Lørdag 25. august kl 11:30 – Tønsberg Brygge

Lørdag 25. august kl 11:30 er turen over for denne gang. Da klapper vi til kai ved Tønsberg Brygge, etter å ha seilt gjennom Vestfjorden slik vi gjorde det da vi forlot det samme stedet for over ett år siden. Dersom noen gidder å ta i mot fortøyningene våre blir vi veldig glade for det.

.

Vi har nå hatt to fantastiske dager med slow-sailing i en skjærgård som virkelig er helt unik. Det er med andre ord ikke så aller verst å komme tilbake til gamlelandet, og nå gleder vi oss til å komme tilbake til gamlebyen og se igjen venner og familie.

Grande Finale

Etter en uke med venting øyner vi til slutt et værvindu og bestemmer oss for å begynne på turens aller siste overfart lørdag morgen. Fredag kveld går det brått opp for oss at vi har siste kveld i utlandet, og den natten sover vi begge dårlig. Neste morgen våkner vi med en urolig følelse i magen. Vi tar farvel med Trixi på dieselbrygga, og når vi kaster loss derifra får følelsene plutselig utløp. Siste havn, siste overfart. Det blir en litt trist og vemodig start med våte øyekroker i det vi setter kursen inn i tåka. Det er lite vind, og den lille vinden som er kommer midt i mot. Det er dermed ingen bønn, selv på denne siste overfarten får vi ikke nyte seilingens gleder til fulle, men må ta til takke med motorens rolige banking.

Tretti mil fra Færøyene går det også opp for La Vie at hun er på vei hjemover igjen, og hun liker det ikke. Hun streiker autopiloten igjen. Det har skjedd noen ganger tidligere på turen, og hver gang har det vært forskjellige årsaker. Etter å ha lett på de vanlige stedene finner vi til slutt ut at styrearmen har blitt revet av gjengene sine. Vi får delene tilbake på sine vante plasser og fortsetter videre med kurs mot den trange passasjen mellom Shetland og Orknøyene.

Tidlig på turen får vi besøk av en liten fugl. Den slår seg makelig til ro på dekket, og med unntak av en og annen kort flytur rundt båten holder den seg der hele dagen. Vi mater den som best vi kan, og når nattevaktene begynner er den fortsatt med oss.

Natten forløper uten særlige hendelser, og når solen står opp våkner også fuglen til live. Etter ytterligere et par timers hvile har den samlet nok krefter og takker for følget. Da har den vært med oss i over fjorten timer, og som takk for maten har den brukt tiden godt til å skitne til dekket vårt.

Søndagen viser seg å bli en sjeldent flott dag. Ikke siden overfarten fra Cuba til New York har vi hatt en dag med så mye sol og så lite tåke på en overfart. Vi koser oss i sola og tar frem dominospillet, men som Anita kommenterer: «Jeg tror det er første gang jeg spiller domino med lue på». Selv om det er sol så er det ikke lenger shortsvær.

La Vie er dessverre fortsatt ikke fornøyd med å sikte hjemover. Som så mange ganger før blir dørken plutselig full av vann. Denne gangen kommer det fra akter, og vi mistenker lenge at det er pakkboksen sin skyld. Nærmere undersøkelser viser at pakkboksen ser ut til å gjøre jobben sin godt, mens dreggfestet blir funnet skyldig. Dreggfestet står på babord side av båten, og når vi seiler på styrbord halser krenger båten såpass mye at det renner inn vann. Det er ingenting å få gjort med det nå, og det er heldigvis ikke verre enn at vi kan kjøre pumpene innimellom for å holde det i sjakk.

Natt til mandag passerer vi Fair Isle og seiler gjennom den trange passasjen mellom Shetland og Orknøyene. Ved nærmere ettersyn viser det seg at det er 45 mil mellom de to øygruppene, og til sammenligning er avstanden mellom Tønsberg og Danmark på rundt 90. Sundet er altså ikke veldig trangt, og vi har god plass på begge sider, men etter et år på langtur har vi nok fått et litt spesielt forhold til dette med avstander. Uansett, nå er vi i den lunefulle Nordsjøen, men i likhet med forrige gang vi krysset den får vi upåklagelige forhold med kun små bølger.

Mandag 20. august kl 06:59 passerer vi 0-meridianen. Vi er plutselig på den østlige halvkule, og avstanden tilbake til Varaderos 81 grader vest er stor. Det er tydelig at vi begynner å nærme oss hjemlige trakter. Dagen går med til litt generelt vedlikehold om bord, og utpå kvelden har vinden tatt seg såpass opp at vi endelig kan stoppe motoren. Da har motoren gått kontinuerlig i seksti timer og det blir deilig stille.

Nattevaktene går rolig for seg, med kun noen oljeplattformer og tankskip som det eneste innenfor synsvidde. Det blir en stjerneklar og varm natt, og Anita nyter tilværelsen såpass mye at hun forlenger nattevakten sin med over en time. Når Paul-Gunnar går på sin vakt klokken 03:00 kommer plutselig Rogaland, Tjøme og Farsund Radio inn over eteren, først på engelsk så på norsk. Nok et tegn på at vi nærmer oss Norge, og kartet viser at vi kun er femti mil vest for Stavanger. Helt siden vi har stoppet motoren har vi gått mellom 6,5 og 7 knop, og vi er begge enige om at denne overfarten går litt for fort. Vi velger likevel ikke å reve, ettersom vi trenger farten for å rekke å stoppe innom Fevik.  Men et par dager ekstra hadde likevel vært å foretrekke på denne litt spesielle overfarten.

Tirsdag 21. august 2012 klokken 21:22 UTC passeres 57o 58,6 N, 006o 47,2 Ø og dermed krysser La Vie sitt eget kjølvann. Etter å ha tilbakelagt 13 400 mil og seilt i 2 500 timer er dermed sirkelen sluttet. Vi seiler ikke lenger på ukjente hav mot steder vi aldri var før. Fra dette punktet kan vi følge våre egne utviskede fotspor hjem igjen, og her starter sjarmøretappen. Det hele markeres høytidelig ved å sprette en flaske med Færøyenes beste lettøl og å heise alle gjesteflaggene langs akterstaget samtidig som det blåses en salutt i tåkehornet. Lista fyr og Lindesnes fyr blinker begge tilbake til oss fra henholdsvis nordvest og øst, og rett nord for oss passerer et tankskip som antakelig ikke får med seg noe annet enn den ivrige fotografen som blitser i vei i det ellers stummende mørket. Men med bare to personer om bord kan ikke feiringen fortsette inn i de små timer, vaktordningen settes raskt i gang igjen, og snart går alt sin vante gang.

Torden, lyn og øsende regn. Slik blir mottakelsen vår de første timene på sjarmøretappen. Det er Anita som er på vakt og ønsket om å endre kursen sydover er sterkt. Hun motstår likevel fristelsen, og når Paul-Gunnar går på morgenvakten har været bedret seg. Det blir en flott morgen langs sørlandets vidunderlige kyst, der seilbåter, fiskebåter og lasteskip glir forbi på alle kanter. Kristiansand passeres og vi begynner etter hvert å gå innenfor de ytterste øyene. I Grimstad tar vi en rask pit-stop før vi fortsetter så sakte vi kan mot Fevik. Nå har solen kommet frem, det er en fin bris fra vest, og med kun storseilet oppe glir vi forbi den ene idyllen etter den andre i tre knops fart. Vi nyter den tørre, fine luften, solen på himmelen og de små klukkende bølgene som slår mot skutesiden. Vi har vært på mange flotte steder på turen vår, men skjærgården i Norge er jammen ikke dårlig den heller.

I går ankom vi Fevik for et besøk hos Terje og Kjersti, slik vi gjorde det da vi dro fra Norge. Det ble et hjertelig gjensyn, med en av de bedre middagene vi har spist på hele turen, og en helt herlig kveld hvor vi virkelig storkoste oss.

I dag seiler vi etter hvert sakte nordover. Hvor langt vi skal er det ingen som vet. Først lørdag formiddag planlegger vi å klappe til kai ved Tønsberg Brygge. Det er med andre ord ennå lenge til turen er slutt.

Øyene i nord

Island

Etter et par dager i Olafsvik med det som lignet mest på en La Vie under renovering fikk vi til slutt tettet hullet i ankerbrønnen. Det meste om bord var blitt vasket og tørket igjen, i alle fall tilstrekkelig til at vi endelig kunne seile til Reykjavik, 85 mil lenger syd. Til tross for perioder med regn ble det en flott seilas, og en liten flokk med spekkhoggere gjorde sitt for overbevise oss om at Island ikke ville komme til å stå tilbake for noen av de andre øyene vi har besøkt tidligere på turen.

