Canada del II

1 07 2012

Dette er del 2 av 2 deler om vår ferd langs Nova Scotia, Newfoundland og Labrador. For sammenhengens skyld kan det være lurt å lese del I før du begir deg ut på dette innlegget.

Fredag 22.juni ligger vi trygt ankret i St.Marigots Bay. Plassen er øde, det er flere mil til nærmeste mennesker og vi er uten mobildekning. Noen timer før solnedgang skjer det utenkelige igjen: Anita får skulderen ute av ledd. I det hun skulle strekke armen bakover mens hun vasket hoppet den plutselig ute av ledd. Smerten er som sist gang, helt grusom. Etter å ha fått av seg genseren og Paul-Gunnar får tatt en titt på skulderen er det liten tvil om hva som har skjedd da den ser helt lik ut som sist gang. Igjen går Paracetamol, Chodein og anti-inflamatorisk ned på høykant mens Anita prøver å finne en behagelig sittestilling uten hell. Heldigvis har vi denne gangen faktisk mulighet til å kalle opp kystvakten på VHFén i håp om å kanskje få en lege til båten. Vi får raskt kontakt med kystvakten og etter litt fram og tilbake hvor Paul-Gunnar blant annet forklarer hvor langt det er til nærmeste havn og det trolig er for grundt for oss å komme inn der, blir vi informert om at vi skal få snakke med en lege over VHF’en. Mens vi venter på at kystvakten skal få tak i en lege besvimer Anita da smertene blir for intense. Paul-Gunnar reagerer raskt og får lagt Anita ned i sofaen for å få blodet tilbake i hodet. Vi får tilslutt snakke med en lege som forklarer oss hvordan vi aller først kan bekrefte at skulderen virkelig er ute av ledd, og dermed er det ikke lenger noen tvil. Deretter blir vi forklart steg for steg hvordan vi kan få skulderen tilbake på plass og blir samtidig informert om at det kommer til å gjøre intenst vondt der og da, men «a big reliefe afterwards, if it works». Anita tar seg et par sekunders betekningstid før hun bestemmer seg for å prøve. Paul-Gunnar løfter og drar i armen, mens Anita biter på en tresleiv og skriker av smerte. Med et «klikk» kommer skulderen plutselig på plass igjen. Paul-Gunnar hopper opp og tar tak i VHF’en og forteller ivrig til legen «I think we are succsessful, it worked, yes it definitely worked! Thank you!» Legen ler og det høres ut som om at han er like fornøyd med utfallet som det vi er. Kun minutter senere er smerten redusert til fult levlige smerter og Anita kan bevege armen sin så og si normalt igjen. Vi får beskjed om at Anita ikke bør bruke armen på et par dager og bør derfor bruke fatle. To timer med uutholdig smerte er plutselig over og vi takker og bukker til kystvakten og legen før Paul-Gunnar lager tacomiddag for å feire det heldige utfallet.

Etter en god natts søvn og en rolig morgen kommer vi oss av gårde i 8-tiden. Skulderen til Anita er mye bedre, kun litt øm og sår, men hun gjør som legen har anbefalt og går med fatle for å unngå å belaste armen ett par dager. Dagen blir helt fantastisk, det var nesten som om vi fikk belønning for gårsdagens hendelser. I det vi seilte ut fra bukta var det en lett tåke og bare en time etterpå spottet vi en liten prikk på radaren 3 mil unna. Vi har beveget oss inn i område hvor det er en del isfjell og i håp om at kanskje denne prikken kunne være et isfjell tar vi båten nærmere. Plutselig ser vi det: vårt aller første isfjell! Vi blir liggende å beskue isfjellet en stund, det er virkelig vakkert, før vi legger oss på kurs igjen.

Like etterpå letter tåka og det blir strålende sol med skyfri himmel, deretter kommer vinden og vi kan heise seil og seiler resten av dagen. I tillegg til alt dette kryr det av hvaler i Belle Isle stredet, og vi ser spruten stå opp fra vannet hele dagen lang. Men det er først på slutten av dagen vi virkelig får nærkontakt. Plutselig ut fra ingensteder har vi en diger knølhval rett ved siden av båten, den er så nærme at det er like før vi sneier den. Han dukker under og viser oss den kraftig, svære halen sin bare en halv meter foran baugen vår. Tilslutt dukker han opp igjen ca 5 meter unna på vår styrbord side og bestemmer seg for at han vil vise oss vingene sine, og begynner å rulle rundt og rundt i vannet! Følelsen av å se et så svært dyr så nå nærme er helt ubeskrivelig, annet enn at det er helt fantastisk, helt utrolig og det får virkelig hjertet ditt til å slå litt ekstra.

Etter 66 mil kommer vi tilslutt fram til Cooks harbour som vi hadde bestemt skulle bli vår ankringsplass for natten, før vi påfølgen dag satte kursen videre mot L`anse aux Meadows, 12 mil lenger øst. Det var her vikingen Leiv Eriksson, sønn av den norske vikingen Erik Raude, oppdaget nord-amerika rundt år 1000. Nordmannen Helge Ingstad og hans kone Anne Stine er de som fant bevisene på dette på 1960-tallet. På vei til L`anse aux Meadows fikk vi nok en fantastisk hval opplevelse, denne gangen hoppet de høyt oppi luften og traff vannet igjen med et enormt plask! Moro!

Vel framme i L`anse aux Meadows måtte vi fortøye på den «norske» måten med baugen først inntil en steinrøys og med dreggen bak, da de ikke har noen ordentlig brygge der. På land er det to «viking» områder. Et oppbygd vikingland, Norstead, som ble bygd i år 2000 som en markering på 1000 års jubileumet. Området viser hvordan vikingene levde og de har en replika av den danske vikingbåten «Knarr». «Vikingen» som passer på båtskuret er gæren, og det er vanskelig å si om alt er bare skuespill eller om han bare er gal.

2 km Lenger unna ligger området som vi egentlig kom for og som var det mest interressante; selve utgravingen til Ingstad og museumet. Hele området er veldig forseggjort og det var interressant å gå rundt å kikke og se dokumentarfilmen fra utgravingstiden.

Tettstedet L`anse aux Meadows har bare 27 innbyggere, men likevel har de en restaurant som overrasket oss veldig. Her spiste vi deilig torsk og smakte på både vikinge-ølet Erik Raude og Isfjell, smaken skuffet ikke.

Morgen etter satte vi kursen mot Labrador siden og til Henley Harbour. Vi hadde både lest og blitt fortalt at dette var et forlatt øysamfunn hvor husene fortsatt stod, og hvor blant annet bøker fortsatt lå igjen i både kirken og i skolebygningen. Byen skulle være nesten som en liten spøkelsesby. Dette begynner å bli noen år siden så det meste var falleferdig og kirken var tom og råtten. Men området var utrolig flott og vi hadde nydelig vær så vi ble liggende her i to netter og nøt aleneheten. Vi gikk turer på land, fisket litt, selvfølgelig uten hell og solte oss på svaberget! Herlig! Det var så varmt og fint at vi til og med kunne nyte middagen ute i cokpiten uten teltet! Det er ikke akkurat hverdagskost lenger.

Onsdag 27.juni står vi opp tidlig og setter kursen videre nordover mot Battle Harbour. Været er tilbake til normalen, tåkete og kaldt, men bare etter et par timer oppdager vi et isfjell i tåka. Denne gangen er det et skikkelig isfjell, kjempestort med andre ord. Vi gjør som sist og tar båten så nærme som vi tør, ett par hundre meter unna, og vi kan se at det ligger en sel på isfjellet som hviler seg. Vi er enda mer begeistret enn sist, det er virkelig en flott naturopplevelse.

Klokken halv tre på på dagen ankommer vi Battle Harbour. Dette har vært hovedstaden for torskefiske langs labradorkysten, og hadde sin storhetstid på 1800-tallet. Det var til og med her Peary holdt sin første pressekonferanse da han kom tilbake som den første mannen på nordpolen. Øysamfunnet ble tilslutt nedlagt, men for å bevare på historien ble hele bygda restaurert og bygda er nå et historisk museum. Battle harbour er virkelig flott og absolutt verdt ett besøk, og de som jobber der er super hyggelige. Vi bestemte oss likevel for å gå til Fox harbour samme kveld for å gjør de siste forberedelser før neste etappe. Det vi ikke visste var at fiskebrygga til Fox harbour ble nedlagt i sommer og da vi kom hit var det ikke mange mennesker på land. Men hyggelige Ron dukket opp i bilen sin og kjørte oss rundt slik at vi fikk kastet søppel, fylt diesel og handlet litt mat. Han gav også en liten en rundtur rundt i bygda. I det Ron forteller om hvor mye bjørn det er i området spretter det plutselig frem et eksemplar midt i veien rett foran oss. Det store dyret kikker rart på oss før det lunter rolig avgårde. Vi er med andre ord nokså langt utpå landet akkurat nå. For ti år siden var det 400 innbyggere her, nå er det kun 200 ettersom alle de unge flytter ut fordi det ikke er noe jobb her. Ganske så trist å se.

