Cuba!

Lørdag formiddag sto gliset og ventet på oss ved ett av de mange gigantiske all-inclusive hotellene som ligger på rekke og rad utover halvøya Varadero. En rød peugeot 206 var klar for det som skulle vise seg å bli 1 500 kilometer med asfalt, grus og gress på kryss og tvers gjennom Castro-brødrenes landskap.

Vi oppdaget raskt at en biltur i Cuba fortoner seg noe annerledes enn en biltur hjemme, ikke minst på grunn av mangelen på andre biler. I stedet for biler er motorveiene fylt til randen av syklister, hester, hester med kjerre, okser med kjerre, flokker med haikere, samt en og annen gjeter med saueflokken sin. De eneste bilene som kjører rundt er enten peugeot leiebiler lik vår egen eller eldre russiske lastebiler, samt en og annen gammel amerikaner.

Den første kvelden ankom vi byen Santa Clara, omtrent midt i Cuba. Her kom vi i kontakt med familien Amalie som hadde et ledig rom vi kunne få låne i sitt «Casa Particular». Casa Particular innebærer at turister kan bo hjemme hos vanlige familier i stedet for å bo på hotell. Dette er en løsning som fungerte utmerket, og hos familien fikk vi både vårt eget soverom, tre-rettersmiddag og en herlig frokost, og alt dette midt i sentrum. Etter en kveld på den lokale pub’en for en ekte mohito og for å se hvordan salsa danses av de som har fått det inn med morsmelka satte vi neste dag kursen sydover mot Playa Giron.

Playa Giron ligger i Bay of Pigs, en bukt som kanskje er mest kjent for å være det stedet der USA satte i land 1 400 CIA-trente agenter for en del år tilbake i et mislykket forsøk på å styrte Castro. Fidel Castro ledet selv forsvaret mot amerikanerne, og i Havana står en stridsvogn som visstnok ble brukt av ham personlig til å skyte ned et av de amerikanske stridsskipene. Vårt mål i Playa Giron var ikke å ta et dypdykk i historien, men å ta et dypdykk i selve bukten. Mens nordsiden av Cuba ligger mot det relativt kalde Atlanterhavet, ligger Cubas sydside mot det mer behagelige karibiske havet. Med et krystallklart vann og flust av koraller er Bay of Pigs ansett for å være et av de beste stedene i verden å dykke. Etter en lang dag i bilen, med det som begynte på en imponerende seksfelts motorvei og som via noen gressplener endte med noen timer på grusvei, kom vi til slutt frem til Playa Giron.

I Playa Giron bestemte vi oss for å prøve et av Cubas statlige all-inclusive hoteller. Det var i grunnen ikke så mange andre alternativer, men du verden så lett det burde være å ta opp konkurransen. «Forferdelig…» «Grusomt!» og «Hotellrommet tok jo helt kaka!» Anita prøver seg på en kort oppsummering, men mener selv at adjektivene kommer til kort. Til tross for dette var hotellet stappfullt, og hadde vi kommet en dag senere ville vi ikke fått plass. Uforståelig.

Den neste morgenen melder vi oss med på hotellets dykkeutflukt. Vi får vi utlevert det eldste og mest slitte utstyret noen av oss har sett, men som forhåpentligvis fungerer som det skal. Like etter brummer det dypt fra en motor som spytter olje i det en gammel russisk lastebil rygger inn mot dykkesenteret. «Bussen vår» sier jeg kort til Anita og peker. Anita prøver å se forbi lastebilen, men ser ingen buss. Hun ser på meg for å se hvor jeg peker, men skjønner tegningen i det de ansatte begynner å lempe dykkeflasker opp på lasteplanet. Lasteplanet har overbygg, og med noen små lufteluker på sidene er bilen slående lik de som blir brukt til fangetransporter i svart-hvitt filmer.

Etter en halvtimes tur i badeshorts og badedrakt på lasteplanet er vi fremme ved en svært idyllisk rasteplass. Etter litt rigging er vi i vannet, et vann som er så krystallklart at sikten slår de fleste svømmebasseng hjemme. På dykk nummer to ryker det en pakning i utstyret til Anita, men det later til at de fleste er vant til det, og utstyret byttes sporenstreks. Deretter fortsetter dykket og når lastebilen etterpå setter kurs mot hotellet er vi begge fornøyde, oppspilte og slitne etter en dag i vannet.

Fra hotellet går turen direkte til Pinar del Rio, en by godt vest på Cuba. I det motorveien avsluttes og vi befinner oss mer eller mindre midt i sentrum av byen blir vi stoppet av en gutt på sykkel. Han lurer på om vi trenger et sted å bo, og kan fortelle at de har et rom hjemme hos han – Casa Particular. Etter en natt på et statlig hotell er vi ikke i tvil og følger syklisten gjennom de trange gatene og hjem. Det viser seg at gutten – Michelle – jobber på en lokal tobakksplantasje, og den neste morgenen blir vi med ham på jobb for å få en omvisning og innføring i hvordan dette med cubanske sigarer egentlig henger sammen. Vi lærer om hvordan tobakksplantene dyrkes og tørkes, og vi lærer om arbeidsfordelingen mellom kvinner og menn. Vi lærer hvordan sigarene rulles for hånd av bøndene på bygda, omtrent som rulletobakk egentlig, og hvordan det gjøres i fabrikkene. Vi får en god innføring i hvordan vi skal skille de falske fra de ekte sigarene, og ikke minst får vi prøve noen av de beste sigarene som landet har å tilby. Det blir mye hosting og harking, og godt smaker det ikke, men det tør jeg ikke innrømme ovenfor den vennlige guiden med det gode smilet. Rundturen avsluttes inne i stua til guiden vår, der sigarene ligger samlet i poser og klare til storsalg.

Skuffelsen til guiden vår er ikke til å ta feil av. Vi har nettopp fortalt at en eske med automatisk justering av luftfuktigheten og et innehold av intet mindre enn 250 cubanske sigarer nok er litt mye til oss, og at vi egentlig bare hadde tenkt oss tre stykker. Tre sigarer, ikke tre esker. Øynene til guiden vår skifter vekselsvis mellom selgerøyne, dådyrøyne og de noe påtatte det-kan-jeg-ikke-tro-øynene. Vi forklarer at vi skal direkte videre til USA, og at absolutt alle produkter fra Cuba er umulig å få med seg inn i landet, og at dersom vi prøver vil vi mest sannsynlig bli nektet innreise, og i verste fall kastet i fengsel. Han lyser opp og forklarer oss den enkle løsningen på problemet: Alle sigarer har et papirbånd, eller et merke, rundt seg. Dersom en tar av båndet er det umulig å bevise hvor sigarene kommer fra og dermed kan en ta med seg sigarene inn til USA og si at de kommer fra for eksempel den dominikanske republikk. Anita og meg ser på hverandre. Han har et poeng. Vi utveksler et par setninger på norsk før vi gjennomfører handelen og småløper tilbake til peugeoten og setter kursen mot den sydvestligste tuppen av Cuba: Maria la Gorda.