I Reykjavik ble det flere dager med rydding og vasking, kombinert med trasking, sightseeing og svært hyggelige og gode middager med Esther. For en førstegangsreisende til Reykjavik imponerte byen stort med utelivet sitt, og både barer og restauranter er langt på høyde med det beste i utlandet.

Etter noen dager i Reykjaviks gater er det på tide å besøke øyas andre severdigheter. Vi leier oss en liten bil og durer innover øya. Det blir naturlig nok et stopp på Tingvellir, vikingenes faste samlingsplass og det stedet der jordplatene til Amerika og Europa møtes. Vi blir svært imponerte, både over landskapet, historien og den måten islenderne har tatt vare på kulturarven sin på. Deretter bærer det til Geysir, de varme sprutende kildene midt i det kalde landskapet. Et artig syn, og det blir mange gisp og latterskrik i forsamlingen når de største geysirene spruter det kokende vannet himmelhøyt. Siste stopp før vi snur er Gullfoss, antakelig Islands største foss. Det regner lett når vi kommer dit, og dermed får vi sett den berømte regnbuen som visstnok hyppig viser seg ved denne fossen. Etter noen porsjoner med lokal elgsuppe og en nærtitt på fossen bærer det tilbake til La Vie og streaming av håndballkampen mellom Norge og Danmark.

Etter nok et par dager i Reykjaviks gater kaster vi loss og setter kursen mot Vestmannaeyjar, en liten øygruppe 120 mil sydøst. Vi legger kursen slik at vi passerer den sydligste øyen – Surtsey – noe verken vikingene, Columbus, Nansen eller en gang våre egne foreldres ungdomsgenerasjon kunne ha gjort. Grunnen er enkel: Surtsey dukket plutselig opp midt i havet på 1960-tallet etter et underjordisk vulkanutbrudd. Øya har siden starten blitt brukt av forskere til å studere hvordan utviklingen av liv foregår på et landskap uberørt av mennesker, og det er dermed forbudt å gå i land. Vi seiler sakte forbi denne spennende og interessante øya, som dessverre blir mindre og mindre for hvert år som følge av Atlanterhavets konstante bølgeslag.

Til tross for at Vestmannaeyjar består av en rekke øyer er det kun en som er bebodd: Heimaey. Så sent som i 1973 ble Heimaey utsatt for et voldsomt vulkanutbrudd som medførte at øyas fem tusen innbyggere ble evakuert, og lenge så det ut til at byens gode havn ville bli fullstendig sperret av lava. Ettersom øyas hovednæring er fiske ble alle ressurser satt inn på å redde havnen, noe de også klarte, mens halve byen ble begravet av lava. I dag ligger havnen bedre beskyttet enn noensinne takket være lavaen som kun har latt det være igjen en smal stripe med vann som båtene kan passere i. Heimaey er et fantastisk syn fra havet. Grønne, frodige sletter blir brått kuttet med ildrød eller dypsvart størknet lava som henger ned fra vulkanen midt inne på øya. Over øya sirkler et utvalg av de lokale lundefuglene, som trolig nærmer seg millionen i antall. I selve innseilingen ligger den røde og svarte lavaen på den babord side, mens stupbratte uberørte klippevegger strekker seg himmelhøyt på styrbord side.

På Heimaey bor det i dag drøyt fire tusen mennesker, men denne helgen er det over femten tusen her. Forklaringen ligger i den årlige Þjóðhátíð – en årlig festival som trolig er en av verdens eldste gjenværende rockefestivaler, da den første festivalen ble arrangert allerede i 1874. Øyboerne flytter inn i egne hvite telt på festivalområdet, og de tilreisende som ikke bor i telt på festivalområdet plasseres i hus eller telter i hager der det finnes plass. Festivalområdet er en stor slette omkranset av en halvsirkel med stupbratte fjellsider som fungerer som en naturlig sal og perfekte utkikksplasser. Dermed bruker vi dagene til å utforske øya, og kveldene til å overvære festivalen.

Det tidligere omtalte vulkanutbruddet på Heimaey var fra vulkanen Eldfell. En tur opp på toppen av vulkanen ga oss ikke bare flott utsikt over hele øya, men avslørte også at bakken fortsatt var varm! I utkanten av vulkanen foretas det utgravninger av de begravde husene, og i store områder er det satt opp nye gateskilt for å vise hvor de gamle gatene går, 8-12 meter under jorden.

Etter et par dager med sightseeing er det på tide med litt reparasjon av båten igjen. Tett utløpsrør og en ødelagt vindgenerator må undersøkes nærmere, og det er mens vi holder på med dette at vi treffer Gudjon og Anna, et veldig hyggelig par fra Reykjavik som har seilt til Heimaey for å være med på festivalen. Gudjon er til uvurderlig hjelp med kunnskap om både det lokale språket, utstyr og det meste annet. Etter noen hyggelige timer i båten til Gudjon og Anna får vi plutselig beskjed om å være deres gjester på festivalen på selveste avslutningskvelden. Dermed er vi plutselig midt inne i en svært feststemt folkemengde som ikke bare synger i kor med Ronan Keating, men aller høyest synges det når noen lokale trubadurer som har ansvaret for den store allsang-festivalsang-happeningen kommer frem på scenen. Festivalen avsluttes i tradisjon tro med fyrverkeri og røde brannfakler langs hele den bratte fjellsiden som omgir festivalområdet. En fantastisk opplevelse!

Et par dager senere skal vi seile videre. Når vi endelig er klare til avreise får vi plutselig akutt havnesyke, og i stedet for å kaste loss tilbringes kvelden i båten til Gudjon og Anna. Tidlig, tidlig neste morgen kommer vi oss til slutt tilbake til La Vie for noen timers søvn. Neste formiddag står vi opp, spiser frokost, sier adjø til våre nye venner, før vi kaster loss og setter kursen mot noen andre øyer i den nordlige delen av Atlanterhavet. Det er de gamle norske Færøyene som står for tur.

Island – Færøyene

Etappen fra Vestmannaeyjar til Torshavn på Færøyene var relativt kort, rundt 400 mil, men ble likevel en skikkelig opptur! Helt siden New York har vi brukt motoren mer enn seilene på alt av overfarter, men denne gangen var det endelig nok vind til at vi kunne seile stort sett hele veien. Og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Ikke bare var det nok vind, det var mer enn nok vind. Retningen på vinden var også upåklagelig, og dermed satte vi den ene rekorden etter den andre.

Allerede ut fra havna på Heimaey kommer vi raskt opp i over syv knop. Og det skal vise seg at vi holder den farten lenge. I løpet av de første 24 timene gjør vi unna smått utrolige 178 mil, ny rekord selvsagt, og vi har dermed hatt en gjennomsnittsfart på over 7,4 knop i 24 timer. Helt rått!

Deretter får vi noen gode surfer på dønningene som slår inn bakfra, og endelig får vi slått rekorden fra den forrige atlanterhavskryssen. Ny fartsrekord blir plutselig på 13,3 knop, før vi noen minutter senere suser inn til 13,6 knop. Magisk!

I løpet av det andre døgnet roer vinden seg noe, men etter 48 timer kan vi likevel skilte med en total gjennomsnittsfart på 7,3 knop, langt over det vi noensinne tidligere har hatt over et så langt tidsspenn, og det til tross for at vi har seilt med rev i seilene helt siden vi kastet loss.

Til tross for at vinden stilner totalt de siste timene ankommer vi Færøyene nesten et døgn tidligere enn planlagt. I tett tåke og to knops motstrøm ankommer vi Torshavn, våte og kalde, i bekmørket kl 01:30 lokal tid natt til lørdag. Vi gjør oss ferdige med fortøyningene før vi løper på land for en øl og litt nattmat på et av de mange livlige utestedene.

Færøyene

Hovedstaden på Færøyene, Torshavn, viser seg å være en liten, men koselig by. Som de selv sier: «Vi er en av verdens minste hovedsteder!» Men her er det alt fra en gammel-by, til nyere og mer moderne glassfasader. Innklarering hos både toll og havnevesen går som en lek, og den lille gjestebrygga har det meste av fasiliteter og ligger midt i sentrum.

Når vi ankommer Færøyene blir det tidlig klart at vi kommer til å bli liggende her en stund. Kulingvarsler i syd og øst forhindrer oss effektivt fra å gå videre, så i stedet planlegger vi å se mest mulig av øya. Anbefalinger fra tidligere seilere går stort sett ut på å ta helikopterturer rundt omkring, og å spise god mat på restaurantene. Helikopterturer her på Færøyene er nemlig statlig finansiert og koster omtrent like mye som en togtur hjemme. Det viser seg dessverre at det været som La Vie ikke vil seile i, er det heller ingen helikoptre som vil fly i. Uka blir dermed preget av tåke, lett regn, og mye tid i Torshavn.