I skrivende stund ligger vi på svai i bukta til Fox harbour og forbereder oss til den neste overfarten. Den tidligere avstemningen har sendt oss til Grønland (takk til alle som har stemt!), men vi får selv bestemme hvor på Grønland vi vil dra. I utgangspunktet ville vi seile til Nook, som er hovedstaden, men etter å ha studert kartene og guidebøkene velger vi antakelig å seile direkte til Paamiut som ligger et godt stykke lenger syd. På den annen side trives vi svært godt her langs labradorkysten, så vi utelukker ikke at vi fortsetter en dag eller to nordover på denne siden før vi krysser over. Uansett så regner vi med å være fremme i slutten av neste uke.

Ønsker dere å se flere bilder fra vårt opphold i Canada kan dere klikke her. 

Reklamer




Canada del I

29 06 2012

I det vi kastet loss fra Halifax i Canada var planen vår å seile til St.Johns øst på Newfounland og ha det som utganspunkt for den neste etappen. Men siden den gang har mye endret seg, og vi har fått noen helt fantastiske dager langs en rute vi aldri hadde tenkt å seile. Helt uten dramatikk har det ikke vært, og sarte sjeler bør derfor vente med å lese del 1 til del 2 er blitt publisert. Dette er nemlig del 1 av 2 deler om vår ferd langs fantastiske Novia Scotia, Newfoundland og Labradorkysten. Del 2 publiseres søndag 1.juli kl 16:00 norsk tid.

Vi seilte sammen med Esther ut fra Halifax onsdag 13.juni og hadde i utganspunktet den samme planen; etter ett døgns seilas skulle vi legge oss for anker for å vente på at vinden skulle dreie til en mer hyggligere vindretning mot St.Johns. Men påfølgende dag lyttet vi på den lokale værmeldingen og nordøsten som egentlig skulle dreie til sydøst lot vente på seg så vi bestemte oss for å seile igjennom Bras d`or Lake istedenfor. På den måten kunne vi gå innaskjærs i en innsjø som virket veldig flott og samtidig slippe unna den verste nordøsten. Etter en prat på VHF’en med Esther fikk vi de dessverre ikke med på den samme planen, og våre veier skiltes her for denne gang, men vi regner med å se dem igjen senere på ruta.

For å komme inn i innsjøen må en igjennom en sluse. Vi rakk ikke åpningstiden på slusen og la oss derfor på anker like utenfor. I det vi hadde kastet ankeret tenkte vi at vi også kunne hive ut fiskesnøret. Vi har prøvd å få fisk mens vi har seilt lenge nå uten hell, og tenkte det ikke kunne skade å prøve å fiske mens båten lå rolig. Like etter at Paul-Gunnar hadde kastet snøret uti ser vi en kraftig flodbølge komme mot oss i stor fart. Mange tanker går igjennom hodet vårt da og vi tenker at kanskje det er en bever eller noe, da landskapet rundt oss så ut som at her kunne det bo en del bevere. Men vi skjønner like fort som flodbølgen kommer mot oss at det ikke er noen bever og vi går i gang med å sveie inn snøret. Hva det enn er som kommer mot oss er det ikke noe vi vil ha på kroken, uansett hvor lenge siden det er vi har fått fisk! Når «dyret» er foran bauen ser vi at det er en giga fisk? hval? hai?. Den sirkler rundt båten vår et par ganger, og vi ser at den allerde har en annen fisk i kjeften, før den til slutt forsvinner. Vi konkluderer med at det må ha vært en eller annen type hai, men vi er jammen meg ikke sikre. Praten om at «hvis det er like fint vær i morgen skal vi ta et morgenbad» ble plutselig skrinlagt.

Morgen etter går vi inn i slusen og minner strømmer tilbake fra da vi gikk inn i Caledonia-kanalen for snart ett år siden. Planen for dagen var å gå så langt som mulig igjennom innsjøen men vi kom ikke lenger enn 1 mil innenfor til St.Peters marina. Her skulle vi bare fylle diesel og vann, men på grunn av et veldig hyggelig amerikansk ektepar, Helen og Phillip på båten Grendel, kom vi ikke lenger den dagen. Helen og Philip har seilt flere ganger opp til Labarador og i sommer skal også de opp til Grønland. De kom med masse gode råd og tips og fortalte oss om muligheten for å seile opp langs vestkysten av Newfoundland igjennom Belle Isle stredet, istedenfor å seile opp til St.Johns som vi egentlig har sett på som det eneste reelle alternativet. Men siden våren har kommet så tidlig og isforholdene er såpass gode i år er det ikke noe problem å ta denne «snarveien». Etter en lang prat med Grendel, og tilbake i båten for mer studering av sjøkart, værkart, iskart etc. endrer vi planene og bestemmer oss for å seile gjennom Belle Isle stredet. Det var plutselig ikke lenger noe tvil om at dette var det riktige å gjøre. Vi korter ned ruten opp til Grønland med 400 mil, og vindforholdene for de neste dagene gjør at det er langt bedre å seile opp Belle Isle.

Siden vi regnet med at dette var den siste «ordentlige» byen før Grønland bestemte vi oss for å legge oss i marianen og gjøre siste ordentlig bunkring og forberedelser her. Vennligheten til Canadierene skinner igjennom også i denne byen da vi var å handlet mat i butikken. Butikken har gratis levering ned til marinaen, men de hadde ingen biler tilgjengelige på det tidspunket. En trivelig dame i kassen ved siden av som nettop hadde betalt for sine varer tilbød seg uoppfordret å kjøre oss og tusen matposer tilbake til marianen! Utrolig hyggelig! Tilbake i båten blir matvarer pakket ut og sortert, deretter avslutter vi kvelden med hjemmelaget hamburger, griller marshmellows på gass varmeovnen vår og er spente på seilasen fremover som plutselig har tatt en ny vending.

Godt utpå ettermiddagen neste dag kommer vi oss av gårde og tusler pent og rolig ut gjennom tranger kanaler og fjorder i helt fantastiske omgivelser der grantrærne brer seg utover vannet mens all slags fugler svever frem og tilbake. Etter en drøy time slipper vi ankeret i Cape George harbour, en natruperle som må være en av de flottetste stedene vi har ankret på hele turen. Morgen etter blir like flott med nydelig vær og i vanvittig stille omgivelser, dog den kaldeste morgen så langt da vi våkner med kun 8 grader i båten. Vi tar morgenkaffen og litt frukt på dekk før vi klokken 7:30 letter ankeret og tuslet av gårde.

Med vinden rett i mot må vi gå for motor de 7 1/2 timene det tar oss å komme ut av Bras d`or Lake. Innsjøen er utrolig flott og hadde vi hatt bedre tid skulle vi ha prøvd flere av de mange ankringsplassene innsjøen har å tilby. Ved utmunningen av Bras d`or Lake er det en helt sinnsyk strøm med opp mot 4,5 knop, vi traff den heldigvis riktig og nøt godt av medstrømmen den gav oss. Godt ute av innsjøen kunne vi endelig heise seil og vi suste plutselig av gårde i 7 knop! Fantastisk! Etter å ha gått totalt 64 mil den dagen kastet vi ankeret i Igonish Harbour, nok en naturperle og vi begynner å innse at Canada ikke bare har flotte innbyggere men også utrolig mange flotte havner.