Maria la Gorda ligger som nevnt sydvest i Cuba, og vender dermed mot det karibiske hav. Vårt mål var nok en gang å utforske livet under havoverflaten. Store deler av Maria la Gorda er nasjonalpark, og det er over en times kjøring fra nærmeste befolkede tettsted til vannet. Cuba har derfor opprettet et statlig hotell ved vannkanten, og det var dette som var målet vårt. Da vi kom frem til vannkanten viste det seg at hotellet var fullt. Komplett uforståelig for vår del, men antakelig er det mange som aldri har bodd på et statlig hotell i Cuba. Den hyggelige resepsjonisten kunne dog fortelle om et relativt nytt hotell og marina i nærheten, kun 70 kilometer unna. Etter en kort telefon kunne han også bekrefte at vi kunne få til dykking der dagen etter, og dermed satte vi av gårde.

I det vi startet bilen for å kjøre til det nye hotellet begynte bensinlampa å lyse. Etter snart ett år i seilbåt og en rekke med dieselkanner på ripa er vi ikke vant til å måtte sjekke hvor mye drivstoff som er igjen på tanken, så dette hadde gått oss litt hus forbi. Med motoren på tomgang, sånn litt for å gjøre det ekstra spennende, satt vi en stund og diskuterte frem og tilbake. Plutselig banket det på bilruta vår. En vennlig cubaner spør om vi trenger hjelp. «Oh-ohh.…» sier han som om noe er fryktelig galt når vi peker på bensinlampa som lyser. Mannen er guide i nasjonalparken og kjenner dermed godt til området, og han kan bekrefte at det ikke er noen bensinstasjoner innenfor rekkevidde. Han kan også informere om at bensinpumpene ved marinaen er ødelagte. Han tar et par telefoner, og like etter har han avtalt med José på marinaen at han skal håndpumpe bensin til oss, dersom vi kjører dit. Slik er de fleste cubanere vi treffer, uovertruffent hyggelige og veldig serviceinnstilte, og med kjempestore smil. Vi takker og bukker som best vi kan på spansk, og overrekker guiden en pose med klær som ikke passer oss lenger. Han smiler om mulig enda mer, og takker og bukker som best han kan på engelsk før vi ruller inn gjennom porten til nasjonalparken og retning hotellet.

Veien gjennom nasjonalparken og inn til hotellet ble en aldri så liten naturopplevelse. Med okser, gribber, griser, sauer, pungrotter, krabber og iguanaer krypende og hoppende på, over og ved den hullete veien vi kjørte på var det mer enn nok underholdning til at vi holdt oss godt våkne helt frem til hotellet. Da vi ankom hotellet ble vi fortalt at det ikke var dykking dagen etter likevel. Alle timene i bil fra Pinar del Rio til Maria la Gorda føltes dermed plutselig en smule bortkastet. I rent raseri bestilte vi middag og en brus før vi, etter å ha fylt bensin med håndpumpe, sa nei takk til rommet og satte kursen mot Vinales, rundt 220 kilometer nordover igjen.

Klokken er godt over midnatt når vi ankommer Vinales. I lyset fra gatelyktene ser vi et eldre ektepar som sitter i gyngestolene sine på verandaen sin. Vi stopper og spør høflig om vi kan få sove hos dem. De smiler opp og viser oss inn i en overmøblert stue og videre inn til et enkelt møblert soverom.

Vinales skulle vise seg å bli et av de store høydepunktene på rundturen vår. Byen er en liten landsby et stykke vest og et stykke syd i Cuba, og har en vidunderlig rolig atmosfære. Av familien vi bodde hos ble vi tipset om en ridetur som noen venner av de organiserte, og dermed fikk vi sett det flotte landskapet fra hesteryggen et par timers tid. I det tørre, stekende varme landskapet red vi rundt blant kaffeplanter, banantrær, tobakksplanter, guava, avokadoplanter, sukkerrør og gud vet hva de dyrket, mens vaskeekte gribber sirklet over oss med vurderende blikk og vurderte oss opp og ned som om de inngikk et veddemål på hvem av oss som kom til å falle om først. Vi overlevde turen, ikke bare med nød og neppe, men med overraskende god margin, og etter en lunsj i sentrum lurte Anita meg med på det mest skremmende noen jente kan lure en gutt med på.

Vi ble vi hentet av Nancy som tok oss ut fra sentrum og gjennom regnvåte gater mot et lite blått mursteinshus. Vi gikk gjennom en falleferdig treport, langs den blå murveggen, opp en trapp til et nytt platå, og der, på en veranda på 2 x 2 meter skulle det hele skje. Først måtte vi telle til åtte. Deretter skulle den ene foten beveges, så den andre, og plutselig alt dette samtidig. Til slutt kom musikken. Anita hadde fått meg med på salsakurs. Etter rundt en times mer eller mindre rytmiske bevegelser ute på plattingen begynte det å regne. Jeg øynet muligheten til å korte ned på kurset, men Nancy visste råd. Hun tok oss med inn på et kjøkken som var så lite at selv Ivar Kamprad ville hatt problemer med å innrede det på en fornuftig måte. Her fortsatte vi leksjonen, og etter to fulle timer var vi slitne både i hodet og beina, og ruslet lykkelige hjem til familen vår.