Dagen etter at vi ankommer Torshavn kommer også Trixi inn til gjestebrygga. Vi har ikke sett Trixi siden New York, og gjensynsgleden er stor. Vi er mye sammen med Trixi-gjengen den uken her, og har en real markering på at dette er vår siste havn i utlandet med en solid middag på et av byens tradisjonsrike spisesteder.

Til tross for dårlig vær får vi oss likevel en utflukt. Etter frokost tirsdag tar vi på oss treningstøy og starter på en joggetur over fjellet fra Torshavn til Kirkjubøur. Vi får en flott tur over fjellet, med sauer på alle kanter, tett innpakket i dyvåt tåke som til tross for den sure vinden nekter å lette. I Kirkjubøur er det gamle og solide ruiner, blant annet fra en katedral som trolig aldri ble fullført. 20 kilometer og tre timer senere er vi tilbake i La Vie, våte og kalde, men godt fornøyde med egen innsats.

Ellers gjør vi lite disse dagene. Studentene som har vært hjemme i Torshavn på sommerferie forlater byen, og byen går over i vinterdvale. Vi benytter oss flere ganger av de lokale restaurantene, og kan ikke annet enn å si at vi er mektig imponerte. Knallgod mat, enten det er sushi eller kjøtt, gjør Torshavn til et godt besøk for matmonser.

Når det nå nærmer seg avreise begynner det sakte å gå opp for oss at Torshavn er siste havn før vi er hjemme i Norge igjen. Dersom været tillater det ønsker vi å stoppe i Fevik før Tønsberg, men dersom vi ikke får til det vil vi seile non-stop til Tønsberg. I så fall er Torshavn plutselig siste stopp på hele turen. Siste stopp på hele dette fantastiske eventyret. Turen går plutselig veldig raskt mot slutten, og selv om vi gleder oss til å komme hjem, gruer vi oss til å være ferdige. Det har mange ganger vært vemodig å gå i land etter at en flott etappe har kommet til slutten. Det ser ut til at neste etappe ikke blir noe unntak i så måte.

Planlagt hjemkomst lørdag 25. august

I øyeblikket ligger vi værfaste på Færøyene, men vi håper å kunne seile videre i løpet av kort tid. Det er flere som lurer på når vi regner med å være hjemme igjen, og slik det ser ut nå planlegger vi å ankomme Tønsberg om formiddagen lørdag 25. august.

Vi kommer tilbake med et klokkeslett og fortøyningssted etter hvert.

Grønland – Island, 17.-21.juli

Her kommer et lite innlegg som forteller hvordan det gikk å seile 640 mil fra Grønland til Island, vel vitende om at vi mest sannsynlig ville få en kuling midt i mot når vi nærmet oss land på den andre siden. Det hadde selvfølgelig vært mer behagelig å ventet til kulingen hadde passert, men da måtte vi ha ligget værfaste på Grønland i minst en ukes tid. Værmeldinger som er såpass langt fram er uansett usikre, derfor veide vi det litt frem og tilbake og bestemte oss tilslutt for å gå. Det er noe som heter at en ulykke kommer sjelden alene, og vi har flere ganger erfart at utsagnet stemmer godt med virkeligheten. Også på denne overfarten fikk vi erfare dette.

Etter en god natts søvn kastet vi fortøyningene og satte kursen mot Island, Reykjavik, tirsdag 17.juli kl. 07:45. På grunn av lavtrykket som var meldt sydvest for Island den kommende helgen og som ville gi oss en kuling midt i mot, ble det prioriterte fart på denne overfarten. Det vil si at kun fart over 5,5 knop var akseptabelt. Gikk farten under 5,5 knop startet vi motoren og gikk for full speed. Dette gjorde vi for å prøve å unngå å bli liggende for lenge i det dårlige været som var meldt.

De tre første dagene skjedde det ikke mye rundt La Vie, motoren duret og gikk, og fokuset vårt om bord var å sove mest mulig på frivaktene våre slik at vi var forberedte og uthvilte til uværet som vi visste ville komme. Vi holdt oss oppdaterte på været ved å laste ned værfakser og det ble raskt klart at lavtrykket ville bli langt kraftigere enn først antatt. Derfor ble mesteparten av torsdagen brukt til, i tillegg til å få mest mulig søvn, å gjøre La Vie stormklar. For første gang på denne turen ble stormseilet tatt fram. Og siden det var over ett år siden vi sist hadde det oppe, da det var helt nytt, tok vi en øvelse på å heise det opp og ned igjen, slik at dette ville bli enkelt å gjøre fredag kveld. Alle løse gjenstander på dekk ble stuet vekk, løse gjenstander under dekk ble pakket vekk, skroggjennomføringer ble lukket, dieseltanken ble toppet, brød ble bakt og vi sørget for at all mat var lett tilgjengelig inkludert sjokoladebarer og nøtter. Da fredag morgen kom var vi klare og vi har vel aldri vært så forberedte på et uvær som da, derfor ble fredag den store «vente på uværet» dagen, og følge med på barometer og vindendringer.

Utover kvelden begynte vinden å øke og for heller å være for tidlig ute enn for sent satte vi på stormseilet før vi begynte med vaktordningene for kvelden. I det vi skulle sette på stormseilet klarer Anita det nok en gang. Hun skal sette seg ned på dekk og holder seg fast i rullestaget med den «gale» armen og vinkelen på armen når hun setter seg ned, gjør at skulderen nok en gang hopper ut av ledd. Denne gangen tror hun den bare er halvt ute av ledd da smertene ikke er like grufulle som sist gang. Dermed var det bare en ting å gjøre: Anita la seg ned på ryggen foran på dekk i baugen, og mens båten seilte sin egen sjø og danset lett i bølgene, løftet Paul-Gunnar armen til Anita til vi hørte det kjente klikket og skulderen kom på plass igjen. Deretter fortsatt vi der vi slapp og med en arm mindre fikk vi tilslutt heist opp stormseilet. Vi fikk lagt armen til Anita i fatle og når adrenalinet gav seg kom smertene som lot vente på seg og hun tok et par smertestillende. I og med at vindstyrken fortsatt var relativ liten ble vi enige om at Anita skulle ta første vakten da hun igjen var blitt i ute av stand til å stå til rors i sterk vind om autopiloten ikke skulle takle været. Ved vaktskiftet begynte det å blåse opp ytterligere, smertene i skulderen til Anita hadde blitt verre og hun ble nødt til å gå over på sterke smertestillende som gjorde at hun sov ganske godt de neste timene. Den natten blåste det opp til maks 35 knop, i utgangspunktet ikke spesielt mye, men med vinden på kryss og krappe store bølger som vi måtte kjempe oss i mot kjentes det godt på hele båten.

Utover natten merket vi etter hvert at vi hadde store mengder med vann inne i båten, men vi klarte ikke på dette tidspunktet å lokalisere hvor det kom fra. Mens Anita fortsatt lå halvt i svime etter smertestillende ble Paul-Gunnar nødt til å øse ut vann fra båten med bøtter da lensepumpa ikke klarte å ta alt vannet da vi lå såpass på skrå som vi gjorde. Vindretningen gav oss også en veldig dårlig kurs som gjorde at vi ikke klarte å holde høyden inn mot Reykjavik og vi måtte begynne å se på andre alternativer. I ni timer stod Paul-Gunnar på vakt før han ba om vaktbytte, da hadde smertene til Anita heldigvis blitt redusert kraftig.

Lørdag morgen ble det klart at vi ikke kom til å klare å seile inn til Reykjavik. Kursen inn til Reykjavik gav oss kulingen midt i trynet, og med bølger rett i mot, 1 knops motstrøm hadde vi kun 1 knops fart selv med motoren for full speed. Derfor siktet vi oss inn på en havn 80 mil lenger nord i stedet, Olafsvik, som gjorde at vi fikk litt bedre fremdrift. Kulingen fortsatte utover dagen, det pøsregnet, og til tider gikk det kun 3 knops fart i det vi stampet hardt i mot de krappe bølgene som smalt så hardt i skroget at vi følte at hele båten skulle sprekke. Frivaktene våre ble brukt til å pøse ut vann. Hver gang det slo en bølge over dekk rant det inn litervis med vann inn i forpiggen. Situasjonen var til tider mildt sagt frustrerende og det ble en lang dag.