Morgen etter, mandag 18 juni, setter vi kurs mot Belle Isle stredet og planlegger stopp 280 mil lenger nord, i havnen Port au Choix. Det er meldt nordavind nedover Belle Isle stredet fra torsdagen av og etter tips fra Grendel er det en fin plass å stoppe på. Vi kunne ikke fått en bedre start på denne overfarten. Vi heiste seil med en gang og hadde en vindstyrke på 15 knop inn fra siden som gjorde at vi sløret av gårde i 6-7 knop. Og slik ble tendensen hele den første og den neste dagen med strålende sol, perfekt. Vi prøvde fiskelykken nok en gang, ute hell. Det begynner å merkes godt at vi er på vei nordover, ikke bare på grunn av kulden men også fordi det ikke blir mørkt på kvelden før i 23-tiden og lyst allerede i halv fire-tiden. Dette er utrolig uvant siden det i ett år snart har blitt mørkt klokken 18 og ikke lyst igjen før kl 06 om morgen. Dette gjørt at spesielt kapteinen sliter litt med akutt døgnvillhet.

Utpå kvelden på dag to løyer vinden og vi blir nødt til å starte motoren og det blir en stille natt. Morgen etter begynner vi å nærme oss Port au Choix og i landskapet rundt oss er det snøflekker i fjellsidene og Paul-Gunnar får se tre spekkhoggere på morgenvakten sin. Tidlig formiddag ankommer vi brygga til Port au Choix og vi blir tatt imot av Grendel. Brygga er et fiskemottak og byen er et lite tettsted på en forblåst værutsatt del av Newfounland. Her treffer vi også en svensk båt, Leana, som også skal videre opp til Grønland. Vi flytter oss etter hvert til en liten flytebrygge litt lenger inn i havnen for å unngå å være i veien for alle fiskebåtene som kommer inn. Det koster 10 dollar pr natt å ligge her, og i haven er det både toalett og dusjer som en kan benytte seg av, det er tilgang på vann og havnekontoret har åpent WIFI nett som en kan bruke. Diesel kommer til byen med en lastebil, men vi fikk ikke fylt diesel da de nektet å fylle på løse dieselkanner. Men dette ble ikke noe problem da vi ble kjørt til nærmeste besinstasjon av en av de lokale. «Byen» har også en litt større matbutikk kun ti minutters gange unna, som har stort sett det en trenger.

Port au Choix er en trivelig liten fiskelandsby og vi ble her i to døgn før vi seilte videre nordover. Her traff vi hyggelig mennesker på land, dog noen mer pratesjuke enn andre. Blir en stående lenge nok får en vite alt om fisking og alle de forskjellige fiskebåtene, det er selvfølgelig hvis du klarer å henge med, da dialekten kan være litt vanskelig å forstå til tider. Vi møtte også nordmannen Sten som har bodd her i byen i snart 30 år som var snar med å komme å hilse på når han så at det lå en norsk båt i havnen. Han gav oss i tillegg en liten gave; en smak av Newfounland som han kalte det, hjemmelaget og hermetisert elgkjøtt, clams, pickles, krabbekjøtt og frosne reker, herlig!

Siden Helen og Philip også lå her i Port au Choix var vi på besøk hos de begge kveldene og vi fikk blant annet enda flere tips. Dette resulterte i at vi nå har bestemt oss for at vi i tillegg til at vi vil besøke L`anse aux Meadows, som vi har snakket om en liten stund, stedet hvor Vikingene oppdaget Nord-Amerika, vil vi nå også innom et par steder på Labrador siden. Når vi først er her ønsker vi å benytte muligheten til å gå opp til Labrador før vi seiler videre til Grønland.

Fredag 22.juni forlater vi den trygge bukta i Port au Choix og blir mødt av 15 knops motvind og vi stamper i mot krappe bølger. Det eneste hygglige som vi møtte var et raskt besøk av en hval eller delfin. Etter et par timer begynner vi å bli ganske leie og setter på den lokale værmeldingen på VHF-værkanalen hvor de melder om langt bedre forhold neste dag. Vi bestemmer oss for å gå til nærmeste rolige bukt og utpå ettermiddagen ankommer vi St.Marigot Bay, her finner vi en nydelig ankringsplass. Vi ligger på en helt øde plass og det er flere mil til nærmeste mennesker, det er snø på fjellsidene rundt oss og vi er uten mobildekning. Noen timer før solnedgang skjer det utenklige og vi har klart det igjen, vi har behov for medisinsk assistanse. Heldigvis har vi denne gangen mulighet for å kunne få kontakt med noen over VHFén. Vi kaller opp kystvakten, men mens vi venter på at vi skal få snakke med lege besvimer pasienten og blir dermed lagt ned i sofaen. Vi får etter en liten stund kontakt med en lege som forteller oss steg for steg hva vi blir nødt til å gjøre. Vi informerer legen om at pasienten trenger et par sekunders betenkningstid.

Fortsettelse følger søndag 1.juli kl 16:00 norsk tid.





Kan a’ det a?

13 06 2012

«Dama mi skal til Canada»

«Kan a’ det a?»

«Ja, det kan a’ da!»

Det tok tid, men vi greide til slutt å løsrive oss fra New York. Da vi for siste gang skled forbi skyline på sydtuppen av Manhattan og fortsatte videre ut under Brooklyn Bridge var det både trist og vemodig, for nå var det ikke lenger noen tvil om at et fantastisk kapittel var over. New York var vårt første stopp etter Cuba, og ligger på en måte i et slags ingenmannsland på ruta vår, midt mellom «det varme» og «det kalde». Med lua tredd godt nedover ørene var det ikke så mye å lure på, det varme kapittelet var definitivt over. Ut fra New York viste kompasset kurs mot Canada og kulda. Kurs mot det som ikke bare blir det kaldeste, men også det mest slitsomme, mest utfordrende og våteste kapittelet, og uten tvil den delen med desidert dårligst vær. Like fullt kurs mot det som har store muligheter til å bli det aller flotteste kapittelet. Områder med fantastisk dyreliv, isfjell, nye kulturer og vikingearv. Det tok ikke mange minuttene før vemodigheten ble snudd til glede og spenning over hva som venter oss de neste månedene.

I utgangspunktet ønsket vi å seile non-stop fra New York til Halifax, men dårlige værmeldinger gjorde at vi i stedet valgte å ta noen kortere dagsetapper gjennom Long Island Sound for å vente på bedre vær før kryssingen over åpent hav til Canada. Det tok oss tre dager å komme gjennom sundet, men for noen flotte dager! Nydelig seilevær, sol, flatt vann og helt stille ankringsplasser i omgivelser som minner om den norske skjærgården. De siste dagene tilbrakte vi på Block Island. Øya har den minste byen i USAs minste delstat, men de hevder likevel å ha Atlanterhavets kraftigste fyrtårn. Dem om det, men det var i alle fall et imponerende bygg, utrolig hyggelige folk, og en kjempekoselig øy. På Block Island traff vi igjen Esther, en båt som nå består av to kjempehyggelige brødre med samme reiserute som oss. Da vi lettet anker var det meldt lite vind de neste fire-fem dagene, og med Esther hakk i hæl satte vi av gårde. Til tross for at Esther er en Hanse 40, altså en både større og raskere båt enn vår, holdt vi godt følge inn gjennom den første natten, og etter å ha snirklet oss forbi Marthas Vineyard var vi endelig i åpent hav i det solen sto opp igjen.

«Area to be avoided» Like etter å ha kommet til åpent hav advarer kartet oss mot å støte på utrydningstruet hval – såkalte nordkaper, klassifisert som sterkt utrydningstruet. En skulle kanskje tro at sannsynligheten for å treffe på noe som er sterkt utrydningstruet ikke var så veldig stor, men der tok vi skammelig feil. Like etter at Paul-Gunnar har gått på morgenvakten står sjøspruten rett til værs og det første dyret kommer til syne. I løpet av den neste halvtimen dukker det opp stadig flere av disse mektige dyrene. Som selskapssyke katter hopper og danser de rundt La Vie, og ved flere anledninger var vi like ved å dundre rett inn i dem. Midt oppi det hele dukker det også opp en og annen sel som lurer på hva i alle dager vi driver med. Etter hvert slipper dyrene taket og lar oss seile videre. Vi har sett hval flere ganger tidligere på turen, men aldri en slik nærkontakt som dette, og aldri så mange samtidig. Grytidlig morgen, stille vann, lett morgendis og en naturopplevelse av de helt sjeldne startet det som ble dyrenes dag på denne overfarten.

