Vi har kommet til Paradis (Tobago)!

For litt over to uker siden kastet vi anker utenfor stranden i Pirates bay, ved landsbyen Charlotteville og her ligger vi fortsatt. I gamle dager ble de eldre fra de andre karibiske øyene sendt til Tobago fordi de trodde at øya var Paradis. Endelig skulle vi også få se hvordan et paradis ser ut. Konklusjonen er enkel, dette er Paradis og her er det farlig lett å bare bli værende.

Pirates bay viser seg å være et utrolig deilig sted å ligge for den som liker null mas og kjas, null turisme, hyggelige fiskere og sist men ikke minst; å våkne opp med å ta morgen kaffen på dekk omgitt av grønt vann ved en herlig liten gul sandstrand med en regnskog i bakgrunnen som huser et hav av forskjellige fuglearter og andre fremmede dyr. Vi er av den typen som liker alt dette alt for godt. Vi finner roen og som en følge av dette forsvinner trangen til å oppleve flest mulig ankringsplasser i løpet av den tiden vi har til rådighet på Tobago. Vi blir værende i Pirates bay og Charlotteville under hele vårt opphold.

Ikke nok med at Pirates bay er et utrolig flott ankringssted med flotte snorklingsmuligheter på korallrev, så har landsbyen Charlotteville klart å sjarmere seg inn i våre hjerter med dens enkelheter og skavanker. Landsbyen har blant annet en internettkafe/vaskeri/dykkebutikk/fiskeutstyr fordelt på 5,5 m2, med fungerende internett nå og da, et biblotek med wifi nå og da og air condition kun før klokken tolv, uten at noen gjør noe for å få noen av delene fikset, sånn er det bare. Landsbyens eneste minibank blir plutselig ute av drift i flere dager, uten at noen kommer å reparerer den med det første, selv om nærmeste fungerende minibank er i hovedstaden, Scarborough, en og en halv times kjøretur unna. Grunnen er enkel: reperasjoner skjer på onsdager. Selv byens bensinstasjon var tom for bensin i en uke og byens fiskere måtte kjøre til Scarborough for å fylle bensin. Skjønt, hvis en bensinstasjon i Norge solgte bensin for 2 kroner literen hadde den nok gått tom rimelig fort den også.  Øyas busser er ett kapittel for seg. De er store, flotte, nye og med air conditon, og har god komfort i tillegg til å være tilnærmet gratis. Eneste problemet er at absolutt ingen er enige om når bussen skal gå. De fem første menneskene vi snakket med oppgav fem forskjellige tidspunkt, og siden alle svarene var feil sluttet vi å spørre folk. Bussene kommer når de kommer.

Etter å ha vært her i flere dager blir vi informert om at hver torsdag og noen ganger fredager kommer det egne lastebiler og pickups med frukt, grønnsaker, øl, og diverse butikkartikkler. Tidspunkt: en eller annen gang i løpet av dagen – kanskje. For at vi skal få med oss handling fra disse bilene setter vi oss å venter på «Plankebaren», mens vi tar oss noen kalde øl av merke «Carib», snakker med lokalbefolkningen og andre seiliere som har samme ærend. En annen dag finner vi ut til vår store begeistring at det er en dame i byen som selger nybakt brød på ettermiddagen enkelte dager, noe skilt eller informasjon om dette finnes ikke. Som med alt annet i denne landsbyen, en vet bare dette. Det høres kanskje rart ut å bli sjarmert av noe vi hjemme ville kalt «utrolig tungvindt» og «utrolig tidkrevende». Men vi har tiden, tiden til å bli kjent med en annen livstil, en helt annen rytme i hverdagen enn hva vi er vant med, det er jo derfor vi er på tur.

Da vi kastet anker her i Pirates bay lå også båten Kronprinsesse Mette Mat Maxi ankret opp. En båt som er så kort, og med et navn som er så langt, at de må bruke to linjer for å få plass til båtens navn på skutesiden. Vi fant raskt tonen med de tre guttene om bord, og i likhet med oss har de bare blitt værende. Det har derfor blitt mange hyggelige kvelder sammen med våre gode naboer. Vi testet også utelivet sammen med to av gutta, Odd Rune og Roger i hovedstaden Scarborough. Ettermiddagen startet med at Roger fikset en taxi til oss, en lokal fyr som skulle ha 250 kroner for å kjøre oss til Scarborough og deretter vente der til vi var klare for å dra hjem igjen, genialt. Vi ble sluppet av i sentrum i byen med avtale om å ringe ham når vi var klare for å dra hjem igjen. Kontrasten fra Charlotteville var skuffende. All sjarm var borte. Og inntrykket ble vel ikke stort bedre da vi ble henvist til byens beste restaurant som viste seg å servere halvkald mikrobølgevarmet lasagne som fortsatt var frossen i midten. Tross dårlig inntrykk av selve byen og dårlig mat, hadde vi en utrolig morsom kveld, og da vi ringte sjåføren vår fra utestedet «The Shade» klokken halv seks om morgen kom han som avtalt for å hente oss. Tilbake til Charlotteville brukte vi fire timer istedenfor en og en halv. Årsaken var enkel: Etter kun ti minutters kjøring var sjåføren vår så trøtt at han trengte en lenger pause. Ingen av oss var klar over dette da alle mann hadde sovnet før ham, så overraskelsen var stor da vi våknet til fuglekvitter, dagslys, en kirke bak oss som holdt søndagspreken, og vi til slutt skjønte at vi ikke hadde kommet oss ut av Scarborough en gang.