Den neste morgenen sto vi opp mens hanen galte, og selv om det senere viste seg at hanen galte hele dagen følte vi oss veldig sunne og spreke i det vi sto opp. Etter frokost tok vi peugeot’en til Valle Ancon, en liten klynge med hus i bunnen av en dal et stykke fra Vinales. I denne dalen er det kaffeproduksjon som gjelder, og i det vi nærmet oss slutten på gjørmeveien kom det en bonde i mot oss. Det viste seg at han ikke kunne engelsk, men vi forsto at han lurte på om han skulle vise oss rundt. Vi sa at vi ikke kunne spansk, men han insisterte på at vi kunne nok spansk til at det skulle gå greit, og dermed ble bilen parkert i hagen hans. Det ble en utrolig flott og lærerik time der vi vi vandret rundt i åkrene hans og lærte omtrent like mye om kaffe og generell jordbruksproduksjon i Cuba som vi lærte spansk. Etter et par kopper med lokal kaffe på verandaen til bonden ble det hele avsluttet med at vi overrakte en fotball fra bagasjerommet vårt til den minste datteren hans som hadde bursdag den påfølgende dagen. Deretter dundret vi av gårde mot Havana.

Havana er hovedstaden i Cuba, og over to millioner mennesker har funnet seg bosted i denne byen som er blitt beskrevet som en blanding av by-museum og levende teater. Med over en million turister årlig er byen godt vant med turister, og i mangel på andre inntektskilder er mange av de lokale svært ivrige på å selge varer av ymse sort til turister. «Hey mister, cigar?» og «Taxi?» ropes til det kjedsommelige på alle kanter, og blir etter noen dager mer en plage enn sjarm om en ikke klarer å lukke det ute. Ser en bort fra noe innpåslitne selgere er byen virkelig verdt et besøk. Med en historie på over fem hundre år har Havana det meste å by på av arkitektur og flotte bygninger, og store deler av den gamle bydelen har blitt renovert og fremstår i dag som nettopp et levende by-museum.

Vi bodde hos to forskjellige familier i Havana, og ble til sammen i byen i fire dager. Da var vi slitne, mette og fornøyde. Dagesvis med trasking i museer, gamle bygninger, kafeer, statuer og utkikkspunkt ble avsluttet med en handlerunde på det lokale fruktmarkedet før en venn av familien kjørte oss den to timer lange turen tilbake til La Vie.

Ved ankomst marinaen ble vi møtt av en småhissig toller som på spansk forlangte at vi betalte ny innsjekkingsavgift siden vi hadde vært ute av marinaen i over en uke. Etter 1 500 km i bil og fire dager i en masete storby var jeg sliten og ikke så veldig vanskelig å trekke opp. Jeg forklarte, om ikke akkurat klart og tydelig, så i alle fall fullt forståelig på spansk og engelsk hva jeg mente om å betale tollavgift når vi ikke hadde vært ute av landet. Tolleren snakket ikke et ord engelsk, og vi forsto etter hvert at han mente at vi ikke hadde betalt avgift da vi ankom første gangen, og at han var sur fordi vi dro på en ukestur uten å betale avgiften. Vi mente på vår side at dette var det reneste sludder, og den uniformerte mannen med pistol i beltet som sto ovenfor oss fikk etter hvert så høyrøstet og krass kritikk for slett arbeid at han snublet baklengs inn på kontoret sitt og grep etter telefonen. På dette tidspunktet hadde det samlet seg en nysgjerrig liten gjeng rundt oss som lurte på hva som skjedde, så det var for så vidt greit å fortsette bak en lukket dør. Etter telefonsamtalen ble vi enige om å få de endelige avklaringene neste morgen, når sjefen var til stede. Tilbake i båten gikk vi gjennom hva som egentlig hadde skjedd før vi dro på biltur, og etter å ha lett etter en kvittering for betalt tollavgift en liten stund innså vi det litt leie i at vi nok hadde glemt hele greiene før vi dro. Tolleren hadde hatt rett, og vi hadde nærmest hudflettet den stakkars mannen. Vi gikk tilbake til tollkontoret for å rette opp i misforståelsen, men tolleren var gått hjem for kvelden.

Den neste morgenen sto det en to meter høy uniformert mann med gull på skuldrene utenfor La Vie og forlangte at vi betalte innsjekkingsavgiften. Han hadde tydeligvis fått et godt referat fra kvelden før, for til tross for hans voldsomme og strenge utseende oppførte han seg stillferdig og nesten nervøst som om han var redd for å utløse en tikkende bombe. Etter et kort møte på kontoret hans betalte vi og skiltes som venner. Allerede neste dag skulle vi sjekke ut av landet, og det var i grunn deilig å vite at tollerne nå var tilbake på vår side. Til tross for at vi ikke hadde kjøpt mer en fem sigarer og en liten flaske med rum i løpet av vårt besøk i Cuba, ville en full gjennomsøking av La Vie før avreise vært både kjedelig og tidkrevende.

Den siste dagen vår i Cuba ble brukt til å forberede den neste seilasen. 1 200 mil fra Cuba til New York burde ta rundt ti dager, og slikt krever litt forberedelser. Vi hadde kjøpt frukt og grønnsaker i Havana, og ettersom vi ikke kan ta med oss noen varer fra Cuba til USA ble det ikke mer handling. På den annen side er det også omtrent umulig å få tak i noe som helst i dette landet. I stedet ble sjekklister gjennomgått, tau ble byttet og vi tok full motorservice.

Hadde vi visst at den neste seilasen skulle inneholde noen av de mest dramatiske og intense dagene vi har hatt til sjøs hadde vi nok brukt adskillig mer tid på forberedelsene. Det var derfor ene og alene uvitenhet som gjorde at vi sov godt også den siste natten i Cuba.

La Vie? No entry!

I skrivende stund ligger vi trygt og godt på Manhattan, New York, men det er ryddigst å ta ting i riktig rekkefølge. Her kommer en oppsummering av overfarten fra Den dominikanske republikken til Cuba:

.

Overfarten fra Den dominikanske republikken til Cuba var planlagt å bli på 450 mil. Den ble til slutt på 650. Noen oppturer og noen nedturer, men som Anita på et tidspunkt hoiet mens hun hoppet opp og ned i cockpiten: «Dette er den beste dagen ever! Den har jo alt!»

.

.

Dag 1 – Lørdag 7.4.2012 – Avreise

Etter en bunkringsrunde på et av de større supermarkedene i Puerto Plata foretar vi de siste forberedelsene og sjekker ut med besøk av tre tollere i uniform om bord. Før vi endelig kan kaste loss har to av tollerne tatt bilde av hverandre mens de stolte står og styrer La Vie og gliser til mobilkameraet. Den tredje tolleren, han med flest striper, har et noe oppgitt uttrykk i ansiktet når han sender de andre foran seg på land og gir oss klarsignal til at vi kan dra. I det fortøyningene løsnes faller den første regndråpen og vi får dermed en våt start på turen, med mørke skyer fulle av regn og lyn i horisonten. Det er lite vind så vi går for motor. Etter en stund gir regnet seg, men lynet fortsetter ufortrødent inn i natten.