Etter totalt 640 mil, lørdag 21.juli kl. 22:30, kunne havnesjefen i Olafsvik endelig ta i mot oss og vi kunne med stor glede fortøye La Vie i en svært godt beskyttet havn. Med klær, madrasser, mat og utstyr infisert av saltvann i forpiggen ble vi nødt til å rydde det vi orket og tørke opp vann til det var akseptabelt å ta kvelden. Kvelden tok vi en halvannen time etter at vi hadde fortøyd. Da satt vi å spiste en nydelig hjemmelaget pasta carbonara med et glass rødvin før vi tilslutt stupte i seng og sov så godt som vi aldri før har gjort.

Hvordan oppholdet vårt her på Island har vært får dere lese mer om i neste innlegg, men først skal vi seile til Færøyene, en seilas på rundt 400 mil. Vi kaster loss i kveld, denne gangen har vi tett båt, vi har veldig gode værmeldinger og regner med at vi kan seile hele veien til Færøyene med vinden inn fra siden. Vi gleder oss!

«Det peneste jeg noensinne har opplevd…»

Etter et par rolige dager i Paamiut setter vi kursen sydover langs vestkysten av Grønland. I følge værmeldingen har vi et værvindu på trettiseks timer på å komme oss sydover før de neste kulingene kommer. Med Esther hakk i hæl setter vi kurs mot Narsaq, en by rundt 160 mil lenger syd. Vi blir møtt av rotete sjø, og vi må ty til Stugeron (fantastisk sjøsykemiddel!) og høljer det ned mens hvalenes pustesprut står himmelhøyt rundt oss. Natten forløper uten de helt store hendelser, vi går som vanlig skiftordning, motoren surrer og går, og et par ganger passerer vi noen enormt store isfjell på størrelse med operaen i Oslo, bare enda hvitere. Utpå ettermiddagen neste dag passerer vi en svær flokk med seler før vi begynner innseilingen til det indre løpet nord for Kap Desolation. Her er det en tynn, liten og svært godt beskyttet fjord som viser frem den beste skjærgården vi har sett noensinne på turen, og som også slår det meste av det vi har sett hjemme. Den ene perfekt ankringsplassen etter den andre sklir forbi oss i løpet av kvelden, men etter å ha hørt oppdaterte værmeldinger haster vi videre. Utpå kvelden legger tåken seg tykt rundt oss, og det går til tider svært sakte for å manøvrere oss gjennom stadig tykkere belter med isfjell og isbiter. Radaren er vår beste venn denne natten, og i det flate vannet dukker selv små snøballer opp på skjermen.

«Dette er det peneste jeg noensinne har opplevd…» mumler kapteinen stille gjennom «Grønlands-skjegget» han har grodd de siste ukene. Klokken er halv fire om morgenen, solen er på vei opp og tåken har begynt å slippe taket. Anita blir stående å måpe bak roret og skue utover Bredefjorden, fjorden med en isbre innerst som stadig brekker av og sender isbrebiter ut mot havet. Etter å ha seilt i tåke de siste timene ser vi nå endelig hva som egentlig skjer rundt oss. Den stille fjorden, omringet av bratte fjellsider, og fylt av store og små krytstallblå isbrebiter er rett og slett et utrolig vakkert syn som gjør oss målløse og på grensen til aldri så lite rørte. Endelig får vi se den delen av Grønland vi hittil bare har drømt om. En liten stund er vi usikre på om vi i det hele tatt skal klare å komme oss gjennom det tette laget med is som fyller fjorden og innseilingen til Narsaq, men klokken 06:20 ligger vi endelig trygt fortøyd ved Esthers babord side i havnen. På vei inn til havnen plukker vi opp en av de mange isbitene, og dermed får vi vår første ankerdram med isbre-isbit – herlig!

Narsaq ligger på sydtuppen av Erik Raudes land, og planen vår var å seile helt opp til selveste Brattahlid der vikingen Erik Raude bodde. Kulingen gjør det umulig for oss å fortsette, og det er heller ingen fiskere eller andre som vil kjøre oss videre oppover i fjorden slik været har blitt nå. Utover den neste natten blåser det faktisk storm i kastene, og sjøsprøyten står over La Vie i den ellers så godt beskyttede havnen. I stedet for å dra til Brattahlid går vi på fjelltur og klatrer opp den høyeste toppen i området. Her er det en fantastisk utsikt over Bredefjorden, Erik Raudes fjord og nabofjordene, isbreer og åpent hav, og selvsagt isfjell. Masse isfjell.

Et par dager senere setter vi kursen mot Unartoq, en øy litt lenger syd. Vi stopper innom Qaqortoq for å bunkre opp diesel og vann før vi fortsetter videre sydover. I løpet av ettermiddagen får vi inn kulingvarsel både over VHF og navtex og bestemmer oss for å finne en trygg ankringsplass. Valget faller på Zacharias havn, en nydelig liten bukt, nær totalt omsluttet av fjell. Ettersom det forrige kulingvarselet endte med vind i storm styrke velger vi å fortøye med de to ankrene våre i serie, med fem meter kjetting i mellom, etterfulgt av femti meter med kjetting og en god slump med tau. Totalt over 150 kg ankringsgods ute, og vi føler oss svært trygge for natten. Det er første gang vi ankrer på denne måten, men det var svært enkelt å gjennomføre og blir raskt en ny favoritt ved dårlige værmeldinger.

Etter en god natts søvn i blikkstille vann (værmeldingen slo fullstendig feil for vårt område) letter vi anker og fortsetter mot Unartoq. Vel fremme kaster vi akterdreggen og fortøyer med bauen mot en trebrygge, for deretter å rusle en tur på land. Etter en kort gåtur krysser vi en fjellbekk og kjenner på vannet: varmt! Vi følger bekken oppover og plutselig er vi ved et boblende fjellvann. Vi har funnet det vi har kommet for. I følge sagaene var dette stedet godt kjent blant de gamle vikingene, og nå er det vår tur til å ta et bad i de varme kildene. Vannet holder fantastiske 35 grader – herlig! En time senere rusler to rosiner tilbake til La Vie for å lage middag – pita med hvalkjøtt.

.

Påfølgende dag er det sol. Endelig. Vi tar La Vie ut fra land og legger oss på svai ved ett av de mange isfjellene i bukta. Deretter bærer det uti med oss. Det blir et relativt kort møte med saltvannet, det er tross alt bare så vidt det er varmegrader her, men et morgenbad hører liksom med når det endelig er sol og isfjellene pryder bakgrunnen. Etter å ha fått på oss tørre klær setter vi kurs mot Tasermiutfjorden, og etter en kort etappe fylt med vekselsvis sol og tåke, små og store isfjell kaster vi anker i en godt beskyttet bukt ved Kigutilik. På nytt er det meldt kuling i løpet av natten, og igjen brukes ankrene i serie.

Den neste morgenen våkner vi og merker med en gang forskjellen. Varme? Termometeret stiger i løpet av dagen til herlige 17 grader, og i stedet for å fortsette inn Tasermiutfjorden velger vi å bli værende der vi er. Vi pakker to sekker og kler oss for fjelltur, før vi tar jolla inn til land. Resten av dagen tilbringes  med å utforske de omkringliggende fjelltoppene, kun avbrutt av en lenger lunsj tilberedt på stormkjøkkenet. Utsikten er upåklagelig, og sola holder det gående hele dagen. En råflott dag i et vilt og eventyrlig landskap.

Neste dag fortsetter vi til Narsaq Kujalleq. Dessverre er hele byen stengt når vi kommer frem, men den lokale kjøpmannen åpner butikken for oss og gir oss tilgang på internett og oppdatert værmelding. Deretter kaster vi på nytt fortøyningene og kryper over til en bukt på den andre siden av fjorden: Ikigait – Herjolfsnes. Herjolf Bardarson var en av vikingene som var med Erik Raude og det var han som bosatte seg på dette neset. Det var sønnen hans, Bjarni Herjolfsson, som var den første europeer som så Amerika, etter at han ble blåst ut av kurs på vei fra Island til Grønland. Noen år senere satte Leiv Eriksson kursen vestover for å finne det landet Herjolfsson hadde sett. Resten er historie. Men Herjolfsnes er dessuten det siste stedet vikingene forlot da de av ukjente grunner ga opp å kolonisere Grønland, og her er det overraskende gode spor etter vikingene. Metertykke kirkevegger, boligvegger og stallvegger står fortsatt igjen, til tross for at det er over 1000 år siden byggene ble reist. Imponerende.