I løpet av formiddagen får vi besøk av både delfiner og en ny type hval. Vi er ingen hvaleksperter, så utover å si at disse dyrene var større, roligere og så litt annerledes ut enn de forrige klarer vi ikke å si hva det egentlig var vi så. Delfinene var av samme art som vi har sett langs hele USAs østkyst, og omtrent like lekne som alltid. Det var likevel først utpå ettermiddagen at adrenalinet virkelig pumpet. Vi så den godt på avstand, og vi har sett det mange ganger før, men denne gangen var den maaaange meter lang. Og den gjemte seg ikke slik den pleier, men valgte i stedet å følge etter oss. Det er noe spesielt ved å stå i cockpiten og se haifinnen vagge sakte fra høyre til venstre til høyre kun to meter bak hekken vår mens halefinnen så vidt stikker over vannet langt der bak et sted. I over seks knops fart fulgte haien oss svært tett før den etter en god stund dukket og ble borte.

Utover kvelden la tåka seg over oss, og selv om vi de neste dagene så et og annet glimt av sol, var det stort sett bare grått og vått helt frem til Halifax. Vaktene besto for det meste i å henge over radarskjermen og å lytte på podcaster for å få litt farge i den grå tilværelsen. «Kan a’ det a?»-vitsen fra Antonsen og Golden var i så måte en fulltreffer. Med jevne mellomrom sjekket vi ut status med Esther over VHF’en, og da vi ankom Halifax ble vi geleidet inn til bryggen av mannskapet som hadde ankommet kun en liten time før oss.

Paul-Gunnar har for en tid tilbake studert her i Halifax, og gjensynsgleden med byen var stor. Halifax er en utrolig koselig by, og innbyggerne her er akkurat like åpne og koselige som de alltid har vært. Etter et par dager med sightseeing, pubquiz, sushi og en byrunde med Esther, begynte vi forberedelsene til de neste etappene. Herfra går turen videre nord til Newfoundland, men foreløpig ser det litt ruskete ut på værmeldingene, så vi tar antakeligvis noen dagsetapper oppover. Hva som skjer etter Newfoundland er foreløpig ikke avgjort. Grønland, Island, England eller Azorene, ingenting er avgjort ennå. Det er ikke rart at vi er litt småspente på hva som skjer fremover, og for å gjøre det ekstra spennende har vi valgt å la våre lesere få en stemme i hvor seilasen skal gå videre:

.

.





NEW YORK, NEW YORK!

1 06 2012

Herlig parkliv

New York har virkelig vært helt fantastisk på alle mulige måter. Vel kanskje ikke akkurat for lommebøkene våre da. Men likevel, for alle som liker storbyer er dette en by som det virkelig er vanskelig å reise fra. Det er så mye å se og oppleve her at en aldri får nok. Vi hadde planer om å bare være her i en og en halv uke, kanskje to, men nå har vi vært her i snart fire uker allerede, nesten en hel sommerferie. Hvilket privilegium!

Det er en faktor til som har gjort det så deilig å være her: Dette er det første vestlige landet vi har vært i på over syv måneder. Det er nesten som å ha kommet hjem. Det er ikke så mye vi har savnet i de måndene vi har vært i ikke-vestlige land, kanskje bortsett fra rømme og god kaffe, og hadde det ikke vært for jevnlig forsyninger med brunost hadde det også stått på listen. Men selv om de siste syv månedene har vært helt fantastiske, er det utrolig godt å være tilbake igjen til den delen av verden som vi er så heldige å ha fått lov til å vokse opp i. Alt er plutselig så mye enklere. I butikkene er det ikke lenger bare tomme hyller, og en slipper å gå i tre forskjellige butikker for å kjøpe brød, egg og smør.

Hvis vi skulle ha fortalt om alt vi har gjort her i New York ville det blitt et meget langt innlegg. Vi antar at de fleste av leserne våre kjenner New York og for de av dere som ikke har vært der og liker storbylivet, dra dit! Det er en fantastisk by, den har alt! For å oppsummere oppholdet vårt her så har vi hatt noen virkelig flotte uker. Vi har feiret både bursdagen til Paul-Gunnar, 5 års dagen vår og 50-års dagen til Morten på Trixi, kjempe hyggelig! Vi har vært på kino, flere besøk på Starbucks, vært på Amerikansk diner, trasket rundt i de forskjellige bydelene på Manhatten, hatt parkliv, uteliv, shopping, spist deilig sushi og gått utrolig masse. Vi har med andre ord hatt en skikkelig storbyferie.

Nå skal det sies at av de nesten fire ukene vi har vært her, har en av de også gått til båtmekking og vedlikehold. Vi fikk endelig tatt opp båten av vannet, (etter å ha ligget å ventet gratis i Liberty Marinaen i en og en halv uke på at løfte-kranen skulle fikses) og lagt på nytt lag med bunnstoff som det så sårt trengtes og vi fikk polert fram den kraftig misfarget blåfargen i skroget igjen. Utrolig deilig å få gjort.

Kan du se forskjell?

I og med at vi fikk ligge gratis på Liberty Marina i New Jersey, har vi ligget der for det meste. Det går undergrunnstog inn til Manhatten hele døgnet rundt, så å komme seg inn til byen har ikke vært noe problem.  Men etter at vi fikk båten på vannet igjen måtte vi som alle andre betale avgift for å ligge i marinaen, noe som koster omtrent 400-500 kroner natten for La Vie. Derfor har vi nå flyttet oss tilbake til 79th street boat basin som ligger på Manhatten, og lagt oss på bøye for 180 kroner døgnet. Noe som er meget billig for New York og det er en virkelig fantastisk beliggenhet.

Etter å ha brukt deler av dagen i dag på å gjøre ferdige de siste forberedelsene er tiden inne for å seile nordover. I utgangspunktet hadde vi tenkt å seile direkte fra New York til Halifax  i morgen, men dårlige værmeldinger gjør at vi i stedet går sakte nordover langs Long Island, og legger oss på nordspissen og venter på været. Antakelig får vi ikke krysset over til Canada før i neste uke, men det gjør pent lite. Vi har fortsatt god tid til vi skal være hjemme igjen.

For flere impulser fra storbyen, se vårt oppdaterte bildealbum!





Cuba til NEW YORK – Ni døgn på åpent hav

21 05 2012

Østkysten av USA er værmessig veldig uforutsigbar, og været kan snu tvert om når som helst. Det beryktede Bermudatriangelet ligger her og det ryktes at havet utenfor Cape Hatteras er det havet som har tatt flest skip av dage opp gjennom årene. Og her, langs USAs østkyst, via Bermudatriangelet og forbi havet til Cape Hatteres skulle vi seile non-stop fra Cuba for å komme oss til New York.

Dag 1, 26.04.2012 – Welcome back sea sickness

Kl. 15:15 var vi i gang og satte kursen mot o´store USA, nærmere bestemt New York! Det tok oss drøye to timer for motor for å komme oss ut av innseilingen til Varadero før vi var ute på det åpne hav. Vindretningen som møtte oss gav oss krysseilas, og siden bølgene fulgte samme retning som vinden, startet også turen med stamping mot bølgene. Bølgene var relativt små, bare 1-2 meter, men etter å ha vært landkrabber i Cuba i nesten to uker kjentes det godt i magen for mannskapet ombord. Spesielt godt kjente Paul-Gunnar det. Han kunne konkludere med at han aldri har vært så sjøsyk noen gang, og denne gutten har en god del erfaring med det å være sjøsyk. Det ble med andre ord en lang første natt.

Dag 2, 27.04.2012 – Dørkplatene flyter

Dag to var det stort sett jeg som styrte skuta da Paul-Gunnar fortsatt lå godt utslått av sjøsyken. Vindretningen nordøst med styrke på 15-20 knop og stampingen mot bølgene fortsetter. Vi har nå seilt inn i Golfstrømmen som hjelper oss betydelig med farten, og vi suser dermed av gårde i 8 knop. Vi ligger godt på skeiva og vi merker plutselig at vi tar inn en god del vann. En god del vann vil si at det er såpass mye at dørkplatene flyter omkring under dekk. Vi mistenker at vi har en lekkasje i bauen et sted, og dermed fosser det vann inn hver gang en bølge slår over dekk. Vi blir nødt til å kjøre pumpene hyppig for å holde lekkasjen i sjakk inntil bølgene har roet seg og vi kan undersøke mer hva som skjer. Utover ettermiddagen kvikner heldigvis Paul-Gunnar til og vinden dreier mer østlig som gir litt roligere bevegelser om bord. Vi ligger fortsatt godt på skeiva, middagen blir derfor spist ut av skål med skje og uten bord. Kvelden senker seg, det lyner i horisonten og vi tar på oss ullundertøy. Det er helt tydelig at vi seiler mot kaldere farvann, brrr.