Dag 2 – Søndag 8.4.2012 – Vi går til krig

En av de mange flyvefiskene bestemmer seg plutselig for å gå til angrep. Det hele skjer som seg hør og bør i ly av nattens mørke, og det er Anita som får seg en støkk når flyvefisken plutselig smeller inn i kneet hennes. Ingen alvorlige skader, men vi bestemmer oss neste morgen for å slå tilbake på den eneste måten vi kan: Vi hiver uti fiskesnøret. Ved middagstider kommer endelig den grufulle hviningen i snella. La Vie legges bi og Anita begynner jobben med å hale inn. Nok en gang er det en, etter våre forhold, usedvanlig stor fisk, og den gir seg ikke uten kamp. Etter rundt tyve minutters kjemping er både Anita og fisken utslitte og det blir en slags pause når fisken kun er ti-femten meter unna. Utfallet blir etter hvert som så mange ganger før: Det kommer en bølge som gir et ekstra kraftig rykk i snøret, og dermed ryker hele greia nok en gang.

Utover dagen tar vinden seg godt opp, og stabiliserer seg til slutt mellom 20-25 knop. Bølgene følger samme tendenser som vinden, inn fra siden, og det tar litt tid for mannskapet å venne seg til de nye bevegelsene, uten at vi vil definere det som sjøsyke.

Dag 3 – Mandag 9.4.2012 – Er slaget tapt?

Vinden blåser fortsatt stødig rundt 20 knop, og været er noe overskyet. Det er en fin dag om bord, og rytmen har etter hvert begynt å sette seg, slik den gjerne gjør etter et par dager til sjøs. Fiskesnøret har vært uti hele dagen uten hell, men krapylene i sjøen lar seg ikke true. Etter solnedgang går flyvefiskene nok en gang til angrep på Anita mens hun står forsvarsløs og alene på nattevakt. En sleip fisk lurer seg over styrbord skuteside og dundrer inn i skulderen til Anita før den blir liggende å sprelle fornøyd i cockpiten.

Dag 4 – Tirsdag 10.4.2012 – Luksusmiddag om bord

Vi har en flott dag ombord og alt fungerer utmerket, både med båt, vind og mannskap. På morgenvakten får Anita napp i snøret, men heller ikke denne gangen blir fangsten med om bord. Middagen består av ytrefilet med hjemmelaget potetstappe og stekte tomater, den beste middagen vi har hatt ombord på mange uker.

Dag 5 – Onsdag 11.4.2012 – “La Vie? No entry!”

Etter å ha navigert oss inn mellom revene i det svært langgrunne Cayo Guillermo kaller vi opp marinaen for å melde vår ankomst i Cuba. Etter mye frem og tilbake med både tollvesenet, kystvakten, marinaen og en kokk (!) på radioen blir det til slutt klart: La Vie? No entry! For noen uker siden ble marina Guillermo fratatt status som internasjonal havn, og dermed må vi finne oss et annet sted å anløpe. Neste internasjonale havn er Varadero, rundt 150 mil lenger vest. I det vi innser nederlaget bryter en bølge bak oss og vipper oss opp på en sandbanke med et aldri så lite brak. Vi blir stående. Det blir en stund litt hektisk aktivitet om bord. Vi står plutselig bom fast i et land som myndighetene har bedt oss om å forlate. Vi vet at det er på god vei til å bli fjøre sjø, og vi vet også at tidevannet i neste runde ikke blir like høyt som dette. Motoren prøves etter alle kunstens regler, fremover, bakover, med og uten sving, til ingen nytte. Til slutt løsner Paul-Gunnar storseilsskjøtet og hiver bommen utover rekka. Når bommen står tvers utenfor båten hopper han etter og henger seg ytterst på bommen. Gårsdagens herlige middag har tydeligvis gitt den ekstra lille vekten som skal til, for på denne måten klarer vi å legge båten nok over mot babord side til at kjølen vippes opp fra sandbunnen og Anita kan styre skuta forsiktig ut mot dypere vann. Når dybdemåleren viser halvannen meter krabber Paul-Gunnar endelig tilbake ombord, og ferden kan fortsette.

Etter å ha seilt i fire døgn var vi innstilte på å komme til land, men med nydelig vær, fin vind, to knops medstrøm og helt flatt vann var det i grunn ikke så verst å være ute å seile igjen heller, og en «reservedag» lever vi fint med. I det vi begynner nattevaktene får vi en av de aller flotteste solnedgangene noensinne på turen, kun slått av solnedgangene ved Afrikas kyst i fjor høst.

Dag 6 – Torsdag 12.4.2012 – Bonusdagen og vi vinner krigen

Krystallklar himmel gjør nattevaktene til en lek, og med Jules Verne – Jorden rundt på 80 dager – som lydbok går nattevaktene til Paul-Gunnar ekstra fort. Nok en gang kryr det av flyvefisk om natten, men ingen treffer oss direkte. Dagen er en av de flotteste vi har hatt ombord på lenge, det kunne i grunn ikke blitt bedre. I det vi rigger til cockpiten for en runde med domino, hviner det plutselig infernalsk i fiskesnella igjen. Anita er nok en gang ansvarlig. Allerede på lang avstand er det lett å se at det er snakk om en middels stor dorado, der den hopper og spretter i vannet og gjør i overkant mye ut av seg. Etter en lengre tids drakamp blir det svært god stemning ombord når kampen krones med seier og det attpåtil er den største fisken vi noensinne har klart å hale om bord. Vi heller sprit i gjellene på fisken for å bedøve den, som viser seg å være imponerende effektivt, og som reduserer blodbadet betydelig. Deretter stopper vi for å avkjøle oss i det speilbklanke vannet. Pastasalat blir spist til lunsj, før Anita finner frem saksen og klipper av det meste av håret til Paul-Gunnar slik at han igjen ser normal ut. Utpå ettermiddagen nærmer vi oss Varadero, og i den lange innseilingen dit blir vi tatt i mot av noen enorme delfiner som gjør dristige akrobatiske hopp i det grunne vannet rundt båten. Disse delfinene er to-tre ganger større enn de vanlige «bottle-nose-delfinene», og om mulig enda mer lekne. Det er på dette tidspunktet, på bonusdagen, at Anita blir stående og hoppe opp og ned i cockpiten mens hun hoier: «Dette er den beste dagen ever! Den har jo alt!»