I det vi går tilbake til La Vie kommer det plutselig et voldsomt drønn, nesten som torden fra klar himmel, og vi skjønner straks hva som skjer. Det største isfjellet i bukta ligger 150 meter fra La Vie og har plutselig begynt å riste. De neste minuttene blir vi bare stående og måpe. Det som skjer kan best beskrives som et fyrverkeri i slow motion. Isfjellet snurrer rundt og rundt, frem og tilbake, tar seg god tid, tordner og drønner og spytter ut store og små isfjell og isbiter, og når hele showet til slutt er over har den lille bukta blitt fullstendig pakket av is, og isfjellet har snudd seg tilbake uten tilsynelatende å ha blitt det minste forminsket. Vi vet ikke helt om vi skal le eller gråte, for nå er vi fullstendig innesperret, men aller mest er vi overveldet av det vi nettopp har vært vitne til. Med årer og båtshake, jolle og alt annet vi kan finne som vi tror gjør nytte for seg prøver vi å holde de største isbitene unna La Vie, men å kjempe mot strøm og tidevann viser seg å være fåfengt. I stedet lager vi middag og funderer over situasjonen. Etter noen timer snur strømmen og ved hjelp av jolla klarer vi å lage en klar led bak La Vie. Vi kaster fortøyningene, bakker oss sakte utover og til slutt er vi frie for is. Vi putrer over til den andre siden av fjorden, og ved midnatt ligger vi nok en gang trygt (?) fortøyd ved den lille kaien i Narsaq Kujalleq.

Noen få timer senere står kapteinen opp alene og tar La Vie ut av havnen mens Anita får sove videre. Turen går nå inn i Ikerasassuaqfjorden (Prins Christian Sund). Takket være en mild vår har vi fått muligheten til å seile gjennom en fjord som normalt er pakket av is på denne tiden av året. Fjorden går tvers gjennom sydtuppen av Grønland, og i tillegg til å spare flere hundre mil på vår vei fra Grønland til Island er denne fjorden omtalt som en av verdens mest fantastiske fjorder. Det skal vel mye til for en fjord å imponere to seilere med aner fra det norske nordvestlandet, men med fjellvegger på over 1800 meter, trange passasjer, svære fosser og ikke minst flere isbreer som stuper ned i vannet kan vi vel ikke si annet enn at maken til naturopplevelse har vi sjeldent hatt.

Ved fjordens østre inngang ligger det en værstasjon og vi blir tatt hjertelig imot av de tre ansatte som bor der. Det er nok ikke så ofte de får besøk, for gjesteboken deres er på kun hundre sider, og den er langt fra full til tross for at den ble påbegynt allerede i 1967. Etter en nydelig kopp kaffe, gode historier og den obligatoriske skrivingen i gjesteboken takker vi for oss. På vei ned trappen kikker vi litt ekstra godt rundt oss ettersom det bare er fire dager siden ett av byggene her ble rasert av isbjørn. Vi ser ingen isbjørn, og vi får dermed ikke krysset av det aller siste på listen vår over ting vi ville se på Grønland. Men det gjør ingen ting. Listen renner uansett allerede over av fantastiske opplevelser i et til tider magisk landskap. Oppholdet på Grønland har vært ett av de aller største høydepunktene på hele turen, og til tross for den relativt korte tiden vi har hatt her har vi fått oppleve så uendelig mye mer enn vi kunne forestille oss på forhånd.

Den neste etappen går fra Grønland til Island og blir på rundt 640 mil. Esther ankom værstasjonen noen timer etter oss, og vi har planlagt felles avreise neste morgen. Isforholdene er gode, og etter omtrent ett døgns seiling regner vi med å være helt frie for is. Værmeldingene spår lite vind de første fire døgnene, for deretter å gi oss en skikkelig kuling midt i mot. Det hadde selvsagt vært mer behagelig å ventet til kulingen har passert, men da måtte vi ha ligget værfaste her i minst en ukes tid. Vi veier det litt frem og tilbake, men bestemmer oss for å gå. Værmeldingene såpass langt frem er uansett usikre, og de siste ukene har det kommet den ene kulingen etter den andre så det hadde trolig ikke hjulpet å vente.

Avslutningsvis har vi for spesielt interesserte satt sammen en kort collage, en multimediapakke bestående av foto, bevegelig film, og musikk fra våre dager på Grønland.

Bonusen

Da vi før avreisen i Norge planla turen vår ble Grønland kun satt opp som en alternativ rute, en bonus rett og slett, ettersom det mange år er for mye is til å kunne seile dit såpass tidlig i sesongen. Takket være en uvanlig varm vår skulle vi nå plutselig innkassere bonusen.

Lørdag morgen klokken 04:30 ble stillheten i den lille bukta brutt av svak motordur og ankervinsjens during i det ankeret ble lettet. Mens de fleste av innbyggerne i Fox Harbor på Labradorkysten fortsatt sov sin søte søvn startet La Vie på sin etappe mot Grønland. Vi hadde valgt å stå opp sammen med solen, for på den måten å utnytte dagslyset så lenge som mulig ettersom også Labradorkysten er krydret med isfjell. Kartplotteren viste at vi hadde 630 mil til Paamiut, den lille bygda vi hadde sett oss ut på Grønland. En relativt kort etappe, men likevel en av de mer slitsomme vi har hatt. Temperaturen som krøp ned til tre varmegrader, luftfuktigheten på til tider smått utrolige nittiåtte prosent, vinden som blåste opp mot trettifem knop og bølgene på fire til fem meter var alle med på å gjøre turen utfordrende, men det var faktisk den tette tåka som tappet oss mest for krefter.

De første to dagene var det for lite vind til å seile, og motoren banket jevnt og trutt fra morgen til kveld. Tåka la seg relativt raskt rundt oss, og holdt et klamt tak rundt La Vie store deler av turen. I den tette tåka var det lite annet å gjøre enn å henge over radarskjermen og samtidig prøve å holde utkikk og å få øye på et eller annet rundt oss. Tåka og den høye luftfuktigheten gjorde at de «vanntette» seilklærne ble gjennomvåte på kort tid, og dermed besto de fleste vaktene av å stå (det var for vått til å sitte) ute i cockpiten, våte, iskalde og å stirre ut i en grå masse for å se etter noe vi ikke så. Resultatet ble at ingen av oss var i stand til å slappe av på vaktene, noe vi aldri har hatt problemer med tidligere, og frivaktene ble stort sett benyttet i senga godt pakket inn i soveposen med et tykt lag med tepper over. Var det noen som sa bonus?

Den siste dagen lettet etter hvert tåka, og med det samme kunne vi skimte konturene av land. Like etter ble havet rundt oss fylt av den reneste skulpturparken av isfjell, der små og store, hvite og blå, flytende og grunnstøtte isfjell viste seg fram i all sin majestetiske prakt. Det var virkelig et fantastisk syn, og med tørre (!) sokker på bena ble innseilingen til Paamiut en praktfull opplevelse. Sokker fikk vi tørket etter at vi på dag tre laget en tørkesnor i motorrommet, noe vi selvsagt burde gjort mye tidligere…

Vel fremme i Paamiut ble vi mottatt av Esther som hadde kommet inn et par dager før oss etter å ha seilt fra St Johns på Newfoundland. Vi ble invitert over på middag, og etter en varm dusj og en powernap fikk vi en svært hyggelig aften om bord i nabobåten.

Vi regner med å bli værende på Grønland i noe under to uker. Fra Paamiut seiler vi så langt syd vi kommer før det blir for mye is, og derfra rett til Island. Dersom vi er riktig heldige slipper isen etter hver grepet om sydspissen, og dermed vil det la seg gjøre å seile gjennom Prins Christians Sund, et sund som blir beskrevet som et av verdens aller flotteste. Sundet slutter på østsiden av Grønland, og dermed er det en kort etappe over til Island. Men aller først skal vi nyte dagene på verdens største øy, og prøve å finne ut av hva i alle dager det var som fikk vikingene til å seile til denne kalde, fuktige, isøya.

Canada del II

Dette er del 2 av 2 deler om vår ferd langs Nova Scotia, Newfoundland og Labrador. For sammenhengens skyld kan det være lurt å lese del I før du begir deg ut på dette innlegget.

