impulser og ny kultur etter en ukes vandring i Lisboa. Faren til Anita blir med på overfarten, og vi gleder oss til å nyte godt av hans seilerfaring på turen.

Frem til 1. oktober skal vi bruke dagene til sightseeing i Lisboa, samt å klargjøre båten for neste overfart. Foreløpig har vi ikke helt oversikt over hvor mye som må gjøres, men det pleier å være en god del som må fikses når vi er i havn, så det er sikkert det nå også…

La Coruña

Etter Biscaya hadde vi litt over en god uke i fantastiske La Coruña. Her har vi virkelig kost oss med det spanske været, maten, utelivet, og kulturen. La Coruña er virkelig en fantastisk by. Vi hadde ingen forventninger til denne byen, men den viste seg å være en by en fort kan bli veldig glad i.

Vi har også fått gjort unna en del mekking: lappet jolla, vasket forseilet (for første og trolig siste gang på lenge), vasket båten, fikset diesel lekkasje, mekket på tankmåleren, service på motoren, fikset loggen, ankervinsjen og kjøpt dykkerutstyr slik at vi kan mekke under båten også.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

I tillegg til alt dette har vi blitt kjent med noen flotte mennesker. Vi møtte bl.a. “Nostra Vida” som vi ble kjent med på sikkerhetskurset i våres, og hadde en hyggelig vinkveld sammen med dem. Flere sene kvelder har det blitt sammen med langturbåtene “Milla” (Lise og Kjell) og “Time Out” (Christian og Kristian). På lørdagen ble det i tillegg feiring av bursdagen til Christian, og “La Vie” og “Milla” ble servert deilig Bacalao av bursdagsbarnet. Vi kunne til gjengjeld stille opp med bursdagskake og kringle.

Nå har vi begynt å seile videre sørover og skal bare kose oss langs kysten, ligge mye på svai og nyte alt Spania og Portugal har å by på.