I Marina Gaviota (Varadero) blir vi tatt hjertelig i mot av fem fra marinaen i det nok en nydelig solnedgang åpenbarer seg i vest. Med hjemmelaget potetstappe og pannestekt dorado blir middagen en suksess, før de formelle sidene ved ankomsten begynner: Først får vi besøk av en hyggelig lege som blant annet måler blodtrykket vårt og informerer om de forskjellige helsetjenestene i landet. Vi får besøk av tre personer fra immigrasjonen som skal hente passene våre. Deretter fire personer i full militæruniform med en spinnvill, men ytterst søt narkotikahund som går høyt og lavt i hele båten. Videre kommer tre stykker fra tollvesenet og to fra kystvakten sammen med selveste havnesjefen for gjennomgang og registrering. Tollvesenet gir seg ved midnatt, da er de kun halvveis, men skal komme tilbake neste morgen. Svært fornøyde kryper vi til køys og sovner momentant.

Dag 7 – Fredag 13.4.2012 – “La Vie? Welcome!”

Vi våkner tidlig av vekkerklokken for å forberede oss til de siste offisielle besøkene. Klokken 08:00 får vi besøk av tollvesenet som fortsetter der de slapp i går, og som for øvrig kommer innom med jevne mellomrom i løpet av dagen med stadig nye skjemaer som skal fylles ut. Etter tollvesenet får vi besøk av en jorbruksansvarlig som går gjennom maten vår og finner en potet og en appelsin som har begynt å råtne og som derfor blir konfiskerte. Deretter må vi skrive under på at vi ikke skal ta med noe mat på land, og at alt vi har av søppel skal brennes. Det neste besøket er fra en ny matinspektør som går gjennom det vi har igjen av kjøtt og egg. Nye papirer signeres, og vi må blant annet love å koke eggene i minst ti minutter. I utgangspunktet skulle vi ha fått besøk av en gjeng til med en bombehund, men de dukket aldri opp.

Til tross for at innsjekkingsprosedyren er noe omstendelig, var det bare positive opplevelser. Alle vi møtte var utrolig vennlige og serviceinnstilte, og det var bare store smil fra alle sammen. Etter en dag i marinaen for å gjøre i stand båten og å komme til hektene igjen leier vi en bil for å komme oss rundt i Cuba. Høydepunktene fra besøket i Cuba, og ikke minst svaret på hvor mange sigarer vi til slutt endte opp med å kjøpe, kommer i vårt neste innlegg.

Fantastiske uker på Den Dominikanske Republikk

Vi har nå vært her på Den Dominikanske Republikk i tre uker allerede, og vi har virkelig kost oss og opplevd masse. Etter den store regattadagen med påfølgende fest på kvelden ble søndagen brukt slik en bør bruke dagen; ligge ved bassenget, det syntes i allefall søstrene. Påfølgende dag tok vi båten to timer over til den andre siden av bukten til nasjonalparken Los Haitises. Her kaster en anker og tar jolla opp gjennom en elvedal i en helt fantastisk mangroveskog, vi har aldri sett noe lignende før, utrolig flott! På land går det en sti inn til noen store huler med hulemalerier fra steinalderens taggere. Etter å ha brukt noen timer her på utforsking og studering heiste vi seil og krysset oss tilbake til marinaen.

Marinaen Puerto Bahia i Bahia de Samana er i tilknyttning til et hotell som gjør at fasilitene her er veldig bra og prisen for å ligge her er en god del rimligere enn Ocean World marina som ligger ved Puerto Plata. (0.99 US vs. 1.66 US pr fot) Siden vi var med på regattaen fikk vi en uke gratis i marinaen, så det ble et veldig billig opphold for vår del. Hotellet har også et treningstudio som vi kunne benytte oss av. Siden siste joggeturen vi hadde var for tre måneder siden og vi har levd det gode liv i ni måneder nå, følte vi det var på høy tid å trene litt igjen. Derfor fikk hotellets treningstudio hyppig besøk av disse slappe seilerne.  Hardt, men deilig!

Torsdagen tok vi turen inn til hovedstaden, Santo Domingo, med busselskapet Caribe Tours fra Samana. Bussen er omtrent gratis med gode seter og air condition. Dog kanskje litt vel fungerende air condition. Etter tips fra den norske langturbåten Perle, som også lå i marinaen, hadde vi heldigvis tatt med oss genser for å ha på bussen. Bussen blir ekstremt kald. Det er vel det nærmeste vi har kommet kulde på disse ni månende.

Vel framme i Santo Domingo etter 2,5 time, tok vi taxi inn til Zona Colonial, hvor vi på forhånd hadde booket oss inn på et billig og overraskende bra hotell, Hotel Palacio. Oppholdet vårt i Santo Domingo var kort, et døgn, men innholdsrikt og bra. Vi var vel på omtrent alle stedene som hadde noe med Colombus å gjøre:

- Parque Colòn, en park oppkalt etter Cristopher Colombus, med en stor statue av Colombus

- Catedral Primada de Amèrica, en utrolig flott kirke hvor sønnen til Colomubs, Diego, la den første steinen i 1514. Det sies også at Christopher Colombus har vært gravlagt her, men ble senere flyttet

- Museo de las Casas Realas, et interresant museum med ting og tang fra kolonitiden og kanskje det viktigste for seilerne, masse historie og utstilling fra Colombus sine reiser.

- Museo Alcàzar de Colòn, huset til familien Colombus fra 1517, interessant!

Fredagen sa vi hade til Marie, søsteren til Anita som skulle fly hjem igjen. Det ble som alltid, en tårevåt avskjed.

Tilbake i marinaen, og etter en tidkrevende utsjekking på lørdags formiddag, kom vi oss endelig avgårde i fire tiden for å seile til Ocean World Marina. Seilasen startet med motvind, motorgåing, stamping i bølgene og regn. Dette førte til at Anita ble slått ut av sjøsyken og var i grunn stort sett i dårlig form fram til godt ut på nattevakten sin. Paul-Gunnar var derimot i storform. Søndagen var heldigvis en flott dag for begge, med badepause og det nyinnkjøpte «nasjonalspillet» domino ble spilt, noe som viser seg å ha blitt en ny slager om bord på La Vie. 120 mil etter avgang kunne vi fortøye oss fast i en brygge i Ocean World Marina og igjen ønske velkommen til toll, immigrasjon, og et par andre med uniform ombord.