Fredag 22.juni ligger vi trygt ankret i St.Marigots Bay. Plassen er øde, det er flere mil til nærmeste mennesker og vi er uten mobildekning. Noen timer før solnedgang skjer det utenkelige igjen: Anita får skulderen ute av ledd. I det hun skulle strekke armen bakover mens hun vasket hoppet den plutselig ute av ledd. Smerten er som sist gang, helt grusom. Etter å ha fått av seg genseren og Paul-Gunnar får tatt en titt på skulderen er det liten tvil om hva som har skjedd da den ser helt lik ut som sist gang. Igjen går Paracetamol, Chodein og anti-inflamatorisk ned på høykant mens Anita prøver å finne en behagelig sittestilling uten hell. Heldigvis har vi denne gangen faktisk mulighet til å kalle opp kystvakten på VHFén i håp om å kanskje få en lege til båten. Vi får raskt kontakt med kystvakten og etter litt fram og tilbake hvor Paul-Gunnar blant annet forklarer hvor langt det er til nærmeste havn og det trolig er for grundt for oss å komme inn der, blir vi informert om at vi skal få snakke med en lege over VHF’en. Mens vi venter på at kystvakten skal få tak i en lege besvimer Anita da smertene blir for intense. Paul-Gunnar reagerer raskt og får lagt Anita ned i sofaen for å få blodet tilbake i hodet. Vi får tilslutt snakke med en lege som forklarer oss hvordan vi aller først kan bekrefte at skulderen virkelig er ute av ledd, og dermed er det ikke lenger noen tvil. Deretter blir vi forklart steg for steg hvordan vi kan få skulderen tilbake på plass og blir samtidig informert om at det kommer til å gjøre intenst vondt der og da, men «a big reliefe afterwards, if it works». Anita tar seg et par sekunders betekningstid før hun bestemmer seg for å prøve. Paul-Gunnar løfter og drar i armen, mens Anita biter på en tresleiv og skriker av smerte. Med et «klikk» kommer skulderen plutselig på plass igjen. Paul-Gunnar hopper opp og tar tak i VHF’en og forteller ivrig til legen «I think we are succsessful, it worked, yes it definitely worked! Thank you!» Legen ler og det høres ut som om at han er like fornøyd med utfallet som det vi er. Kun minutter senere er smerten redusert til fult levlige smerter og Anita kan bevege armen sin så og si normalt igjen. Vi får beskjed om at Anita ikke bør bruke armen på et par dager og bør derfor bruke fatle. To timer med uutholdig smerte er plutselig over og vi takker og bukker til kystvakten og legen før Paul-Gunnar lager tacomiddag for å feire det heldige utfallet.

Etter en god natts søvn og en rolig morgen kommer vi oss av gårde i 8-tiden. Skulderen til Anita er mye bedre, kun litt øm og sår, men hun gjør som legen har anbefalt og går med fatle for å unngå å belaste armen ett par dager. Dagen blir helt fantastisk, det var nesten som om vi fikk belønning for gårsdagens hendelser. I det vi seilte ut fra bukta var det en lett tåke og bare en time etterpå spottet vi en liten prikk på radaren 3 mil unna. Vi har beveget oss inn i område hvor det er en del isfjell og i håp om at kanskje denne prikken kunne være et isfjell tar vi båten nærmere. Plutselig ser vi det: vårt aller første isfjell! Vi blir liggende å beskue isfjellet en stund, det er virkelig vakkert, før vi legger oss på kurs igjen.

Like etterpå letter tåka og det blir strålende sol med skyfri himmel, deretter kommer vinden og vi kan heise seil og seiler resten av dagen. I tillegg til alt dette kryr det av hvaler i Belle Isle stredet, og vi ser spruten stå opp fra vannet hele dagen lang. Men det er først på slutten av dagen vi virkelig får nærkontakt. Plutselig ut fra ingensteder har vi en diger knølhval rett ved siden av båten, den er så nærme at det er like før vi sneier den. Han dukker under og viser oss den kraftig, svære halen sin bare en halv meter foran baugen vår. Tilslutt dukker han opp igjen ca 5 meter unna på vår styrbord side og bestemmer seg for at han vil vise oss vingene sine, og begynner å rulle rundt og rundt i vannet! Følelsen av å se et så svært dyr så nå nærme er helt ubeskrivelig, annet enn at det er helt fantastisk, helt utrolig og det får virkelig hjertet ditt til å slå litt ekstra.

Etter 66 mil kommer vi tilslutt fram til Cooks harbour som vi hadde bestemt skulle bli vår ankringsplass for natten, før vi påfølgen dag satte kursen videre mot L`anse aux Meadows, 12 mil lenger øst. Det var her vikingen Leiv Eriksson, sønn av den norske vikingen Erik Raude, oppdaget nord-amerika rundt år 1000. Nordmannen Helge Ingstad og hans kone Anne Stine er de som fant bevisene på dette på 1960-tallet. På vei til L`anse aux Meadows fikk vi nok en fantastisk hval opplevelse, denne gangen hoppet de høyt oppi luften og traff vannet igjen med et enormt plask! Moro!

Vel framme i L`anse aux Meadows måtte vi fortøye på den «norske» måten med baugen først inntil en steinrøys og med dreggen bak, da de ikke har noen ordentlig brygge der. På land er det to «viking» områder. Et oppbygd vikingland, Norstead, som ble bygd i år 2000 som en markering på 1000 års jubileumet. Området viser hvordan vikingene levde og de har en replika av den danske vikingbåten «Knarr». «Vikingen» som passer på båtskuret er gæren, og det er vanskelig å si om alt er bare skuespill eller om han bare er gal.

2 km Lenger unna ligger området som vi egentlig kom for og som var det mest interressante; selve utgravingen til Ingstad og museumet. Hele området er veldig forseggjort og det var interressant å gå rundt å kikke og se dokumentarfilmen fra utgravingstiden.

Tettstedet L`anse aux Meadows har bare 27 innbyggere, men likevel har de en restaurant som overrasket oss veldig. Her spiste vi deilig torsk og smakte på både vikinge-ølet Erik Raude og Isfjell, smaken skuffet ikke.

Morgen etter satte vi kursen mot Labrador siden og til Henley Harbour. Vi hadde både lest og blitt fortalt at dette var et forlatt øysamfunn hvor husene fortsatt stod, og hvor blant annet bøker fortsatt lå igjen i både kirken og i skolebygningen. Byen skulle være nesten som en liten spøkelsesby. Dette begynner å bli noen år siden så det meste var falleferdig og kirken var tom og råtten. Men området var utrolig flott og vi hadde nydelig vær så vi ble liggende her i to netter og nøt aleneheten. Vi gikk turer på land, fisket litt, selvfølgelig uten hell og solte oss på svaberget! Herlig! Det var så varmt og fint at vi til og med kunne nyte middagen ute i cokpiten uten teltet! Det er ikke akkurat hverdagskost lenger.

Onsdag 27.juni står vi opp tidlig og setter kursen videre nordover mot Battle Harbour. Været er tilbake til normalen, tåkete og kaldt, men bare etter et par timer oppdager vi et isfjell i tåka. Denne gangen er det et skikkelig isfjell, kjempestort med andre ord. Vi gjør som sist og tar båten så nærme som vi tør, ett par hundre meter unna, og vi kan se at det ligger en sel på isfjellet som hviler seg. Vi er enda mer begeistret enn sist, det er virkelig en flott naturopplevelse.

Klokken halv tre på på dagen ankommer vi Battle Harbour. Dette har vært hovedstaden for torskefiske langs labradorkysten, og hadde sin storhetstid på 1800-tallet. Det var til og med her Peary holdt sin første pressekonferanse da han kom tilbake som den første mannen på nordpolen. Øysamfunnet ble tilslutt nedlagt, men for å bevare på historien ble hele bygda restaurert og bygda er nå et historisk museum. Battle harbour er virkelig flott og absolutt verdt ett besøk, og de som jobber der er super hyggelige. Vi bestemte oss likevel for å gå til Fox harbour samme kveld for å gjør de siste forberedelser før neste etappe. Det vi ikke visste var at fiskebrygga til Fox harbour ble nedlagt i sommer og da vi kom hit var det ikke mange mennesker på land. Men hyggelige Ron dukket opp i bilen sin og kjørte oss rundt slik at vi fikk kastet søppel, fylt diesel og handlet litt mat. Han gav også en liten en rundtur rundt i bygda. I det Ron forteller om hvor mye bjørn det er i området spretter det plutselig frem et eksemplar midt i veien rett foran oss. Det store dyret kikker rart på oss før det lunter rolig avgårde. Vi er med andre ord nokså langt utpå landet akkurat nå. For ti år siden var det 400 innbyggere her, nå er det kun 200 ettersom alle de unge flytter ut fordi det ikke er noe jobb her. Ganske så trist å se.

I skrivende stund ligger vi på svai i bukta til Fox harbour og forbereder oss til den neste overfarten. Den tidligere avstemningen har sendt oss til Grønland (takk til alle som har stemt!), men vi får selv bestemme hvor på Grønland vi vil dra. I utgangspunktet ville vi seile til Nook, som er hovedstaden, men etter å ha studert kartene og guidebøkene velger vi antakelig å seile direkte til Paamiut som ligger et godt stykke lenger syd. På den annen side trives vi svært godt her langs labradorkysten, så vi utelukker ikke at vi fortsetter en dag eller to nordover på denne siden før vi krysser over. Uansett så regner vi med å være fremme i slutten av neste uke.

Ønsker dere å se flere bilder fra vårt opphold i Canada kan dere klikke her. 