Jeg (Anita) hadde bestemt meg for at jeg ville ta dykkelappen (Paul-Gunnar har den allerede), så allerede på dag to hadde vi klart å lokalisere et PADI dykkesenter i nabobyen til Charlotteville. Etter en busstur på fem kilometer tvers over øya for 2 kr, med et landskap som er så grønt og frodig at du ikke vil tro det en gang, kommer du frem til Speyside. Her fant vi instruktøren Spencer, en utrolig kul fyr som selv kaller seg «the only rasta-instructor in Tobago». Odd Rune hang seg på det tre dager lange intensiv kurset. Paul-Gunnar og Roger, hang seg på alle de fire dykkene som er inkludert i kurset, noe jeg ikke tror de ikke angret på, til tross for den ikke ukjente valuta-misforståelsen rundt prisen. Vi hadde noen utrolig flotte dager med noen fantastiske dykk. Speyside har flere av de flotteste dykkestedene på Tobago og vi svømte gjennom imponerende koralrev, utallig mange forskjellige fiskearter, store hummer, svære havskilpadder, andre mindre sjarmerende fiskearter og vi fikk også se et av de største hjerne-korallrevene i verden; fire meter høyt og seks meter bredt. Å ta dykkerlappen på et slikt sted er helt fantastisk!

Dagene her på Tobago flyter litt i hverandre og det er nok en gang vanskelig å redgjøre for hva vi har brukt tiden på. Men det har blitt noen deilig stranddager innimellom alle regnbygene, og trasking og avslapping rundt i Charlotteville. Av mer spennende karakter opplevde vi noe mindre hyggelig en dag: En slange hadde krøpet seg opp ankertauet vårt og opp dekk. Usj, ingen av oss er spesielt glade i slanger uansett størrelse. Men vi har blitt forsikret av en lokal at det ikke er noen giftige slanger her på Tobago. Her om dagen var Paul-Gunnar ute en tur med fiskeren «Joe» for å hjelpe han med å dra opp hummerteiner, og det ble skikkelig stor fangst; 16 hummer totalt. Til vår store glede og overraskelse gav Joe oss den største hummeren han hadde fått i bytte mot en øl. Fantastisk. Dermed tok det ikke lang tid før Rieslingen som vi hadde liggende, ble lagt i kjøla, loff ble kjøpt inn og vi fikk oss et skikkelig deilig hummermåltid. I teinen lå det også flere forskjellig fiskearter, til og med en «fisk» Paul-Gunnar dro kjensel på som vi har lurt litt på hva kan være for noe. En av de første dagene vi lå her, da vi satt å spiste frokost, var det en skapning i vannflaten som hadde en veldig merkelig oppførsel, den lå å ålte seg i overflaten med forsøk på å prøve å gjøre noen hopp uten at det var særlig vellykket. Nysgjerrig som vi er, hoppet vi opp i jolla med håven i hånden og fikk til slutt tak i den. Og det var et merkelig syn. Helt sort, med et flatt hode. Vi kastet den ut igjen etter at vi hadde konstantert at den neppe var særlig god å spise. Og det var en slik en som lå i teinen til Joe. Joe kunne fortelle Paul-Gunnar at det ikke er en fisk men en Pilot shark! En hai! Ikke av den snille typen heller, men visstnok en som spiser mennesker.

 

Tobago har vært helt fantastisk. Øya er utrolig grønn og frodig, det er bare hyggelig mennesker overalt, kjempegod stemning på land og det er definitivt den øya vi har vært på hittil som har hatt lavest tempo på alt som skjer. Men nå er altså tiden inne for å forlate Paradis og styre skuta mot Grenada. Her skal vi ta i mot besøk av et vennepar, Hilde og Åsmund, dette er noe vi virkelig ser frem til. De skal seile sammen med oss i to uker langs Grenada og Grenadinene, og dermed er det igjen duket for kritthvite strender, snorkling, nye mennesker og nye opplevelser.

Overfarten til Grenada er kun på 78 nautiske mil, og med en slik distanse gjør vi som alltid: letter anker på kvelden for deretter å kunne kaste anker igjen når solen står på sitt høyeste over det nye landet.