Fram til midnatt og etter 33 timer har vi seilt 208 mil, og i vest kan vi skimte Miami skyline langt der borte i horisonten.

Dag 3, 28.04.2012 – Lyn og torden

Utover natten fortsetter lyningen, og heldigvis for meg som ikke er spesielt glad i torden eller lyn, var det Paul-Gunnar som var vakt, og jeg kunne sove meg gjennom det hele. En tordensky med mange mils omkrets kom nærmere og nærmere lille La Vie, og tilslutt var det ingen bønn, vi var midt inni. Å være det eneste og høyeste punktet inni en tordensky er det vel egentlig ingen som ønsker seg, men her var vi nå, og sjansen for å bli slått ned av lyn er der. Det eneste en egentlig kan gjøre er å ha is i magen og putte all nødvendig bærbar elektronikk som VHF, GPS og PC inn i stekeovnen, (dette skal visstnok beskytte utstyret om lynet slår ned), og håpe på det beste. Det var nøyaktig dette Paul-Gunnar gjorde. Tordenskyen hadde med seg bøtter av vann, masse vind og lynnedslag som var så hyppige at Paul-Gunnar ble blendet av all den hvite blinkingen. Heldigvis holdt lynet seg unna masten til La Vie denne gang, og etter en halvtime var det hele over og lynnedslagene holdt seg trygt på avstand i horisonten igjen.

Dagen forløper uten store hendelser, været er stabilt overskyet, vindretning og styrke den samme, middag blir fortsatt spist ut av skål med skje mens den fine ekstra farten vi har fått fra golfstrømmen er borte. Vi følger med på værmeldingen på World Band Reciveren vår hele døgnet, og etter mye prøving har vi endelig begynt å få klare klokkeslett på når værmeldingene sendes på hvilke band.

Utseilt distanse siste døgnet 154 mil.

Dag 4, 29.04.2012 – Trondhjems vi liker deg

Som oftest skjer det svært lite på nattevaktene og de skipene vi ser er sjeldent på kollisjonskurs med oss og de fleste holder seg godt på avstand. Men denne natten fikk jeg nok å gjøre på min vakt. Jeg fikk oppkalling på VHF’en fra to forskjellige båter. En helt vanlig motorbåt som plutselig dukket opp bak oss nektet å endre sin kurs, snakket uforståelig på radioen og oppførte seg i beste fall uforutsigbart. Deretter ble vi kontaktet av US Navy som de drev med «hazardious operations» og anmodet oss om å pelle oss vekk. Det ble også vindstille så seilene måtte taes ned. For å ta storseilet helt ned og å sikre det til bommen må en fram til masta. Vi har en regel om bord; trenger en å gå ut på dekk på natten skal den andre vekkes og følge med. Selv om vi alltid er spent fast er det likevel ting som kan skje og da er det greit at den andre ikke ligger å sover. En ekstra sikkerhet selv om nattesøvnen på fire timer blir avbrutt. Derfor ble Paul-Gunnar vekket når seilene skulle taes ned.

Utover morgen og dagen fortsatte vi for motor da vinden uteble. Men solen tittet endelig fram gjennom skydekket, og med nærmest flatt vann benyttet vi sjansen til å endelig kunne ta et bad. Selv om vannet har en god temperatur er det merkbart kaldere enn hva vi har blitt så innmari bortskjemte med de siste månedene. Vinden kom tilbake litt utpå dagen, 10 knop, akkurat nok til at seilene klarer å stå. Leie av motordur ble seilene heist og motor skrudd av og vi seilte av gårde i rolige 3-4 knop.

I Cuba fikk vi ikke tak i noe kjøtt så middagene om bord blir kun laget med evigvarende ingredienser og det funker i grunn veldig bra, det er enkelt og godt. Men det er litt uvant å ikke kunne flotte seg med flotte biffer eller med en eller annen kyllinggryte. Men i dag ble middagen en skikkelig høydare, tross at hovedingrediensen er boksmat: Kjøttboller i brunsaus fra Trondhjems og hjemmelaget potet og gulerotstappe.  Det var virkelig helt nydelig!

Utseilt distanse siste døgnet: Stusslige 106 nm

Dag 5, 30.04.2012 – Deilig dag men vi fortsetter å ta inn vann

Denne natten og dagen skjer det svært lite, det er ingen andre båter og det er langt til nærmeste land. Vi følger stadig med på værmeldingene fra den amerikanske kystvakten via radioen vår som melder lite nytt. Det blir en kjempe nydelig dag og vi soler oss hele dagen. Paul-Gunnar undervurderer underlaget sitt og blir godt rosa utover ettermiddagen. Vinden har kommet tilbake i dag og blåser stabilt østlig 15 knop og på kvelden har vi fått god kontakt med golfstrømmen igjen. Men vi tar fortsatt inn mye vann og i dag mener vi at vi har funnet kilden; vi tror at ankervinsjen foran ikke er tett lenger da det har kommet mye vann inn ved motoren til ankervinsjen. I morgen er det meldt mindre vind, så vi satser på en videre utbedring da, nå er det for mye stamping mot bølger og vann som slår inn over dekk. Vi fortsetter å pumpe ut vann jevnlig.

Utseilt distanse siste døgnet: 115 nm

Dag 6, 01.05.2012 – Vi finner ikke ut av lekkasjen

Denne natten forløper også uten store hendelser. Vi har fortsatt litt vind og med hjelp av golfstrømmen gjør vi fin fart gjennom vannet. Men dessverre dør vinden utover formiddagen, som meldt, og vi blir nødt til å starte motoren. Med flatt vann og vindstille benytter vi endelig sjansen til å utbedre lekasjen, desverre uten hell. Ankervinsjen virker tett og vi kommer ikke fram til noen annen løsning enn at vannet må komme inn fra selve ankerbrønnen et sted. Siden ankerbrønne er fylt opp til randen av kjetting, anker, dieselkanner, en bensinkanne og gassflasker, og vi ikke har særlig lyst til å miste noe av dette over bord, bestemmer vi oss for å vente med å finne ut av lekasjen til vi har kommet i land. I mellom tiden får vi fortsette som før og kjøre pumpen med jevne mellomrom. Det har også i dag vært nydelig vær og vi benyttet sjansen igjen til å ta et bad, denne gangen med god viten om at dette kanskje er vårt siste bad i sjøen på en lang lang stund. I morgen er det meldt regn og mulig torden så det er bare å nyte det som nytes kan. Temperaturen i vannet er fortsatt deilig, takket være golfstrømmen, og vi bader og koser oss en stund før vi igjen setter kursen mot New York. I 22-tiden kom endelig vinden tilbake, retning SW, lens, genoaen ble derfor spridd, herlig syn! Golfstrømmen fortsetter å pushe oss ekstra, og med 2-2,5 knop i medstrøm suser vi av gårde.

Utseilt distanse siste døgnet: gode 149 nm, takk golfstrøm.

Dag 7, 02.05.2012 – Storm på vei

Nattevaktene går uten særlig hendelser med stødig vind og lens som gir oss en fart på 7-8 knop hele natten. Men utover dagen mottar vi stormvarsel over VHF-værkanalen der de minutt for minutt følger stormsenteret. Folk blir bedt om å holde seg innendørs i «solid structures», og «away from windows», mens båter blir bedt om å snarest søke havn. Med 150 mil til nærmeste kyst har vi ingen mulighet til å søke havn på så kort varsel og siden stormsenteret er nordvest for oss og skal bevege seg sydover er det beste vi kan gjøre er å holde oss her vi er, ute til sjøs. Mens vi nervøst venter på uværet, forbereder vi både oss og båten. Båten blir gjort stormklar, alle løse gjenstander blir stuet vekk, drivanker blir gjort klart, jeg baker brød og pizza slik at vi har enkel mat lett tilgjengelig. Vi følger med på værmeldingen med jevne mellomrom, og heldigvis avtar faren utover kvelden og det blir klart at stormen holder seg langs land. Men deretter skjer det noe som vi ikke var forberedt på i det hele tatt. Plutselig mister vi golfstrømmen og det føles som om vi møter en vegg. En bitende kulde fra nord slår i mot oss, tåka setter inn som tjukk grøt og vannet nærmer seg frysepunktet. Vi må fram med ulltøyet, tykke ullsokker, fleecegensere og fleecebukse, støvler, ballaklav og lue, hvorfor i all verden seiler vi nordover?