Canada del I

I det vi kastet loss fra Halifax i Canada var planen vår å seile til St.Johns øst på Newfounland og ha det som utganspunkt for den neste etappen. Men siden den gang har mye endret seg, og vi har fått noen helt fantastiske dager langs en rute vi aldri hadde tenkt å seile. Helt uten dramatikk har det ikke vært, og sarte sjeler bør derfor vente med å lese del 1 til del 2 er blitt publisert. Dette er nemlig del 1 av 2 deler om vår ferd langs fantastiske Novia Scotia, Newfoundland og Labradorkysten. Del 2 publiseres søndag 1.juli kl 16:00 norsk tid.

Vi seilte sammen med Esther ut fra Halifax onsdag 13.juni og hadde i utganspunktet den samme planen; etter ett døgns seilas skulle vi legge oss for anker for å vente på at vinden skulle dreie til en mer hyggligere vindretning mot St.Johns. Men påfølgende dag lyttet vi på den lokale værmeldingen og nordøsten som egentlig skulle dreie til sydøst lot vente på seg så vi bestemte oss for å seile igjennom Bras d`or Lake istedenfor. På den måten kunne vi gå innaskjærs i en innsjø som virket veldig flott og samtidig slippe unna den verste nordøsten. Etter en prat på VHF’en med Esther fikk vi de dessverre ikke med på den samme planen, og våre veier skiltes her for denne gang, men vi regner med å se dem igjen senere på ruta.

For å komme inn i innsjøen må en igjennom en sluse. Vi rakk ikke åpningstiden på slusen og la oss derfor på anker like utenfor. I det vi hadde kastet ankeret tenkte vi at vi også kunne hive ut fiskesnøret. Vi har prøvd å få fisk mens vi har seilt lenge nå uten hell, og tenkte det ikke kunne skade å prøve å fiske mens båten lå rolig. Like etter at Paul-Gunnar hadde kastet snøret uti ser vi en kraftig flodbølge komme mot oss i stor fart. Mange tanker går igjennom hodet vårt da og vi tenker at kanskje det er en bever eller noe, da landskapet rundt oss så ut som at her kunne det bo en del bevere. Men vi skjønner like fort som flodbølgen kommer mot oss at det ikke er noen bever og vi går i gang med å sveie inn snøret. Hva det enn er som kommer mot oss er det ikke noe vi vil ha på kroken, uansett hvor lenge siden det er vi har fått fisk! Når «dyret» er foran bauen ser vi at det er en giga fisk? hval? hai?. Den sirkler rundt båten vår et par ganger, og vi ser at den allerde har en annen fisk i kjeften, før den til slutt forsvinner. Vi konkluderer med at det må ha vært en eller annen type hai, men vi er jammen meg ikke sikre. Praten om at «hvis det er like fint vær i morgen skal vi ta et morgenbad» ble plutselig skrinlagt.

Morgen etter går vi inn i slusen og minner strømmer tilbake fra da vi gikk inn i Caledonia-kanalen for snart ett år siden. Planen for dagen var å gå så langt som mulig igjennom innsjøen men vi kom ikke lenger enn 1 mil innenfor til St.Peters marina. Her skulle vi bare fylle diesel og vann, men på grunn av et veldig hyggelig amerikansk ektepar, Helen og Phillip på båten Grendel, kom vi ikke lenger den dagen. Helen og Philip har seilt flere ganger opp til Labarador og i sommer skal også de opp til Grønland. De kom med masse gode råd og tips og fortalte oss om muligheten for å seile opp langs vestkysten av Newfoundland igjennom Belle Isle stredet, istedenfor å seile opp til St.Johns som vi egentlig har sett på som det eneste reelle alternativet. Men siden våren har kommet så tidlig og isforholdene er såpass gode i år er det ikke noe problem å ta denne «snarveien». Etter en lang prat med Grendel, og tilbake i båten for mer studering av sjøkart, værkart, iskart etc. endrer vi planene og bestemmer oss for å seile gjennom Belle Isle stredet. Det var plutselig ikke lenger noe tvil om at dette var det riktige å gjøre. Vi korter ned ruten opp til Grønland med 400 mil, og vindforholdene for de neste dagene gjør at det er langt bedre å seile opp Belle Isle.

Siden vi regnet med at dette var den siste «ordentlige» byen før Grønland bestemte vi oss for å legge oss i marianen og gjøre siste ordentlig bunkring og forberedelser her. Vennligheten til Canadierene skinner igjennom også i denne byen da vi var å handlet mat i butikken. Butikken har gratis levering ned til marinaen, men de hadde ingen biler tilgjengelige på det tidspunket. En trivelig dame i kassen ved siden av som nettop hadde betalt for sine varer tilbød seg uoppfordret å kjøre oss og tusen matposer tilbake til marianen! Utrolig hyggelig! Tilbake i båten blir matvarer pakket ut og sortert, deretter avslutter vi kvelden med hjemmelaget hamburger, griller marshmellows på gass varmeovnen vår og er spente på seilasen fremover som plutselig har tatt en ny vending.

Godt utpå ettermiddagen neste dag kommer vi oss av gårde og tusler pent og rolig ut gjennom tranger kanaler og fjorder i helt fantastiske omgivelser der grantrærne brer seg utover vannet mens all slags fugler svever frem og tilbake. Etter en drøy time slipper vi ankeret i Cape George harbour, en natruperle som må være en av de flottetste stedene vi har ankret på hele turen. Morgen etter blir like flott med nydelig vær og i vanvittig stille omgivelser, dog den kaldeste morgen så langt da vi våkner med kun 8 grader i båten. Vi tar morgenkaffen og litt frukt på dekk før vi klokken 7:30 letter ankeret og tuslet av gårde.

Med vinden rett i mot må vi gå for motor de 7 1/2 timene det tar oss å komme ut av Bras d`or Lake. Innsjøen er utrolig flott og hadde vi hatt bedre tid skulle vi ha prøvd flere av de mange ankringsplassene innsjøen har å tilby. Ved utmunningen av Bras d`or Lake er det en helt sinnsyk strøm med opp mot 4,5 knop, vi traff den heldigvis riktig og nøt godt av medstrømmen den gav oss. Godt ute av innsjøen kunne vi endelig heise seil og vi suste plutselig av gårde i 7 knop! Fantastisk! Etter å ha gått totalt 64 mil den dagen kastet vi ankeret i Igonish Harbour, nok en naturperle og vi begynner å innse at Canada ikke bare har flotte innbyggere men også utrolig mange flotte havner.

Morgen etter, mandag 18 juni, setter vi kurs mot Belle Isle stredet og planlegger stopp 280 mil lenger nord, i havnen Port au Choix. Det er meldt nordavind nedover Belle Isle stredet fra torsdagen av og etter tips fra Grendel er det en fin plass å stoppe på. Vi kunne ikke fått en bedre start på denne overfarten. Vi heiste seil med en gang og hadde en vindstyrke på 15 knop inn fra siden som gjorde at vi sløret av gårde i 6-7 knop. Og slik ble tendensen hele den første og den neste dagen med strålende sol, perfekt. Vi prøvde fiskelykken nok en gang, ute hell. Det begynner å merkes godt at vi er på vei nordover, ikke bare på grunn av kulden men også fordi det ikke blir mørkt på kvelden før i 23-tiden og lyst allerede i halv fire-tiden. Dette er utrolig uvant siden det i ett år snart har blitt mørkt klokken 18 og ikke lyst igjen før kl 06 om morgen. Dette gjørt at spesielt kapteinen sliter litt med akutt døgnvillhet.

Utpå kvelden på dag to løyer vinden og vi blir nødt til å starte motoren og det blir en stille natt. Morgen etter begynner vi å nærme oss Port au Choix og i landskapet rundt oss er det snøflekker i fjellsidene og Paul-Gunnar får se tre spekkhoggere på morgenvakten sin. Tidlig formiddag ankommer vi brygga til Port au Choix og vi blir tatt imot av Grendel. Brygga er et fiskemottak og byen er et lite tettsted på en forblåst værutsatt del av Newfounland. Her treffer vi også en svensk båt, Leana, som også skal videre opp til Grønland. Vi flytter oss etter hvert til en liten flytebrygge litt lenger inn i havnen for å unngå å være i veien for alle fiskebåtene som kommer inn. Det koster 10 dollar pr natt å ligge her, og i haven er det både toalett og dusjer som en kan benytte seg av, det er tilgang på vann og havnekontoret har åpent WIFI nett som en kan bruke. Diesel kommer til byen med en lastebil, men vi fikk ikke fylt diesel da de nektet å fylle på løse dieselkanner. Men dette ble ikke noe problem da vi ble kjørt til nærmeste besinstasjon av en av de lokale. «Byen» har også en litt større matbutikk kun ti minutters gange unna, som har stort sett det en trenger.