I og med at vårt neste stopp er Cuba og vi regner med at det ikke er så enkelt å bunkre på Cuba, ble mandagen viet til bunkring. Marinaen her har en avtale med et supermarked i Puerto Plata som kommer å henter oss med bil og kjører oss tilbake igjen når vi er ferdig handlet, veldig greit. Utvalget er bra, og prisene de laveste vi har sett siden Tobago – herlig! Tilbake i marinaen ble alle matvarene lempet over i en golfbil, og deretter ble vi kjørt ut på brygga og helt til båten – fint skal det være!

Tirsdag morgen ble vi hentet av turselskapet Iguana Mama som tok oss med opp til «27 waterfalls». Her ble vi iført redningsvester og hjelmer. Grunn: Vi skulle hoppe og skli ned vannfosser! Dette var en kjempeartig opplevelse og vi hoppet helt fra 8 meter høyde, og skled lynraskt ned naturlig vannsklier hele dagen. Ikke nok med at det var utrolig gøy er omgivelsene helt utrolig vakre! Om vi hadde vært amerikanere hadde verbene vært: breathtaking, amazing, outstanding! Dette er noe vi absolutt anbefaler alle som er i Dominikanske Republikk å få med seg! Kvelden ble avsluttet i turistbyen Cabarete. Påfølgende dag var vi slitne og fornøyde, og etter en solid frokost på hotellet bar det tilbake til La Vie og utallig mange episoder med The Shield før vi sovnet like før solen sto opp igjen.

Nå er tiden vår her i Den Dominkanske Republikk over, og det meste er klart for videre seilas til Cuba. I løpet av morgendagen kaster vi loss og en fire dagers seilas venter oss på vei til Cayo Guillermo. Her skal vi være i en til to spennende uker før vi begir oss ut på en seilas på ca 1 400 mil opp til New York. Internettilgangen i Cuba er mer eller mindre ikke-eksisterende, så det blir nok ikke noen oppdateringer før vi har kommet til New York. Inntil da, kan dere følge med på hvor vi er her, og dersom dere ønsker å se flere bilder fra de siste ukene kan dere gjøre det her.

Bildealbum oppdatert

Etter en lang periode uten å oppdatere bildealbumene våre, har vi nå endelig fått lagt ut flere bilder fra turen vår. Følgende nye album er dermed tilgjengelig:

• Atlanterhavskryssingen
• Barbados
• Tobago
• Grenada
• Grenadinene
• St.Lucia

Klikk her for å få se alle bildene.

Enjoy!

And the winner is…

Selv på det relativt rolige vannet står sjøsprøyten rundt oss og det ropes og kjeftes på alle kanter. Vindmåleren viser at vi burde hatt to rev i storseilet for lenge siden, og forseilet skulle vært byttet til et mindre. Det er det ikke snakk om i dag. I dag er det tid for vår første deltakelse i en internasjonal regatta med La Vie, og da er det ingen som snakker om å reve. Konkurranseinstinktet har ligget i dvale en god stund nå, men i dag har det virkelig slått til for fullt.

Fredag ettermiddag ankommer vi Puerto Bahia Marina, en marina i tilknytning til et hotellkompleks rett syd for Samana by. Vi registrerer oss inn i marinaen, før det er klart for et informasjonsmøte om den kommende regattaen. På informasjonsmøtet er det stappfullt, alle prater i munnen på hverandre, og det aller meste går på spansk. Seilingsbestemmelsene er også på spansk, men det ligner veldig på det vi er vant til hjemme i Norge, så vi antar at det meste er greit. Gjennom møtet serveres det konstant gratis vin og whisky, akkompagnert av kanapèer. Alt dette, og en uke gratis overnatting i marinaen kun for å delta i regattaen, er noe som passer perfekt for langturseilere.

Den kommende natten sover kapteinen dårlig. Nerver. Første regatta på over tolv år, og selv om alle sier at det bare er en «koseregatta» kommer de gamle følelsene tilbake. De gode følelsene før store regattaer. Etter en erkesunn frokost (havregrøt) gjøres båten så klar som mulig. Jolla legges igjen på land for å spare vekt, det samme gjelder påhengsmotoren, et par dieselkanner og en bensinkanne. De øvrige kannene får stå igjen som ballast på styrbord side ettersom vi vanligvis ligger en smule skjevt i vannet. Deretter blir vannlinjen skrubbet og vasket for de siste ukers planter og dyr som har valgt å sette seg fast der. Storseilet gjennomgås og lusene fikses. Ankeret pakkes ned, og dekket ryddes for alt løst. Deltakernummer festes på pushpiten, og vi mottar vårt handicapnummer: 150. Vi har ingen forhold til handicapnummeret ettersom det brukes et annet system enn det LYS-systemet som vi er vant til hjemmefra. Poenget er uansett det samme: En båt som er antatt treg, kan vinne selv om den kommer i mål etter en antatt raskere båt, det er tidsforskjellen mellom båtene som avgjør. La Vie er en av de minste båtene, og dermed antakelig en av de tregeste, så uten handicapsystemet ville vi ikke hatt mulighet til å vinne. Det har vi antakeligvis ikke uansett, men det blir i alle fall litt mer rettferdig.

En liten time før start kaster vi fortøyningene. Vi heiser seil og tar noen prøveslag for å få inn en slags rytme. Med Marie på besøk har vi plutselig to nye hender og det gjelder å utnytte det best mulig. Raskt får vi «drillen» til å sitte relativt greit, og vi går over til sløring og jibbing. Det blåser mer enn det som har vært meldt, så vi bestemmer oss for å ikke bruke spribommen. Det er litt bittert ettersom vi kommer til å tape mye fart på det, men den er både bøyd og har to ødelagte ender, så ting kan fort gå litt galt i en stresset situasjon. Over VHF’en blir vi løpende oppdatert fra startbåten på hvor lenge det er igjen til start, og plutselig er det kun minutter igjen. Ettersom vi er litt rustne i regattaseiling velger vi å ikke presse for hardt i starten. At vi ikke skulle komme oss over startlinjen før det var gått et og et halvt minutt etter start, var nok likevel litt mer forsiktig enn planlagt.