Utseilit distanse siste døgnet: NY REKORD 170 nm!

Dag 8, 03.05.2012 – Brannen

I det jeg går på vakt kl 02:00 i vindstilla starter lyningen i horisonten og det blinker omtrent hvert tredje sekund. Som nevnt tidligere er jeg ikke spesielt glad i lyn eller torden så jeg slår derfor på radaren for å kunne se hvor store og hvilken retning tordenskyene beveger seg. Med god hjelp av raderen navigerer jeg meg rundt disse tordenskyene natten igjennom. Men den siste tordenskyen er så stor at vi ikke kommer utenom. Jeg hiver elektronisk utstyr inn i stekeovnen og nervøst krysser jeg fingrene for at tordenskyen har lite lyn med seg. Like etterpå begynner det å regne. Deretter kommer det et kraftig blink med et påfølgende brak rett over hodet mitt, det føltes i hvertfall sånn. Jeg puster lettet ut, vi slapp unna denne gangen også.  Heldigvis ble det bare med det ene lynet før vi var ute av skyen igjen. Det begynner å lysne, tordenværet forsvinner og Paul-Gunnar går på vakt kl. 06:00 og han får en fin start på vakten sin. Tross for at vi er over 200 mil fra land kommer det plutselig en liten sommerfugl flyvende og setter seg i cockpiten for å hvile. Like etter ser Paul-Gunnar noe merkelig stort noe liggende å flyte i vannet. Han vekker meg og jo nærmere vi kommer ser vi tilslutt at det er en gedigen mantaray lignende fisk som ligger å sover i overflaten. Han må ha vært minst 2,5 x 2,5 meter. Når vi kommer nærme nok våkner han tilslutt og etter at han nysgjerrig har svømt rundt båten vår et par ganger svømmer han vekk. I det jeg skal til å legge meg igjen ser vi en brunfarget hval lenger borte. I tillegg får vi gledelig besøk av delfiner flere ganger i løpet av dagen. Både små og store (30-50) flokker.

Men det har ikke bare vært fryd og gammen i dag, for første gang noen sinne har vi vært uten vår kjære autopilot. Litt utpå formiddagen streiket plutselig hele autopiloten, strømmen til instrumentpanelet slo seg av og det var ikke mulig å få noe liv i den igjen. Paul-Gunnar gjør som han alltid gjør og er så flink til når noe går galt: feilsøking. Etter at de første vanlige stedene ble undersøkt uten tegn til at noe er galt, går han bak i senga vår og skrur opp platen hvor selve kontrollenheten sitter. Der ser han noe som absolutt ikke er som det skal. 25 centimeter fra dieseltanken vår er det  ledninger som står i full flamme og dreggtauet som ligger ved siden av er allerede brent halvveis igjennom. Det viser seg at dreggtauet har ligget og gnisset borti ledningene som igjen har skapt gnisninger og tilslutt har ledningene tatt fyr. Heldigvis oppdager vi dette såpass tidlig at Paul-Gunnar raskt får slukket flammen. Paul-Gunnar setter i gang med oppgaven og får skjøtet om ledningene og vi får liv i autopiloten igjen. Vi kalibrer autopiloten to ganger, og like før solnedgang har vi autopiloten tilbake slik som vi kjenner den, takk og lov! Vinden har nesten vært helt fraværende i dag igjen, og den vinden vi har hatt har vært midt i trynet, dessuten har vi hatt en knop med motstrøm, så i dag har det gått virkelig tregt og vi kan kun skilte med stusslige 105 mil det siste døgnet.

Dag 9, 04.05.2012 – Vi kvitter oss med alt vi har kjøpt fra Cuba, vi nærmer oss land

Etter gårsdagens hendelser får vi en kjempe flott dag med sol fra blå himmel. Kulda kjennes likevel godt og varme dager i tropiskefarvann er definitivt forbi. Vi nærmer oss 12-mils grensa for USAs territorialfarvann og siden det er strengt forbudt å ha med seg artikler som er kjøpt fra Cuba inn i landet drikker vi rom og røyker sigarer til vi blir blå mellom øra. Det er lite vind store deler av dagen og dermed blir det nok en dag med mye motor. Utover kvelden når vi frem til en av de tre store sepereasjonsonene som leder inn til New York Harbor og det tetter seg til med skipstrafikk. Mørke skyer fulle av lyn og torden siger mot oss og vi går en lang og spennende natt i møte.

Dag 10, 05.05.2012 – Den grønne damen!

Nattevaktene går overraskende greit, selv om der er mørkt, kaldt, vått og grått. Vi hører store båter som jevnt og trutt passerer på begge sider av oss, men i den tykke tåka ser vi knapt frem til bauen. Takk Gud for radar! Utpå morgenkvisten kan vi runde Sandy Hook og følge den trange kanalen innover mot Manhatten. Heldigvis letter tåka noe og vi kan se at storbyen brer seg rundt oss. Jeg ser henne først. Plutselig er hun der, langt foran oss: Frihetsgudinnen. Et virkelig landemerke fra New York. Like etter kommer Manhatten skyline tilsynet – fantastisk! Det kryr av små og store båter rundt oss, men vi tar oss god tid til fotoshoot.


Vi seiler imponert forbi de store høye byggene nederst på Manhatten, financial distritict, og fortsetter videre til West 79th Street boat basin Marine på Hudson river. Her gjør vi oss klare til full ransaking av båten av tollmyndighetene. På forhånd har vi prøvd å kalle opp customs gjentatte ganger på VHFèn uten kontakt. I marinaen får vi låne en telefon og får ringe til customs. De noterer ned at vi har ankommet – kun navn på kaptein og båt – og sier at alt er greit, og at de skal ringe tilbake om det er noe mer. Litt etter ringer de tilbake med et par spørsmål til, og dermed er vi ferdig! Etter at vi nå har sjekket oss ut og inn i utallig mange land og siden vi forlot Europa alltid har hatt noen om bord og har måtte fylle ut flere skjemaer med masse spørsmål synes vi dette var litt rart. USA skal etter ryktene være et av de verste stedene å sjekke inn i, i hvertfall om en kommer fra Cuba. De har ikke spurt hvor vi kommer fra en gang! Paul-Gunnar må dobbeltsjekke og spør om ikke det er noe mer? Skal vi ikke få besøk av noen for å få stemplet passene? Vi får beskjed om at vi selv må oppsøke immigrasjon på en ukedag i kontortid («before 16:00 obviously») hvis vi ønsker stempel i passene våre. Vi kan nesten ikke tro det. Med en liten følelse av at vi har sneket oss bakveien inn i USA heiser vi flagget og løper på land for å feire ankomsten – Saturday night in New York! Det blir en kjempekveld med mat og øl, mye kikking og ikke minst å suge til seg alle inntrykkene fra byen og å kjenne på følelsen av å ha kommet «hjem igjen» til et vestlig land.

.

.

.

For flere bilder fra overfarten; klikk her

 





Bildealbum oppdatert!

21 05 2012

Vi har endelig fått lagt ut flere bilder fra turen vår. Følgende nye album er dermed tilgjengelig:

  • Dominikanske republikk til Cuba
  • Cuba

Klikk her for å få se alle bildene.

Enjoy!





Cuba!

14 05 2012

Lørdag formiddag sto gliset og ventet på oss ved ett av de mange gigantiske all-inclusive hotellene som ligger på rekke og rad utover halvøya Varadero. En rød peugeot 206 var klar for det som skulle vise seg å bli 1 500 kilometer med asfalt, grus og gress på kryss og tvers gjennom Castro-brødrenes landskap.

Vi oppdaget raskt at en biltur i Cuba fortoner seg noe annerledes enn en biltur hjemme, ikke minst på grunn av mangelen på andre biler. I stedet for biler er motorveiene fylt til randen av syklister, hester, hester med kjerre, okser med kjerre, flokker med haikere, samt en og annen gjeter med saueflokken sin. De eneste bilene som kjører rundt er enten peugeot leiebiler lik vår egen eller eldre russiske lastebiler, samt en og annen gammel amerikaner.