Port au Choix er en trivelig liten fiskelandsby og vi ble her i to døgn før vi seilte videre nordover. Her traff vi hyggelig mennesker på land, dog noen mer pratesjuke enn andre. Blir en stående lenge nok får en vite alt om fisking og alle de forskjellige fiskebåtene, det er selvfølgelig hvis du klarer å henge med, da dialekten kan være litt vanskelig å forstå til tider. Vi møtte også nordmannen Sten som har bodd her i byen i snart 30 år som var snar med å komme å hilse på når han så at det lå en norsk båt i havnen. Han gav oss i tillegg en liten gave; en smak av Newfounland som han kalte det, hjemmelaget og hermetisert elgkjøtt, clams, pickles, krabbekjøtt og frosne reker, herlig!

Siden Helen og Philip også lå her i Port au Choix var vi på besøk hos de begge kveldene og vi fikk blant annet enda flere tips. Dette resulterte i at vi nå har bestemt oss for at vi i tillegg til at vi vil besøke L`anse aux Meadows, som vi har snakket om en liten stund, stedet hvor Vikingene oppdaget Nord-Amerika, vil vi nå også innom et par steder på Labrador siden. Når vi først er her ønsker vi å benytte muligheten til å gå opp til Labrador før vi seiler videre til Grønland.

Fredag 22.juni forlater vi den trygge bukta i Port au Choix og blir mødt av 15 knops motvind og vi stamper i mot krappe bølger. Det eneste hygglige som vi møtte var et raskt besøk av en hval eller delfin. Etter et par timer begynner vi å bli ganske leie og setter på den lokale værmeldingen på VHF-værkanalen hvor de melder om langt bedre forhold neste dag. Vi bestemmer oss for å gå til nærmeste rolige bukt og utpå ettermiddagen ankommer vi St.Marigot Bay, her finner vi en nydelig ankringsplass. Vi ligger på en helt øde plass og det er flere mil til nærmeste mennesker, det er snø på fjellsidene rundt oss og vi er uten mobildekning. Noen timer før solnedgang skjer det utenklige og vi har klart det igjen, vi har behov for medisinsk assistanse. Heldigvis har vi denne gangen mulighet for å kunne få kontakt med noen over VHFén. Vi kaller opp kystvakten, men mens vi venter på at vi skal få snakke med lege besvimer pasienten og blir dermed lagt ned i sofaen. Vi får etter en liten stund kontakt med en lege som forteller oss steg for steg hva vi blir nødt til å gjøre. Vi informerer legen om at pasienten trenger et par sekunders betenkningstid.

Fortsettelse følger søndag 1.juli kl 16:00 norsk tid.

Kan a’ det a?

«Dama mi skal til Canada»

«Kan a’ det a?»

«Ja, det kan a’ da!»

Det tok tid, men vi greide til slutt å løsrive oss fra New York. Da vi for siste gang skled forbi skyline på sydtuppen av Manhattan og fortsatte videre ut under Brooklyn Bridge var det både trist og vemodig, for nå var det ikke lenger noen tvil om at et fantastisk kapittel var over. New York var vårt første stopp etter Cuba, og ligger på en måte i et slags ingenmannsland på ruta vår, midt mellom «det varme» og «det kalde». Med lua tredd godt nedover ørene var det ikke så mye å lure på, det varme kapittelet var definitivt over. Ut fra New York viste kompasset kurs mot Canada og kulda. Kurs mot det som ikke bare blir det kaldeste, men også det mest slitsomme, mest utfordrende og våteste kapittelet, og uten tvil den delen med desidert dårligst vær. Like fullt kurs mot det som har store muligheter til å bli det aller flotteste kapittelet. Områder med fantastisk dyreliv, isfjell, nye kulturer og vikingearv. Det tok ikke mange minuttene før vemodigheten ble snudd til glede og spenning over hva som venter oss de neste månedene.

I utgangspunktet ønsket vi å seile non-stop fra New York til Halifax, men dårlige værmeldinger gjorde at vi i stedet valgte å ta noen kortere dagsetapper gjennom Long Island Sound for å vente på bedre vær før kryssingen over åpent hav til Canada. Det tok oss tre dager å komme gjennom sundet, men for noen flotte dager! Nydelig seilevær, sol, flatt vann og helt stille ankringsplasser i omgivelser som minner om den norske skjærgården. De siste dagene tilbrakte vi på Block Island. Øya har den minste byen i USAs minste delstat, men de hevder likevel å ha Atlanterhavets kraftigste fyrtårn. Dem om det, men det var i alle fall et imponerende bygg, utrolig hyggelige folk, og en kjempekoselig øy. På Block Island traff vi igjen Esther, en båt som nå består av to kjempehyggelige brødre med samme reiserute som oss. Da vi lettet anker var det meldt lite vind de neste fire-fem dagene, og med Esther hakk i hæl satte vi av gårde. Til tross for at Esther er en Hanse 40, altså en både større og raskere båt enn vår, holdt vi godt følge inn gjennom den første natten, og etter å ha snirklet oss forbi Marthas Vineyard var vi endelig i åpent hav i det solen sto opp igjen.

«Area to be avoided» Like etter å ha kommet til åpent hav advarer kartet oss mot å støte på utrydningstruet hval – såkalte nordkaper, klassifisert som sterkt utrydningstruet. En skulle kanskje tro at sannsynligheten for å treffe på noe som er sterkt utrydningstruet ikke var så veldig stor, men der tok vi skammelig feil. Like etter at Paul-Gunnar har gått på morgenvakten står sjøspruten rett til værs og det første dyret kommer til syne. I løpet av den neste halvtimen dukker det opp stadig flere av disse mektige dyrene. Som selskapssyke katter hopper og danser de rundt La Vie, og ved flere anledninger var vi like ved å dundre rett inn i dem. Midt oppi det hele dukker det også opp en og annen sel som lurer på hva i alle dager vi driver med. Etter hvert slipper dyrene taket og lar oss seile videre. Vi har sett hval flere ganger tidligere på turen, men aldri en slik nærkontakt som dette, og aldri så mange samtidig. Grytidlig morgen, stille vann, lett morgendis og en naturopplevelse av de helt sjeldne startet det som ble dyrenes dag på denne overfarten.

I løpet av formiddagen får vi besøk av både delfiner og en ny type hval. Vi er ingen hvaleksperter, så utover å si at disse dyrene var større, roligere og så litt annerledes ut enn de forrige klarer vi ikke å si hva det egentlig var vi så. Delfinene var av samme art som vi har sett langs hele USAs østkyst, og omtrent like lekne som alltid. Det var likevel først utpå ettermiddagen at adrenalinet virkelig pumpet. Vi så den godt på avstand, og vi har sett det mange ganger før, men denne gangen var den maaaange meter lang. Og den gjemte seg ikke slik den pleier, men valgte i stedet å følge etter oss. Det er noe spesielt ved å stå i cockpiten og se haifinnen vagge sakte fra høyre til venstre til høyre kun to meter bak hekken vår mens halefinnen så vidt stikker over vannet langt der bak et sted. I over seks knops fart fulgte haien oss svært tett før den etter en god stund dukket og ble borte.

Utover kvelden la tåka seg over oss, og selv om vi de neste dagene så et og annet glimt av sol, var det stort sett bare grått og vått helt frem til Halifax. Vaktene besto for det meste i å henge over radarskjermen og å lytte på podcaster for å få litt farge i den grå tilværelsen. «Kan a’ det a?»-vitsen fra Antonsen og Golden var i så måte en fulltreffer. Med jevne mellomrom sjekket vi ut status med Esther over VHF’en, og da vi ankom Halifax ble vi geleidet inn til bryggen av mannskapet som hadde ankommet kun en liten time før oss.

Paul-Gunnar har for en tid tilbake studert her i Halifax, og gjensynsgleden med byen var stor. Halifax er en utrolig koselig by, og innbyggerne her er akkurat like åpne og koselige som de alltid har vært. Etter et par dager med sightseeing, pubquiz, sushi og en byrunde med Esther, begynte vi forberedelsene til de neste etappene. Herfra går turen videre nord til Newfoundland, men foreløpig ser det litt ruskete ut på værmeldingene, så vi tar antakeligvis noen dagsetapper oppover. Hva som skjer etter Newfoundland er foreløpig ikke avgjort. Grønland, Island, England eller Azorene, ingenting er avgjort ennå. Det er ikke rart at vi er litt småspente på hva som skjer fremover, og for å gjøre det ekstra spennende har vi valgt å la våre lesere få en stemme i hvor seilasen skal gå videre:

.

.