Selv med vår elendige start har vi faktisk tre båter bak oss når vi krysser startlinjen. Og rundt tyve foran oss. Kapteinen er bitter på den dårlige starten, men har bare seg selv å skylde på. En feilberegning i avstanden til startlinjen fikk skylden, og samtidig ble det plutselig enda viktigere å seile bra resten av regattaen. Allerede på første legg har vi tatt inn fire båter, før vi gjør en taktisk perle og presser ut tre nye båter ved rundingen av det første merket. Herlig!

Den neste leggen tar vi igjen enda flere båter, og nok en gang får vi en fantastisk runding av merket som gir oss fire båter gratis. De gamle regattakunnskapene sitter tydeligvis fortsatt i. Deretter suser vi forbi to til på den neste leggen, før vi etter en grei kryssing med veldig bra slag, men noe usikker navigering, kan konstatere at vi kun har fire båter foran oss! Det er vel unødvendig å si at det er en helt magisk stemning om bord i La Vie på dette tidspunktet, og det blir ikke dårligere stemning da vi innser at alle båtene foran oss er lange og raske båter som sikkert har et mye bedre handicaptall enn oss. Kanskje vi egentlig leder?

På den neste leggen skjer det lite, og avstanden til båtene foran oss er relativt stor. Bak oss begynner et par av båtene å ta innpå oss. En er klart større og raskere og har antakelig et bedre handicap, men den andre (blå) er omtrent på vår størrelse og det er antakelig viktig at vi holder den bak oss. Ved rundingen av det neste merket har begge tatt litt innpå oss, og slik fortsetter det helt til neste merke. Etter å ha rundet merket for en ny skarp slør har den raskeste av båtene bak oss tatt oss igjen. Bittert, men den seiler veldig mye fortere enn oss så vi trøster oss med at det er handicappet sin skyld. På denne leggen tar vi igjen to nye båter og er dermed plutselig nummer fire, men den blå båten tar innpå.

I det vi runder det siste merket og begynner full kryss mot mål er den blå båten farlig nærme pushpiten vår. Vi blir stående på denne halsen så lenge vi tør. Antakelig vil den første av oss som slår inn mot mål krysse mållinjen først, så lenge en ikke slår for tidlig og dermed ikke klarer å stå kursen opp mot mål. Da vil alt være tapt, for to nye slag vil ta alt for lang tid. Det blir noen nervepirrende minutter og stirring mot mållinjen før kapteinen beordrer «klart til slag». Bauen på den blå båten puster oss i pushpiten og vi skriker illsint varsko i det vi slår. Etter å ha slått vinker vi vennlig og smiler som om alt bare er en lek. Alle vet nok at det bare er tull. Når en seiler regatta så seiler en regatta, det er bare en ting som gjelder, og det er å vinne. Eller i alle fall å gjøre det best mulig.

Etter å ha fått den nye kursen ser vi at vi ikke klarer å stå opp mållinjen. Vi hadde ikke nerver til å vente lenge nok med å slå. Det betyr at vi må gjøre to nye slag, og dermed vil den blå båten komme foran oss. Frustrasjonen bølger opp i kapteinen, og i tillegg har en katamaran (egen klasse) begynt å lage krøll for oss. Den blå båten har fortsatt ikke slått, og ser i våre øyne ut til å gå alt for langt ut. Kanskje har vi en mulighet likevel?

Kapteinen velger å «pine» båten, det vil si seile høyere opp mot vinden enn det som er optimalt, for på den måten å miste mye fart, men til gjengjeld kanskje klare å stå mållinjen uten å slå. Taktikken ser en stund ut til å fungere. Vi får en fin kurs mot mållinjen, men farten har falt mer enn vi liker. Den blå båten har av en eller annen grunn fortsatt ikke slått, men katamaranen skygger for vinden vår. Jentene beordres til å henge ut over ripa for å få mest mulig vekt over på lo side. Meter for meter spiser vi oss inn mot målbåten, og i det den blå båten slår inn mot mållinjen er det ikke lenger noen tvil: Den blå båten har valgt en pussig taktikk, og vi står opp mållinjen. Det lyder to tette signaler i det vi krysser mållinjen samtidig med katamaranen til lo for oss. Vi har kun tre båter foran oss når vi krysser mållinjen, en prestasjon langt over forventet. Langt bak oss kommer den blå båten tuslende mot mållinjen med halen mellom beina. Båtene foran oss er større og klart raskere enn oss, og vi føler nesten at vi har vunnet. High-five og jubel om bord i La Vie avslutter en fantastisk regatta!

På land slår vi av en prat med en annen norsk båt som også har deltatt – Perle – en 36 fots Hallberg Rassy. Deretter er det gratis middag, før kveldens store fest og premieutdeling. Festen er av det fjonge slaget, der alle kler seg i hvitt og drikker gratis champagne og whisky så lenge en orker å holde på. Når resultatene er klare viser det seg at handicap-justeringen ikke har endret på noe vesentlig. Resultatene ble mer eller mindre den samme rekkefølgen som båtene kom i mål, og dermed ble vi til slutt nummer fire. Etter å ha seilt i halvannen time ble vi kun to minutter bak pallplassering og bare to minutter og førti sekunder fra å vinne. Bittert å være så nærme uten å nå helt opp, men vi har seilt kjempebra og er storfornøyde likevel.

Hola Dominican Republic!

Lørdag 17.mars kunne vi kaste anker utenfor Santa Bàrbara de Samanà (Samanà by) i den Dominikanske Republikk etter fem døgn til sjøs. Den Dominikanske Republikk ligger på den østlige delen av øya Hispaniola, der Haiti utgjør den resterende delen. Språket i landet er spansk, og selveste Christopher Columbus var her allerede på sin første reise over atlanteren i 1492. Etter Columbus sitt inntog hadde spaniolene base på øya i mange år, og øya ble blant annet brukt som utgangspunkt for Cortez’ ekspedisjoner. Den spanske storhetstiden gikk mot slutten etter at piratene for alvor begynte sin herjing, franskmennene gjorde inntog og til slutt ble øya delt mellom Haiti og den Dominikanske Republikk. Under store deler av 1900-tallet var landet et diktatur, og landet ble i en periode invadert av USA. Så sent som på 1990-tallet ble presidentvalgene ansett for å være «fikset», og selv i dag er korrupsjon visstnok utbredt, selv om ting i det minste synes å gå i riktig retning. Den Dominikanske Republikken har med andre ord en rik og spennende historie, og i løpet av de neste ukene håper vi å få et litt bedre innblikk i denne.

This slideshow requires JavaScript.