Den første kvelden ankom vi byen Santa Clara, omtrent midt i Cuba. Her kom vi i kontakt med familien Amalie som hadde et ledig rom vi kunne få låne i sitt «Casa Particular». Casa Particular innebærer at turister kan bo hjemme hos vanlige familier i stedet for å bo på hotell. Dette er en løsning som fungerte utmerket, og hos familien fikk vi både vårt eget soverom, tre-rettersmiddag og en herlig frokost, og alt dette midt i sentrum. Etter en kveld på den lokale pub’en for en ekte mohito og for å se hvordan salsa danses av de som har fått det inn med morsmelka satte vi neste dag kursen sydover mot Playa Giron.

Playa Giron ligger i Bay of Pigs, en bukt som kanskje er mest kjent for å være det stedet der USA satte i land 1 400 CIA-trente agenter for en del år tilbake i et mislykket forsøk på å styrte Castro. Fidel Castro ledet selv forsvaret mot amerikanerne, og i Havana står en stridsvogn som visstnok ble brukt av ham personlig til å skyte ned et av de amerikanske stridsskipene. Vårt mål i Playa Giron var ikke å ta et dypdykk i historien, men å ta et dypdykk i selve bukten. Mens nordsiden av Cuba ligger mot det relativt kalde Atlanterhavet, ligger Cubas sydside mot det mer behagelige karibiske havet. Med et krystallklart vann og flust av koraller er Bay of Pigs ansett for å være et av de beste stedene i verden å dykke. Etter en lang dag i bilen, med det som begynte på en imponerende seksfelts motorvei og som via noen gressplener endte med noen timer på grusvei, kom vi til slutt frem til Playa Giron.

I Playa Giron bestemte vi oss for å prøve et av Cubas statlige all-inclusive hoteller. Det var i grunnen ikke så mange andre alternativer, men du verden så lett det burde være å ta opp konkurransen. «Forferdelig…» «Grusomt!» og «Hotellrommet tok jo helt kaka!» Anita prøver seg på en kort oppsummering, men mener selv at adjektivene kommer til kort. Til tross for dette var hotellet stappfullt, og hadde vi kommet en dag senere ville vi ikke fått plass. Uforståelig.

Den neste morgenen melder vi oss med på hotellets dykkeutflukt. Vi får vi utlevert det eldste og mest slitte utstyret noen av oss har sett, men som forhåpentligvis fungerer som det skal. Like etter brummer det dypt fra en motor som spytter olje i det en gammel russisk lastebil rygger inn mot dykkesenteret. «Bussen vår» sier jeg kort til Anita og peker. Anita prøver å se forbi lastebilen, men ser ingen buss. Hun ser på meg for å se hvor jeg peker, men skjønner tegningen i det de ansatte begynner å lempe dykkeflasker opp på lasteplanet. Lasteplanet har overbygg, og med noen små lufteluker på sidene er bilen slående lik de som blir brukt til fangetransporter i svart-hvitt filmer.

Etter en halvtimes tur i badeshorts og badedrakt på lasteplanet er vi fremme ved en svært idyllisk rasteplass. Etter litt rigging er vi i vannet, et vann som er så krystallklart at sikten slår de fleste svømmebasseng hjemme. På dykk nummer to ryker det en pakning i utstyret til Anita, men det later til at de fleste er vant til det, og utstyret byttes sporenstreks. Deretter fortsetter dykket og når lastebilen etterpå setter kurs mot hotellet er vi begge fornøyde, oppspilte og slitne etter en dag i vannet.

Fra hotellet går turen direkte til Pinar del Rio, en by godt vest på Cuba. I det motorveien avsluttes og vi befinner oss mer eller mindre midt i sentrum av byen blir vi stoppet av en gutt på sykkel. Han lurer på om vi trenger et sted å bo, og kan fortelle at de har et rom hjemme hos han – Casa Particular. Etter en natt på et statlig hotell er vi ikke i tvil og følger syklisten gjennom de trange gatene og hjem. Det viser seg at gutten – Michelle – jobber på en lokal tobakksplantasje, og den neste morgenen blir vi med ham på jobb for å få en omvisning og innføring i hvordan dette med cubanske sigarer egentlig henger sammen. Vi lærer om hvordan tobakksplantene dyrkes og tørkes, og vi lærer om arbeidsfordelingen mellom kvinner og menn. Vi lærer hvordan sigarene rulles for hånd av bøndene på bygda, omtrent som rulletobakk egentlig, og hvordan det gjøres i fabrikkene. Vi får en god innføring i hvordan vi skal skille de falske fra de ekte sigarene, og ikke minst får vi prøve noen av de beste sigarene som landet har å tilby. Det blir mye hosting og harking, og godt smaker det ikke, men det tør jeg ikke innrømme ovenfor den vennlige guiden med det gode smilet. Rundturen avsluttes inne i stua til guiden vår, der sigarene ligger samlet i poser og klare til storsalg.

Skuffelsen til guiden vår er ikke til å ta feil av. Vi har nettopp fortalt at en eske med automatisk justering av luftfuktigheten og et innehold av intet mindre enn 250 cubanske sigarer nok er litt mye til oss, og at vi egentlig bare hadde tenkt oss tre stykker. Tre sigarer, ikke tre esker. Øynene til guiden vår skifter vekselsvis mellom selgerøyne, dådyrøyne og de noe påtatte det-kan-jeg-ikke-tro-øynene. Vi forklarer at vi skal direkte videre til USA, og at absolutt alle produkter fra Cuba er umulig å få med seg inn i landet, og at dersom vi prøver vil vi mest sannsynlig bli nektet innreise, og i verste fall kastet i fengsel. Han lyser opp og forklarer oss den enkle løsningen på problemet: Alle sigarer har et papirbånd, eller et merke, rundt seg. Dersom en tar av båndet er det umulig å bevise hvor sigarene kommer fra og dermed kan en ta med seg sigarene inn til USA og si at de kommer fra for eksempel den dominikanske republikk. Anita og meg ser på hverandre. Han har et poeng. Vi utveksler et par setninger på norsk før vi gjennomfører handelen og småløper tilbake til peugeoten og setter kursen mot den sydvestligste tuppen av Cuba: Maria la Gorda.

Maria la Gorda ligger som nevnt sydvest i Cuba, og vender dermed mot det karibiske hav. Vårt mål var nok en gang å utforske livet under havoverflaten. Store deler av Maria la Gorda er nasjonalpark, og det er over en times kjøring fra nærmeste befolkede tettsted til vannet. Cuba har derfor opprettet et statlig hotell ved vannkanten, og det var dette som var målet vårt. Da vi kom frem til vannkanten viste det seg at hotellet var fullt. Komplett uforståelig for vår del, men antakelig er det mange som aldri har bodd på et statlig hotell i Cuba. Den hyggelige resepsjonisten kunne dog fortelle om et relativt nytt hotell og marina i nærheten, kun 70 kilometer unna. Etter en kort telefon kunne han også bekrefte at vi kunne få til dykking der dagen etter, og dermed satte vi av gårde.

I det vi startet bilen for å kjøre til det nye hotellet begynte bensinlampa å lyse. Etter snart ett år i seilbåt og en rekke med dieselkanner på ripa er vi ikke vant til å måtte sjekke hvor mye drivstoff som er igjen på tanken, så dette hadde gått oss litt hus forbi. Med motoren på tomgang, sånn litt for å gjøre det ekstra spennende, satt vi en stund og diskuterte frem og tilbake. Plutselig banket det på bilruta vår. En vennlig cubaner spør om vi trenger hjelp. «Oh-ohh.…» sier han som om noe er fryktelig galt når vi peker på bensinlampa som lyser. Mannen er guide i nasjonalparken og kjenner dermed godt til området, og han kan bekrefte at det ikke er noen bensinstasjoner innenfor rekkevidde. Han kan også informere om at bensinpumpene ved marinaen er ødelagte. Han tar et par telefoner, og like etter har han avtalt med José på marinaen at han skal håndpumpe bensin til oss, dersom vi kjører dit. Slik er de fleste cubanere vi treffer, uovertruffent hyggelige og veldig serviceinnstilte, og med kjempestore smil. Vi takker og bukker som best vi kan på spansk, og overrekker guiden en pose med klær som ikke passer oss lenger. Han smiler om mulig enda mer, og takker og bukker som best han kan på engelsk før vi ruller inn gjennom porten til nasjonalparken og retning hotellet.

Veien gjennom nasjonalparken og inn til hotellet ble en aldri så liten naturopplevelse. Med okser, gribber, griser, sauer, pungrotter, krabber og iguanaer krypende og hoppende på, over og ved den hullete veien vi kjørte på var det mer enn nok underholdning til at vi holdt oss godt våkne helt frem til hotellet. Da vi ankom hotellet ble vi fortalt at det ikke var dykking dagen etter likevel. Alle timene i bil fra Pinar del Rio til Maria la Gorda føltes dermed plutselig en smule bortkastet. I rent raseri bestilte vi middag og en brus før vi, etter å ha fylt bensin med håndpumpe, sa nei takk til rommet og satte kursen mot Vinales, rundt 220 kilometer nordover igjen.

Klokken er godt over midnatt når vi ankommer Vinales. I lyset fra gatelyktene ser vi et eldre ektepar som sitter i gyngestolene sine på verandaen sin. Vi stopper og spør høflig om vi kan få sove hos dem. De smiler opp og viser oss inn i en overmøblert stue og videre inn til et enkelt møblert soverom.

Vinales skulle vise seg å bli et av de store høydepunktene på rundturen vår. Byen er en liten landsby et stykke vest og et stykke syd i Cuba, og har en vidunderlig rolig atmosfære. Av familien vi bodde hos ble vi tipset om en ridetur som noen venner av de organiserte, og dermed fikk vi sett det flotte landskapet fra hesteryggen et par timers tid. I det tørre, stekende varme landskapet red vi rundt blant kaffeplanter, banantrær, tobakksplanter, guava, avokadoplanter, sukkerrør og gud vet hva de dyrket, mens vaskeekte gribber sirklet over oss med vurderende blikk og vurderte oss opp og ned som om de inngikk et veddemål på hvem av oss som kom til å falle om først. Vi overlevde turen, ikke bare med nød og neppe, men med overraskende god margin, og etter en lunsj i sentrum lurte Anita meg med på det mest skremmende noen jente kan lure en gutt med på.

Vi ble vi hentet av Nancy som tok oss ut fra sentrum og gjennom regnvåte gater mot et lite blått mursteinshus. Vi gikk gjennom en falleferdig treport, langs den blå murveggen, opp en trapp til et nytt platå, og der, på en veranda på 2 x 2 meter skulle det hele skje. Først måtte vi telle til åtte. Deretter skulle den ene foten beveges, så den andre, og plutselig alt dette samtidig. Til slutt kom musikken. Anita hadde fått meg med på salsakurs. Etter rundt en times mer eller mindre rytmiske bevegelser ute på plattingen begynte det å regne. Jeg øynet muligheten til å korte ned på kurset, men Nancy visste råd. Hun tok oss med inn på et kjøkken som var så lite at selv Ivar Kamprad ville hatt problemer med å innrede det på en fornuftig måte. Her fortsatte vi leksjonen, og etter to fulle timer var vi slitne både i hodet og beina, og ruslet lykkelige hjem til familen vår.

Den neste morgenen sto vi opp mens hanen galte, og selv om det senere viste seg at hanen galte hele dagen følte vi oss veldig sunne og spreke i det vi sto opp. Etter frokost tok vi peugeot’en til Valle Ancon, en liten klynge med hus i bunnen av en dal et stykke fra Vinales. I denne dalen er det kaffeproduksjon som gjelder, og i det vi nærmet oss slutten på gjørmeveien kom det en bonde i mot oss. Det viste seg at han ikke kunne engelsk, men vi forsto at han lurte på om han skulle vise oss rundt. Vi sa at vi ikke kunne spansk, men han insisterte på at vi kunne nok spansk til at det skulle gå greit, og dermed ble bilen parkert i hagen hans. Det ble en utrolig flott og lærerik time der vi vi vandret rundt i åkrene hans og lærte omtrent like mye om kaffe og generell jordbruksproduksjon i Cuba som vi lærte spansk. Etter et par kopper med lokal kaffe på verandaen til bonden ble det hele avsluttet med at vi overrakte en fotball fra bagasjerommet vårt til den minste datteren hans som hadde bursdag den påfølgende dagen. Deretter dundret vi av gårde mot Havana.

Havana er hovedstaden i Cuba, og over to millioner mennesker har funnet seg bosted i denne byen som er blitt beskrevet som en blanding av by-museum og levende teater. Med over en million turister årlig er byen godt vant med turister, og i mangel på andre inntektskilder er mange av de lokale svært ivrige på å selge varer av ymse sort til turister. «Hey mister, cigar?» og «Taxi?» ropes til det kjedsommelige på alle kanter, og blir etter noen dager mer en plage enn sjarm om en ikke klarer å lukke det ute. Ser en bort fra noe innpåslitne selgere er byen virkelig verdt et besøk. Med en historie på over fem hundre år har Havana det meste å by på av arkitektur og flotte bygninger, og store deler av den gamle bydelen har blitt renovert og fremstår i dag som nettopp et levende by-museum.

Vi bodde hos to forskjellige familier i Havana, og ble til sammen i byen i fire dager. Da var vi slitne, mette og fornøyde. Dagesvis med trasking i museer, gamle bygninger, kafeer, statuer og utkikkspunkt ble avsluttet med en handlerunde på det lokale fruktmarkedet før en venn av familien kjørte oss den to timer lange turen tilbake til La Vie.

Ved ankomst marinaen ble vi møtt av en småhissig toller som på spansk forlangte at vi betalte ny innsjekkingsavgift siden vi hadde vært ute av marinaen i over en uke. Etter 1 500 km i bil og fire dager i en masete storby var jeg sliten og ikke så veldig vanskelig å trekke opp. Jeg forklarte, om ikke akkurat klart og tydelig, så i alle fall fullt forståelig på spansk og engelsk hva jeg mente om å betale tollavgift når vi ikke hadde vært ute av landet. Tolleren snakket ikke et ord engelsk, og vi forsto etter hvert at han mente at vi ikke hadde betalt avgift da vi ankom første gangen, og at han var sur fordi vi dro på en ukestur uten å betale avgiften. Vi mente på vår side at dette var det reneste sludder, og den uniformerte mannen med pistol i beltet som sto ovenfor oss fikk etter hvert så høyrøstet og krass kritikk for slett arbeid at han snublet baklengs inn på kontoret sitt og grep etter telefonen. På dette tidspunktet hadde det samlet seg en nysgjerrig liten gjeng rundt oss som lurte på hva som skjedde, så det var for så vidt greit å fortsette bak en lukket dør. Etter telefonsamtalen ble vi enige om å få de endelige avklaringene neste morgen, når sjefen var til stede. Tilbake i båten gikk vi gjennom hva som egentlig hadde skjedd før vi dro på biltur, og etter å ha lett etter en kvittering for betalt tollavgift en liten stund innså vi det litt leie i at vi nok hadde glemt hele greiene før vi dro. Tolleren hadde hatt rett, og vi hadde nærmest hudflettet den stakkars mannen. Vi gikk tilbake til tollkontoret for å rette opp i misforståelsen, men tolleren var gått hjem for kvelden.

Den neste morgenen sto det en to meter høy uniformert mann med gull på skuldrene utenfor La Vie og forlangte at vi betalte innsjekkingsavgiften. Han hadde tydeligvis fått et godt referat fra kvelden før, for til tross for hans voldsomme og strenge utseende oppførte han seg stillferdig og nesten nervøst som om han var redd for å utløse en tikkende bombe. Etter et kort møte på kontoret hans betalte vi og skiltes som venner. Allerede neste dag skulle vi sjekke ut av landet, og det var i grunn deilig å vite at tollerne nå var tilbake på vår side. Til tross for at vi ikke hadde kjøpt mer en fem sigarer og en liten flaske med rum i løpet av vårt besøk i Cuba, ville en full gjennomsøking av La Vie før avreise vært både kjedelig og tidkrevende.

Den siste dagen vår i Cuba ble brukt til å forberede den neste seilasen. 1 200 mil fra Cuba til New York burde ta rundt ti dager, og slikt krever litt forberedelser. Vi hadde kjøpt frukt og grønnsaker i Havana, og ettersom vi ikke kan ta med oss noen varer fra Cuba til USA ble det ikke mer handling. På den annen side er det også omtrent umulig å få tak i noe som helst i dette landet. I stedet ble sjekklister gjennomgått, tau ble byttet og vi tok full motorservice.

Hadde vi visst at den neste seilasen skulle inneholde noen av de mest dramatiske og intense dagene vi har hatt til sjøs hadde vi nok brukt adskillig mer tid på forberedelsene. Det var derfor ene og alene uvitenhet som gjorde at vi sov godt også den siste natten i Cuba.