Seilasen fra St. Lucia gikk over all forventning og både vinden, sjøen og været var med oss hele veien. Vi fikk endelig besøk av delfiner igjen, noe som var et gledelig gjensyn da vi ikke har sett delfiner siden vi var på den andre siden av Atlanterhavet. Sett bort i fra at Paul-Gunnar hadde høy feber de to siste døgnene var det med andre ord en helt perfekt seilas.

På denne overfarten måtte vi redusere seilarealet for ikke å seile for fort. Vi så ganske tidlig at med den farten vi hadde kom vi til å komme inn til Samanà midt på natten. Ikke nok med at Samanà Bay er en relativ grunn bukt og har en trang innseiling til Samanà by som det er best å gjøre i dagslys, så fylles Samanà Bay opp med hvaler fra nord-atlanterhavet hvert år fra januar til mars. Grunnen er enkel; de kommer hit for å «speed date». Så for å unngå å seile på noen hvaler midt på natten og heller håpe på å se noen hvaler ved innseilingen, reduserte vi farten så mye vi klarte de to siste døgnene. Dette var ikke nok så det endte med at vi måtte seile litt frem og tilbake utenfor Samanà Bay de siste timene før det ble lyst. I febertåka kunne ikke Paul-Gunnar helt redegjøre for hvor han hadde seilt på slutten, men mente det var minst like mye frem som tilbake. Etter å ha satt kursen innover i bukten tok det ikke lang tid før vi fikk øye på den første hvalen i det fjerne, og en halvtime senere kunne vi se en hval som tok noen akrobatiske hopp. Moro!

Samanà by er en rolig liten dominikansk by med merengue som spilles ut fra høytaleren på alle barene og med en hel haug «motorconchos» i gatene. Dette er små motorsykler som også brukes som taxi. De er ikke større enn en moped, men det er ikke uvanlig å se tre stykker på en motorconcho og ofte en hel familie; mor, far og to-tre barn. Det er heller ikke vanskelig å se at Samanà har spor etter at de har vært under en diktator med fokus på infrastruktur, da veiene er enorme, rundkjøringene flotte, store parkområder og en helt vanvittig lang gåbro ut til en liten øy. Broen er kjent blant de lokale som «the bridge to nowhere». Her er det ingenting annen enn ett utkikkstårn, og i tillegg er det betongbelagt gangsti gjennom hele denne lille øyen.

Da vi kom hit til Samanà ble vi møtt av en jolle med fem herrer som viste seg å komme fra marinaen som ligger en mil lenger inn i bukta. De lokket oss med å være med på vårregatta førstkommende lørdag med tilhørende gratis marina i en uke. Det tok oss ikke veldig lang tid før vi fant ut at dette er noe vi absolutt har lyst til å være med på, og med nyskrapet bunn kunne vi jo ikke si nei. Så i morgen setter vi alle kluter til! Vi har også fått ett nytt mannskap om bord; Marie, lille-søsteren til Anita, kom i går, hun er praktisk talt vokst opp i seilbåt så vi satser på seier!

GJESTEINNLEGG: To uker i Caribien!

Vi ankom Rodney Bay etter 1 ½ time med taxi fra flyplassen syd på øya St. Lucia. Det var bare kjempekoselig å se Paul-Gunnar og Anita igjen, så ikke ut som om de lider noen nød. Veldig erfarne, samkjørte seilere har de blitt også etter hvert. Anita disket opp med nydelig hjemmelaget pizza.

Hadde 2 overnattinger i havna. Nydelig vær (tross noen regnskyll innimellom) og fint område på land – bla båtbutikk for gutta. Verda er ikke stor for båten ved siden av var Le Compromis – fjærholmenbåt på langtur. Da de dro kom en båt fra våre gamle hjemlige trakter Molde. Ellers så vi flere norske seilbåter under turen.

Svaiet 1 natt i bukta v/nasjonalparken. Tur i parken og begge fjelltoppene, bading og snorkling – kjempefint vann, klart og fint.

Gikk derfra til Castries – øyas hovedstad. Svaiet til torsdag, bytur med besøk til caribiens største marked. Masse å se, markeder liker vi. Her fikk vi kjøpt nytt termometer til stekeovnen, som erstatning for det vi hadde med, som mor klarte å ødelegge da hun forsøkte seg som kokk.

Fra hovedstaden seilet vi sydover til Marigot. Lun og koselig bukt som kan anbefales. Svaiet. Mye båt, stadig besøk av ”selgere” av taxi, frukt og suvenirer. Koselige restauranter, med god mat og drikke, og mange fine trær og planter.

Etter noen dager her med bading, ”båtpuss” snorkling, lesing, dvs – avslapning, dro vi videre til Soufriere. En liten gammel og koselig by. Små koselige kafeer, restauranter med god lokal mat.

Her lå vi på moring da dette er et marine parkområde. Herfra dro vi 2 gamle på tur og kikket på vulkan og foss. Fossen kan vi ikke skryte av, men vulkanene var verdt et besøk. Her får en også virkelig kjenne hvordan råttent egg lukter.

Og så er det mer bading og snorkling – visstnok mye å se for de som snorkler.

På veg til Soufriere seilte vi fint av gårde og ante fred og ingen fare, da kom den, en squall, kraftig floing (på vestlandsk) som julekvelden på kjærringa. Masse vind og vann. Så har vi opplevd det også.

Onsdag kveld gikk vi i land, hadde 2 netter på hotell i Soufriere før vi vendte nesa hjem til litt lavere temp.

Vi har hatt noen fine dager og sett deler av Caribien fra både land og sjø.

Trykkoker husker vi fra ”gamle” dager. Dette har Paul-Gunnar og Anita tatt i bruk, og vi fikk servert Gulasj laget på selvsaltet, lagret kjøtt, som har seilt over Atlanterhavet. Nydelig. Ser ikke bort fra at en slik koker også vil finne veien til Monty. Raskt og greit til matlaging i båten.

Det ble tidlig mørkt, så kveldene ble lange, og god tid til Amerikaner. Det var vissnok kommet nye ukjente regler for oss, som etter hvert av en eller annen grunn ble tatt bort.  Noen fikk også lære seg å tape med et smil.

Tusen hjertelig takk for at vi fikk bli med dere disse dagene i båten. Det har vært koselig og opplevelsesrikt,og ikke minst, at vi fikk se dere igjen :)

God tur videre og kos dere masse :) :)

Greta og Jan